Gå til innhold
Hundesonen.no

Dere med Dachs eller Bassethound?


dropsen88

Recommended Posts

Ja vi er altså på utskikk etter en jakthund, men også en familie hund. Vi har en mops fra før som er skikkelig sofahund men også veldig glad i barn og andre mennesker han treffer på.

Så dere som har enten dachs eller basset hound, kan dere fortelle litt positive/negative sider ved dem? Er litt usikker på hvilken vi skal velge. Har lyst på en liten hund til, vet dachsen ikke er så veldig stor, men er bassethounden så mye større?

Og hvilken type jakt kan de brukes på?

Mannen går både på rådyrjakt, hjortejakt og småvillt.

Vet dachsen kan bjeffe en del, hvordan er det med bassethounden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes jo flere aktuelle raser enn bare basset hound og dachs. Basset fauve de bretagne, grand basset griffon vendeen, petit basset griffon vendeen og andre basset- og griffonraser er større enn dachs og mindre enn basset hound (som ikke nødvendigvis er så høy, men veldig svær allikevel). Jeg har inntrykk av at disse rasene er omgjengelige, trygge, sjarmerende og fine familiehunder, samtidig som de er aktive og egner seg godt til de jaktformene de er avlet fram til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dachsen er en morsom hund som kan brukes til det meste!

Vi går ikke på jakt selv, men dachsen brukes til både rådyr, hjort og småvilt her i landet. I utlandet også villsvin og annet, så det er en ordentlig tøffing.

Våre dachser liker seg ute på tur og holder fint følge hele dagen så lenge det er gå-tempo, dvs sykkelturer og skiturer må tilpasses de korte bena!

De liker å få oppgaver å jobbe med; gjerne sportrening, lydighet eller agility. Bryr seg nok ikke så mye om andre hunder (kan ha en favoritt venn eller to), men er veldig glad i mennesker og mye kos. Siden de i utgangspunktet er en hihund har de ingen problemer med å ligge under en varm dyne! :)

De to vi har er veldig forskjellige som typer (og i størrelse); en har mye temperament - den andre rolig og godmodig, en klarer seg godt alene - den andre vil ha hele flokken samlet, en er kresen på mat - den andre tenker stort sett bare på mat! Mulig det er typisk for dachs at det kan være stor forskjell på de!

:)

Du kan lese mer om dachser på dette forumet (må registrere deg for å lese innleggene):

http://www.makephpbb.com/dachshund/index.p...forum=dachshund

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mulig jeg tar feil, men jeg innbiller meg at moderne basset hounds egentlig er litt for ekstreme til at de skal være noe særlig på jakt? De er temmelig tunge og kortbente i hvert fall. Tror vel de andre basset-variantene er mer vanlige blant jegere i hvert fall. Uansett har jeg inntrykk av at basset hounds er noe mer godmodige enn dachser, men det skal du ta med en klype salt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Har selv dachs og er veldig fornøyd med det valget.

En dachs er nok kjent for å være sta og lytte når den selv vil lytte til sin eier, må vel innrømme at det kanskje stemmer litt.

Hun har jaktinstinktet inne selv om vi ikke har begynt å jakte med henne enda, da vi først skal få henne godkjent som ettersøkshund.

Dachs er en god familiehund og hvertfall våres og min kjærestes foreldre sin er veldig glad i kos og fang.

Vår erfaring er at tisper kan ha en tendens til å bjeffe litt mer enn hannbikkjer. Men det er kanskje en treningssak og hvor mye en bryr seg om det.

Vår hund skal fortrinnsvis brukes til rådyr, men de kan også brukes til hjort, rev, grevling, mink, hare.

De kan også være veldig glad i andre hunder og hilser mer enn gjerne på. Dette gjelder også mennesker, men dette er også noe som kan trenes til at de ikke gjør det unødvendig mye.

Dachs kan komme i flere høyder, slik som våres og min kjærestes foreldre sin er det ca 3-5 cm høydeforskjell på. Dette er da en hanhund og en tispe.

Det er hvertfall en ting jeg vet for sikkert og det er det at de er veldig glad i å bli gått tur med og gjerne lengre turer også. Og de kan gjerne ha like mye energi når de kommer tilbake fra turen, selv hvor tung, lang og hard den har vært. Men de roer seg som regel fort igjen etter et mindre "utbrudd" av energi.

Lykke til med valg av hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men altså.. Basset hound er ikke noe reellt alternativ som jakthund. Den har for lengst blitt en ekstremavlet utstillings/selskapshund, med en bygning som tillater lite bruk i skogen...

Alternativene dine blir heller:

Dachs (kort eller striåret standard fra jaktlinjer)

Drever

Beagle

En av de andre Basset variantene (Fauwe, Petit, Artesiend, bleu gascogne)

Alpinsk dachsbrache (kortdrivende i forhold til de andre, da..)

Størrelsesmessig er Dachsen minst, så beagle. De andre er i grunn ganske store hunder med korte bein.

Lykke til med valget:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisan:)

Skal bare si litt om den rasen jeg har erfaring med, så blir dårlig sammenligening da fra min side..

Jeg har hatt Basset Hound for noen år siden (den var født i -99) og jeg må si meg enig i at utstillingsvarianten desverre har tatt en trist vei mht utseendet og bruksmuligheten. Tispen jeg hadde var da en typsisk variant av utseendet og gjorde det svært godt på utstiling. Hun var MYE lettere enn de man ser i dag, og hun var faktisk like rask til bens som min unge dalmatiner. Hun hadde ingen problmer i terreng og spor, og beveget seg raskt og effektivt, og ble aldri sliten. De jeg ser i dag på utstilling er ofte alt for lavstilte, for mye hud og rett og slett feite. De kan ikke sammenligens med typen som min tispe var. Så om du skulle velge Basset Hound, så velg fra oppdrettere som selv bruker til jakt og prioriterer gemytt, helse og bruksegeksaper fremfor utstilling- tipper Sverige/Finland er å foretrekke fremfor Norge med tanke på hvor du skal lete etter en slik oppdretter.

Så finner du rett hund kan de være flotte til kombinasjonen familie/jakt. Str.messig er de er stor hund med korte ben. Tispen min veiderundt 27-28 kg om jeg ikke husker feil, og den var slank og fin:)

Basset Hound er ikke de letteste hundene, da de lett kan missforståes. De er myke hunder som tåler hardt behandling svært dårlig, men siden de er så sta og seige, oppfattes de lett som ulydige og vanskelige. Så de passer best for folk med stor tålmodighet, god humor og som bruker positive, men konsekvente metoder:) Hvordan denne rasen er i dag mht tilgjengelighet og mentalitet er jeg faktisk ikke sikker på, går jo ann å ta en titt på MH fra genetica for å se hva som er mentalbeskrevet i Sverige hvertfall. En god og trygg Basset Hound skal være tilgjengelig mot mennesker og gen. lage lite lyd i hverdagen.

Helsemessig vet jeg ikke hvordan rasen ligger ann i dag, men jeg mener å huske at det er en del allergi og hudproblemer på enkelte linjer. Øyene og ører er også lett utsatt for infeksjoner ol.

Jeg har de siste årene hatt en del av Artesiend på kurs, og må si jeg liker det jeg har sett svært godt. De er lettere og virker som bruksegenskapene er mer i behold og prioritert i avl enn hos Bassset Hound. Så det er jo kanskje noe å sjekke ut...

Lykke til med valg av hund:)

mvh Marita

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...