Gå til innhold
Hundesonen.no

Lærere- se hit!


Aya

Recommended Posts

Vil du virkelig vite dette da?? :innocent:

Jeg er lærer på videregående (mest engelsk, men har innimellom litt annet også) og kunne ikke tenke meg å være lærer i grunnskolen! Vi klager innimellom (nuh vel, ganske ofte når jeg tenker etter...) over spredning på nivå i grupper og at det kan være vanskelig å nå alle, men vi har det jo virkelig bra i forhold til ungdomsskolen på det området! Det stemmer ikke alltid, men de faglig sterkeste samles ofte på studiespesialiserende (gamle allmennfag) og de faglig svakeste oftest på yrkesfag.

Det å være lærer er både fantastisk, grusomt, stressende, avslappende, frustrerende og givende! Ingen dag er lik og du er aldri arbeidsledig (alltid noen prøver som må rettes eller timer som må planlegges eller planer som må lages...)! Sommerferien er jo selvfølgelig den store gulrota, men du får ikke lønn da... 3 uker er avspasering og de får du lønn for. Hey, penger er viktig det også, eller..?? For meg er den flotteste tingen med jobben min at jeg får lov til å bli kjent med så mange forskjellige mennesker! Jeg liker veldig godt undervisningsaspektet ved jobben, men det er definitivt ikke alle som har lyst til å lære (noe som helst, men iallefall IKKE engelsk! Det kommer man jo ALDRI til å få brukt for!!)! Og det er en av de mer frustrerende tingene med å være lærer... Å se, år etter år, elever med stort (eller mindre stort, let's be honest...) potensiale som kaster bort framtida si på "hakke lyst, jeg"!

En annen ting som VIRKELIG får meg til å få lyst til å filleriste noen er penger! Regjeringen "satser på skolen" med å innføre stadig nye "dette skal dere gjøre" uten å tilføre midler til å gjennomføre "dette skal dere gjøre"-ene. Mange fine lover og regler og fordelingsmetoder gjør at mindre skoler (som min) sliter hardt! Dette igjen fører til sammenslåing av grupper og dårligere skolehverdag for både elever og lærere! Å ha 30 yrkesfagelever i norsk er definitivt IKKE sammenlignbart med å ha 36 studiespes.elever! Har en kollega som akkurat passerte 60, han har en sånn gruppe og han holder nå på å bli helt ødelagt... Allerede! Er ganske mye igjen av skoleåret enda... Siden de faglig svake elevene samler seg på yrkesfag så sier det seg selv at behovet for hjelp også vil være større der. Denne hjelpen får de dessverre ikke i disse tilfellene... og DET er det mest frustrerende med min hverdag for tida!

Andre ting som sliter iallefall meg ut er alle møtene og planene og enda mer møter og enda mer planer og alt skal gjøres NUH! Og enda har vel vi ikke brøkdelen av møtene og planene de har på barneskolen vil jeg tro...?

*klage klage klage*

Sånn for å oppsummere:

Liker:

Elevene

Undervisning

Alt man opplever av artige ting (elever er utrolig underholdende! :whistle: )

Variasjon, ingen dag er lik

Å kunne lære nye ting selv

Sommerferien :poke:

Liker ikke:

Nedskjæringer som går ut over kvalitet og helse

Bekymringer for egen og andres jobb (vi mistet 4 fulle stillinger fra i fjor til i år, halve min stilling sto i fare til midt på sommeren)

Uengasjerte elever som føler de har rett til spesialbehandling

Planer

Møtermøtermøter

Og lønna? Tjaaa... synes egentlig den er ok. Etter 20 år på skole (altså som elev/student) burde jeg vel kanskje kunne tjene mer...? Man blir definitivt IKKE rik av å være lærer, men man overlever! :jump:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:whistle: Ja ut fra det du har fortalt om elever tapet til gulvet og sånn så... :poke:

Hehe, det er vel egentlig i kategorien "ting som ikke burde skjedd" da... akkurat som heromdagenens "snus i cola"... Mobbing er definitivt en av de vanskelige tingene ved å være lærer! Å vite at der skjer masse man ikke hverken plukker opp eller greier å gjøre noe med.... :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for godt svar, Carma! Det er så fint med folk som ikke rosemaler synes jeg! Det er mye lettere å fundere dersom man har noen ordentlige sannheter å forholde seg til. Det yrket jeg er på vei inn i, sosionom, har nok endel fellestrekk når det gjelder "ikke liker"-listen din. Det er dårlig lønn, ikke altfor lett å få jobb, det er alltid for lite penger, man får aldri tatt seg av alle nok og det er forferdelig mye møter og journalskriving ... Samtidig er det jo utrolig mye positivt med å jobbe med mennesker, det er jo veldig givende, interessant, og ingen dager er like. Det tror jeg også er likt som lærerrollen. Det jeg HAR som jeg ser som positivt for en lærerrolle er at jeg brenner veldig for faget mitt. Jeg elsker norsk, jeg elsker litteratur, og jeg elsker å formidle leseglede til andre (gjett om jeg kommer til å bli desillusjonert ... haha, kanskje jeg burde bli bibliotekar?). Etikk og religion er spennende, samme med samfunnsfag (det er ikke mitt fag da, selv om jeg får endel sosialpolitikk og samfunnsvitenskapelig metode inn med studiet jeg går på nå). Men uff ... Jeg vet ikke. Vil gjerne høre om andres lærerhverdag!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke sikkert du blir desillusjonert! Innimellom alle kasus og bråk og elever som bruker all sin energi på å ikke lære noe så finner du gull! Og det kan komme der du minst venter det! Plutselig i ei "mekk"-klasse, mens du står der i din lille oppgitte lærerverden og prøver å formidle noe du selv anser som viktig og interessant til 16 bråkete gutter som tenker kun på damer og mopeder, og du seriøst vurderer både livet ditt og yrket ditt, så møter du blikket til en elev og innser at vedkommende LYTTER! Eller du møter en elev som hadde masse problemer på skolen, flere år etter at h*n var ferdig på skolen, og vedkommende forteller at h*n fremdeles husker veldig godt det diktet vi snakket om en gang, og faktisk husker deler av det utenatt!

Tror teknikken med å overleve som lærer er å innse at man ikke kan få alle interessert, man kan ikke engang få alle til å klare seg gjennom skoletiden på en nogenlunde ok måte. Noen faller utenom og man kan ikke ta på seg ansvaret for alle. Men innimellom så klarer man å hjelpe noen som ellers ville kommet dårlig ut, og en og annen gang kommer en elev bort og sier "du er den beste læreren vi har" og der og da vet man et lite øyeblikk at man er på rett hylle...

...og så har du de andre øyeblikkene selvfølgelig, hvor man føler seg som verdens elendigste lærer og at man overhodet ikke burde ha noe som helst med andre mennesker å gjøre! Men de øyeblikkene foretrekker jeg å glemme.... :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trives godt med å være lærer, og er veldig glad for at jeg havnet i det yrket. (Det hadde jeg ikke trodd da jeg studerte antropologi og skulle bli noe spennende som inkluderte reising og skriving ... ). Å undervise er veldig intenst. Det føles litt som å stå på en scene, eller være programleder på direkten på TV. Selvfølgelig er akkurat den følelsen sterkest når man er ny i gamet, men man må jo være fokusert og ha oversikt, engasjere elever selv om du er sliten, være positiv og inspirerende, takle de ulike elevtypene samtidig som du prøver å gjøre timen interessant. Men så er det plutselig pause og du kan drikke kaffe og diskutere jobb og alt mulig annet med trivelige kolleger, (eller bare henge på sonen og spise snop fra skuffen). I tillegg til undervisningen er det mange andre arbeidsoppgaver i en lærerhverdag. Teamarbeid og møter, planlegging og utviklingsarbeid, møter med folk utenfra (foreldre, kontaktpersoner etc). Arbeidsdagen er alt annet enn monoton, og man føler virkelig at man får brukt hele seg.

Jeg er 25% rådgiver og 75% lærer, og det er et utmerket kombinasjon. Det vil si at jeg underviser 15 timer i uka. Det er helt overkommelig. Jeg synes jeg har nok tid til forberedelse og etterarbeid i arbeidstiden, det er veldig sjelden jeg har med arbeid hjem. Rådgiverfunksjonen gjør at jeg har eget stort kontor, det er viktig for min trivsel.

Jeg underviser på ungdomsavdelingen på et voksenopplæringssenter, elevene mine er innvandrere mellom 16 og 20 år, mange av dem er enslige mindreårige flyktninger. De fleste timene mine er i eksamensklassen, elevene skal ta grunnskoleeksamen i de fem kjernefagene. Jeg underviser i norsk, samfunnsfag og utdanningsvalg. Vi er ca ti lærere og litt over seksti elever fordelt på sju klasser. Vi har veldig koselige lokaler og har fått utvikle vår egen skolekultur gjennom mange år. Vi synes vi lykkes med å skape et trivelig og utviklende miljø for elevene våre, og det gjør at jobben føles meningsfull!

Jeg tror en lærerjobb kan være veldig mye forskjellig, alt etter hva slags skole man jobber på og hvilke elever man har. Jeg synes jeg har vært veldig heldig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stortrives med elevene, undervisningen (særtrening, musikk, gym, friluftsliv), spennende veiledning som resulterer i nye idèer, verdens søteste kolleger, lange og mange ferier, korte dager et par dager i uka. Liker ikke lange møter uten særlig nytteverdi, enda flere lange, kjedelige møter, uforutsigbarheten når noen er borte, presset på å ikke bli syk, fordi du da utsetter kollegaene for det samme, teite kurs om ting vi kan mer om enn kursholderen, teite kurs som er irrelevante for vår arbeidssituasjon,mangel på kompetanse om autisme og dermed våre arbeidsforhold hos ledelsen.

Jeg jobber 100% stilling som pedagog i en klasse for barn med autisme. Vi har 8 elever fra 1 til 6 klasse dette skoleåret. I all hovedsak har jeg verdens morsomste jobb.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag hadde jeg en foreldresamtale, og på slutten av samtalen når papirer skal underskrives oppdager jeg at mor er tilnærmet analfabet. Det gjorde meg veldig trist på hennes vegne, men samtidig får det en til å innse hvor viktig utdanning er.

Ja, det er mye administrativt jeg gjerne skulle sluppet å bruke tid på. Ja, det er provoserende når vi ikke har nok ressurser å sette inn. Ja, det er frustrerende å ikke klare å få bukt med mobbing. Ja, det er et ork å prøve å få kunnskap inn i ungenes hoder når de har foreldre som ikke hjelper til med oppdragelse og holdninger.

Men duverden så givende det er å se at det går et lys opp for en unge. Når du ser at de forstår. Når de oppdager leseglede. Å se stoltheten over seg selv når de endelig tør å fremføre. Det strålende smilet på en som har jobbet hardt og blir belønnet med karakteren 6 på muntligeksamen. Og det minst like strålende smilet på den som turte å gjennomføre den samme eksamen, selv om karakteren ble 2. Å se evnen til refleksjon og selvstendige tanker utvikle seg. Og ikke minst det å bli kjent med så mange flotte mennesker, og få lov til å være med å prege deres liv.

Jeg underviser på ungdomsskolen nå, i engelsk og k&h. Har også jobbet på vgs. Det spesielle med ungdomsskole er modningen. De begynner i åttende klasse som barn, og avslutter i tiende som unge voksne. Brytningsalder på godt og vondt. Selv er jeg adjunkt med tillegg, så lønna er grei. Men det er mye jobb. Sitter gjerne på kveldstid og i helger og ferier med retting og planlegging.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, det er vel egentlig i kategorien "ting som ikke burde skjedd" da... akkurat som heromdagenens "snus i cola"... Mobbing er definitivt en av de vanskelige tingene ved å være lærer! Å vite at der skjer masse man ikke hverken plukker opp eller greier å gjøre noe med.... :)

Men altså... Om man gjør sånne ting på skolen, er det mobbing... Gjør man tilsvarende på en arbeidsplass, er det en god spøk og man ler lenge etterpå?

Hmmm...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men altså... Om man gjør sånne ting på skolen, er det mobbing... Gjør man tilsvarende på en arbeidsplass, er det en god spøk og man ler lenge etterpå?

Hmmm...

Forskjellen på en spøk og mobbing ligger vel mest i hvordan dette oppfattes av den som blir utsatt for ting. Vil vel tro at rundt omkring på arbeidsplasser er det også en del folk som blir utsatt for "spøker" som dette (fant en elev svinebundet og fasttapet i gangen på vei inn i time) gang etter gang og som ler med, men som egentlig ikke synes det er gøy... Mobbing forekommer overalt, ikke noe som kun finnes på skoler (dessverre)!

Samme elev som ble tapet fast ble også utsatt for morsomheter dagen før (av samme personer), den gangen dro de av han buksa foran de de jobbet sammen med (praksis i bedrift). Gøy?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, er vel absolutt sant som du sier Bente... Ble bare en lite digresjon da det ble snakk om en del spøker på arbeidsplasser i helgen :whistle:

Jeg har nok blitt mye mindre tolerant for sånne spøker etter at jeg begynte å jobbe som lærer og ville nok bli en skikkelig festbrems på det området om jeg hadde skiftet til en jobb hvor sånt skjedde, tror jeg.... Men spøk er fint det, har ingenting imot det! Problemet både i skoler og andre steder er vel at det ofte er samme person som blir utsatt for det igjen og igjen og at noen ganger er det bare nok, men det er det nok veldig vanskelig å si! Mannfolk spesielt er ikke særlig flinke til å vurdere hva andre mener om det de gjør alltid, særlig ikke i flokk... Damer vet godt om det når de mobber, og er ofte mye verre, men det er nå en helt annen sak.

Ble litt ot dette da... eller kanskje ikke? Mobbing og hvor grensene går og hvordan man skal takle det som skjer er absolutt en del av det å være lærer, uansett trinn og hva du underviser i.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...