Gå til innhold
Hundesonen.no

Bør setteren deles i jakthunder og showhunder?


Artemis

Recommended Posts

Finnes det noe statistikk eller tall som viser at jaktvarianter av raser er sunnere enn utstillingslinjene? Hos springer er det i alle fall slik at en jaktspringer fremdeles kan få HD og PRA og gudene vet hva.. Skulle tro de hadde klart å avle bort dette når kun bruks stod i fokus??

Jeg har ikke påstått at jaktvariantene er friskere enn utstillingsvariantene ifh til sykdom og har derfor følgelig ingen statistikk som måtte støtte opp om eller avkrefte en slik påstand.

Men jeg tror at hunder som avles med tanke på bruksegenskaper, eller som med norske settere med tanke på utstilling i kombinasjon med bruksegenskaper, har en sunnere fysikk. Selv om de også rammes av ulike sykdommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke påstått at jaktvariantene er friskere enn utstillingsvariantene ifh til sykdom og har derfor følgelig ingen statistikk som måtte støtte opp om eller avkrefte en slik påstand.

Men jeg tror at hunder som avles med tanke på bruksegenskaper, eller som med norske settere med tanke på utstilling i kombinasjon med bruksegenskaper, har en sunnere fysikk. Selv om de også rammes av ulike sykdommer.

Jeg må faktisk si meg litt uenig. Nå har jeg ikke erfaring med settere, men har studert endel jakt springere fra england. Veldig mye dårlige konstruksjoner der, men dem jobber jo og det er ikke noe hinder for dem da mentaliteten dems rett og slett får dem til å fortsette uansett hva kroppen/kontriksjonen sier.

Det er jo ikke bra det?

Når det gjelder helse så har jeg vel også erfaringer med min rase som tilsier noe annet, de Australske Kelpien viser bedre statestikk på helse og mentalitet (skudd redsel o.l.) enn om man sammenligner den med Working Kelpien.

Man skulle jo tro at hardt arbeidene gårds/jak hunder burde hatt en bedre helse/konstruksjon enn dem som "bare" er vandlige brukshunder.

Men hjelpes, det fins akkurat like mange dårlig konstruerte "utstillings"hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må faktisk si meg litt uenig. Nå har jeg ikke erfaring med settere, men har studert endel jakt springere fra england. Veldig mye dårlige konstruksjoner der, men dem jobber jo og det er ikke noe hinder for dem da mentaliteten dems rett og slett får dem til å fortsette uansett hva kroppen/kontriksjonen sier.

Det er jo ikke bra det?

Litt OT: jeg driver tung research på springer og jaktspringer om dagen, kan du sende meg i retning av noen av de du har reagert på?

For å kommentere emnet for tråden mer generelt - ensidig avl er vel ofte et onde uansett, og det er vel det diskusjonen egentlig dreier seg om. Avler man utelukkende på utseende, vil som regel bruksegenskapene lide på sikt, avler man utelukkende på bruksegenskaper vil eksteriøret lide.

Interessant at kelpien har en slik statistikk, er de mer ukritiske i avlen av wk eller har det andre årsaker? Uansett kan man vel ikke kalle AK en ren showhund, så skillet er vel noe annerledes der enn i andre delte raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må faktisk si meg litt uenig. Nå har jeg ikke erfaring med settere, men har studert endel jakt springere fra england. Veldig mye dårlige konstruksjoner der, men dem jobber jo og det er ikke noe hinder for dem da mentaliteten dems rett og slett får dem til å fortsette uansett hva kroppen/kontriksjonen sier.

Det er jo ikke bra det?

nei, for all del. Enig i deg der, en funksjonibel kropp skal være grunnlaget for en god brukshund. Ikke en psyke som får en ufrisk hund til å jobbe for det.

Og teorien min er kanskje feilslått også kan det se ut som. Men jeg er vant med at brukshunder blir avlet etter bruksvennlig konstruksjon der funksjon er alfaomega. Men så er jeg vant med huskies og jakthunder fra jakt og ikke prøve/avl/ ustillingsfolk:p

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å dra inn utstilling litt i denne debatten: jeg kjenner en hund som ikke er avlet for utstilling (hunden er en typisk blåsløyfehund, men den er ikke en jaktvariant av rasen). Hva oppdretteren har tenkt i avlssammenheng, vet jeg ikke, men utstilling er i alle fall ikke hovedpri. Hunden skal kunne brukes til litt forskjellig, bla jakt. Den har kommet til eiere som bruker den på jakt, men de erfarer at den rett og slett ikke holder i lengden! Den er feil bygget.. Det slites på ledd og kroppen generelt, den blir sliten raskere fordi den ikke har gode bevegelser, nettopp fordi hunden ikke er bygd etter rasestandarden - som jo er skrevet for å beskrive en jakthund! Denne hunden ville gjort det bedre både på jakt OG på utstilling dersom den hadde bedre vinkler, ikke var kuhaset, osv.

Å avle hunder for bruks bør ikke være en hvilepute for å "slippe" å ta hensyn til god bygning! Jeg sier ja, takk - begge deler!

Når det gjelder settere ser det ut som om mange avles mindre og lettere. Ved å gjøre det får de store fordeler ute i terrenget på jaktprøver; de kan ta seg frem på steder hvor større hunder ikke har nubbsjans. Men er det korrekt? Som MonicaT sier; skal alle settere være høyfjellshunder?? I helgen møtte jeg en som kunne fortelle om en jaktprøve han hadde vært med på; en pointer og en liten settertispe ble sluppet sammen; de kom til et einebærkratt, og der måtte pointeren løpe rundt; nærmere 30 kg hund klarte ikke krattet. Setteren på 13 kg (!!) løp OPPÅ krattet, og det var visst noe som gjorde at hun gjorde det bedre fikk jeg høre (jeg aner ikke hvordan de regner ut premieringer/poeng på jaktprøver, men det var i alle fall en fordel at hunden hadde klart å løpe på krattet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder settere ser det ut som om mange avles mindre og lettere. Ved å gjøre det får de store fordeler ute i terrenget på jaktprøver; de kan ta seg frem på steder hvor større hunder ikke har nubbsjans. Men er det korrekt? Som MonicaT sier; skal alle settere være høyfjellshunder?? I helgen møtte jeg en som kunne fortelle om en jaktprøve han hadde vært med på; en pointer og en liten settertispe ble sluppet sammen; de kom til et einebærkratt, og der måtte pointeren løpe rundt; nærmere 30 kg hund klarte ikke krattet. Setteren på 13 kg (!) løp OPPÅ krattet, og det var visst noe som gjorde at hun gjorde det bedre fikk jeg høre (jeg aner ikke hvordan de regner ut premieringer/poeng på jaktprøver, men det var i alle fall en fordel at hunden hadde klart å løpe på krattet).

Vi har to Vorstehhunder, en tispe og en hannhund. De er helsøsken, men ikke like gamle. Altså resultat av gjenparring.

Tispa veier 25 kg og er ca. 60 cm høy. Hun er smidig, spinkel og beskjeden. Hannhunden er 32 kg og ca. 64 cm høy. Han er kraftig, muskuløs og voldsom.

Mamma har merket at Embla på to år har bedre utholdenhet i terrenget enn hannhunden på fire år selvom de får same aktivitet, og hannhunden plages med halthet. Hundene våre løper mye løs i fullt firsprang på sykkel, ski og gåturer i skog og på fjell.

Jeg tror hannhunden blir lettere skadet pga. at han er så voldsom og pga. størrelsen. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I helgen møtte jeg en som kunne fortelle om en jaktprøve han hadde vært med på; en pointer og en liten settertispe ble sluppet sammen; de kom til et einebærkratt, og der måtte pointeren løpe rundt; nærmere 30 kg hund klarte ikke krattet. Setteren på 13 kg (!) løp OPPÅ krattet, og det var visst noe som gjorde at hun gjorde det bedre fikk jeg høre (jeg aner ikke hvordan de regner ut premieringer/poeng på jaktprøver, men det var i alle fall en fordel at hunden hadde klart å løpe på krattet).

Nå kan man selvsagt sette spørsmålstegn ved tolkningen av dette da.... Om pointeren ikke "klarte" krattet vil jeg si at den heller hadde en psykisk sperre i hodet som gjorde at den ikke VILLE forsere et sånt kratt, framfor at den ikke greide det (kanskje hadde den erfart at det var vondt å gå gjennom sånt kratt pga tynn pels, kanskje syntes den det er ekkelt). Det er jo ikke noe som tilsier at en hund på 30 kg ikke greier å gå gjennom einebærkratt liksom... En hund på 30 kg er ikke stor, faktisk. Jeg har aldri sett at mine hunder har hatt problemer med å komme seg fram i terrenget dit de vil - men jeg har sett at Babs har vegret for å gå spor gjennom tett kratt eller over hauger med hogstavfall... Det er jo en forskjell på å VILLE og å KLARE liksom :innocent:.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kan man selvsagt sette spørsmålstegn ved tolkningen av dette da.... Om pointeren ikke "klarte" krattet vil jeg si at den heller hadde en psykisk sperre i hodet som gjorde at den ikke VILLE forsere et sånt kratt, framfor at den ikke greide det (kanskje hadde den erfart at det var vondt å gå gjennom sånt kratt pga tynn pels, kanskje syntes den det er ekkelt). Det er jo ikke noe som tilsier at en hund på 30 kg ikke greier å gå gjennom einebærkratt liksom... En hund på 30 kg er ikke stor, faktisk. Jeg har aldri sett at mine hunder har hatt problemer med å komme seg fram i terrenget dit de vil - men jeg har sett at Babs har vegret for å gå spor gjennom tett kratt eller over hauger med hogstavfall... Det er jo en forskjell på å VILLE og å KLARE liksom :innocent: .

Jeg tar den, samtidig har jeg fremdeles til gode å høre om en fuglehund som bryr seg om sånt når den er på jakt! Det virker som om de er helt blokkert på smerte når de er så høyt oppe i instinkter. Selv min "ikke-jakt-variant" av en springer er jeg sikker på at jeg kunne dengt veggimellom når hun går i jakt, da er det fint lite som når inn..

Jeg forstod det sånn da jeg fikk dette fortalt, at det gikk på at hunden ikke klarte å gå inn i krattet, ikke at den ikke ville. Krattet var veldig tett. Men joda, jeg tar poenget ditt! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes også det med krattet hørtes rart ut. En sånn ting skulle ikke gjøre noen forskjell jaktmessig ( men så er det mye rar dømming der som alle andre steder ).

Enig med Huldra at en riktig bygget hund skal kunne jakte hele dagen.

Som Ole Brumm sier; Ja takk begge deler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...