Gå til innhold
Hundesonen.no

Bør setteren deles i jakthunder og showhunder?


Artemis

Recommended Posts

Finnes det noe statistikk eller tall som viser at jaktvarianter av raser er sunnere enn utstillingslinjene? Hos springer er det i alle fall slik at en jaktspringer fremdeles kan få HD og PRA og gudene vet hva.. Skulle tro de hadde klart å avle bort dette når kun bruks stod i fokus??

Jeg har ikke påstått at jaktvariantene er friskere enn utstillingsvariantene ifh til sykdom og har derfor følgelig ingen statistikk som måtte støtte opp om eller avkrefte en slik påstand.

Men jeg tror at hunder som avles med tanke på bruksegenskaper, eller som med norske settere med tanke på utstilling i kombinasjon med bruksegenskaper, har en sunnere fysikk. Selv om de også rammes av ulike sykdommer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke påstått at jaktvariantene er friskere enn utstillingsvariantene ifh til sykdom og har derfor følgelig ingen statistikk som måtte støtte opp om eller avkrefte en slik påstand.

Men jeg tror at hunder som avles med tanke på bruksegenskaper, eller som med norske settere med tanke på utstilling i kombinasjon med bruksegenskaper, har en sunnere fysikk. Selv om de også rammes av ulike sykdommer.

Jeg må faktisk si meg litt uenig. Nå har jeg ikke erfaring med settere, men har studert endel jakt springere fra england. Veldig mye dårlige konstruksjoner der, men dem jobber jo og det er ikke noe hinder for dem da mentaliteten dems rett og slett får dem til å fortsette uansett hva kroppen/kontriksjonen sier.

Det er jo ikke bra det?

Når det gjelder helse så har jeg vel også erfaringer med min rase som tilsier noe annet, de Australske Kelpien viser bedre statestikk på helse og mentalitet (skudd redsel o.l.) enn om man sammenligner den med Working Kelpien.

Man skulle jo tro at hardt arbeidene gårds/jak hunder burde hatt en bedre helse/konstruksjon enn dem som "bare" er vandlige brukshunder.

Men hjelpes, det fins akkurat like mange dårlig konstruerte "utstillings"hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må faktisk si meg litt uenig. Nå har jeg ikke erfaring med settere, men har studert endel jakt springere fra england. Veldig mye dårlige konstruksjoner der, men dem jobber jo og det er ikke noe hinder for dem da mentaliteten dems rett og slett får dem til å fortsette uansett hva kroppen/kontriksjonen sier.

Det er jo ikke bra det?

Litt OT: jeg driver tung research på springer og jaktspringer om dagen, kan du sende meg i retning av noen av de du har reagert på?

For å kommentere emnet for tråden mer generelt - ensidig avl er vel ofte et onde uansett, og det er vel det diskusjonen egentlig dreier seg om. Avler man utelukkende på utseende, vil som regel bruksegenskapene lide på sikt, avler man utelukkende på bruksegenskaper vil eksteriøret lide.

Interessant at kelpien har en slik statistikk, er de mer ukritiske i avlen av wk eller har det andre årsaker? Uansett kan man vel ikke kalle AK en ren showhund, så skillet er vel noe annerledes der enn i andre delte raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må faktisk si meg litt uenig. Nå har jeg ikke erfaring med settere, men har studert endel jakt springere fra england. Veldig mye dårlige konstruksjoner der, men dem jobber jo og det er ikke noe hinder for dem da mentaliteten dems rett og slett får dem til å fortsette uansett hva kroppen/kontriksjonen sier.

Det er jo ikke bra det?

nei, for all del. Enig i deg der, en funksjonibel kropp skal være grunnlaget for en god brukshund. Ikke en psyke som får en ufrisk hund til å jobbe for det.

Og teorien min er kanskje feilslått også kan det se ut som. Men jeg er vant med at brukshunder blir avlet etter bruksvennlig konstruksjon der funksjon er alfaomega. Men så er jeg vant med huskies og jakthunder fra jakt og ikke prøve/avl/ ustillingsfolk:p

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å dra inn utstilling litt i denne debatten: jeg kjenner en hund som ikke er avlet for utstilling (hunden er en typisk blåsløyfehund, men den er ikke en jaktvariant av rasen). Hva oppdretteren har tenkt i avlssammenheng, vet jeg ikke, men utstilling er i alle fall ikke hovedpri. Hunden skal kunne brukes til litt forskjellig, bla jakt. Den har kommet til eiere som bruker den på jakt, men de erfarer at den rett og slett ikke holder i lengden! Den er feil bygget.. Det slites på ledd og kroppen generelt, den blir sliten raskere fordi den ikke har gode bevegelser, nettopp fordi hunden ikke er bygd etter rasestandarden - som jo er skrevet for å beskrive en jakthund! Denne hunden ville gjort det bedre både på jakt OG på utstilling dersom den hadde bedre vinkler, ikke var kuhaset, osv.

Å avle hunder for bruks bør ikke være en hvilepute for å "slippe" å ta hensyn til god bygning! Jeg sier ja, takk - begge deler!

Når det gjelder settere ser det ut som om mange avles mindre og lettere. Ved å gjøre det får de store fordeler ute i terrenget på jaktprøver; de kan ta seg frem på steder hvor større hunder ikke har nubbsjans. Men er det korrekt? Som MonicaT sier; skal alle settere være høyfjellshunder?? I helgen møtte jeg en som kunne fortelle om en jaktprøve han hadde vært med på; en pointer og en liten settertispe ble sluppet sammen; de kom til et einebærkratt, og der måtte pointeren løpe rundt; nærmere 30 kg hund klarte ikke krattet. Setteren på 13 kg (!!) løp OPPÅ krattet, og det var visst noe som gjorde at hun gjorde det bedre fikk jeg høre (jeg aner ikke hvordan de regner ut premieringer/poeng på jaktprøver, men det var i alle fall en fordel at hunden hadde klart å løpe på krattet).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder settere ser det ut som om mange avles mindre og lettere. Ved å gjøre det får de store fordeler ute i terrenget på jaktprøver; de kan ta seg frem på steder hvor større hunder ikke har nubbsjans. Men er det korrekt? Som MonicaT sier; skal alle settere være høyfjellshunder?? I helgen møtte jeg en som kunne fortelle om en jaktprøve han hadde vært med på; en pointer og en liten settertispe ble sluppet sammen; de kom til et einebærkratt, og der måtte pointeren løpe rundt; nærmere 30 kg hund klarte ikke krattet. Setteren på 13 kg (!) løp OPPÅ krattet, og det var visst noe som gjorde at hun gjorde det bedre fikk jeg høre (jeg aner ikke hvordan de regner ut premieringer/poeng på jaktprøver, men det var i alle fall en fordel at hunden hadde klart å løpe på krattet).

Vi har to Vorstehhunder, en tispe og en hannhund. De er helsøsken, men ikke like gamle. Altså resultat av gjenparring.

Tispa veier 25 kg og er ca. 60 cm høy. Hun er smidig, spinkel og beskjeden. Hannhunden er 32 kg og ca. 64 cm høy. Han er kraftig, muskuløs og voldsom.

Mamma har merket at Embla på to år har bedre utholdenhet i terrenget enn hannhunden på fire år selvom de får same aktivitet, og hannhunden plages med halthet. Hundene våre løper mye løs i fullt firsprang på sykkel, ski og gåturer i skog og på fjell.

Jeg tror hannhunden blir lettere skadet pga. at han er så voldsom og pga. størrelsen. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I helgen møtte jeg en som kunne fortelle om en jaktprøve han hadde vært med på; en pointer og en liten settertispe ble sluppet sammen; de kom til et einebærkratt, og der måtte pointeren løpe rundt; nærmere 30 kg hund klarte ikke krattet. Setteren på 13 kg (!) løp OPPÅ krattet, og det var visst noe som gjorde at hun gjorde det bedre fikk jeg høre (jeg aner ikke hvordan de regner ut premieringer/poeng på jaktprøver, men det var i alle fall en fordel at hunden hadde klart å løpe på krattet).

Nå kan man selvsagt sette spørsmålstegn ved tolkningen av dette da.... Om pointeren ikke "klarte" krattet vil jeg si at den heller hadde en psykisk sperre i hodet som gjorde at den ikke VILLE forsere et sånt kratt, framfor at den ikke greide det (kanskje hadde den erfart at det var vondt å gå gjennom sånt kratt pga tynn pels, kanskje syntes den det er ekkelt). Det er jo ikke noe som tilsier at en hund på 30 kg ikke greier å gå gjennom einebærkratt liksom... En hund på 30 kg er ikke stor, faktisk. Jeg har aldri sett at mine hunder har hatt problemer med å komme seg fram i terrenget dit de vil - men jeg har sett at Babs har vegret for å gå spor gjennom tett kratt eller over hauger med hogstavfall... Det er jo en forskjell på å VILLE og å KLARE liksom :innocent:.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå kan man selvsagt sette spørsmålstegn ved tolkningen av dette da.... Om pointeren ikke "klarte" krattet vil jeg si at den heller hadde en psykisk sperre i hodet som gjorde at den ikke VILLE forsere et sånt kratt, framfor at den ikke greide det (kanskje hadde den erfart at det var vondt å gå gjennom sånt kratt pga tynn pels, kanskje syntes den det er ekkelt). Det er jo ikke noe som tilsier at en hund på 30 kg ikke greier å gå gjennom einebærkratt liksom... En hund på 30 kg er ikke stor, faktisk. Jeg har aldri sett at mine hunder har hatt problemer med å komme seg fram i terrenget dit de vil - men jeg har sett at Babs har vegret for å gå spor gjennom tett kratt eller over hauger med hogstavfall... Det er jo en forskjell på å VILLE og å KLARE liksom :innocent: .

Jeg tar den, samtidig har jeg fremdeles til gode å høre om en fuglehund som bryr seg om sånt når den er på jakt! Det virker som om de er helt blokkert på smerte når de er så høyt oppe i instinkter. Selv min "ikke-jakt-variant" av en springer er jeg sikker på at jeg kunne dengt veggimellom når hun går i jakt, da er det fint lite som når inn..

Jeg forstod det sånn da jeg fikk dette fortalt, at det gikk på at hunden ikke klarte å gå inn i krattet, ikke at den ikke ville. Krattet var veldig tett. Men joda, jeg tar poenget ditt! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes også det med krattet hørtes rart ut. En sånn ting skulle ikke gjøre noen forskjell jaktmessig ( men så er det mye rar dømming der som alle andre steder ).

Enig med Huldra at en riktig bygget hund skal kunne jakte hele dagen.

Som Ole Brumm sier; Ja takk begge deler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...