Gå til innhold
Hundesonen.no

Fysisk korreksjon – dyremishandling?


Emilie

Recommended Posts

Kan ikke du bruke uttrykket slik det var ment fra min side? siden det var mitt eksempel? Og så heller skrive sparke vekk?( så slipper jeg misforståelser)

Ettersom det ble quotet fra et tidligere innlegg der jeg uttalte meg utifra hva jeg trodde var lagt i uttrykket, så måtte jeg nesten svare utifra det også syns jeg. Tok jo med parentes "i meningen sparke kraftig" der for å poengtere. (sparke tolker jo folk forskjellig også, så da er vi igang der igjen .... ikke enkelt ^^)

[...] ... så får jeg være ond, dyremisshandler, eller hva du måtte kalle meg!

Skjønner ikke helt hvor du vil hen. Utifra hva du skriver, så er jo vi 2 enige. Man bruker det som må til - overdrivelse derimot... det er der jeg er uenig med mange her kan det virke som.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 110
  • Created
  • Siste svar
Skjønner ikke helt hvor du vil hen. Utifra hva du skriver, så er jo vi 2 enige. Man bruker det som må til - overdrivelse derimot... det er der jeg er uenig med mange her kan det virke som.

Hallo i luken! Det er da ingen som har sagt noe om at det er greit å overdrive.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje ikke, men man har forskjellig definisjon og grense for hva man mener er overdrivelse. Jeg mener en knøtthund som angriper en stor hund lett kan skygges, ev vippes unna, andre mener et spark er greit. Jeg mener spark er overdrivelse der, andre mener det ikke er det.

Når man ser på at enkelte har klart å hindre at andre hunder har kommet til og holdt/sloss, så kan det jo også virke som at endel er sitt ansvar litt mer bevist. Skulle jo tro utifra innlegg her at knøttsmå hunder løper raskere enn en greyhound og at man ikke rekker å reagere åkke som før et spark er på sin plass. (les: virke som)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje ikke, men man har forskjellig definisjon og grense for hva man mener er overdrivelse. Jeg mener en knøtthund som angriper en stor hund lett kan skygges, ev vippes unna, andre mener et spark er greit. Jeg mener spark er overdrivelse der, andre mener det ikke er det.

Når man ser på at enkelte har klart å hindre at andre hunder har kommet til og holdt/sloss, så kan det jo også virke som at endel er sitt ansvar litt mer bevist. Skulle jo tro utifra innlegg her at knøttsmå hunder løper raskere enn en greyhound og at man ikke rekker å reagere åkke som før et spark er på sin plass. (les: virke som)

Ser poenget ditt med det forrige innlegget dit angående bruken av pælme. Så da er vi på nett der;)

men jeg ser at du stadig tenker liten hund er mindre farlig. Hvorfor skal små hunder slippe "lettere" unna? Om en liten hund henger som en flått på en annen hund blir vel ikke automatisk overdrivelse å gjøre de tiltak som kreves for å få den vekk? (slag, spark, whatever som man også kunne gjort med en stor hund)

Og jeg kan ikke se at du har svart på det forrige innlegget mitt: Hva har det med situasjonen å gjøre at min hun normalt sett er stødig i hodet og som type? er det mer greit at han blir angrepet for de han mindre sannsynlig vil angripe enn andre hunder? Er det mer riktig av meg å la han bli angrepet fordi han er stødig?

Jeg kan ikke se hvordan hverken størrelse eller mentalitet skal rettferdiggjøre ett uprovosert angrep.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

men jeg ser at du stadig tenker liten hund er mindre farlig.

Jeg mener det ja (når først angrepet er fakta). Blir du angrepet av en gal Chihuahua, kontra en rottis f.eks, så vet nå jeg hvem av de jeg har foretrekt at du hadde blitt angrepet av. (du kan jo gjette - så spørs det om du tror jeg ville deg ille eller ikke - eller er det likegyldig?)

Hvorfor skal små hunder slippe "lettere" unna? Om en liten hund henger som en flått på en annen hund blir vel ikke automatisk overdrivelse å gjøre de tiltak som kreves for å få den vekk? (slag, spark, whatever som man også kunne gjort med en stor hund)

Og jeg kan ikke se at du har svart på det forrige innlegget mitt: Hva har det med situasjonen å gjøre at min hun normalt sett er stødig i hodet og som type? er det mer greit at han blir angrepet for de han mindre sannsynlig vil angripe enn andre hunder? Er det mer riktig av meg å la han bli angrepet fordi han er stødig?

Jeg kan ikke se hvordan hverken størrelse eller mentalitet skal rettferdiggjøre ett uprovosert angrep.

Igjen, til det uendelige - man gjør tiltak som er nødvendige ja - men ikke mer enn nødvendig. OM den henger ja, men før den henger, så er det lett å bare skygge/vippe denne unna - da henger den heller ikke fast. Kommer selvfølgelig på situasjon der også om den er nær og plutselig går på eller som i eksemplet tidligere - kom løpende. Personlig føler jeg meg (og hunden) i større fare/truet av en stor hund som kommer løpende slik og det skal endel mer til å tørre/klare å bare skygge/dytte den unna - da vil nå jeg føle det er nødvendig med å vise et langt klarere signal og inngripen for å stange denne. Føler kanskje da at jeg ikke kontrollerer situasjonen i den grad jeg burde og gjør det som skal til for å få kontroll. Samme 'panikk/affekt' er det ikke på små hunder og føler at jeg kontrollerer dette lett uten å ty til spark - det har jeg erfart også 3-4 ganger når små hunder har kommet som noen illsinte j... imot vår hund - han ville svare og selv om det var det svare strev å holde kontroll på han og å holde små hundene på avstand, så gikk det ok. Jeg er ikke noe overmenneske og andre(ikke alle) har sikkert også roligere hunder enn hva vår var i en slik situasjon, så det er fullt mulig. Rart at dette ikke er mulig for alle som mener annet enn meg egentlig - en greit, men alle ... hmmm.

Er den stødig, så blir eier tryggere også og jeg tror ikke jeg da har vært like redd for at hunden har flydd rett på. Altså vært mer redd for andre hunden og kanskje utav det handlet ennå mer i affekt (og da med unødig makt pga redselen) - redd for at min hund hadde bitt ihjel den andre.

Jeg rettferdiggjør ingen angrep - da missforstår du hva jeg mener. En hund er en hund om den er 500g eller 80kg. Men å tro at man trenger samme "gjør det man må" på disse to for å stoppe faren og situasjonen - som vel er intensjonen og ikke bare "man behandler alle hunder likt". Hvis den lille har satt seg fast og hvis man skulle sparke en chihuahua like hardt som med en stor hund, så mener nå jeg man har trådd over streken til "gjør det man ". Der igjen er da link jeg ga tidligere i tråden ganske så aktuell på hva utfall kunne blitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp* Rart at dette ikke er mulig for alle som mener annet enn meg egentlig - en greit, men alle ... hmmm.

Den her skjønte jeg ikke helt. Lyst til å formulere den på nytt?

Er den stødig, så blir eier tryggere også og jeg tror ikke jeg da har vært like redd for at hunden har flydd rett på. Altså vært mer redd for andre hunden og kanskje utav det handlet ennå mer i affekt (og da med unødig makt pga redselen) - redd for at min hund hadde bitt ihjel den andre.

Jeg skjønner egentlig ikke helt hva du mener her heller, men jeg prøver. Mener du at fordi hunden min er stødig blir jeg mer redd for at den hadde bitt i hjel den andre? :D Eller mener du at fordi min hund er stødig blir jeg som eier mer "redd" og gjør dermed unødvendig brutale angrep på den andre hunden? Vet du snakket om at du hadde dysleksitendens i en annen tråd, men jeg må bare spørre når jeg ikke skjønner hva setningen din skal bety...

Jeg rettferdiggjør ingen angrep - da missforstår du hva jeg mener. En hund er en hund om den er 500g eller 80kg. Men å tro at man trenger samme "gjør det man må" på disse to for å stoppe faren og situasjonen - som vel er intensjonen og ikke bare "man behandler alle hunder likt". Hvis den lille har satt seg fast og hvis man skulle sparke en chihuahua like hardt som med en stor hund, så mener nå jeg man har trådd over streken til "gjør det man ". Der igjen er da link jeg ga tidligere i tråden ganske så aktuell på hva utfall kunne blitt.

Nå er vi vel for lengst blitt enige om at spark ikke var casen i den aktuelle saken og at man i hver individuelle sak gjør de tiltak som kreves. Sjangsen for at en liten hund trenger ett spark for å komme vekk er mindre enn hos en stor, men det kan sikkert bli aktuelt der også. Men vi er jo mer eller mindre enig om akkurat hva som trengs av tiltak ( man gjør det som situasjonen tilsier at trengs).

Jeg fascineres stadig av små hunders temperament. Hvorfor skal det være så mye mer greit at de lager **** og angriper enn store? Greit de store kan kanskje gjøre større skade, men jeg synes absolutt at de små burde behandles, trenes og sosialiseres likt som de store. Store hunder blir stoppet i utfallene sine, mens en liten hissigpropp bare får lov. Det komemr jeg aldri til å forstå meg på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den her skjønte jeg ikke helt. Lyst til å formulere den på nytt?

Hvis jeg ikke tar feil, så har alle(bortimot) her nevnt spark som eneste måten å unngå slossing, også på småhundene, det virker som det er kun jeg (edit: må vel telle med deg her også) som har skygget/vippet disse unna - andre mener altså at man må sparke som nødvendig tiltak (foruten du etter at du forklarte hva du la i pælme) Jeg syns det er rart at så mange må sparke i situasjoner(alle kan det virke som) der jeg klarte det uten og som sagt er jeg (og du) ikke overmenneske og hva er da grunnen til at alle da må sparke egentlig.

Jeg skjønner egentlig ikke helt hva du mener her heller, men jeg prøver. Mener du at fordi hunden min er stødig blir jeg mer redd for at den hadde bitt i hjel den andre? :D Eller mener du at fordi min hund er stødig blir jeg som eier mer "redd" og gjør dermed unødvendig brutale angrep på den andre hunden? Vet du snakket om at du hadde dysleksitendens i en annen tråd, men jeg må bare spørre når jeg ikke skjønner hva setningen din skal bety...

Jeg svarte utifra hva jeg føler selvfølgelig. Når man har en stødig og trygg hund så tror jeg man ikke har så lett for å bruke like mye makt mot andre hund for å stoppe denne. Da føler man kanskje at den først reagerer hvis andre hund sitter i den/begynner å sloss, mens mer utrygge og ustødige hunder langt lettere svarer FØR det går så langt og dermed må man klare å holde andre hund lengre unna - ikke bare 'bykst' lengden til andre hund, men også sin egen og dermed mindre kontroll og mer må til for å klare å holde denne avstanden. Jeg hadde ikke vært så redd for andre småhundene hvis vår hund hadde vært stødig og ikke aggressiv som den var til tider. Lettere å føle 'panikk' ved å skulle kontrollere 2 hunder kontra 1 hvis du skjønner hva jeg mener - lettere å handle mer i affekt. Selv om egen hund ennå kanskje ikke har svart, så er det ennå et element å ha kontroll på i større grad enn på en stødig hund.

Spørre for å få avklart hva andre mener burde flere gjort (inkludert meg) i denne tråden og ellers på forumet, for det er egentlig beste måten å få vite hva den andre egentlig mener og man slipper missforståelser. Så lenge denne er saklig og dysleksi eller ei har ikke noe med dette å gjøre, kun at man kanskje må spørre flere ganger da det er større fare for ikke å gjøre seg forstått, sånn er det bare.

Nå er vi vel for lengst blitt enige om at spark ikke var casen i den aktuelle saken og at man i hver individuelle sak gjør de tiltak som kreves. Sjangsen for at en liten hund trenger ett spark for å komme vekk er mindre enn hos en stor, men det kan sikkert bli aktuelt der også. Men vi er jo mer eller mindre enig om akkurat hva som trengs av tiltak ( man gjør det som situasjonen tilsier at trengs).

Ja, vi er det. Virker jo som vi blir mer og mer enige i hva vi legger i "hva som trengs" også, så da er jeg ikke helt alene mot alle andre lengre ... ok, du skal få denne da sjø... :D (litt kos skal det være med et forum også ;) )

Jeg fascineres stadig av små hunders temperament. Hvorfor skal det være så mye mer greit at de lager **** og angriper enn store? Greit de store kan kanskje gjøre større skade, men jeg synes absolutt at de små burde behandles, trenes og sosialiseres likt som de store. Store hunder blir stoppet i utfallene sine, mens en liten hissigpropp bare får lov. Det komemr jeg aldri til å forstå meg på.

Er så enig, så enig, og det sa jeg jo i det du quotet på, så denne var vel ment generelt og ikke til meg?

Men uthever likevel sitatet med understreking for å vise hvor jeg mente det. Resten svarte du bekreftende på via individuelle sak og sjangsen for at en liten hund trenger ett spark for å komme vekk er mindre enn hos en stor (sånn i tilfelle, for lett med missforståelser : )

Jeg rettferdiggjør ingen angrep - da missforstår du hva jeg mener. En hund er en hund om den er 500g eller 80kg. Men å tro at man trenger samme "gjør det man må" på disse to for å stoppe faren og situasjonen - som vel er intensjonen og ikke bare "man behandler alle hunder likt". Hvis den lille har satt seg fast og hvis man skulle sparke en chihuahua like hardt som med en stor hund, så mener nå jeg man har trådd over streken til "gjør det man må". Der igjen er da link jeg ga tidligere i tråden ganske så aktuell på hva utfall kunne blitt.

Du svarte ikke direkte på spørsmålet mitt så jeg, men det kunne nå virke som du mente det samme som meg angående farligheten små kontra store.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg ikke tar feil, så har alle(bortimot) her nevnt spark som eneste måten å unngå slossing, også på småhundene, det virker som det er kun jeg (edit: må vel telle med deg her også) som har skygget/vippet disse unna - andre mener altså at man må sparke som nødvendig tiltak (foruten du etter at du forklarte hva du la i pælme) Jeg syns det er rart at så mange må sparke i situasjoner(alle kan det virke som) der jeg klarte det uten og som sagt er jeg (og du) ikke overmenneske og hva er da grunnen til at alle da må sparke egentlig.

Ja riktig, det er bare du.. Ja, og Shilamon, selvsagt..

Men nei, den gangen huskyen ble "angrepet" av en dvergpuddel, så gjorde jeg ikke noe annet enn å stoppe sånn at eieren fikk tak i den sinna hunden sin igjen. Men den beit ikke, den løp bare rundt Tommy og gneldra. Jeg var også rimelig trygg på at Tommy ikke ville svare - for da ville det jo vært nødvendig å få den lille unna før den store fikk tak i den.. Men dette var ingen slosskamp.. Dalmisen din var ikke med i en slosskamp den heller..

Det var dette med avklaring da..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg ikke tar feil, så har alle(bortimot) her nevnt spark som eneste måten å unngå slossing, også på småhundene, det virker som det er kun jeg (edit: må vel telle med deg her også) som har skygget/vippet disse unna - andre mener altså at man må sparke som nødvendig tiltak (foruten du etter at du forklarte hva du la i pælme) Jeg syns det er rart at så mange må sparke i situasjoner(alle kan det virke som) der jeg klarte det uten og som sagt er jeg (og du) ikke overmenneske og hva er da grunnen til at alle da må sparke egentlig.

Feil. Det er ikke sånn at "alle mener at sparking er eneste måten å unngå slåsskamp på". Jeg vet ikke om du har et ønske om å misforstå folk, men ut i fra det jeg har lest i denne tråden (som stort sett har handlet om hvor vidt det er greit å ty til vold, når to eller flere hunder slåss), så virker det heller som at man legitimerer det å sparke hunder som slåss, i et forsøk på å få rettet oppmerksomheten deres bort fra hverandre, slik at man lettere kan skille dem, for eksempel. Når det gjelder småhunder som finner det for godt å smake på sine litt større artsfrender, så ser det ut til at de fleste er enig i at et spark er uproblematisk. Hensikten er jo faktisk å forhindre et slagsmål hvor den lille nok uansett, hadde tapt. Jeg tror forresten at de fleste også kan enes om at kraften i sparket kan variere, men tilpasses den hunden som er målskive - sånn helt automatisk.

Hvis jeg kan komme med et eksempel som ikke akkurat er hunderelatert, men det handler fortsatt om dyr; i jobben min er jeg nødt til å håndtere alt fra spekalver til okser. Under fôring hender det lett at ett og annet dyr blir litt for ivrig, og da har jeg ikke problemer med å dulte litt i det. Men å skyve litt på en spekalv krever veldig mye mindre muskelkraft enn hvis man skal begynne å flytte på en okse. Selve handlingen er den samme, men hvor mye kraft jeg legger i den varierer jeg helt automatisk, uten å tenke. Så - jeg tror at de aller fleste fint klarer å justere seg i forhold til hvilken størrelse hunden er av. Et spark er et spark, men til syvende og sist er det kraften i det som teller enten man kaller det "pælming", sparking, skyving eller vipping.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Feil. Det er ikke sånn at "alle mener at sparking er eneste måten å unngå slåsskamp på". Jeg vet ikke om du har et ønske om å misforstå folk, men ut i fra det jeg har lest i denne tråden (som stort sett har handlet om hvor vidt det er greit å ty til vold, når to eller flere hunder slåss), så virker det heller som at man legitimerer det å sparke hunder som slåss, i et forsøk på å få rettet oppmerksomheten deres bort fra hverandre, slik at man lettere kan skille dem, for eksempel. Når det gjelder småhunder som finner det for godt å smake på sine litt større artsfrender, så ser det ut til at de fleste er enig i at et spark er uproblematisk. Hensikten er jo faktisk å forhindre et slagsmål hvor den lille nok uansett, hadde tapt. Jeg tror forresten at de fleste også kan enes om at kraften i sparket kan variere, men tilpasses den hunden som er målskive - sånn helt automatisk.

Det har vel hele tiden blitt sagt spark fra enkelte uten at dette er nyansert på noen måte. Jeg har vel kommet med ganske så nyansert og detaljert info om hva jeg legger i ordene og hvorfor jeg mener hva jeg mener, så hvem er det som kan ha ønske om å bli missforstå og/eller bli missforstått. Det er vel først nå du forklarer litt mer hva du legger i spark og at det varierer. Men fortsatt mener jeg utifra erfaring selv at det i mange tilfeller er nok å skygge/vippe den unna, spark unødvendig.

Hvis jeg kan komme med et eksempel som ikke akkurat er hunderelatert, men det handler fortsatt om dyr; i jobben min er jeg nødt til å håndtere alt fra spekalver til okser. Under fôring hender det lett at ett og annet dyr blir litt for ivrig, og da har jeg ikke problemer med å dulte litt i det. Men å skyve litt på en spekalv krever veldig mye mindre muskelkraft enn hvis man skal begynne å flytte på en okse. Selve handlingen er den samme, men hvor mye kraft jeg legger i den varierer jeg helt automatisk, uten å tenke. Så - jeg tror at de aller fleste fint klarer å justere seg i forhold til hvilken størrelse hunden er av. Et spark er et spark, men til syvende og sist er det kraften i det som teller enten man kaller det "pælming", sparking, skyving eller vipping.

Et spark er et spark, skyving er skyving, vipping er vipping. Jeg er litt opptatt av å prøve å holde språket mitt ved like og jeg vet da at spark er noe man oftes treffer et objekt med fart i fot og dermed et støt - i varierende grad. Støtskader er ofte langt større sjanse for skade enn skyv f.eks. Man trenger vel ikke blande sammen begrepene her - spark og skyv er ganske så klare begreper og ganske så klare forskjeller. Blir du skyvet i ansiktet kontra slått (støt), så tror jeg nok du kjenner forskjellen.

Har da selv jobbet med uttagering der makt måtte brukes, men må si det er lettere å styre kraften i det man jobber med daglig, kontra overraskende situasjoner som skjer langt sjeldnere og der situasjonen er lang mindre forutsigbar. (ble liksom vant med slossingen i jobben og fra på tå hev når man begynte i jobben, så ble det en vane og man ble langt roligere og følte man hadde kontroll - resultat ble at man brukte mindre makt også, for man viste eksagt hvor mye som man var nødt til å bruke og brukte ikke mer)

Men ser jo også at vi er mer enige nå enn tidligere. Greit når man forklarer litt mer på hva man egentlig mener. Hyggelig det da :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...