Medisinering av hund

[ipadda]

Jeg vet det er veldig delte meninger om dette med medisinering av hund.

Jeg har selv måttet ty til midisinering av Teddy pga dårlige hofter. Han får remadyl en gang i mnd eller noe slik, eller hvis vi ser at han har vondt. Dette hjelper utrolig, og har gitt ham et helt nytt liv. Han fungerer som en normal hund og man kan ikke se noe på ham lenger.

Er det egoistisk? Er det gale?

Om hunden fungerer på medikamenter, hvorfor er det da gale? Ok, det reduserer kanskje livslengden hans med 1 år, men er det ikke bedre og gi ham kanskje 3-4 gode år, fremfor å ikke prøve?

Nå vil jeg ikke dette skal bli en diskusjon om min hund og hans problemer, det var ment som et eksempel...

Hva mener du om medisinering av hund?

[LeneG]

Jeg måtte bruke Rimadyl på vår forrige hund pga HD.

Synes ikke det er noe galt i det så lenge det hjelper hunden.

Bedre med kortere liv og bedre livskvalitet.

Nå gies det jo medisiner for adferd også og på det punktet er jeg litt mer usikker.

Da tenker jeg på antidepressiva o.l.

Vet ikke om jeg ville begitt meg ut på det.

[ipadda]

Jeg måtte bruke Rimadyl på vår forrige hund pga HD.

Synes ikke det er noe galt i det så lenge det hjelper hunden.

Bedre med kortere liv og bedre livskvalitet.

Nå gies det jo medisiner for adferd også og på det punktet er jeg litt mer usikker.

Da tenker jeg på antidepressiva o.l.

Vet ikke om jeg ville begitt meg ut på det.

Jeg ser heller ikke noe god grunn til å ikke prøve ut ting, og om det fungerer så er jeg også for et kort liv med god livskvalitet fremfor å ta hunden "for tidlig".

Jeg har ingen erfaringer med medisiner for adferd, men jeg vet såpass at dersom dyrlegen min hadde anbefalt det så hadde jeg aldri nølt med å prøvd. Jeg stoler 100% på dyrlegen min, han er dyktig.

[Huldra]

Mener det har blitt diskutert før, og her er i alle fall èn tråd: http://hundesonen.no/forum/index.php?showt...disinering+hund

[Kathja]

Medisinering når det hjelper er vel egentlig helt riktig

Men om man gir medisiner og bikkja fortsatt sliter..nei da...

Min får Mobic akkurat nå pga smerter i rygg (spondylose) og jeg ser ingen betenkligheter med det.Det å vite at pelsen har vondt men ikke gjøre noe med det..er vel rett og slett dyreplageri i mine øyne.Samme om man lar pelsen skure og gå bare fordi en selv ikke klarer å ta det siste steget.

[Argyr]

Mener det har blitt diskutert før, og her er i alle fall èn tråd: http://hundesonen.no/forum/index.php?showt...disinering+hund

Hvis man skal la være å ta opp tema som finnes i arkivet fra før, blir det jaggu ikke mange nye tråder her.

Det er en del som sier at når bikkja blir avhengig av medisiner for å ha det godt, så vil de avlive den - det er jeg helt uenig i. Så lenge medisinene fører til at hunden har det bra, hvilket forutsetter at det ikke er så mye plagsomme bivirkninger at vinninga går opp i spinninga, så synes jeg hunden fortjener det jeg. Men ting er jo gjerne litt mer komplisert enn som så, man må se an hva som plager hunden, hvordan helsetilstanden er ellers, hvor lett det er for eier å vurdere hvor godt hunden har det, medisinerer man hunden daglig fordi den har f.eks. hypothyroidisme og kan leve fint på det hele livet, eller medisinerer man mot f.eks. prolapser eller kreft hos en gammel hund for å forlenge livet?

Selve prinsippet er enkelt for meg - man gjør det man kan for at hunden skal ha det godt, og når man ikke lenger er i stand til det, får den slippe.

[ipadda]

Hvis man skal la være å ta opp tema som finnes i arkivet fra før, blir det jaggu ikke mange nye tråder her.

Det er en del som sier at når bikkja blir avhengig av medisiner for å ha det godt, så vil de avlive den - det er jeg helt uenig i. Så lenge medisinene fører til at hunden har det bra, hvilket forutsetter at det ikke er så mye plagsomme bivirkninger at vinninga går opp i spinninga, så synes jeg hunden fortjener det jeg. Men ting er jo gjerne litt mer komplisert enn som så, man må se an hva som plager hunden, hvordan helsetilstanden er ellers, hvor lett det er for eier å vurdere hvor godt hunden har det, medisinerer man hunden daglig fordi den har f.eks. hypothyroidisme og kan leve fint på det hele livet, eller medisinerer man mot f.eks. prolapser eller kreft hos en gammel hund for å forlenge livet?

Selve prinsippet er enkelt for meg - man gjør det man kan for at hunden skal ha det godt, og når man ikke lenger er i stand til det, får den slippe.

Da er vi to helt enige. Hvilke bivirkninger medisinen gir er selfølgelig viktig, og allmenn tilstanden er også et viktig faktum. Vi var på vei til å ta Teddy for 1 år siden, helt til dyrlegen sa vi skulle prøve remadyl, nå er han gode gamle Teddy og det er ikke ofte vi trenger å gi remadyl heller. Virker som om virkningen av remadylen sitter lenge i kroppen?

Nå er det tre mnd siden sist vi ga ham, og vi ser ingenting på ham per dags dato, fornøyd og god som han alltid har vært... Han er glad!

[Argyr]

Da er vi to helt enige. Hvilke bivirkninger medisinen gir er selfølgelig viktig, og allmenn tilstanden er også et viktig faktum. Vi var på vei til å ta Teddy for 1 år siden, helt til dyrlegen sa vi skulle prøve remadyl, nå er han gode gamle Teddy og det er ikke ofte vi trenger å gi remadyl heller. Virker som om virkningen av remadylen sitter lenge i kroppen?

Nå er det tre mnd siden sist vi ga ham, og vi ser ingenting på ham per dags dato, fornøyd og god som han alltid har vært... Han er glad!

Nei, effekten av Rimadyl sitter ikke i så lenge. Nå vet ikke jeg hva som feiler Teddy, men om han bare har vondt av og til vil jo Rimadylen hjelpe ham når man gir det nettopp av og til. Man bør dog være obs på, når man gir smertestillende etter behov, at hunden kan venne seg til smertene og slutte å gi like mye uttrykk for dem. Har man da en hund som i utgangspunktet ikke sier ifra før den har veldig vondt, skal man være veldig forsiktig. Som et apropos til det å lese hunden, bare.

[<Silje>]

Hvis jeg hadde måtte medisinere hunden min daglig, hadde veien til vet'en vært veldig kort. Hun måtte gå på Rimadyl i tre uker i sommer pga ryggen, og hvis hun måtte fortsette med det ville det vært over og ut. Å medisinere hunden for at den skal kunne være med på vanlig tur er uaktuelt for min del.

[Argyr]

Hvis jeg hadde måtte medisinere hunden min daglig, hadde veien til vet'en vært veldig kort. Hun måtte gå på Rimadyl i tre uker i sommer pga ryggen, og hvis hun måtte fortsette med det ville det vært over og ut. Å medisinere hunden for at den skal kunne være med på vanlig tur er uaktuelt for min del.

Det forstår jeg ikke. Hvorfor er det uaktuelt hvis medisinene virker og hunden er smertefri og glad?

[<Silje>]

Det forstår jeg ikke. Hvorfor er det uaktuelt hvis medisinene virker og hunden er smertefri og glad?

Fordi jeg hater tanken på å pakke i hunden piller for at den skal kunne ha et tilnærmet normalt liv. Å medisinere hunden over tid gjør jo sitt med indre organer også, liker ikke det heller. Så om medisinering hadde vært eneste løsning ville det ikke vart lenge. Hadde hun vært 10 år og kunne få ett eller to år til, så hadde det kanskje vært annerledes. Men når hun er 2 år og kanskje må medisineres i 10 år, er det uaktuelt.

[Gjest]

Det er en del som sier at når bikkja blir avhengig av medisiner for å ha det godt, så vil de avlive den - det er jeg helt uenig i.

*klipp*

De eneste jeg har hørt som sier dette er folk som har opplevd at kortison virkelig seigpiner hunden deres.

Om det hadde vært såvel som at hunden fungerer greit og er glad og fornøyd - tror jeg alle hadde vært enige.

En av de jeg kjenner som er mest konsekvent på dette, går på høye doser kostant selv - og hun vil ikke la et dyr man ikke kan forklare ting til gå gjennom det samme som hun går gjennom.

[La'grange]

Fordi jeg hater tanken på å pakke i hunden piller for at den skal kunne ha et tilnærmet normalt liv. Å medisinere hunden over tid gjør jo sitt med indre organer også, liker ikke det heller. Så om medisinering hadde vært eneste løsning ville det ikke vart lenge. Hadde hun vært 10 år og kunne få ett eller to år til, så hadde det kanskje vært annerledes. Men når hun er 2 år og kanskje må medisineres i 10 år, er det uaktuelt.

Hva om vi overførte denne tankegangen til mennesker?

Bare for å illustrere at det for meg er dyr og mennesker likeverd. Trenger ikke nødvendigvis å være det for andre.

[Guest 2ne]

Fordi jeg hater tanken på å pakke i hunden piller for at den skal kunne ha et tilnærmet normalt liv. Å medisinere hunden over tid gjør jo sitt med indre organer også, liker ikke det heller. Så om medisinering hadde vært eneste løsning ville det ikke vart lenge. Hadde hun vært 10 år og kunne få ett eller to år til, så hadde det kanskje vært annerledes. Men når hun er 2 år og kanskje må medisineres i 10 år, er det uaktuelt.

Men hvorfor skal du medisinere en 2åring i 10 år, liksom? Det blir jo de samme "reglene" for en 2åring som en 10åring - de får gå på medisiner til det ikke har ønsket effekt lenger, så avliver man. Ikke sant, om f.eks Norris hadde blitt syk og trengt medisiner resten av sitt liv (hun er 15 mnd nå), så ville jeg ikke avlivet henne "bare" fordi hun var så ung og trengte medisiner resten av sitt liv, jeg ville jo medisinert henne så lenge jeg følte det var forsvarlig, og kanskje kjøpt et år eller tre ekstra, og så avlivet henne..

Og bare for å ha presisert det, jeg ville gjort det samme med Dinamor, som er 6 år.. Det er ikke hvor gamle de er når de blir satt på medisiner som er det viktige for min del, det er effekten av medisinene. Så får jeg heller bekymre meg for bivirkninger når det kommer..

De eneste jeg har hørt som sier dette er folk som har opplevd at kortison virkelig seigpiner hunden deres.

Om det hadde vært såvel som at hunden fungerer greit og er glad og fornøyd - tror jeg alle hadde vært enige.

En av de jeg kjenner som er mest konsekvent på dette, går på høye doser kostant selv - og hun vil ikke la et dyr man ikke kan forklare ting til gå gjennom det samme som hun går gjennom.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner den greia. Jeg går på kortison fast selv, rett nok ikke i altfor høye doser (5 mg vanligvis, økes ved behov), og selv om jeg veit at det er bivirkninger av kortisonen, så er effekten av det så bra at jeg ikke orker å bekymre meg mest over det. Hva slags bivirkninger og hvordan man påvirkes av de er jo variabelt for folk, jeg ser ikke helt at det skal være anderledes for hund.

Eneste jeg har lovet meg selv, er at om en av mine hunder får kreft og veterinæren foreslår cellegift, så setter jeg ned foten. De aller fleste blir kvalme og ugne av cellegift, og jeg veit hvor utafor jeg blir av å gå på cellegift, og jeg ville ikke utsatt hunden min for det. Det virker kanskje litt rart med tanke på det jeg skreiv rett over her, men det er ytterst få som ikke reagerer på cellegift, og den slags behandling er foreløpig ganske eksperimentell på hund, så jeg er forholdsvis sikker på at akkurat den type behandling ville jeg ikke utsatt hunden min for..

Men uansett, jeg tror man bør ta noen forhåndsregler når man har en hund som trenger behandling over tid. F.eks avtale med noen man stoler på, som kjenner hunden, som kan være en slags kontrollør på om din oppfatning av hundens helse og livskvalitet stemmer, for å forklare det tungvindt. Man har lett for å bli litt blind når man ser hunden hver dag, og forandringene kan komme så gradvis at man rekker å venne seg til de slik at man tror at det ikke er noen forandringer, slike ting..

[Renate A]

Fordi jeg hater tanken på å pakke i hunden piller for at den skal kunne ha et tilnærmet normalt liv. Å medisinere hunden over tid gjør jo sitt med indre organer også, liker ikke det heller. Så om medisinering hadde vært eneste løsning ville det ikke vart lenge. Hadde hun vært 10 år og kunne få ett eller to år til, så hadde det kanskje vært annerledes. Men når hun er 2 år og kanskje må medisineres i 10 år, er det uaktuelt.

Chicka får halv dose Rimadyl hver dag, i perioder får hun mindre også.

Hun har gått på Rimadyl siden hun var 4år og er nå 7,5år, vi tar blodprøver hvert år for å sjekke at alt står bra til med hun og hun har ikke noen problemer.

-De eneste problemene hun har hatt på 7,5år er en kennelhoste, en knekt tann, ørebetennelse og en uvi, utenom beinproblemene hennes, så hun er en frisk hund bortsett fra beina.

Jeg er klar i min sak når det gjelder NSAID's og kommer til å gi det til min neste hund også dersom den får problemer, syntes det er synd å måtte avlive en hund når den kan leve et flott liv på medisiner, så lenge det ikke gir store bivirkninger.

edit for å quote 2ne:

Men uansett, jeg tror man bør ta noen forhåndsregler når man har en hund som trenger behandling over tid. F.eks avtale med noen man stoler på, som kjenner hunden, som kan være en slags kontrollør på om din oppfatning av hundens helse og livskvalitet stemmer, for å forklare det tungvindt. Man har lett for å bli litt blind når man ser hunden hver dag, og forandringene kan komme så gradvis at man rekker å venne seg til de slik at man tror at det ikke er noen forandringer, slike ting..

Det har jeg gjort, har avtale med veterinæren og kiorpraktoren hennes om at de må si i fra hvis jeg skulle bli blind når hun begynner å skrante, ofte vil ikke vi eiere se det.

[Baby]

Tequila har en øyesykdom og bruker en øyesalve i perioder, dette er en sykdom som sansynligvis vil bli verre med årene, men så lenge hun bruker salven er øynene fine. Hun kan og av og til få vondt og da får hun metacam som fungerer fint for henne.

[Argyr]

Fordi jeg hater tanken på å pakke i hunden piller for at den skal kunne ha et tilnærmet normalt liv. Å medisinere hunden over tid gjør jo sitt med indre organer også, liker ikke det heller. Så om medisinering hadde vært eneste løsning ville det ikke vart lenge. Hadde hun vært 10 år og kunne få ett eller to år til, så hadde det kanskje vært annerledes. Men når hun er 2 år og kanskje må medisineres i 10 år, er det uaktuelt.

Vel, det kommer jo an på hva slags medisiner man snakker om - og det tar som regel god tid før resten av kroppen påvirkes. Hvorfor skal ikke hunden få et-to-tre-fire gode år på medisiner før man avliver, når det er mulig?

Hvis hunden din får hypothyroidisme, vil du avlive den da? Det er en kronisk tilstand som kun kan behandles med daglig medisinering, men til gjengjeld er hunden frisk så lenge den får medisinene sine.

De eneste jeg har hørt som sier dette er folk som har opplevd at kortison virkelig seigpiner hunden deres.

Om det hadde vært såvel som at hunden fungerer greit og er glad og fornøyd - tror jeg alle hadde vært enige.

En av de jeg kjenner som er mest konsekvent på dette, går på høye doser kostant selv - og hun vil ikke la et dyr man ikke kan forklare ting til gå gjennom det samme som hun går gjennom.

Som sagt - bivirkninger må jo tas med i beregningen. Avhengig av dosen og individet kan kortison være en plage, og det reduserer levealder. Men igjen, hvorfor skal ikke hunden på tre år rekke å bli fem? Eller hunden på sju rekke å bli ti?

Hvorfor skal man "vinne tid" med en tiåring men ikke en toåring, eller omvendt?

Men hvorfor skal du medisinere en 2åring i 10 år, liksom? Det blir jo de samme "reglene" for en 2åring som en 10åring - de får gå på medisiner til det ikke har ønsket effekt lenger, så avliver man. Ikke sant, om f.eks Norris hadde blitt syk og trengt medisiner resten av sitt liv (hun er 15 mnd nå), så ville jeg ikke avlivet henne "bare" fordi hun var så ung og trengte medisiner resten av sitt liv, jeg ville jo medisinert henne så lenge jeg følte det var forsvarlig, og kanskje kjøpt et år eller tre ekstra, og så avlivet henne..

Sånn tenker jeg også.

Eneste jeg har lovet meg selv, er at om en av mine hunder får kreft og veterinæren foreslår cellegift, så setter jeg ned foten. De aller fleste blir kvalme og ugne av cellegift, og jeg veit hvor utafor jeg blir av å gå på cellegift, og jeg ville ikke utsatt hunden min for det. Det virker kanskje litt rart med tanke på det jeg skreiv rett over her, men det er ytterst få som ikke reagerer på cellegift, og den slags behandling er foreløpig ganske eksperimentell på hund, så jeg er forholdsvis sikker på at akkurat den type behandling ville jeg ikke utsatt hunden min for..

Jeg synes ikke det er rart. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort om jeg ble tilbudt cellegift til hund. Det avhenger av krefttype, spredning, prognose og alder. For når det kommer til litt mer langvarige, plagsomme eller smertefulle ting (som cellegift kan være) vil jeg ikke utsette en fysisk gammel hund for noe sånt for å kanskje kunne vinne et halvår. På en fireåring derimot, ville jeg gått noe lenger, fordi den potensielt har hele livet foran seg hvis man kan bli kvitt kreften.

Det samme tenker jeg om store operasjoner som kanskje virker - "kanskje" er skummelt når man potensielt kan gjøre ting verre. Men det går jo under det å se an hundens tilstand, og de færreste medisiner til hund har sånne dilemma knyttet til seg i så stor grad.

[<Silje>]

Hva andre velger å gjøre får være opp til dem, men jeg er ikke intr i å medisinere hunden min over lengre tid.

[Gjest]

Som sagt - bivirkninger må jo tas med i beregningen. Avhengig av dosen og individet kan kortison være en plage, og det reduserer levealder. Men igjen, hvorfor skal ikke hunden på tre år rekke å bli fem? Eller hunden på sju rekke å bli ti?

Hvorfor skal man "vinne tid" med en tiåring men ikke en toåring, eller omvendt?

Enig i det! Men igjen: (jeg også )

De eneste jeg har hørt som sier dette er folk som har opplevd at kortison virkelig seigpiner hunden deres.

Om det hadde vært såvel som at hunden fungerer greit og er glad og fornøyd - tror jeg alle hadde vært enige.

En av de jeg kjenner som er mest konsekvent på dette, går på høye doser kostant selv - og hun vil ikke la et dyr man ikke kan forklare ting til gå gjennom det samme som hun går gjennom.

Altså om hunden ikke plages av bivirkningene så selvfølgelig! Men de som sier så bastant at de aldri vil ha en hund på langvarig medisinering igjen er nok de som har opplevd at bivirkningene var så ille at vinninga gikk opp i spinninga.

... jeg tror vi er enige?

[Argyr]

Enig i det! Men igjen: (jeg også )

Altså om hunden ikke plages av bivirkningene så selvfølgelig! Men de som sier så bastant at de aldri vil ha en hund på langvarig medisinering igjen er nok de som har opplevd at bivirkningene var så ille at vinninga gikk opp i spinninga.

... jeg tror vi er enige?

Joda - men man må faktisk prøve og se før man påstår at det vil gå sånn, når man snakker om medisiner som hunder (og folk) reagerer så forskjellig på. Det er på en måte de som har det motsatte prinsippet av mitt, de jeg ikke skjønner - fast medisinering er uaktuelt, uansett, basta bom.

[KristinR]

Hva andre velger å gjøre får være opp til dem, men jeg er ikke intr i å medisinere hunden min over lengre tid.

Du må gjerne mene det, men hvorfor? Du er ikke interessert sier du. Bryr du deg ikke nok om hunden til å ville gjøre det eller er det andre årsaker bak?

Nå snakker vi ikke her om seigpining av hunder som skal holdes i live for enhver pris. Vi snakker om hunder som kan leve et verdig og lykkelig liv ved å medisineres. Alternativet er avliving på et ganske unødvendig grunnlag.

Hva gjør du om hunden din får en kronisk sykdom som diabetes eller lavt stoffskifte? Avliver du uten å forsøke medisiner? For det syns faktisk jeg er litt grusomt egentlig.

Har selv en på snart 10 år. Med to tabletter rimadyl om dagen lever han et kjempefint liv. Hadde aldri klart å avlive hhan uten å forsøke smertelindring. Om lever og nyrer tar skade om ett års tid? Tja so what. Da har han iallefall fått to ekstra lykkelige år.

Mener ikke å være frekk siden jeg spør, men jeg syns alltid man skal kunne begrunne sine valg.

[Gjest]

Joda - men man må faktisk prøve og se før man påstår at det vil gå sånn, når man snakker om medisiner som hunder (og folk) reagerer så forskjellig på. Det er på en måte de som har det motsatte prinsippet av mitt, de jeg ikke skjønner - fast medisinering er uaktuelt, uansett, basta bom.

Det er jeg egentlig enig i, og tipper at de fleste vurderer saken nøye om de kommer i situasjonen...

[Renate A]

Du må gjerne mene det, men hvorfor? Du er ikke interessert sier du. Bryr du deg ikke nok om hunden til å ville gjøre det eller er det andre årsaker bak?

Nå snakker vi ikke her om seigpining av hunder som skal holdes i live for enhver pris. Vi snakker om hunder som kan leve et verdig og lykkelig liv ved å medisineres. Alternativet er avliving på et ganske unødvendig grunnlag.

Hva gjør du om hunden din får en kronisk sykdom som diabetes eller lavt stoffskifte? Avliver du uten å forsøke medisiner? For det syns faktisk jeg er litt grusomt egentlig.

Har selv en på snart 10 år. Med to tabletter rimadyl om dagen lever han et kjempefint liv. Hadde aldri klart å avlive hhan uten å forsøke smertelindring. Om lever og nyrer tar skade om ett års tid? Tja so what. Da har han iallefall fått to ekstra lykkelige år.

Mener ikke å være frekk siden jeg spør, men jeg syns alltid man skal kunne begrunne sine valg.

Jeg er veldig enig med deg, hvorfor skal man avlive en hund fordi den kanskje må ha en tablett om dagen og den har et helt normalt liv i mange år?

Når man medisinerer en hund så er det en selvfølge at man har god kommuniksjon med dyrlegen og at man sier stopp hvis man ser at den får bivirkninger eller at medisineringen ikke fungerer lenger.

[Gåsa]

Forrige hunden min Engelsk Setter hadde sterk grad hd og gikk på metacam daglig fra hun var 7 år og resten av livet.Det ble altså 5 år.Fikk ingen bivirkninger etter så lang tidsbruk og fungerte veldig bra på det.

[PsychoLynx]

Det har jeg gjort, har avtale med veterinæren og kiorpraktoren hennes om at de må si i fra hvis jeg skulle bli blind når hun begynner å skrante, ofte vil ikke vi eiere se det.

DETTE er en vesentlig del syns jeg...

Buffy SÅ jeg jo at ikke hadde det bra med kløen sin, og uten kortison hadde nok den siste turen til veterinæren vært veldig kort. Hun hadde rett og slett ikke kunnet leve med den allergien.

Men hun ble satt fast på kortison da hun var rundt 4 år gammel, og hadde da gått på det av og på i forskjellige perioder 3 år før det. Kløen var en plage jeg lett SÅ på Buffy, noe værre ble det med bivirkningene av kortisonen.

Joda, jeg så jo at hun ble mye mer sulten, maste om mat 24/7, drakk mye mer, måtte oftere på do, ble rundere tiltross for mindre mat osv. Dette var jo en plage i seg selv for Buffy, så selv om jeg "behandlet" det med å gi henne mat som fylte opp vomma, men ikke fikk henne til å legge på seg, så var hun jo plaget. Hva vet jeg om det var like ille som kløen?

Etterhvert ble Buffy også inkontinent... Jeg kunne ikke se at dette plaget Buffy i det hele tatt. Hun sov ofte når hun tisset på seg, og lot ikke merke ved det i det hele tatt. Jeg satte på henne bleie, og alt var bra.

Men VET jeg at hun ikke lot seg merke ved det?

Foreløpig var det vel utentvil sulten som var den største plagen for Buffy... Ikke lekkasjen....

Så ballet det på seg. Hun ble fort sliten, men hun logret da fortsatt, og lekte da vi var ute, var intr i å trene osv, om enn kanskje ikke så lenge som før. Etter turer på 3 km, la hun seg ned i veien og måtte ha pause.

Burde jeg tatt henne her? NÅR gikk det egentlig så langt?

Det var mange sånne "småsteg" i livet til Buffy.... Mitt tegn på at nok var nok, var at hun ikke lenger klarte å LEKE med meg. Det skjedde EN gang. Hun la seg ned, tydelig med smerter, ute i snøen. Tisset på seg, og hadde det VONDT.

5 min senere bjeffet hun på en hund, og ville leke mer. Men da var det nok.

Veterinæren sa vi kunne sett det ann lenger, men for meg var dette nok.

1 time før vi reiste siste turen til veterinæren, lekte Buffy i snøen med biteskinnet sitt. Hun var som normal igjen, og ingen kunne se at hun to dager før lå ute i snøen med store smerter og tisset på seg.

Så, ang medisinering på hund. Jeg tror ikke jeg kan si nå at jeg ikke vil sette en ny hund på kortison igjen, for når man er i den situasjonen at man enten må gi slipp på sin beste venn der og da, eller gi den et forsøk og kanskje noen år ekstra med medisiner, så er det fillern ikke lett å bare gi opp. Men samtidig så håper jeg at tiden med Buffy fortsatt sitter så sterkt i minnet mitt, at jeg ikke tyner en hund så lenge som jeg gjorde med Buffy igjen. For ja, hun hadde det nok ufortjent vondt, for lenge... Ser jeg nå.

Men nå gjelder dette kortison da. For det er det JEG har erfaring med.

Slik det er nå hadde jeg uten tvil satt en hund på rimadyl for resten av livet, for å kunne forlenge det. For meg bekjent er ikke bivirkningene på langtnær de samme der som på kortison. Men jeg er også helt sikker på at jeg ville alliert meg med noen som så hunden forholdsvis sjelden, som kunne si "har det ikke gått langt nok nå", og som jeg faktisk kunne klare å stole på at kun ville det beste for hunden min.. Samme hvor vondt det ville være.

Men ja, jeg er vel litt ambivalent i forhold til dette. Og håper jeg aldri vil komme i situasjonen igjen.

Nå titter jeg ned på Bridie og bare ønsker hun kan leve for evig...