Hva husker du ang hund fra "gamledager"

[Grim]

Smakte ikke så gæli den hundesjokoladen

Ellers husker jeg at det var mere skrik og kjeft fra enkelte folk når bikkja ikke gikk på cm. der den skulle.

Husker jeg var mye forbanna på folk som brukte unødvendige metoder på hunder som ikke gjorde noen store feil.

Ser jeg aldri mere. Nå runges det heller "BRAAA" fra begge kanter etter en passering.

Også husker jeg at Golden og Schäfer var mye finere. Og da de første tollær'ne begynte å dukke opp i nabolaget. Var veldig fasinert, men visste ikke hva det var.

Og mye av det andre nevner.

Enkelte ting var bedre før, enkelte ting er mye bedre nå.

[caro89]

Husker også de hundesjokoladen, den falt meg godt i smak år jeg var liten og det var tomt for valig sjokolade.

Det verste jeg husker var når olderfar skjøt brumle, jeg var ikke gammel, men husker det altfor godt.. Brumle var blitt gammel og som de fleste bonder på den tiden gjorde han det selv.. Husker han tok med seg brumle for å leke på favoritt plassen, så skjøt han brumle uten forvarsel. Oldefar gråt når han snnudde seg, han var veldig glad i den hunden! Var den første å siste gangen jeg så han gråte, olderfar døde knappe uken etter Brumle.

Det beste jeg husker var når vi fikk første familiehunden vår i hus, vi kjørte i det som føles ut som evigheter, og fikk levert hunden i en korg med sløyfe på! Det var veldig stas når vi fikk Kira hjem og hele familien kom og feirte det lille nurket:)

[Huldra]

Jeg er ikke så gammel, så fra veldig gamle dager blir det ikke.. Men jeg husker fra barndommen at vi fikk beskjed om at man skulle være snill med dyr, og behandle de pent, og at hvis hunden ikke ville hilse, skulle vi ikke trenge oss på. Farfaren min hadde Bossi, en blandingshund, som alltid gikk løs og som vi alltid gledet oss til å møte når vi kom på besøk. Etterhvert ble hun avløst av Lucy, nok en blandingshund som også gikk løs. De bodde i kjelleren, i vaskerommet, og fikk aldri komme inn i resten av huset. De sov i en pappkasse med noen filleryer i, fikk mat av isbokser, og maten bestod av i hovedsak tørt brød og middagsrester (fiskebein). Da farmor døde, fikk vi farfar til å kjøpe "skikkelig" hundemat, noe som for han var coop hundemat! Jeg skulle gi Lucy mat en gang, og hadde tenkt å få henne til å sitte før hun fikk spise, men den gang ei! Med en gang hun merket at jeg kom med mat til henne, satte hun i å knurre (hun hadde heftig matforsvar), så det var i grunnen bare å sette ned isboksen og pelle seg vekk.

Cockeren til tanten min husker jeg at tagg ved bordet; han hoppet opp og hektet klørne fast i blondeduken til bestemoren min, og dermed raste alt ned..

Faren min hadde en kollega med chowchow, som jeg fikk gå tur med innimellom. Han var ikke så glad i barn fikk jeg høre, men så lenge jeg ikke tvingte meg på, gikk det fint. Fikk også vite at når han gikk tur, likte han ikke å snu - det måtte være en runde! Så jeg planla hvor jeg skulle gå slik at jeg slapp å snu og sånn at det ble en fin runde. Lurte hunden trill rundt! Gikk også tur med en golden, men da jeg begynte å spørre om jeg kunne få penger for det, fikk jeg plutselig ikke lov, haha!

Da jeg var liten, bodde jeg i utlandet, hvor det var mange løshunder. I tillegg hadde "alle" hunder som bodde hjemme, men som gikk fritt sammen med løshundene om dagene; de kom bare hjem for å få mat og en klapp. Jeg koste med alle hundene, løshunder eller ei, og det var alltid stas når noen av de fikk valper. Løshundene var i grunnen stort sett bare snille de også, og slett ikke redd for eller skeptisk til barn.

Da jeg gikk slutten av barneskolen, fant jeg meg en løshund"flokk" som bestod av to tisper; sjefstispen (som jeg kalte henne), og den andre. Sjefstispen ville ikke ha noe med meg å gjøre, så jeg lot henne være. Den andre koste jeg mye med, og jeg skaffet mat til begge to. De bodde utenfor en butikk på et hjørne, og når folk så at jeg satt der med hundene, kjøpte de med en boks kjøttpålegg som jeg kunne gi de. Den snille tispen fikk tre valper som jeg også koste mye med, men de ble fanget av hundefangeren etterhvert. Sjefstispen ble også ofte fanget, men hun kom seg alltid løs igjen!

På et annet hjørne i gaten bodde det en annen flokk løshunder, de var ganske mange; seks-sju stk (den ene hadde bare tre bein). De gikk aldri inn på territoriet til "min" flokk, og heller ikke motsatt. Siden jeg var så mye hos "min" flokk, fikk heller ikke jeg passere forbi de, men det måtte jeg, siden en venninne av meg bodde på andre siden. En kveld jeg skulle gå hjem, begynte de å bjeffe intenst på meg. Jeg var redd, og det var ingen omvei å gå som jeg kunne. Selv om jeg gikk på helt motsatt side av veien, kom de mot meg, flekket tenner og var sinte. Da kom "sjefstispen" meg til unnsetning! Hun gikk rolig mot meg, stilte seg mellom meg og den andre flokken, og truet de. De stoppet, og hun fulgte meg ned til "deres" hjørne. Jeg takket henne, og hun lot seg klappe. Etter det var hun mye mer vennlig innstilt til meg. Det var en helt spesiell opplevelse!