Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis hunden din ble angrepet


Huldra

Recommended Posts

Hvis hunden din ble angrepet/"føket på", hvordan ville du helst at den skulle reagert? Skulle den lagt seg på rygg og vendt hodet bort; "hatt godt språk", eller skulle den forsvart seg, sagt fra at dette var uakseptabelt (uten å begynne å slåss); "hatt overlevelsesinstinkt"? Mener du det er forskjell på raser; bør noen raser reagere annerledes enn andre, og i tilfelle hvilke raser/grupper gjelder dette? Er det av betydning om det er en eller flere hunder som går til angrep/fyker på hunden? Er det av betydning hvor dette skjer? Har kjønn noe å si?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke hva jeg ønsker - men jeg tror jeg foretrekker hunden som vender seg bort og demper. Cita gjør det til en viss grad, litt mindre nå enn når hun var yngre, men hun havner så og si aldri i bråk. Hun ble føket på av en ambull for et par uker siden, og hun knurret, men prøvde hele tiden å trekke seg unna.

Tia svarer med èn gang, og hun sloss til hun blir stoppet, og har havnet i ganske mange slosskamper og fått en del bitt. Det er slitsomt, så ja, jeg tror jeg foretrekker førstnevnte.

Det rare er at Cita ikke er noe glad i andre hunder, mens Tia elsker dem og blir venner med alle. :icon_cry:

Jeg tror at dersom det er flere hunder som er ute etter å ta èn, så klarer ikke den ene hunden å forsvare seg uansett, og da tror jeg det er større sjanse for at en hund som viser underdanighet slipper unna enn en som går direkte i forsvar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke hva jeg ønsker - men jeg tror jeg foretrekker hunden som vender seg bort og demper. Cita gjør det til en viss grad, litt mindre nå enn når hun var yngre, men hun havner så og si aldri i bråk. Hun ble føket på av en ambull for et par uker siden, og hun knurret, men prøvde hele tiden å trekke seg unna.

Tia svarer med èn gang, og hun sloss til hun blir stoppet, og har havnet i ganske mange slosskamper og fått en del bitt. Det er slitsomt, så ja, jeg tror jeg foretrekker førstnevnte.

Det rare er at Cita ikke er noe glad i andre hunder, mens Tia elsker dem og blir venner med alle. :)

Jeg tror at dersom det er flere hunder som er ute etter å ta èn, så klarer ikke den ene hunden å forsvare seg uansett, og da tror jeg det er større sjanse for at en hund som viser underdanighet slipper unna enn en som går direkte i forsvar.

Eller så blir den "spist"?? :icon_cry: Seriøst, det skjer, i alle fall kan den bli hardt skadet, og i noen tilfeller drept! Og hvis hundene av en eller annen grunn ikke er under oppsyn, så kan jo det skje. Men noen hunder gir seg jo med angrepet når den andre hunden demper nok/underkaster seg. Andre driter i det og fortsetter angrepet. Så det kommer jo nok litt an på hvordan den andre hunden angriper også..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller så blir den "spist"?? :icon_cry: Seriøst, det skjer, i alle fall kan den bli hardt skadet, og i noen tilfeller drept! Og hvis hundene av en eller annen grunn ikke er under oppsyn, så kan jo det skje. Men noen hunder gir seg jo med angrepet når den andre hunden demper nok/underkaster seg. Andre driter i det og fortsetter angrepet. Så det kommer jo nok litt an på hvordan den andre hunden angriper også..

Men da blir den vel hvertfall spist om den prøver å forsvare seg ovenfor flere andre hunder?

Min erfaring med Tia er hvertfall at hun sloss til den andre gir seg. Nå har det aldri fått gå såpass langt såklart, jeg prøver alltid å skille hunden fort som f.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men da blir den vel hvertfall spist om den prøver å forsvare seg ovenfor flere andre hunder?

Min erfaring med Tia er hvertfall at hun sloss til den andre gir seg. Nå har det aldri fått gå såpass langt såklart, jeg prøver alltid å skille hunden fort som f.

Tja.. ikke hvis den klarer å forsvare seg? Si at det er en større hund som blir angrepet av en eller flere mindre; den sier at "nok er nok" og forsvarer seg uten å selv fortsette angrepet. Den får de(n) andre hunden(e) til å gi seg, til å underkaste seg, og så slutter den i utgangspunktet angrepne hunden å "si fra". Da blir den jo ikke spist.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville hatt en hund som klarer å hindre en kamp ved demping, evt. at den på andre måter sier fra om at dette er uakseptabelt, uten å begynne å sloss. Helt greit om den tydelig underkaster seg også. Jeg har det motsatte, for å si det slik.

Vi har spisshunder og terriere. To av dem føk sammen sist onsdag, og jeg trur ikke noen av dem ville gitt seg før det var gått galt. Både pga. alder, gemytt, situasjon og raser. Ingen av dem er aggresive, men buhunden er kranglete, og svarer på tiltale. Terrieren er 2 år og full av hormoner. Buhunden hadde en posisjon han skulle forsvare, terrieren en han ville ta over(?). Jeg tror at Ask ville gitt seg om Pondus hadde gitt seg, men det gjorde ikke pondus. Eller, det rakk han ikke å gjøre før vi fikk skilt dem, men Pondus er mer typen til å ikke gi seg enn Ask. Jeg trur også det ville gått veldig, veldig, veldig galt om vi ikke hadde fått skilt dem, for ingen ville gi seg uten at den andre ga seg først. Hvordan en av hundene reagerer i en slik situasjon vil være avgjørende for hva som skjer etterpå. Om Ask ikke hadde gått til motangrep, men dempet og trukket seg unna (vanskelig i hundegård - terrieren gikk etter), kan det hende en annen hund ville avbrutt angrepet, men det tviler jeg på at Pondus ville gjort.

Det er nok forskjell på raser, men hvordan en hund skal/vil reagere i en kamp kommer mer ann på situasjon og individ enn rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er greit at de forsvarer seg jeg, ganske enkelt. Så får det være opp til menneskene å skille de om det blir noen "langvarig" greie ut av det, eller mer enn bare lyd og kjeksing..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gubben forsvarer seg tvert, han søker etter et solid grep i halshuden og holder fast. Det kan bli bitt andre steder inntil han får tak i halshuden, men der stopper han. Valpis demper bjeffende hunder med å snu seg vekk, prøver så "lekebukking" og om det ikke fungerer flykter hun. Hun har ikke blitt angrepet "ennå" , bare kjeftet på, så hvordan hun reagerer på "ren" aggresjon vet jeg ikke, men jeg tipper at hun vil flykte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har hun ikke blitt angrepet på alvor mer en en gang og da var det en kejnt dvergpuddel(dumme hunden) Hun prøvde å dempe og fjerne seg, men selvmordskandidaten for etter og beit og styrte på så da forsvarte hun seg. fikk skilt dem og ingen hadde noen skader å skryte av. Embla hadde ingen problemer med denne hunden etterpå. Så er tilbøyelig til å si demper/ sier ifra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ellie har et fantastisk språk og demper alltid / legger seg flat.

Hun lever i troen på at de andre hundene følger reglene. Den gang hun møter en som ikke gjør det blir hun drept tror jeg :icon_cry:

Og da ville nok heller ønske at hun skulle kjøpe seg litt tid ved å forsvare seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ellie har et fantastisk språk og demper alltid / legger seg flat.

Hun lever i troen på at de andre hundene følger reglene. Den gang hun møter en som ikke gjør det blir hun drept tror jeg :icon_cry:

Og da ville nok heller ønske at hun skulle kjøpe seg litt tid ved å forsvare seg.

Cita var slik før hun ble angrepet av en annen hund til tross for at hun viste signalene. Etter det gikk hun i forsvar med en gang, men begynner å komme tilbake til dempingen nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva legger folk i "angrepet" da? Virker som om mange her mener det er å kjefte på hverandre..? Altså ikke skikkelig slosskamp så busta fyker...

Jeg tenker med en gang på at ved å bli angrepet så er det fullt ut. At en hund går rett i tottene på den andre. Og at det da blir litt mer enn "kjeksing".. :icon_cry:

Og da tror jeg ikke det hjelper så mye om den hunden som bli angrepet demper seg... Hvis den andre er skikkelig sint og bare vil gjøre alt for å skade den uansett kroppspråk..

Men til mildere "angrep" så tror jeg jeg hadde foretrukket demping ja.. Helt klart.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For Toiwo`s (lapphanne, 14mnd) del spiller det med kjønn inn.

Er det ei voksen tispe som mener alvor legger han seg flatt, er det hanner kommer det an på hvor seriøst kranglete den andre er.

Er det usikker hanne som kjegler forsøker Toiwo i det lengste å dempe ved å legge seg ned i lekestilling, er det en eplekjekk fysakk svarer han på tiltale.

Men, nå er han foreløbig bare 14 mnd så det kan helt sikkert forandre seg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva legger folk i "angrepet" da? Virker som om mange her mener det er å kjefte på hverandre..? Altså ikke skikkelig slosskamp så busta fyker...

Jeg tenker med en gang på at ved å bli angrepet så er det fullt ut. At en hund går rett i tottene på den andre. Og at det da blir litt mer enn "kjeksing".. :)

Og da tror jeg ikke det hjelper så mye om den hunden som bli angrepet demper seg... Hvis den andre er skikkelig sint og bare vil gjøre alt for å skade den uansett kroppspråk..

Men til mildere "angrep" så tror jeg jeg hadde foretrukket demping ja.. Helt klart.. :)

For å forklare hva jeg tenker på, noen av de situasjonene hvor dette har skjedd: på Cairn Open Show var Tulla med, og da var hun selvsagt "feil rase". Noen raser er mer hissige og mer "rasistiske" enn andre, og noen individer tåler andre raser mindre enn andre. :icon_cry: Kort fortalt var det noen som bjeffet hysterisk hver gang de så Tulla. Tulla brydde seg ikke. Men da en annen hund hang seg på, og klarte å slite seg og dermed kom fykende mot henne og skulle til å gå rett i strupen på henne, så sa Tulla klart fra: hun glefset etter den andre hunden (og traff i lufta med vilje) samtidig som hun truende "hoppet" frem mot hunden. Den gav seg kjapt da, og gikk tilbake til eieren sin. Tulla stod der en stund og stirret litt stygt på hunden, før hun snudde seg, ferdig med saken. Jeg gjorde ingenting, fordi det var over omtrent før det startet, og ingen av hundene hadde noe mer behov for å slåss. Jeg vet fra tidligere erfaringer som var veldig lik denne, at det er slik Tulla håndterer "slike" hunder. Hunder hun VET hun kommer til å klare å "ta" dersom hun må, saken er litt annerledes dersom det er snakk om en stor hund, da går hun mye mer på, og gir seg ikke så lett (slåss), men jeg kan stort sett stoppe henne verbalt. Jeg synes det er helt okei at hun løser det sånn, og jeg har ingen problemer med at hun er sånn, selv om hun er spaniel.

En annen sak var en springerhanne som ble angrepet av en annen springerhanne i utstillingsringen. Den angrepne la seg ned på rygg og snudde hodet unna. Eierne klarte kjapt å skille hundene. En lignende sak var en cairn hanne som ble angrepet av en annen cairn hanne hjemme. Den angrepne la seg på ryggen og snudde hodet unna, den som angrep ble stående og gav seg ikke, men stod og knurret og truet fremdeles (uten å slåss/bite). Eieren skilte de.

Jeg snakker altså om situasjoner som lett KUNNE BLITT en slåsskamp, men som IKKE blir det, pga håndteringen fra den angrepne hunden. Jeg kaller det ikke å "slåss" når man ikke trenger å skille hunder, da er det noe annet, kommer ikke på et godt ord i farten (kjeksing).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Scilos løper sin vei og hyler, hvis han blir angrepet. Fibi gjør ikke det. Hun er faktisk rimelig rettferdig hun også, de få gangene hun virkelig er blitt flydd på. Dessuten har hun gått imellom en gang Scilos ble angrepet av en labrador, så tispa vendte seg mot henne i steden. Hadde ikke den andre dusteeieren tuppa sin egen hund og oppført seg som en tulling, hadde ikke tispene sloss i det hele tatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

lille pingle her demper og legger seg flat.Selv etter hun har blitt angrepet endel ganger gjør hun det fremdeles.Ganske så greit da hun ikke blir med på nå slåsskamp.Men,siden hun er litt engstelig av seg har hun jo blitt redd noen raser da.Begynner kommes seg litt nå da har møtt endel greie hunder av de rasene.

Frøken Engelsk Setter jeg hadde før lot seg ikke plukke på nesa nei!Men,hun var veldig rettferdig,startet aldri noe selv svarte bare tilbake om andre saartet.Skadet aldri noen da hun faktisk dyttet snuten hardt i siden på de :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil bare påpeke at det IKKE er snakk om å starte noen slåsskamp! Men å "svare" uten å oppfordre til mer bråk - sette seg i respekt om du vil, eller "si fra" at dette ikke er okei, at hunden ikke "finner seg i" å bli angrepet. Det skal IKKE resultere i slåsskamp hvor man må bli nødt å skille hundene. Virker som om noen har misforstått det jeg har ment, for jeg vil selvsagt ikke at hunden min skal begynne å slåss bare noen egler seg innpå, eller angriper, eller fyker på, eller... Men at hun skal få lov å gi uttrykk for at dette syns hun ikke noe om, uten å underkaste seg, det syns jeg er helt i orden. Det er ikke i orden å slåss, det får hun ikke lov til. Og spørsmålet var altså om hunden skulle reagere på denne måten, altså å si fra, eller om den skulle underkaste seg. Spørsmålet var heller ikke "hva gjør hunden din", men "hva skulle du ønske den gjorde, og evt hvorfor". Kom også gjerne med tanker rundt om dette er/bør være rasebetinget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg foretrekker helt klart den stabile overlegne som bare står der å stopper eventuelle tilløp med holdningen sin.

Men blir det alvor vil jeg at de forsvarer seg som best de kan.

Hvor rasepreget det er vet jeg ikke,men av de som har bodd her et år eller mer har jeg hatt tre av den overlegne"jeg er sjef" typen. En collie og to schafer hann.En angrep er det beste forsvar.. schafer tispe,mot andre tisper.En jeg spiser alle uansett kjønn..schafer tispe.To schafer hann,...jeg spiser deg hvis du ypper.. to schafer hann,...jeg kan kjefte men legger meg rett på rygg hvis noen svarer.En berner sennen...jeg er stor og gutt,type dyp knurr men rusler med mitt så det så. :whistle:

Individet eller rasen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Masse beklager misforstod spørsmålet gitt...Hun reagerer nå sånn jeg skulle ønske hun gjorde selv om det sikkert ikke har skadet være litt "tøffere" med det mener jeg hun fort blir redd hunder som er litt ufine.

Er Blanding av Gordon Setter og Labrador med meste Setter i seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hunden din ble angrepet/"føket på", hvordan ville du helst at den skulle reagert? Skulle den lagt seg på rygg og vendt hodet bort; "hatt godt språk", eller skulle den forsvart seg, sagt fra at dette var uakseptabelt (uten å begynne å slåss); "hatt overlevelsesinstinkt"? Mener du det er forskjell på raser; bør noen raser reagere annerledes enn andre, og i tilfelle hvilke raser/grupper gjelder dette? Er det av betydning om det er en eller flere hunder som går til angrep/fyker på hunden? Er det av betydning hvor dette skjer? Har kjønn noe å si?

Jeg er fornøyd med begge mine hunder på det punktet. De har et tydelig språk, erter sjelden på seg andre hunder, er ikke ute etter slåsskamp og løser det meste ved fredelige midler.

Hannhunden min ble angrepet av en schæfer for noen uker siden. Eier mistet båndet, og angripende hund hadde såpass aggresjonsproblemer at den ellers aldri fikk hilse på hunder. Det var et reelt angrep. Hunden min reagerte på et tiendels-sekund, krøp under buken på schæferen og bet seg fast i kinnet. Og holdt. Og holdt. Schæferen ristet ham rundt, men siden hunden min holdt bittet, la schæferen seg til slutt ned. Hunden vår løsnet da bittet ved øyekontakt med mannen min.

Av skader fikk angripende hund noe sår ved bittstedet, men ikke noe alvorlig. Hunden min fikk kink, men det gikk over etter et par uker. Det er lite skader tatt i betraktning størrelsesforhold og alvorlighetsgrad i angrepet. Ble egentlig ganske imponert over ham etter det, særlig at han ikke viser noe skrekk for hverken schæfere eller andre hannhunder etter episoden.

Den samme bukmetoden brukte tispa mi en gang da hannhunden min var valp. Det var ikke noe slåsskamp på den måten, men hun var beskyttende hvis andre hunder var for bråe i nærheten av ham. De gikk tur sammen, og en løshund hoppet plutselig frem fra sivet ved siden av veien. Golden retriever tror jeg. Sikkert ikke aggressiv, men altfor brå. Hun hoppet umiddelbart under ham, veltet (!) ham og stilte seg opp i en livvakt-posisjon foran valpen. Stakkars løshunden spurtet rett tilbake til eier. Ingen skader, bare et velt altså.

Såvidt jeg har skjønt er både kampmetoden (holde fast) og robustheten/motet rasebetinget. Kan se ut som "buk-metoden" også er bulldogsk? Veldig praktisk i hvert fall!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Masse beklager misforstod spørsmålet gitt...Hun reagerer nå sånn jeg skulle ønske hun gjorde selv om det sikkert ikke har skadet være litt "tøffere" med det mener jeg hun fort blir redd hunder som er litt ufine.

Er Blanding av Gordon Setter og Labrador med meste Setter i seg.

Hehe, det var ikke bare deg jeg tenkte på med forrige innlegg. Generelt har folk svart hvordan hundene ER, ikke hvordan de skulle ØNSKE de var. :banana: Syns også at mange misforstod hva jeg mente med "å svare", og at det ikke betydde slåsskamp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, det var ikke bare deg jeg tenkte på med forrige innlegg. Generelt har folk svart hvordan hundene ER, ikke hvordan de skulle ØNSKE de var. :banana: Syns også at mange misforstod hva jeg mente med "å svare", og at det ikke betydde slåsskamp.

Jeg svarte utfra hvordan de er, fordi det er slik jeg ønsker de skal være.

Red: Det vil si: De lar seg ikke bli fullstendig bøllet med, men tåler en spøk. De innbyr ikke til slåsskamp, men forsvarer seg når de må. De tåler "grumpy" hunder, men finner seg ikke i å bli mølt ned i bakken.

Hannhunden min er døv, og det er derfor en ekstra lettelse å se at han ikke har noe problem med å bli forstått, og at han ikke har masse bråk med andre hunder. (Og nå har jeg sikkert ført svaret enda mer på viddene.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund er ganske tøff, og en smule dominant. Men hun har heldigvis evnen til å se når hun bør gi seg, eller enkelt å greit la være å "svare", men heller dempe. Det verste slåsskampen hun har vært i var med en dobermanntispe på rundt 3 år. Min er 4 år. Dobermannen gikk rett til angrep, tilsynelatende uprovosert. Jeg rakk og se at Chantana slikte seg rundt munnen, snudde hodet til siden og så i bakken. Men dobermannen er dårlig på språk, og fløy, til tross for dempingen, i halsen på henne. Da er det jo klart jenten min må forsvare seg, og det endte med at jeg måtte skille dem, for ikke sjans om de hadde funnet ut av det selv uten bittskader.

Det er slik jeg ønsker at min hund skal reagere også - først dempe, deretter forsvare seg hvis det blir nødvendig.

Når det kommer til innpåslitne hannhunder som bare skal jokke, eller unghunder som ikke skjønner at nok er nok, så skulle jeg ønske at min hund kunne gitt klarere beskjed om at dette ikke er akseptabel oppførsel fra den andre hunden. Hun forsøker å knurre, viser litt tenner og kommer med korte bjeff. Men som regel er ikke det nok og da mener jeg at hun "får lov" til å gå litt sterkere til verks og mer tydelig vise at hun ikke finner seg i jokkingen. Ikke starte slåsskamp (men det kommer jo selvsagt at på hvordan den andre hunden reagerer).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...