Gå til innhold
Hundesonen.no

Myte om hunders atferd


Margrete

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har nå sittet å lest siste Canis, og jeg leste "10 myter om hunders atferd" skrevet Jean Donaldson, synes mye hørtes riktig ut. Men så kommer jeg til nr 6)

Om du stryker hunden din når den er redd, belønner du redselen. Frykt er en følelsemessing tilstand - en reaksjon på tilstedeværelse eller forventningen om at noe svært aversivt skal inntreffe. Om terrorister går inn i en bank og kommanderer alle ned på gulvet, vil personene i banken vise atferd som tyder på frykt. Om jeg da gir en av bankkundene ett kompliment, 200 kr, eller en sjokolade - vil det da gjøre han mer redd terrorister neste gang?

Jeg har da virklige både lært og sett at det på måte ikke lønner seg å stryke/"trøste" en hund i slik redsel. Jeg trodde også at man ikke bør menneskliggjøre hundene på den måten. Hva har jeg gått glipp av her?

Skrevet

Måtte lese den der flere ganger ja.. Jeg tror hun forsøker å si at er hunden virkelig redd så kan du klappe den så mye du vil, det spiller ingen rolle for den er så redd at klappingen ikke oppfattes som belønning eller noe annet (siden hun sammenlikner med bankran etc hvor man ville vært dødsredd).. synes ikke den der var så god nei. Altså er hunden i full angst/panikk så tror jeg ikke det gjør noe om man klapper den (om man skulel føle noe sterkt behov for det mener jeg), men at man kan forsterke redselen i en halvredd hund ved å trøste, det tror jeg ikke er en myte altså..

Guest vivere
Skrevet
Jeg har da virklige både lært og sett at det på måte ikke lønner seg å stryke/"trøste" en hund i slik redsel. Jeg trodde også at man ikke bør menneskliggjøre hundene på den måten. Hva har jeg gått glipp av her?

Dersom vi overfører det til oss mennesker tror jeg det handler om noe slikt som at dersom et barn ramler og får skrubbsår vil det både gjøre vondt og barnet blir redd fordi blodet renner. Dersom mor eller far blir "hysteriske" vil deres reaksjont sansynligvis "smitte over" på barnet og redselen forsterkes. Dersom man "lugner ned" situasjonen, renser skaden og setter på en plasterlapp vil barnet neste gang ikke oppfatte skrubbsår som farlig og komme til foreldrene for å få godsnakk og plaster og deretter ut igjen for å leke.

Skrevet

Vel, påstanden om at det er en myte kan jeg være med på - en myte med STERK forankring i virkeligheten.

Skrevet

Det er vel også forskjell på å stryke rolig og si at "dette går helt fint", og på å bli hysterisk (som i plastereksemplet)? Vil tro at det også utgjør en forskjell for hunden hvordan man "trøster", om den neste gang friker mer eller tar det mer med ro?

Skrevet

Det var jo egentlig et toskete eksempel, for et bankran er jo faktisk noe å være redd for. det jeg har hørt er at man ikke skal trøste/stryke hunden om den viser frykt for noe som i utgangspunktet ikke er farlig.

For eksempel nyttårsraketter som mange hunder sliter med. Trøster man hunden da, så forsterker man frykten,fordi vi viser med trøstingen at det faktisk er noe å være redd for. Men hvis man bare later som ingenting,så vil hunden etter hvert forstå at det ikke er fare på ferde.

Skrevet

Vel, trøster man og stryker hunden så signaliserer man i aller høyeste grad at dens reaksjon er rasjonell. Man forteller jo hunden at det den gjør er riktig, ikke det motsatte.

Altså sånn eksempelvis, jeg har en hund som er redd lyden av mobilkamera, mao en svært irrasjonell frykt i og med at hun ikke har hatt noen som helst negative opplevelser knyttet til lyden. Hun blir skikkelig sammenknekkbar og "nervøs" når hun hører DENNE spesielle lyden, ene og alene fordi den naive og dumsnille eieren trøstet henne, i det hun viste usikkerhet når hun hørte denne lyden for første gang. Den samme hunden er ikke redd for fyrverkeri, sånn for å sammenligne, så her har altså den smarte, gjennomtenkte hundeeieren gjort noe riktig, oversett fullstendig fryktreaksjon ved høye smell og lysglimt.

Å si at man ikke kan fremme frykt ved å trøste hunden, og at trøst ikke er en form for belønning/bekreftelse på rett atferd, er reinspikka svada spør du meg. Om jeg tar feil er min hund i så fall et helt unikt eksempel på det motsatte.

Skrevet
Dersom vi overfører det til oss mennesker tror jeg det handler om noe slikt som at dersom et barn ramler og får skrubbsår vil det både gjøre vondt og barnet blir redd fordi blodet renner. Dersom mor eller far blir "hysteriske" vil deres reaksjont sansynligvis "smitte over" på barnet og redselen forsterkes. Dersom man "lugner ned" situasjonen, renser skaden og setter på en plasterlapp vil barnet neste gang ikke oppfatte skrubbsår som farlig og komme til foreldrene for å få godsnakk og plaster og deretter ut igjen for å leke.

Jo, men er det ikke en viss forskjell på barn og hund? Hva har jeg i så fall gått glipp av i nyere forskning? Barn kan tenke konsekvenser og skjønner forklaringer. Det kan ikke hunder sist jeg hørte om dette. Så når jeg sier til min hund som er skuddredd at det er ikke farlig i det hele tatt, så vil jo ikke han skjønne hva jeg sier? Jeg kan se greia med å sette seg ned rolig, og klappe, men da skal jeg var dønn rolig, sikker og ikke vise redsel selv og da mener jeg at det må komme helt fra beinmargen.

Noe rart jeg har sett med siste hund, er at jeg faktisk kan trøste han. Nå har jeg tenkt en del rundt dette i dag og jeg har kommet frem til at når jeg trøster så er jeg trygg på at han ikke kommer til å dø i neste sekund. Vi kikker veldig nøye på skaden, susser på nesen og sier at dette går bra. Da fortsetter han med det han gjorde fullstendig uskadet *ler*, Gjør jeg dette når han er i panikk (skuddredd), så vil jeg forsterke dette, vil jeg tro. Og nei, jeg vil ikke prøve før jeg ser flere forskningsrapporter som sier at det er det beste for en hund at jeg setter meg ned og stryker på han.

Nå kan det jo hende at Donaldson mente småskader hvor hunden ikke er låst i panikk for alt jeg vet.

Tenker litt på dette med reaksjoner fra oss "fornuftige" voksne versus barn. Om vi reagerer med hysteri på noe vil vi jo forsterke en opplevelse barnet har.

Skrevet

Det er da ikke en myte, men det avhenger av individ, både hund og eier, hva som vil virke hvordan.

Det en hund oppfatter som beroligelse (for eksempel stryking) vil en annen oppfatte som bekreftelse på at det er farlig.

Hvis Argyr farer opp og bjeffer på et eller annet, kan jeg si "slutt og tull" eller "neida, det er ikke noe farlig", og så forstår han akkurat hva jeg mener - det har han lært av erfaring. Farer jeg opp av sofaen for å finne ut hva han bråker for, oppfatter han det som "støtte" mot det farlige, altså ER det farlig.

Gamle schäfertispa vår var god på å være stakkarslig. Hvis hun hadde vondt i en labb og fikk trøst, løftet hun labben så høyt hun kunne, la ørene bakover og så i det hele tatt ut som om hun var døden nær. Og så løp hun avgårde på alle fire ben når det ikke var mer trøst å få. :)

En annen ting er at Argyr forstår unnskyldninger. Hvis noe faller ned/velter og bråker rett ved ham, skvetter han unna og hvis det var jeg som forårsaket det blir han skeptisk til meg og trekker seg unna, tror antakelig at jeg gjorde det med vilje. Derfor ber jeg alltid om unnskyldning når sånt skjer, og da sier jeg faktisk "Unnskyld, det var ikke meningen" og klør ham litt bak øret, og så er vi ferdige med den saken.

Nå mener jeg jo ikke at de forstår innholdet i ordene vi sier i et sånt omfang, det er jo kroppsspråk og toneleie - men poenget er det samme. Redsel kan absolutt forsterkes og dempes av de signalene vi sender ut.

Skrevet
Gamle schäfertispa vår var god på å være stakkarslig. Hvis hun hadde vondt i en labb og fikk trøst, løftet hun labben så høyt hun kunne, la ørene bakover og så i det hele tatt ut som om hun var døden nær. Og så løp hun avgårde på alle fire ben når det ikke var mer trøst å få. :)

Oi da, høres skremmende velkjent ut...

Skrevet
Oi da, høres skremmende velkjent ut...

Du har schäfertispe ja? :)

Altså, det er vel ikke farlig akkurat de eksemplene mine, men det kan jo gå så langt at hunden unødvendig går rundt og er direkte redd fordi man stadig forteller den at verden er farlig. Og det er ikke noe særlig.

Guest vivere
Skrevet
Jo, men er det ikke en viss forskjell på barn og hund? Hva har jeg i så fall gått glipp av i nyere forskning? Barn kan tenke konsekvenser og skjønner forklaringer. Det kan ikke hunder sist jeg hørte om dette.
Meget godt mulig det er opptil flere logiske brister hos meg, men det jeg mener - tror jeg - er at dersom en hund blir "litt" skremt kan man roe den ved selv å opptre rolig og ikke lage for mye "fuzz". Dersom man "overbeskytter" hunden, altså gi den for mye oppmerksomhet tror jeg det kan slå negativt ut for hunden. At den kanskje blir mer vâr dersom tilsvarende utrygge situasjoner oppstår?
Skrevet
Nå mener jeg jo ikke at de forstår innholdet i ordene vi sier i et sånt omfang, det er jo kroppsspråk og toneleie - men poenget er det samme. Redsel kan absolutt forsterkes og dempes av de signalene vi sender ut.

Det tror jeg du har helt rett i! Ser jo det helt tydlig med Z, når han bestemmer seg for å få panikk. Så kan jeg ofte kalle han inn (nå) og legge en tommel og presse mellom øynene hans. Da står han tett inntil meg og peser, men er roligere etterpå. Dette kunne jeg ikke gjøre før i og med at jeg stresset meg opp jeg å. Han får ingen annen oppmerksomhet enn at jeg holder han i halsbåndet og presser med tommelen.

Edit

Meget godt mulig det er opptil flere logiske brister hos meg, men det jeg mener - tror jeg - er at dersom en hund blir "litt" skremt kan man roe den ved selv å opptre rolig og ikke lage for mye "fuzz". Dersom man "overbeskytter" hunden, altså gi den for mye oppmerksomhet tror jeg det kan slå negativt ut for hunden. At den kanskje blir mer vâr dersom tilsvarende utrygge situasjoner oppstår?

Se der, vi er enige vi :)

*notat til seg selv; ikke trøste schæfertisper*

Skrevet
*notat til seg selv; ikke trøste schæfertisper*

..og det trenger du jo faktisk å huske - kan hende Fia er en veldig dyktig skuespiller!

Skrevet
*notat til seg selv; ikke trøste schæfertisper*

Mange potensielle Oscar-vinnere i schäferdamegarden ja...

Skrevet
Jeg har da virklige både lært og sett at det på måte ikke lønner seg å stryke/"trøste" en hund i slik redsel. Jeg trodde også at man ikke bør menneskliggjøre hundene på den måten. Hva har jeg gått glipp av her?

"Redd" kan jo være et vidt begrep da. Jeg vet ikke hva originalteksten sa? Men ordet kan sikkert brukes til alt fra plutselig smerte, til vaktsom, til vill panikk, til engstelig etc. De færreste av oss kaster oss ned på gulvet og sier staaaakkars! til hunden når han klemmer labben lett, nettopp for å ikke forsterke det farlige. Det er jo en stor forskjell fra WÆÆÆH vondt i labben *glemt det*, til direkte panisk modus?

I den verste spøkelsesalderen fikk vi et problem med boffing på nattetid. Underlig møbel i mørket =boff, plutselig lysstråle fra gaten = BJEFF. Ignorering hadde sikkert vært det beste her, men den luksusen hadde jeg ikke i en firemannsbolig klokken to, tre og fire på natten. Da oppfattet jeg ham som vaktsom og usikker på hva dette var, best å si i fra til de andre. Kan dette sorteres under redsel? Det jeg gjorde da var å lære inn at et lett, bekreftende klapp på baken betød noe a lá: Den er grei, jeg så det jeg også. Etterhvert roet han seg også ned.

Så for det meste overser jeg forskjellige skrekker. Og om *jeg* har veldig behov for å trøste så lar jeg det gå over, og gir dem heller oppmerksomhet på et annet sted. Klemme labben lett i utgangsdøren betyr altså *late som ingenting, kikke skrått ned og se om de halter, gå inn i overetasjen ta av seler og halsbånd og ytterklær på mennesker, skille hundene og gi dem et griseøre hver, kos og eventuell sjekk av labb*, nettopp for å ikke koble redsel med masse oppmerksomhet.

Egentlig ikke polemikk mot eller for Donaldson, bare en pragmatisk kikk på egen hverdag i forhold til spørsmålet.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...