Gå til innhold
Hundesonen.no

Myte om hunders atferd


Margrete

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har nå sittet å lest siste Canis, og jeg leste "10 myter om hunders atferd" skrevet Jean Donaldson, synes mye hørtes riktig ut. Men så kommer jeg til nr 6)

Om du stryker hunden din når den er redd, belønner du redselen. Frykt er en følelsemessing tilstand - en reaksjon på tilstedeværelse eller forventningen om at noe svært aversivt skal inntreffe. Om terrorister går inn i en bank og kommanderer alle ned på gulvet, vil personene i banken vise atferd som tyder på frykt. Om jeg da gir en av bankkundene ett kompliment, 200 kr, eller en sjokolade - vil det da gjøre han mer redd terrorister neste gang?

Jeg har da virklige både lært og sett at det på måte ikke lønner seg å stryke/"trøste" en hund i slik redsel. Jeg trodde også at man ikke bør menneskliggjøre hundene på den måten. Hva har jeg gått glipp av her?

Skrevet

Måtte lese den der flere ganger ja.. Jeg tror hun forsøker å si at er hunden virkelig redd så kan du klappe den så mye du vil, det spiller ingen rolle for den er så redd at klappingen ikke oppfattes som belønning eller noe annet (siden hun sammenlikner med bankran etc hvor man ville vært dødsredd).. synes ikke den der var så god nei. Altså er hunden i full angst/panikk så tror jeg ikke det gjør noe om man klapper den (om man skulel føle noe sterkt behov for det mener jeg), men at man kan forsterke redselen i en halvredd hund ved å trøste, det tror jeg ikke er en myte altså..

Guest vivere
Skrevet
Jeg har da virklige både lært og sett at det på måte ikke lønner seg å stryke/"trøste" en hund i slik redsel. Jeg trodde også at man ikke bør menneskliggjøre hundene på den måten. Hva har jeg gått glipp av her?

Dersom vi overfører det til oss mennesker tror jeg det handler om noe slikt som at dersom et barn ramler og får skrubbsår vil det både gjøre vondt og barnet blir redd fordi blodet renner. Dersom mor eller far blir "hysteriske" vil deres reaksjont sansynligvis "smitte over" på barnet og redselen forsterkes. Dersom man "lugner ned" situasjonen, renser skaden og setter på en plasterlapp vil barnet neste gang ikke oppfatte skrubbsår som farlig og komme til foreldrene for å få godsnakk og plaster og deretter ut igjen for å leke.

Skrevet

Vel, påstanden om at det er en myte kan jeg være med på - en myte med STERK forankring i virkeligheten.

Skrevet

Det er vel også forskjell på å stryke rolig og si at "dette går helt fint", og på å bli hysterisk (som i plastereksemplet)? Vil tro at det også utgjør en forskjell for hunden hvordan man "trøster", om den neste gang friker mer eller tar det mer med ro?

Skrevet

Det var jo egentlig et toskete eksempel, for et bankran er jo faktisk noe å være redd for. det jeg har hørt er at man ikke skal trøste/stryke hunden om den viser frykt for noe som i utgangspunktet ikke er farlig.

For eksempel nyttårsraketter som mange hunder sliter med. Trøster man hunden da, så forsterker man frykten,fordi vi viser med trøstingen at det faktisk er noe å være redd for. Men hvis man bare later som ingenting,så vil hunden etter hvert forstå at det ikke er fare på ferde.

Skrevet

Vel, trøster man og stryker hunden så signaliserer man i aller høyeste grad at dens reaksjon er rasjonell. Man forteller jo hunden at det den gjør er riktig, ikke det motsatte.

Altså sånn eksempelvis, jeg har en hund som er redd lyden av mobilkamera, mao en svært irrasjonell frykt i og med at hun ikke har hatt noen som helst negative opplevelser knyttet til lyden. Hun blir skikkelig sammenknekkbar og "nervøs" når hun hører DENNE spesielle lyden, ene og alene fordi den naive og dumsnille eieren trøstet henne, i det hun viste usikkerhet når hun hørte denne lyden for første gang. Den samme hunden er ikke redd for fyrverkeri, sånn for å sammenligne, så her har altså den smarte, gjennomtenkte hundeeieren gjort noe riktig, oversett fullstendig fryktreaksjon ved høye smell og lysglimt.

Å si at man ikke kan fremme frykt ved å trøste hunden, og at trøst ikke er en form for belønning/bekreftelse på rett atferd, er reinspikka svada spør du meg. Om jeg tar feil er min hund i så fall et helt unikt eksempel på det motsatte.

Skrevet
Dersom vi overfører det til oss mennesker tror jeg det handler om noe slikt som at dersom et barn ramler og får skrubbsår vil det både gjøre vondt og barnet blir redd fordi blodet renner. Dersom mor eller far blir "hysteriske" vil deres reaksjont sansynligvis "smitte over" på barnet og redselen forsterkes. Dersom man "lugner ned" situasjonen, renser skaden og setter på en plasterlapp vil barnet neste gang ikke oppfatte skrubbsår som farlig og komme til foreldrene for å få godsnakk og plaster og deretter ut igjen for å leke.

Jo, men er det ikke en viss forskjell på barn og hund? Hva har jeg i så fall gått glipp av i nyere forskning? Barn kan tenke konsekvenser og skjønner forklaringer. Det kan ikke hunder sist jeg hørte om dette. Så når jeg sier til min hund som er skuddredd at det er ikke farlig i det hele tatt, så vil jo ikke han skjønne hva jeg sier? Jeg kan se greia med å sette seg ned rolig, og klappe, men da skal jeg var dønn rolig, sikker og ikke vise redsel selv og da mener jeg at det må komme helt fra beinmargen.

Noe rart jeg har sett med siste hund, er at jeg faktisk kan trøste han. Nå har jeg tenkt en del rundt dette i dag og jeg har kommet frem til at når jeg trøster så er jeg trygg på at han ikke kommer til å dø i neste sekund. Vi kikker veldig nøye på skaden, susser på nesen og sier at dette går bra. Da fortsetter han med det han gjorde fullstendig uskadet *ler*, Gjør jeg dette når han er i panikk (skuddredd), så vil jeg forsterke dette, vil jeg tro. Og nei, jeg vil ikke prøve før jeg ser flere forskningsrapporter som sier at det er det beste for en hund at jeg setter meg ned og stryker på han.

Nå kan det jo hende at Donaldson mente småskader hvor hunden ikke er låst i panikk for alt jeg vet.

Tenker litt på dette med reaksjoner fra oss "fornuftige" voksne versus barn. Om vi reagerer med hysteri på noe vil vi jo forsterke en opplevelse barnet har.

Skrevet

Det er da ikke en myte, men det avhenger av individ, både hund og eier, hva som vil virke hvordan.

Det en hund oppfatter som beroligelse (for eksempel stryking) vil en annen oppfatte som bekreftelse på at det er farlig.

Hvis Argyr farer opp og bjeffer på et eller annet, kan jeg si "slutt og tull" eller "neida, det er ikke noe farlig", og så forstår han akkurat hva jeg mener - det har han lært av erfaring. Farer jeg opp av sofaen for å finne ut hva han bråker for, oppfatter han det som "støtte" mot det farlige, altså ER det farlig.

Gamle schäfertispa vår var god på å være stakkarslig. Hvis hun hadde vondt i en labb og fikk trøst, løftet hun labben så høyt hun kunne, la ørene bakover og så i det hele tatt ut som om hun var døden nær. Og så løp hun avgårde på alle fire ben når det ikke var mer trøst å få. :)

En annen ting er at Argyr forstår unnskyldninger. Hvis noe faller ned/velter og bråker rett ved ham, skvetter han unna og hvis det var jeg som forårsaket det blir han skeptisk til meg og trekker seg unna, tror antakelig at jeg gjorde det med vilje. Derfor ber jeg alltid om unnskyldning når sånt skjer, og da sier jeg faktisk "Unnskyld, det var ikke meningen" og klør ham litt bak øret, og så er vi ferdige med den saken.

Nå mener jeg jo ikke at de forstår innholdet i ordene vi sier i et sånt omfang, det er jo kroppsspråk og toneleie - men poenget er det samme. Redsel kan absolutt forsterkes og dempes av de signalene vi sender ut.

Skrevet
Gamle schäfertispa vår var god på å være stakkarslig. Hvis hun hadde vondt i en labb og fikk trøst, løftet hun labben så høyt hun kunne, la ørene bakover og så i det hele tatt ut som om hun var døden nær. Og så løp hun avgårde på alle fire ben når det ikke var mer trøst å få. :)

Oi da, høres skremmende velkjent ut...

Skrevet
Oi da, høres skremmende velkjent ut...

Du har schäfertispe ja? :)

Altså, det er vel ikke farlig akkurat de eksemplene mine, men det kan jo gå så langt at hunden unødvendig går rundt og er direkte redd fordi man stadig forteller den at verden er farlig. Og det er ikke noe særlig.

Guest vivere
Skrevet
Jo, men er det ikke en viss forskjell på barn og hund? Hva har jeg i så fall gått glipp av i nyere forskning? Barn kan tenke konsekvenser og skjønner forklaringer. Det kan ikke hunder sist jeg hørte om dette.
Meget godt mulig det er opptil flere logiske brister hos meg, men det jeg mener - tror jeg - er at dersom en hund blir "litt" skremt kan man roe den ved selv å opptre rolig og ikke lage for mye "fuzz". Dersom man "overbeskytter" hunden, altså gi den for mye oppmerksomhet tror jeg det kan slå negativt ut for hunden. At den kanskje blir mer vâr dersom tilsvarende utrygge situasjoner oppstår?
Skrevet
Nå mener jeg jo ikke at de forstår innholdet i ordene vi sier i et sånt omfang, det er jo kroppsspråk og toneleie - men poenget er det samme. Redsel kan absolutt forsterkes og dempes av de signalene vi sender ut.

Det tror jeg du har helt rett i! Ser jo det helt tydlig med Z, når han bestemmer seg for å få panikk. Så kan jeg ofte kalle han inn (nå) og legge en tommel og presse mellom øynene hans. Da står han tett inntil meg og peser, men er roligere etterpå. Dette kunne jeg ikke gjøre før i og med at jeg stresset meg opp jeg å. Han får ingen annen oppmerksomhet enn at jeg holder han i halsbåndet og presser med tommelen.

Edit

Meget godt mulig det er opptil flere logiske brister hos meg, men det jeg mener - tror jeg - er at dersom en hund blir "litt" skremt kan man roe den ved selv å opptre rolig og ikke lage for mye "fuzz". Dersom man "overbeskytter" hunden, altså gi den for mye oppmerksomhet tror jeg det kan slå negativt ut for hunden. At den kanskje blir mer vâr dersom tilsvarende utrygge situasjoner oppstår?

Se der, vi er enige vi :)

*notat til seg selv; ikke trøste schæfertisper*

Skrevet
*notat til seg selv; ikke trøste schæfertisper*

..og det trenger du jo faktisk å huske - kan hende Fia er en veldig dyktig skuespiller!

Skrevet
*notat til seg selv; ikke trøste schæfertisper*

Mange potensielle Oscar-vinnere i schäferdamegarden ja...

Skrevet
Jeg har da virklige både lært og sett at det på måte ikke lønner seg å stryke/"trøste" en hund i slik redsel. Jeg trodde også at man ikke bør menneskliggjøre hundene på den måten. Hva har jeg gått glipp av her?

"Redd" kan jo være et vidt begrep da. Jeg vet ikke hva originalteksten sa? Men ordet kan sikkert brukes til alt fra plutselig smerte, til vaktsom, til vill panikk, til engstelig etc. De færreste av oss kaster oss ned på gulvet og sier staaaakkars! til hunden når han klemmer labben lett, nettopp for å ikke forsterke det farlige. Det er jo en stor forskjell fra WÆÆÆH vondt i labben *glemt det*, til direkte panisk modus?

I den verste spøkelsesalderen fikk vi et problem med boffing på nattetid. Underlig møbel i mørket =boff, plutselig lysstråle fra gaten = BJEFF. Ignorering hadde sikkert vært det beste her, men den luksusen hadde jeg ikke i en firemannsbolig klokken to, tre og fire på natten. Da oppfattet jeg ham som vaktsom og usikker på hva dette var, best å si i fra til de andre. Kan dette sorteres under redsel? Det jeg gjorde da var å lære inn at et lett, bekreftende klapp på baken betød noe a lá: Den er grei, jeg så det jeg også. Etterhvert roet han seg også ned.

Så for det meste overser jeg forskjellige skrekker. Og om *jeg* har veldig behov for å trøste så lar jeg det gå over, og gir dem heller oppmerksomhet på et annet sted. Klemme labben lett i utgangsdøren betyr altså *late som ingenting, kikke skrått ned og se om de halter, gå inn i overetasjen ta av seler og halsbånd og ytterklær på mennesker, skille hundene og gi dem et griseøre hver, kos og eventuell sjekk av labb*, nettopp for å ikke koble redsel med masse oppmerksomhet.

Egentlig ikke polemikk mot eller for Donaldson, bare en pragmatisk kikk på egen hverdag i forhold til spørsmålet.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har nylig vært gjennom det samme med min tispe på snart 9 år. Hun var for det meste i sengen sin den første uken, så vi gå henne våtfor og vann ved sengen (hun nektet å spise tørrfor, så hun fikk vårfor i ca 10 dager). hun beveget seg litt mer etter 7 dager, men ble ikke seg selv før stingene ble tatt av
    • Dette avhenger nok en del av individ, men jeg tenker nå at både puddel og bichon-rasene er gode alternativer. Jeg mistenker at puddel generelt er mindre sære enn bichon, men de har også sine særegenheter. Jeg vil anbefale dere å dra på utstilling eller rasetreff for de ulike rasene og møte ulike individer og oppdrettere og eiere av alternativene, så får dere litt mer følelse med hvordan de er. En del av de små terrierrasene kan også være allergivennlig. De er strihåret og må nappes. Men de kan også være en del striere, ha mye jaktlyst og krever mer aktivitet.
    • Det kan være verdt å prøve ut ulike fôrtyper, men også gi lakseolje som tilskudd. Hvis hunden allerede er sensitiv så kanskje prøve ut sensitiv-fôr fra noen merker? RC er stort og kommersielt, og er nok helt greit fôr. Selv brukte jeg svenske Robur kombinert med Vom de siste årene og var veldig fornøyd med det. Acana og Orijen er populære merker som er ganske bra. 
    • Hei! Jeg har en Engelsk Toy Terrier gutt på litt over 4år. Han mister nesten all pels på vinteren for så å bli litt bedre på sommeren. Har pels på hodet og labber og litt på ryggen. Men han er så å si nakenhund nå. Pratet med ei som hadde samme problemet med sin Dvergpincher. Men så var det ei venninne av hu som passet hunden i en måneds tid. Og hun hadde visst byttet ut fôret og hunden hadde plutselig fått fin pels over hele. Hun husket ikke hvilket fôr det var, men hun trodde det ble solgt på butikken. Jeg bruker Royal Canin Small Dogs. Og det hadde hun og brukt, men hun synes ikke det var et bra fôr... Har en gutt til som har helt fin pels. De spiser de samme tingene. Ingen av de tåler noe med and i, de blir skikkelig dårlige i magen av det. Lurer på om det er noen andre som har hatt samme problem med sin hund og funnet en løsning?  Det skal sies at han er veldig følsom til vaskemiddelet vi bruker når klærne hans vaskes så vi bruker Nautral for det er det mildeste jeg har funnet.
    • Hei! Vi har en hund som begynner å bli en gammel mann og jeg er derfor på leting etter det som skal bli familiens neste familiemedlem etter han blir borte. I den forbindelse trenger jeg deres kloke hoder. Vi er en familie på tre, med et barn på 8 år. På grunn av allergi har vi vurdert det slik at Bichon Havanais og dvergpuddel fremstår som de mest aktuelle rasene.   Vi har en Havanais nå og han er litt spennende eksemplar. Fra han var valp har han vært ganske sær. Han er blant annet veldig lite kosete, ekstremt lite tilpasningsdyktig og har alltid hatt vanskeligheter med å slå seg til ro, så jeg kjenner vel han egentlig ikke igjen når jeg leser typiske rasebeskrivelser (nå fikk jeg dårlig samvittighet, så må legge til at han selvfølgelig er verdens beste hund!). Sønnen min har noen utfordringer blant annet på skolen og han trenger derfor å komme hjem til en bestevenn. Det var i søken på dette jeg kom over puddel, som jeg ser ofte blir brukt som terapihunder. Men når jeg leser rasebeskrivelser virker det som om Havanaise i all hovedsak er fantastiske med barn, mens det for puddler fremstår mer som om de kan være gode med barn. Så jeg lurer på om dere har noen erfaringer med disse rasene, gjerne begge? Vi kommer til å dele ansvaret med min mor som bor i samme hus, så den kommer ikke til å være noe særlig alene. Pelsstell er heller ikke noe problem. Krysser fingrene for at noen kan hjelpe oss i valget:)
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...