Gå til innhold
Hundesonen.no

Bitehemming


tm100001

Recommended Posts

I valpekassen lærer valpene hverandre bitehemming, dvs at de hyler og sier fra når søsken biter for hardt. I 5-6 ukers alderen begynner de også å få tydelige signaler fra mamman. Klyper de for hardt, får de et brøl og kanskje en "gølving" som respons. Og så er det jo vi mennesker som må lære dem at sart menneskehud biter man ikke hardt i. Noen oppdrettere legger mye arbeid ned i biteavvenning, andre gir blaffen og overlater problemet til valpekjøperne.

Bitehemming går rett og slett ut på at valpen må lære å regulere bittet sitt, både overfor andre hunder og ikke minst mennesker. En normal, veloppfostret hund har en utrolig kontroll på styrken i bittet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan foregår det, og er det nødvendig?

Har dere lært hundene dere det bevisst?

Om det er nøvendig? Jeg har aldri forsøkt å ikke lære hundene mine bitehemming, så jeg vet ikke om det er noe som går over av seg selv eller ikke. Vi har hatt hunder på jobben som tygger på mennesker som om de skulle vært pinner, og det er IKKE praktisk eller behagelig hvertfall.

Jeg gjør det litt ubevisst. De første ukene har jeg latt hundene småbite på meg til en viss grad, men blir det for hardt dytter jeg dem vekk eller går min vei. Det er en helt naturlig måte å reagere på, jeg gidder ikke sitte å leke med en valp som prøver å bite gjennom huden på meg. Og da er det naturlig å gå sin vei, føler jeg. Tenker ikke særlig mye over det når jeg har valp heller. Etter å ha hatt valpen i et par uker får jeg som oftest null tolleranse for biting, og da går jeg min vei bare den åpner munnen over huden på meg.

Jeg husker når jeg fikk Cita, 11 år gammel, og jeg var så lei meg fordi hun valpebet på meg og ingen andre. Ikke engang lillebroren min som var 4 år gammel. Det var rett og slett fordi jeg ble sittende uansett om hun bet, dyttet henne vekk, men det hadde ingen effekt. Lillebroren min, som ikke akkurat hadde lært seg hvordan man oppdrar hunder, gikk sin vei automatisk når hun begynte å bite, og slik slapp han unna og ikke jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I valpekassen lærer valpene hverandre bitehemming, dvs at de hyler og sier fra når søsken biter for hardt. I 5-6 ukers alderen begynner de også å få tydelige signaler fra mamman. Klyper de for hardt, får de et brøl og kanskje en "gølving" som respons. Og så er det jo vi mennesker som må lære dem at sart menneskehud biter man ikke hardt i. Noen oppdrettere legger mye arbeid ned i biteavvenning, andre gir blaffen og overlater problemet til valpekjøperne.

Bitehemming går rett og slett ut på at valpen må lære å regulere bittet sitt, både overfor andre hunder og ikke minst mennesker. En normal, veloppfostret hund har en utrolig kontroll på styrken i bittet.

Hvordan lærer man hunden å bruke munnen mindre på andre hunder da? :icon_redface:

Om det er nøvendig? Jeg har aldri forsøkt å ikke lære hundene mine bitehemming, så jeg vet ikke om det er noe som går over av seg selv eller ikke. Vi har hatt hunder på jobben som tygger på mennesker som om de skulle vært pinner, og det er IKKE praktisk eller behagelig hvertfall.

Jeg gjør det litt ubevisst. De første ukene har jeg latt hundene småbite på meg til en viss grad, men blir det for hardt dytter jeg dem vekk eller går min vei. Det er en helt naturlig måte å reagere på, jeg gidder ikke sitte å leke med en valp som prøver å bite gjennom huden på meg. Og da er det naturlig å gå sin vei, føler jeg. Tenker ikke særlig mye over det når jeg har valp heller. Etter å ha hatt valpen i et par uker får jeg som oftest null tolleranse for biting, og da går jeg min vei bare den åpner munnen over huden på meg.

Jeg husker når jeg fikk Cita, 11 år gammel, og jeg var så lei meg fordi hun valpebet på meg og ingen andre. Ikke engang lillebroren min som var 4 år gammel. Det var rett og slett fordi jeg ble sittende uansett om hun bet, dyttet henne vekk, men det hadde ingen effekt. Lillebroren min, som ikke akkurat hadde lært seg hvordan man oppdrar hunder, gikk sin vei automatisk når hun begynte å bite, og slik slapp han unna og ikke jeg.

Jeg har vel ikke gjort det bevisst, men mamma lærte meg å pipe og gå når Emba bet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kjenner at jeg godt kunne tenkt meg å ikke ha hund
    • Hun får også en god sykkeltur hver morgen, noen ganger med trekk og andre ganger uten. I løpet av uken trener vi også lydighet, svømming, rallylydighet og spor. De siste månedene har vi fokusert mye på ro-trening i offentlige områder med mange folk og hunder. Hun er i god form og har en slank kroppsbygning, men sliter med å roe seg ned når vi er ute, selv om hun lett finner roen innendørs. Tidligere kastet vi dessverre en del pinner og ball på turer, men jeg innså i senere tid at det er med på å skape mye stress. Derfor har vi sluttet med dette for en god stund siden. Jeg forstår at dette har bidratt til å bygge opp stressnivået hennes utendørs. Men ellers har hun vært slik jeg beskriver henne, helt siden vi fikk henne.
    • Søk er fint, men ellers synes jeg det virker som det kan være litt mye løping og stress-jobbing, enn ro og fokus. Jeg ville droppet kasting av ball/leker/apport, og agility. La henne løpe litt fra seg, og så ta økter med roligere øvelser. Lengre søk, flere gjenstander, rolige øvelser som sitt, dekk, stå, veksling mellom posisjoner, gå fot, og andre roligere lydighetsøvelser. Bli-øvelser krever også fokus og selvbeherskelse. Det kan også være det hjelper å gi henne oppgaver på tur. Selv om jeg i prinsippet er motstander av at hunder skal gå fot på tur, så kan det være en idé å gjøre det for noen strekninger. Variere med å veksle hvilken side hun går på (etterhvert bytte side under gange, og veksle mellom å bytte side ved å gå foran eller bak deg), snurr mens dere går fot, osv. Ta korte stopp med gjennomgang av et par øvelser. Hopp opp på steiner og benker dere går forbi. Og stopp innimellom og kast en neve godbiter i grøftekanten så hun får søke opp. Dette høres ut som en hund som kjeder seg på tur, og trenger litt fokus og jobb. Gjør det lønnsomt å ha slakt bånd når dere ikke fokuserer aktivt på en oppgave. Bruk kontaktkommando litt før båndet blir helt stramt, og belønn kontakt og nærhet til deg. Og ja, det tar tid og tålmodighet!
    • Det er en border collie på 2 år. Før tur får ho løpe fra seg på et jorde en halvtimes tid. Da pleier vi også å leke litt søk med ulike gjenstander som ho skal finne. Eller så trener vi litt agility hvor hvor ho også får kjørt seg litt både mentalt og fysisk, men ho er likevel alt for gira og stresset på turen etterpå.. 
    • Gulvredsel er ikke uvanlig på en del raser. Hvilken rase er det? Selv om søsknene ikke har det ligger det også typisk i genene, det er jo arven bakover som er relevant her. Jeg ville jobbet med å gjøre det å gå gjennom dører en positiv ting. Finn en ukjent døråpning, la hunden stå nærmest døren. Stå på avstand, og belønn at hunden ser på døråpningen. Hvis hunden beveger seg nærmere på egenhånd, belønn igjen. Ikke gå for fort fram, og belønn gjerne med å ta noen skritt bort fra døråpningen igjen innimellom. Ta pauser, men la hunden selv også styre tempo mot og gjennom døren. Gjør dette med både kjente og ukjente dører en periode, og se om adferden endrer seg.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...