Tassen 1995-2008

[Acimi]

Tassen: 22.04.1995 - 18.11.2008

Du var planlagt. Vi hentet deg da du var 6mnd, fordi vi måtte reise langt og ikke hadde anledningen før. Jeg ser på andre valper nå og tenker at jeg aldri fikk se deg som bitteliten.. Men du var jo liten, du var rolig. Du var håndplukket til oss fordi vi var førstegangseiende. Du var min hund, det er sant, selv om hele familien støttet deg, men først og fremst var du min hund.

Jeg visste så lite om hunder da, og du skjønte nok lite. du var min dukke, beste venn og mini-ponni. Du gikk med dukkeklær, lå i barnevogn og måtte opptre foran hele familien til jul og påske. Du hadde bursdager, ja med hele nabolaget invitert! og var med på lekeplassen hele dagen. Du var så tålmodig, aldri strittet du imot, aldri sa du klart ifra at nå var du dritt lei. Selv ikke når du fikk din egen slede, eller når du ble brukt som spranghest i gangen hjemme, men Woody teipet til ryggen. Du godtok alt..og vi var sammen hele tiden.

Du likte jo aldri å leke, og jeg prøvde alt - det var ikke den pipeleke du ikke hadde i kassen din. Men du likte godis, så vi trente spor, og det syntes du var morro. Jeg prøvde å aktivisere deg, men jeg begynte for sent, du ble gammel og skjønte ikke poenget.

Jeg ble eldre og måtte reise fra deg. Du bodde hos mor og far. Jeg angrer hver dag. Du var så bitter når jeg kom hjem. På to uker spiste du ikke, og du ville ikke komme i nærheten av meg. Men vi ble venner igjen, og det er jeg glad for. Jeg var mye borte i perioder, det gjør meg så vondt nå.. Jeg flyttet, og du kunne ikke bli med. Det drepte meg, og jeg kom hjem så ofte jeg kunne. Men du var så skuffet hver gang jeg dro, og øynene dine var så triste.

Men vi hadde våre fine stunder. Vi gikk tur, jeg badet deg (det var det ingen andre som gjorde), jeg bar deg i seng om natten. Da du ble syk stod jeg opp midt på natten hver natt for at du skulle få gå ut, det var aldri noe som plaget meg. Jeg ville bare det beste for deg. Men da det ble for ille klarte jeg ikke reise hjem.. Jeg ville ikke være den som tok deg dit du minst ville - veterinæren, og la det være det siste minnet du hadde av meg. Du var så syk, og jeg har grått hver dag siden du gikk fra meg. Du fikk akkutte nyreproblemer.. burde jeg ha sett det komme? Jeg ville bare at du skulle være lykkelig.

Jeg drømte om deg. Jeg satt med en valp i fanget, da du dukket opp i bakgrunnen. Du var så skitten og fæl og så ulykkelig ut. Dyrelegen sa du ikke døde av sprøyten, men gikk rundt der for alltid. Jeg strakte meg ut etter deg. Jeg skrek navnet ditt, kjempet mot en tyngde som holdt meg igjen, men du forvsant i tåken. Jeg bråvåknet i svette og tårer..

Jeg vet du har det bedre nå. Du har det ikke vondt mer. Men jeg savner deg. Hver dag. Jeg elsker deg.