Bør man legge seg opp i "konflikt" mellom hunder?

[Midas]

Kanskje litt lite beskrivende overskrift...

Jeg har nå fått en kullsøster av Dina i hus. Jeg har henne på prøve enda for å se hvordan Dina og Maja funker sammen. Vil ikke at det skal gå utover Dina og i mine øyne tror jeg hun får det bedre med en artsfrend som kompis. Dette er jo terriere på godt og vondt, og jeg må si at Dina har en fryktelig kort lunte ovenfor Maja.

Hvis de løper sammen f.eks i skogen, og Maja prøver å leke med Dina, hisser hun seg veldig opp, og de har føket sammen i to sammenhenger. Jeg går inn op tar de fra hverandre, og jeg mistenker at det ser og høres mye værre ut enn hva det faktisk er. Ingen av de har bitt hverandre, men de fyker liksom sammen og knurrer og glefser. Jeg passer på når dette oppstår i ulike situasjoner og korrigerer de bare de starter å knurre. Er dette noe som kommer til å gå seg til etterhvert eller kommer det ikke til å funke?

Det som er koslig å se er at de koser seg sammen også da. De sover tett inntil hverandre, og koser seg når de får løpe sammen og utforske i skogen og sånn. Kanskje Dina er litt sjalu, fordi hun må dele oss med Maja, men jeg deler oppmerksomheten likt, og passer på å ikke sitte å kose Maja lenge uten at Dina også får oppmerksomhet... (Mulig jeg menneskeliggjør her...). Sist jeg hadde to hunder var det av samme kjønn, men den første var 2 år når jeg fikk casper som valp. Derfor er jeg usikker på om hva jeg skal gjøre i denne situasjonen og om det vil gå seg til etterhvert? Hvordan skal jeg forholde meg til dem, skal jeg la de ordne opp selv? Det gjelder altså ikke når de fyker sammen, da må jeg bare gjøre noe. Jeg tenker mer på når de skuler på hverandre og Dina tar fra Maja f.eks griseøret og sånn... Uff vanskelig dette, jeg vil så gjerne at de skal ha det fint sammen.

[bardmand]

Jeg har aldri hatt terrier, men de to jeg har kranglet litt om mat til å begynne med - to voksne tisper som stort sett hadde vært enehunder hele tida. Jeg gjorde alt som sto i min makt for å unngå situasjoner der stemningen ble muggen, og det ser ut til å ha fungert. Ikke la griseører etc. ligge framme - del det heller opp om de ikke spiser opp alt med en gang. Kos har jeg aldri tenkt på - mine hunder får stort sett bare kos når de ber om det selv, og det er så individuelt (ingen av mine er superkosete).

Håper det går seg til, men når det gjelder terriere er jeg jammen ikke sikker. Har hørt og sett litt for mye til at jeg tør å være udelt optimist, men jeg håper jeg tar feil! Det går sikkert å håndtere, men det er jo litt trist om man må begrense leken dem imellom, det var vel litt av grunnen til at du ville ha to?

[Midas]

De leker liksom ikke bortsett fra at de løper sammen og sånn. Jeg håper det ordner seg, for det er ikke knuffing hele tiden, det er bare i situasjoner hvor Dina føler hun må vise at hun er sjefen. Når de får tyggebein etc så setter jeg meg ned på gulvet med de, eller sitter i nærheten og passer på at det ikke blir krangling om den ene blir ferdig først. Dina bodde sammen med en DSG når hun bodde der vi kjøpte henne fra (da var hun 5mnd) og Maja har bodd sammen med andre hunder hele livet, så jeg håper de bare finner ut hvem som er sjefen og gir seg med det...

[Huldra]

Det hadde vært morsomt å sett de, for èn ting er terriere som leker sammen på terriervis, en annen ting er slåsskamp - kan se veldig likt ut, men er altså ikke det. HVIS det er slåsskamp, ville jeg tenkt at tja, det kan gå. Det som taler imot er at det er to tisper (og selv om de er kullsøsken har de kanskje ikke kjent hverandre hele tiden siden de ble født?), og de er i samme alder. De er terriere og de kan fort bli litt hissig. Kanskje går de rett og slett ikke sammen, uten at det er så mye å gjøre med det. Men det kan også være at de finner tonen etterhvert, at litt småknuffing må til når to terriertisper av samme alder skal finne ut hvor de har hverandre, og at de kommer til å leve i fred og fordragelighet når de har funnet ut av det.

Må du fysisk gå inn for å stoppe de når de slåss? Og er du sikker på at de slåss og at de ikke leker? Husk at terrierlyder kan komme av bare ren glede og opphisselse, og har ikke nødvendigvis med aggresjon å gjøre! Hvis de slutter av seg selv, vil jeg si det ikke er alvorlig, og siden de heller ikke har bitt hverandre tyder det på at de ikke vil drepe hverandre (da hadde de gjort de nå), men at det rett og slett er en diskusjon om hvem som skal være sjef når og hvor og hvordan. Hva som er årsaken er lite vits i å spekulere noe særlig i, med mindre problemene dukker opp i spesielle situasjoner.

[Midas]

Jeg har gått fysisk inn og stoppet de, men av og til hjelper det å bare bruke stemme. Jeg tør ikke å se an om de stopper av seg selv, fordi det ser ganske ille ut. Dog har de ikke bitt, og ingen av de har et eneste merke etter slossingen. De fyker ofte sammen når de løper sammen løst. Da løper de tett inntil hverandre, og det blir litt dulting og knurring, og pang så er de i gang. Når de er inne har det ennå ikke skjedd noe, da tusler de sammen og går godt overens. Jeg føler at det kommer til å gå seg til når de har vent seg til hverandre, hvertfall siden det er i bare enkelte situasjoner at det blir diskusjon. Det virker som de har mye glede av hverandre inne, og også ute når de går i bånd og sånn. De har ikke kjent hverandre hele livet, slik at de vet nok ikke at de er søsken. Hun som eier Maja har jo hatt flere foxer sammen, og hun var der første gangen de røyk sammen. Hun sa at det er ganske vanlig når man har flere terriere at de hisser seg lett opp, og kan komme i konflikter. De er jo noen hissigpropper da...

Bør jeg vente med å gå inn og stanse det og se om de stopper av seg selv? Jeg synes det er veldig skummelt da, hvis det eskalerer og blir biting utav det...

[Huldra]

Som sagt, jeg vet ikke hvordan det ser ut. Klarer du å stoppe de med stemmen ligger det ikke spesielt dypt.. Jeg har jo passet cairnene til Aynïs oppdretter temmelig mange ganger, og ja - sånt forekommer! Det er ganske naturlig når man har flere terriere sammen. Nervene kan ligge litt "utenpå" og de kan være litt overfølsomme for at andre hunder ikke respekterer de - og når det er to (eller flere) som føler det på den måten, så kan det smelle. De kan være perlevenner ellers og vite veldig godt hvor de har hverandre, men jeg har merket at det skal mye mindre til før det smeller hos den type hunder enn hos en del andre (dette er både rase og individavhengig - dvs at det kan forekomme hos andre enn terriere, og at ikke alle terriere er sånn; Aynï er ikke sånn).

Jeg ville stoppet de, og jeg gjør det automatisk. Jeg prøver først å stoppe de med stemmen, og dersom det ikke går, går jeg selvsagt inn fysisk. Jeg skiller de sånn at de ikke slåss/brøler mer, og setter de ned fra hverandre. Og så gjør jeg ikke noe mer ut av det. Jeg ser veldig godt når noe er "i gjerde", og da går jeg inn og ber de oppføre seg før det smeller. Hvis du ikke ser når det kan smelle enda, lærer du det sikkert snart!

Hva skal jeg si? Du har antageligvis to helt normale terriere som oppfører seg slik de er skapt. Bråkingen kan gjerne avta etterhvert som de blir mer samkjørt, og jeg tror ikke du skal legge for mye i det. Hvor ofte skjer det egentlig? Daglig? Ukentlig? Husker jeg leste en bok om aggresjon, og der stod det også at slåssing var faktisk ikke uvanlig blant hunder som bodde sammen. Eieren kunne gjerne oppfatte det som et problem og at det var urnomalt, men det trenger slett ikke være det! Det kan være så enkelt som at "noen ganger smeller det". Det er gjerne noe man bare må lære seg å leve med når man har to hunder av samme kjønn (og det er jo her rase og individforskjeller kommer inn i bildet, for det er klart at slett ikke alle med to eller flere hunder av samme kjønn opplever slåsskamper flere ganger i måneden).

Du skulle hatt mulighet til å observert en terrierflokk over litt tid (noen dager), og sett hvordan den fungerte - det er utrolig lærerikt, og man blir litt sånn "åja, det kan smelle, men det går over, og det er ikke alvorlig". Noen krangler rett og slett litt mer enn andre (sånn er det jo med folk også, haha!), og kan hende du har fått to sånne - uten at det er noe galt eller unormalt med det.

For å summere opp; jeg ville stoppet de, fortrinnsvis med stemmen, deretter fysisk, men jeg ville ikke lagt noe mye betydning ned i det dersom det ikke skjedde veldig ofte. Det er veldig positivt at de ikke biter (så det blir merker i alle fall), og at du kan stoppe de med stemmen - det er godt håp for at det vil gå seg til og at det smeller sjeldnere etterhvert. Jeg ville vært MYE mer bekymret dersom de faktisk skadet hverandre, dersom du ikke kunne stoppe de med stemmen, og dersom de gjorde dette veldig ofte, og at de ikke viste tegn på å trives i hverandres selskap noen gang.

Edit: Dette med å løpe tett inntil hverandre og "brøle" (terrierprate), er veldig vanlig, og det er en måte å leke på for de. Terriere er ofte gjerne litt heite, og dette er en fin måte å leke på som medfører akkurat nok fysisk kontakt mellom de til at det ikke smeller alt for ofte. Det er fryktelig sjelden å se to terriere bryte-leke med høy fart; dette gjør de oftere når de er rolige - når de ligger. De kan gjerne ligge rolig og "tygge" på hverandre, men blir det mer fart og mer voldsomt enn det, kan det lett smelle. Jeg tror ikke de tåler så mye av andre hunder når de er så "heite" for å si det sånn. Og når to mer eller mindre fremmede hunder løper og leker med hverandre slik du beskriver at de gjør, hender det ofte at den ene eller den andre kommer litt for nært eller dulter litt for hardt i den andre, noe som fører til at det smeller. Det er deres måte å finne ut på hvor mye den andre tåler av sånt. Det kan også hende at hvis den ene er vokst opp med hunder hvor dette er mer vanlig, så har den blitt vant til at hardhendt dulting er okei. Når den da møter en terrier som har vokst opp med andre terriere, så kan den reagere på at xxxxx ikke er forsiktig nok under lek. Aynï tåler temmelig mye, fordi hun er vokst opp med en springer som tåler mye og de leker temmelig hardt seg imellom. Når Aynï leker med andre terriere tilpasser hun seg heldigvis terriermåten å leke på; og da er det mye mer løping involvert; jaktlek eller løping ved siden av hverandre. Det ville ikke tatt seg ut eller blitt "akseptert" dersom hun plutselig begynte å bryte med noen av de andre terrierne. Men hun kan gjøre det med Tulla fordi hun vet at Tulla også syns det er gøy, og hun tåler det.

Du kan jo prøve å se litt på når de løper ved siden av hverandre sånn; er det en av de som plutselig dulter litt for hardt rett før det smeller? Er det en som tenner på at den andre er for voldsom? Hvem er det, og hvilke hunder har denne hunden hatt mest omgang med tidligere?

[Midas]

Takk for svar. Jeg kjenner igjen veldig mye av det du sier. Nå har vi bare hatt Maja i noen dager enda. Det skjer daglig når de løper ute, men nå ligger de tett tett inntil hverandre på gulvet og koser seg. De hadde også sin første lekebite seanse her nå, hvor de dreiv å tygde litt på hverandre uten knurring i bildet, og heller ingen opphisselse. Da ser jeg at de koser seg sammen. Jeg merker også godt like før det smeller. Maja har bodd sammen med tre fransk mastiff tisper, og de er jo svære. Maja er vant til å leke med de, og i tillegg er hun større enn Dina. Det er ofte Maja som dulter borti Dina, og Dina hisser seg opp. Det er nok nettopp fordi Dina synes hun er for brutal og frekk.

Jeg går også automatisk inn når de starter, fordi jeg er livredd for at de faktisk skal skade hverandre, men samtidig så merker jeg at de er veldig hensynsfulle mot hverandre, og at de nok ikke kommer til å skade hverandre uten videre. Jeg merker allerede forskjell fra de første dagene Maja var her og til nå. De henger sammen og har mye glede av hverandre, og at de krangler litt under lek er vel kanskje noe som går over når de lærer hverandres grenser litt mer. Det jeg har merket meg er at det kun er når de spurter sammen i full fart at det oppstår krangling, og ikke i situasjoner hvor de er inne og sjalusi kan oppstå. Jeg passer jo som sagt på i matsituasjoner enda, men jeg opplever da at de er veldig forsiktige for ikke å terge den andre. Jeg ser at de har blikkontakt og passer på å holde seg unna den andre mens de spiser. Det virker som de begge er litt redd for å gå over streken og irritere den andre, og at de blir litt anspente og "stressa" av det. Det kommer nok til å gå seg til når de blir bedre kjent.

Det du sier om leking ved å løpe sammen og knurre og brøle litt er som å beskrive de her to når de leker. De løper i en vill hastighet helt klin inntil hverandre og prater og småknuffer. De leker ikke slik som jeg har sett andre hunder leke ved å bryte og leke med mye kroppskontakt, det er liksom løping som er greia

[Tyfonia]

Dersom Tyson leker, ifølge meg, for voldsomt, griper jeg inn. Jeg lar det aldri bli så voldsomt at jeg føler jeg må gripe inn fysisk. Tyson og katteskinnet her er like store (katten bittelitt større), men han veier seks kilo mer enn katten, så selv om katten er stor, er jeg redd for at han blir skadet. Katter og hunder har som regel litt forskjellige måter å begrense seg under lek...

[Midas]

Dersom Tyson leker, ifølge meg, for voldsomt, griper jeg inn. Jeg lar det aldri bli så voldsomt at jeg føler jeg må gripe inn fysisk. Tyson og katteskinnet her er like store (katten bittelitt større), men han veier seks kilo mer enn katten, så selv om katten er stor, er jeg redd for at han blir skadet. Katter og hunder har som regel litt forskjellige måter å begrense seg under lek...

Det blir litt annerledes når det er lek mellom hund og katt da, dette er snakk om to hunder. Er enig i det du sier om at det er viktig å bryte inn før det går for langt.