Gå til innhold
Hundesonen.no

Takk for meg


Hundepsyk

Recommended Posts

Skrevet

Jeg vil bare takke for masse nyttig info som jeg har fått gjennom dette forumet, men nå ser det altså ut til at det ikke blir hund på meg.

Mannen som jeg hadde planlagt å tilbringe resten av livet sammen med har rett og slett dumpet meg. Det er hans hus, bil og hvitevarer, så til sommeren er det hjem til mamma og pappa og gjesterom for meg. Jeg er student, så penger er det dårlig med, vi har vært så heldige at vi har bodd gratis der vi bor nå, så jeg står på ganske bar bakke her. Jeg har to kaniner som jeg er usikker på om jeg kan beholde, jeg kan ihvertfall ikke betale husleie og veterinærutgifter med den lille inntekten jeg har nå, dessuten er det ingen utleiere som vil ha dyr i hus. Er spent på om pappas allergi slår ut på kanin, gjør den det så blir de enten utekaniner, eller så må jeg gi dem bort.

Ikke har jeg sertifikat eller bil, så hund er uaktuelt ganske langt fram i tid (foreldrene mine bor 30 min fra byen, sitter jeg alene der med et skadet eller sykt dyr og uten penger kan jeg ikke tilgi meg selv).

BA-oppgaven om hundehold og helsepsykologi skal jeg og medstudenten selvfølgelig fullføre, jeg jobber hardt med meg selv for å holde sammenbruddet på avstand ettersom vi har kommet veldig langt med oppgaven vår. En liten del av meg sier at nå må jeg skaffe meg hund, slik at jeg kommer meg på beina igjen, men jeg kan ikke gjøre det i og med at framtiden min er så usikker.

Depeche Mode-konsert i juli i Bergen er seff utelukket.

Takk for meg for denne gang.

PS: Plutselig forstår jeg alle annonsene hvor dyr gis bort pga. samlivsbrudd, for jeg er usikker på hva som kommer til å skje med kaninene mine nå. Holder på dem så lenge jeg kan og de har det bra.

Skrevet

Huff da det var jo leit! Men noen ganger skjer ting i livet som vi egentlig ikke ønsker at skal skje...

Men med tiden er det sikkert muligheter for hund vettu, bli ferdig med studiene og få en stabil inntekt og et sted å bo eller få leie hos noen snille som godtar dyr.

Kaniner er jo ikke de værste å få leie leilighet med selv om noen sikkert er skaptiske til det også men...

Om de skal omplasseres så hør med besøks gårder her og der, elller en barnehage vel kanskje ha et utebur med to kaniner i (om de kan bo ute da)

Ikke gi opp, det ordner seg for snille jenter og når det virker helt håpløst så kan det kunn gå en vei... og det er oppover;)

Skrevet

Uff da! Trist å bli dumpet, spesielt om det ikke er "ventet".... :lol:

Vil nok være vanskelig for deg å få hund akkurat nå, men det kommer bedre tider! *love*

Ta den tiden du trenger til å brenne bilder av exen, smugle råtne rekeskall inn i gangen hans og gjemme dem i støvlene han aldri bruker, fortelle alle du treffer at han har herpes abc og dessuten sover med bleie... Og hvorfor ikke låne en hund eller to, gå hyppig tur og være flink og plukke opp etter hunden. Bæsjeposer passer sikkert kjempegodt på trappa hans! :) Hevngjerrig...? Neeeei... :)

Etter ei stund føles ting mye bedre, du innser at all tiden du har brukt på han kan brukes til noe mye bedre - nemlig deg! Samboere er tidkrevende og du får sikkert mye bedre tid til å studere ferdig og kanskje tom til å få deg en ekstrajobb! Etterhvert får du egen leilighet (og nå vet du at du aldri skal sette deg i en situasjon hvor mannen har all makt til å hive deg ut når han vil! Samboerkontrakt er fint! Eie ting selv er enda bedre! :asmile: ), bedre råd og muligheten til å ha hund dukker opp igjen! :asmile:

This too shall pass! (klokt ordtak fra ett eller annet klokt menneske ett eller annet sted)

Skrevet

Det hørtes ikke gøy ut! Men du virker som en tøff jente, og kjempebra at du klarer å konsentrere deg om livet istedenfor å bruke tid og krefter på en mann som ikke fortjener deg. Så stå på!

Og hund blir det nok på deg, bare vent å se. I mellomtiden får vi bare håpe allergien ikke slår ut på faren din da.. kan jo nevne at vofsen min ikke slo ut på kjæresten min sin allergi (takk og lov).

Vel, du får ha lykke til med oppgaven din! Og så kan du jo fortsatt henge litt her på doggis, selvom det ikke blir hund på en stund da! Selv har jeg allerede begynt å tenke på hund nr. 2 og planlegge det.. og det kommer ikke til å skje på en god del år.. da jeg rett og slett ikke har råd til det jeg heller (student her også).

Skrevet

Veldig trist å høre! Samlivsbrudd er kjipe greier.. Det hjelper å møte venner å ha det kjekt sammen med dem på fritiden, og det hjelper å få trøst hos ninsene. Det verste er å ha for mye død tid og for mye å tenke på.. Håper det går bra med deg :)

Jeg ville bare si at vi ikke hadde så store problemer med å finne leilighet med to kaniner på lasset. Vår erfaring var at så lenge det ikke stod i annonsen at dyr ikke var tillatt, så var de fleste ganske likegyldige til om man hadde kaniner eller ikke. Men vi nevnte ikke at de var frittgående da, så jeg regner med de trodde det var burkaniner :lol: Om du kan bo hos foreldrene dine i en omstillingsperiode så har du jo også god tid til å finne en utleier som godtar dyr.

Lykke til videre med ba-oppgaven, det kommer nok til å gå bra! Hils punky og brutus :)

Skrevet
Dermed ble mannen gjort til det sorte får igjen :)

Selvfølgelig, det er sånn det fungerer :)

Til trådstarter: trist at det endte sånn, håper du finner en god løsning!

Skrevet

Huff, dette var skikkelig trist. :)

Jeg ønsker deg alt godt videre, med BAoppgave og nyorientering ifht din livssituasjon. Jeg håper virkelig det ordner seg for deg, at du får det bra, at du kan beholde kaninene og at du med tid og stunder igjen er å se her og på NPK forumet på leit etter hunden for deg :asmile:

Stor klem

Skrevet

Du trenger jo ikke å forlate oss selv om du ikke går til anskaffelse av hund i nærmere fremtid? Kjip situasjon men viser vel desto mer tydelig hvor viktig det er å ikke la seg bli for avhengig av andre.

Dette finner du definitivt ut av, ben i nesen har du- det har jeg fått godt inntrykk av gjennom de flotte innleggene du har gitt oss :)

Skrevet

Takk for all medfølelse. Jeg er innom og sletter avatar, etc, men skal beholde brukernavnet fordi jeg har mange pm'er jeg vil spare på.

Til dere som har kommentert at man ikke skal gjøre seg avhengig av andre og ha samboerkontrakt, jeg antar bare at dere også har en ekstra leilighet eller et ekstra hus i tilfelle noe skulle skje med den/det dere bor i?

Huset er ikke "hans" i den forstand, det jeg mente var at det er JEG som flytter ut, ikke han. Det er han som har betalt for alle hvitevarer, samt bil, derfor kommer jeg ikke til å kreve å få dem med meg. Er ikke det riktig da?

Det aller meste av eiendeler er vi enige om, den ene eller den andre har betalt for det og er derfor eier. Av de tingene vi har fått i gave skal jeg beholde de gavene som er gitt av min familie og han beholder de gavene gitt av hans familie. Enkelt og greit. Poenget er at nå må jeg bruke mine penger på alt mulig annet enn hund flere år framover.

Jeg har heller ikke behov for hevner-tips, saken er mer den at depresjonen har tatt overhånd og han klarer ikke ta imot hjelp. Nå er vi enige om at jeg blir her fram til semesterslutt, så får vi se hvordan tilstanden hans er da. Jeg drar ingen steder om jeg mistenker at han er til fare for seg selv. Vi vet alle (spesielt vi her i Tromsø i disse tider) hvor mye "hjelp" man får i det offentlige når man har psykiske problemer. Ja, jeg studerer psykologi, men så lenge han ikke vil ta imot hjelp er jeg hjelpesløs, desverre. Jeg prøver hver dag å hjelpe på litt, men om det når fram vil vise seg.

Å henge på hundeforum når det er mange år fram til jeg skal ha hund blir slitsomt for MIN psykiske helse, i tillegg strekker neppe tiden til etterhvert som flyttingen begynner og livet mitt skal tilpasses en ny hverdag.

Skrevet

Viser til Retningslinjene:

§1.10

Farvelposter er ikke ønskelig. Har du ikke lyst til å være på Doggis.no lenger så er det ok, men du trenger ikke annonsere det. Farvelposter vil uten unntak bli slettet.

Siden denne tråden har kommet litt lenger enn kun førsteposten, så blir den ikke slettet, men den stenges.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...