Gå til innhold
Hundesonen.no

Katter, har eller har hatt?


Wheaten terrier

Katt? Har eller har hatt?  

36 stemmer

  1. 1.

    • Påkjørt
      1
    • Forsvunnet eller borte
      2
    • Sykdom
      4
    • Har katt nå, men har skjedd før fosvinning/trafikk
      7
    • Har katt nå
      13
    • Nei, har ikke katt
      9


Recommended Posts

Vi har hatt noen som både har forsvunnet og blitt påkjørt mens jeg bodde hjemme.

Er vel 9 år siden det skjedde sist da...

en katt som har blitt påkjørt og to katter som har blitt borte.

Så var det en katt som ble borte for så å komme tilbake etter ET ÅR!!! Så 3 u ker etter den kom tilbake ble den påkjørt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår katt har vært flink å holde seg unna veien. Så flyttet vi på landet og der passerer omtrent 1 bil hver time, så det skal mye til før det skjer påkjørsel. Dessuten er han kastrert så han holder seg i nærheten. Han har vært borte i 1 uke i strekk det lengste (når vi bodde i byen) , da hadde han blitt innelåst i naboens garasje.

Den forrige katten vi hadde var en katt som kom til oss og vi hadde han i mange år. Så en gang skulle vi på feire i en uke og katten var igjen hjemme. (hadde mat på badet og vinduet oppe slik at han kunne komme inn og ut). Han mannen som bodde under oss sa at noen timer før vi kom hjem satt mons på trappen og ventet, og så gikk han bare. Og vi så han aldri igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

har hatt 4 katter, den ene ble syk, den andre stakk av, den tredje måtte vi levere tilbake grunnet allerigi, men den fjerde er her nå :D denne gangen var et allergien, og ikke katten som flyttet :P hun har hittil vært flink, og holde seg i nabolaget. holder seg unna veien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har katt nå. har hatt bare ei katt..når hu var lita så kom hun bort i ei uke ca. søskene mine fant henne på skolen(ca ti minutter unna hjemmet) og tok henne med hjem siden så har hun hatt halsbånd på. har mista det engang, kjøpte nytt, men nå har hu mista det og så nå har jeg gjidd opp, får ikke noe nytt. hun er flink til å holde seg unna veien. og holder seg i nærheten :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når eg var bittelita jente (rundt 8 år kanskje), forsvant hannkatten min, Tigergutt. Han var ikkje kastrert, og eg regner med at det er årsaken.

Har også hatt to katter som døde av kattepest, når eg var rundt 6 år kanskje :P Aldri noen som har blitt påkjørt, men så har jo eg vokst opp på en ganske stille og fredelig øy :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt flere katter, men har vært så uheldig med kattene, så nå vil jeg ikke ha flere, det er så fælt når de stikker av.. :D

Katt 1, Rødpus: Måtte avlives da jeg var et halv år, hun fikk mark som det var umulig å bli kvitt, og siden jeg krøp rundt på gulvet da, så var det ikke videre deilig.

Katt 2, Rocky: Tror den forsvant, husker ikke (jeg husker ikke katta, men har bare sett bilder og blitt fortalt)

Katt 3, Felix: Forsvant når han var 2 år gammel, savner han helt forgjævlig.

Katt 4, Tara: Egentlig storesøstra mi si katt, men hun bodde her. Fordi vi var så dum å ikke vaksinere henne, så fikk hun kattepest, ble behandlet flere ganger, men fikk bestandig tilbakeslag. Til slutt så måtte vi bare avlive henne.

Katt 5, Junior: Katta jeg fortsatt kan begynne å hylgrine over. Hadde han bare i 1 år og 3 mnd før han plutselig en kveld var borte. Han var både kasterert og vaksinert, så skulle tro vi hadde oddsen på vår side når det gjaldt denne katten.

Jeg aner ikke hvor mange mil og hvor mange netter jeg har vært rundt å ropt etter Junior.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har katt nå, ei herlig lita jente på 1 1/2 år. Hun har grå stær stakkars, noe som er ganske uvanlig på katter.

pepsijent.jpg

Har hatt flere katter før som både har dødd av alder og blitt påkjørt, men gammlemor forsvant sist vinter og vi fant henne druknet to mnd senere, hun var da druknet av mennesker og hadde ligget der under isen siden hun forsvant :evil:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Katt nummer en, Mons: En nyydelig, diger, rød hannkatt.. Min beste venn gjennom ti år.. Jeg kunne kle han ut, bære han i vesker eler poser- gjøre alt med han. Som katter flest likte han best å ligge oppå avisen/bladet/boka, tastaturet eller hodeputa- når jeg skulle bruke det/den.. Han ble avlivet pga av sykdom for fire år siden, og da hadde jeg hatt han fra jeg var fire. grusomt!!

Katt nummer to: Knistre Knott, påkjørt

katt nummer tre: Mio, påkjørt (Knistre og Mio hadde vi samtidig som Mons).

Så fikk vi for et par år siden Fiffi og foffo (orginale navn). Fiffi ble påkjørt, mens Loffen ble en ny Mons, diger, snill, og vakker.. Han lever heldigvis enda

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har katt nå, ei herlig lita jente på 1 1/2 år. Hun har grå stær stakkars, noe som er ganske uvanlig på katter.

pepsijent.jpg

Har hatt flere katter før som både har dødd av alder og blitt påkjørt, men gammlemor forsvant sist vinter og vi fant henne druknet to mnd senere, hun var da druknet av mennesker og hadde ligget der under isen siden hun forsvant :evil:

Katta di var sykt lik mi altså :D mi er litt brunere i pelsen hu da, grå inni på en måte og, hu var jo helt grå når hu var kattunge :)

DSCF0756.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to katter nå og de er to er de eneste kattene vi har hatt mens jeg har levd. Vi bor i byen, er vel bare flaks at de har klart seg i ca. åtte år uten å bli påkjørt...

Det er jeg glad for at de ikke har blitt. De lever nå som kongen og dronningen i nabolaget. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hatt to jeg, claudius fra jeg var 3 til jeg ble 6 år. Egentlig broren min sin. Claudius ble antakeligvis påkjørt, vi så det ikke, men han kom hjem og ble fryktelig dårlig. Dyrlegen mente det var indre blødninger...

Katt nr to, Alex (Alexander) renraset cornish rex. Hadde han i ca to år, han ble påkjørt rett bak huset. Da det skjedde nekta jeg å ha flere katter der og fikk trumfa gjennom hundekjøp istedenfor.

Skal absolutt ha katt igjen, men det får nok vente litt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...