Gå til innhold
Hundesonen.no

Bjeffing


Pion

Recommended Posts

Valpen min bjeffer - mye. Hun bjeffer hvis hun har oppmerksomhet, hun bjeffer hvis hun har oppmerksomhet, hvis hun er sliten, hvis hun er våken, hvis hun leker, hvis hun trener, hvis vi har kontakt, osv. (Ikke i like stor grad hele tiden, altså, men poenget er at hun bjeffer en del i forskjellige situasjoner)

Jeg har ikke noe problem med at hunden prater litt - men er det noe jeg kan gjøre for å få henne til å bjeffe mindre?

Kan godt hende det er et sammensatt problem, at det kan ha noe med stress å gjøre også. At hun blir veldig ivrig? Synes det virker som har vanskelig for å roe ned av og til og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta fatt på det, tar gjerne imot råd der :) Har igrunn ikke fått helt til det med å trene på å roe ned.

På valpekurset sa de at hun rett og slett var en vedig pratsom hund, og at jeg kunne regne med at hun sikkert ble flinkere til å roe etter hvert, og at jeg godt kunne trene på å belønne når hun ikke bjeffet.

Har alltid prøvd å være konsekvent med å ikke belønne bjeffing, uten at det har hjulpet noe særlig. Nå har jeg også fått høre at bjeffing kan være selvforsterkende da, så da vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Har fått beskjed om å snu meg vekk når hun bjeffet, og vente med oppmerksomhet til hun ga seg. I tillegg har jeg fått beskjed om å prøve å avlede når hun begynner siden det er selvforsterkende.

Synes egentlig det er ganske vrient, vet ikke helt hva det skyldes og hvordan jeg skal ta tak i det, om det er noe jeg kan gjøre, og i så fall hva. Blir kjempeglad for erfaringer og gode (konkrete?) råd :)

b4e03e55.jpg

Og jøst for fun og lærdom: voff voff på noen andre språk.

woof woof - guau guau - blaf blaf - zaunk zaunk - kong kong - wang wang - boj boj - ghav ghav - bho bho - guk guk - wan wan - meong meong - ão ão - hoang hoang - dzyau dzyau

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
Valpen min bjeffer - mye. Hun bjeffer hvis hun har oppmerksomhet, hun bjeffer hvis hun har oppmerksomhet, hvis hun er sliten, hvis hun er våken, hvis hun leker, hvis hun trener, hvis vi har kontakt, osv. (Ikke i like stor grad hele tiden, altså, men poenget er at hun bjeffer en del i forskjellige situasjoner)

Jeg har ikke noe problem med at hunden prater litt - men er det noe jeg kan gjøre for å få henne til å bjeffe mindre?

Kan godt hende det er et sammensatt problem, at det kan ha noe med stress å gjøre også. At hun blir veldig ivrig? Synes det virker som har vanskelig for å roe ned av og til og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal ta fatt på det, tar gjerne imot råd der :yes: Har igrunn ikke fått helt til det med å trene på å roe ned.

På valpekurset sa de at hun rett og slett var en vedig pratsom hund, og at jeg kunne regne med at hun sikkert ble flinkere til å roe etter hvert, og at jeg godt kunne trene på å belønne når hun ikke bjeffet.

Har alltid prøvd å være konsekvent med å ikke belønne bjeffing, uten at det har hjulpet noe særlig. Nå har jeg også fått høre at bjeffing kan være selvforsterkende da, så da vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Har fått beskjed om å snu meg vekk når hun bjeffet, og vente med oppmerksomhet til hun ga seg. I tillegg har jeg fått beskjed om å prøve å avlede når hun begynner siden det er selvforsterkende.

Synes egentlig det er ganske vrient, vet ikke helt hva det skyldes og hvordan jeg skal ta tak i det, om det er noe jeg kan gjøre, og i så fall hva. Blir kjempeglad for erfaringer og gode (konkrete?) råd :)

b4e03e55.jpg

Og jøst for fun og lærdom: voff voff på noen andre språk.

woof woof - guau guau - blaf blaf - zaunk zaunk - kong kong - wang wang - boj boj - ghav ghav - bho bho - guk guk - wan wan - meong meong - ão ão - hoang hoang - dzyau dzyau

Sol bjeffer når han vil ha oppmerksomhet, mat, tur og når han er stresset.

Jeg har spurt meg litt for, og fått noen av de samme svarene som du har fått - ignorering, belønne når han ikke bjeffer, avlede bjeffingen og å roe hunden ned.

Jeg tror første steg er å forstå hvorfor hunden bjeffer, og den ideelle løsningen så hadde vært å avlede den fra å begynne bjeffing - fordi en da kunne forutse når den ville starte...

Jeg prøver å gi Sol noe å leke med, når jeg regner med at han snart vil "kreve" oppmerksomhet, mat eller tur. Helst noe han kan leke med alene, som en ball, en flaske eller en sko med en godbit oppi... Ulempen er at han da får oppmerksomhet, fordelen at han ikke bjeffer for å få det.

Når Sol er stresset prøver jeg å snakke rolig til han, og "trene han ned" - sitt, kontakt, bli, dekk. Det hjelper ikke alltid, men ofte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg TROR du må finne ut hva som fungerer for dere. Altså at du innfører "prøveperioder" med de forskjellige teknikkene og ser hva som demper bjeffinga best. Jeg tror også du har noe i det du sier med nedroing. Hunden min som bjeffer sjeldent til aldri - bjeffer faktisk hvis den blir helt der oppe i 100% opphausing. Derfor har jeg måttet lært meg å se når det er for mye, og roe ned på vår måte (hun blir kommandert i sitt og bli). Da går hun fort ned i stress, følger opp med kommando om å gå pent - og roen senker seg over oss. Ingen bjeffing, ingen skade skjedd.

På en mer generell bjeffebasis (nye ting, spennende ting, etc) - fungertefungerte irettesetting best hos oss, men hun bjeffer egentlig ikke noe uansett så jeg har ingen ting jeg skulle sagt i en slik setting :yes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøver å gi Sol noe å leke med, når jeg regner med at han snart vil "kreve" oppmerksomhet, mat eller tur. Helst noe han kan leke med alene, som en ball, en flaske eller en sko med en godbit oppi... Ulempen er at han da får oppmerksomhet, fordelen at han ikke bjeffer for å få det.

Når Sol er stresset prøver jeg å snakke rolig til han, og "trene han ned" - sitt, kontakt, bli, dekk. Det hjelper ikke alltid, men ofte.

Det å leke alene har jeg vanskelig med å få henne til å gjøre. Har prøvd å få opp interessen hennes for å leke med ting, men det er vanskelig og det er ikke så ofte hun leker (ihvertfall ikke lenge) alene.

Synes det er vanskelig å skjønne hvorfor av og til. Trist at jeg ikke skal skjønne hva hun sier, men jeg gjør jo ikke det :) Er vel ikke så flink til å "lese" henne heller, men for meg virker det jo ofte som om hun bjeffer bare for å bjeffe nesten...

Har du prøvd å gjespe mye eller smatte? Dette er dempende signaler som hunden bruker i språket sitt. Det brukes altså for å roe ned andre. It's worth a shot, I guess! :)

Hehe, ja, leste det i en bok og måtte prøve, men jeg kan gjespe kjeven ut av ledd uten noen reaksjon fra den valpen :)

Må nevne at det har blitt litt bedre da (tror jeg). Prøver å trene kontakt av og til, hvor hun får belønning for kontakt men hvor jeg ignorerer med en gang hun begynner å bjeffe. Litt vanskelig å være henne "akkurat" i forkjøpet, vite hvor lenge jeg kan vente før jeg må belønne osv, men det virker som om det hjelper litt allikevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Dette med bjeffing virker som et utbredt "problem". Vi fikk for 4 uker siden vår lille Boston Terrier valp hjem, og i begynnelsen kom det ikke et pip fra henne. Den siste uken har hun oppdaget at hun kan komme seg under sofaen. Hun tar fart og stuper under, og nekter å komme ut. Etter de første gangene, når hun skjønte at vi ikke får tak i henne der så begynte hun å bjeffe, det virker nesten som hun tøffer seg. Jeg ble redd for at hun skulle sette seg fast så i begynnelsen prøvde jeg å lokke henne ut, men dette får henne bare til å bjeffe mer. Kan det være lek eller tegn på at hun føler seg usikker "i det åpne"? Burd jeg bare la henne holde på under der? Ellers bjeffer hun minimalt..

Hege :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...