Gå til innhold
Hundesonen.no

Navn til labrador valpis


charlotte

Recommended Posts

Mangen flotte navn, det er anskelig å velge!

Synes jo personlig at det er litt kult å kalle jakthunder etter våpen, Merethes mor heter jo Tikka, stilig navn synes jeg.

Ellers er det jo endel lyd i noen av disse jaktskrullene, hva med Tyst? :icon_clapping:

Er valpen etter Lisa?

Hahaha, Tyst hadde jo vært genialt!

Jeg skal kanskje ha kull på henne, men hun er carrier av PRA så jeg må få optigen testet hannhunden også - hvis han er clear så vurderer jeg det, og hvis tilfelle så beholder jeg valp fra henne. Har ikke tipp topp magefølelse med å avle carrier valper selvom de aldri blir syke. Ville så gjerne at hun skulle være clear :-(

Hvis det ikke blir kull på Lisa så skal jeg ha fra Sverige veldig snart :-) Står på valpeliste på et kull der tispa skal parres til uken, og jeg er veldig spent.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hahaha, Tyst hadde jo vært genialt!

Jeg skal kanskje ha kull på henne, men hun er carrier av PRA så jeg må få optigen testet hannhunden også - hvis han er clear så vurderer jeg det, og hvis tilfelle så beholder jeg valp fra henne. Har ikke tipp topp magefølelse med å avle carrier valper selvom de aldri blir syke. Ville så gjerne at hun skulle være clear :-(

Hvis det ikke blir kull på Lisa så skal jeg ha fra Sverige veldig snart :-) Står på valpeliste på et kull der tispa skal parres til uken, og jeg er veldig spent.

JEG ville sett bort i fra at hun er carrier jeg, da. Det er ennå viktigere at hun har noe bra å tilføre rasen av egenskaper, gemytt etc. Som du selv sier, så vil hun ikke få syke avkom. Men jeg kan skjønne at det er mer problematisk på en rase der ikke absolutt alle optigentester hundene sine, da. Vår rase testes uansett, så der kan man i teorien bruke bærere så mye man vil, så lenge man bruker den med en fri - så sant målet ikke er å utrydde alt av arveanlegg (noe som bør bli målet når rasens populasjon når et visst nivå).

Ønsker deg lyke til med alle valgene du må ta - jeg skjønner godt at det ikke er så enkelt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

JEG ville sett bort i fra at hun er carrier jeg, da. Det er ennå viktigere at hun har noe bra å tilføre rasen av egenskaper, gemytt etc. Som du selv sier, så vil hun ikke få syke avkom. Men jeg kan skjønne at det er mer problematisk på en rase der ikke absolutt alle optigentester hundene sine, da. Vår rase testes uansett, så der kan man i teorien bruke bærere så mye man vil, så lenge man bruker den med en fri - så sant målet ikke er å utrydde alt av arveanlegg (noe som bør bli målet når rasens populasjon når et visst nivå).

Ønsker deg lyke til med alle valgene du må ta - jeg skjønner godt at det ikke er så enkelt!

Hvis jeg skal ha kull på henne så føler jeg at det er min plikt å optigen teste alle valpene hvertfall, slik at jeg vet hvem som blir clear og hvem som blir carrier. Slik at ikke carrier valpene senere blir parret med andre carrier hunder og så er vi i gang :D

*blir værende i tenkeboksen en stund til*

Det er jo også en ting til som hun burde testes for:

Centronuclear Myopathy (CNM) - More and more, veterinarians are seeing Labrador Retrievers, especially field bred Labradors, with an inherited health condition that weakens the muscles, making it difficult for a dog to walk. Centronuclear Myopathy (CMN), or hereditary myopathy, begins in puppies and climaxes at about 1 year old. This disease is similar to Muscular Dystrophy in human children.

To be affected with CNM, a dog must have two abnormal genes - one from each parent. A dog with only one abnormal gene does not show signs but is a carrier that will pass the health condition on to its offspring if bred with another dog with the same abnormal gene.

Though there is no cure for CNM there is now a gene test to tell whether or not a dog is clear of the gene or a carrier.

Any dog used for breeding, especially if there are field/pet bred Labradors in the pedigree, should be tested for CNM before being bred.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det blir jo som jeg sa, veldig forskjellig avhengig av hvilke kulturer det er for testing i de ulike rasemiljøene. Vi har som avlskrav at minst en av foreldredyrene skal testes med optigen A, selv om enkelte oppdrettere har gitt beng i dette. Det siste tilfellet av at noen ikke brydde seg om å teste skikkelig resulterte (snakker om i Norge) valper med optigen C (affected), dessverre. Men generelt er folk flinke, og det er ikke allment akseptert å ikke teste minst en av foreldrene i mitt rasemiljø. Men jeg skjønner hvordan du tenker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...