Gå til innhold
Hundesonen.no

Enda ett Solreven kull :)


Toya

Recommended Posts

Skrevet

Herregud! Collier er rett og slett fantastisk vakre!

Bra at Lille Mirakel har klart seg så langt og at alt står bra til med mammaen

Sender en varm hilsen og ønsker dem og dere lykke til videre!

  • Svar 82
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Huff dette var veldig dramatisk ja må jeg si.

Men den lille ser jo virkelig ut til å klare seg, du har vært strålende flink med det du har gjort. Kjenner denne følelsen du har hatt med å føle seg både tygd og utspyttet. Fikk også et kull som kom 1 uker fortidlig en gang, men heldigvis gikk det mye bedre hos meg enn det har gjort hos deg. Vi slapp heldigvis keisersnitt men vi mistet 3 av 5 valper som var døde ved fødselen av. Så denne tråden er en liten vekker til mange som skal ha sitt første valpe kull at det er faktisk ikke dans på røde roser alltid, slik kan det faktisk gå. Og heldigvis ser det ut til at dette blir alikavell en solkinns historie og vi gleder oss at lille krabaten er en skikkelig fighter. Er sikker på at med deg som oppdretter så kommer han til å greie seg. Du har vært kjempe flink,, du trenger å høre det nå vil jeg tro;) og valpen ser aldeles nyyyyyyydelig ut. Ønsker deg all lykke til og kommer til å følge med på tråden. Venter selv valper om 3 uker og håper sefølgelig at det går bedre hos meg.

Mange gode klemmer

fra Kristin med whippene og susukiene:)

Skrevet
Huff dette var veldig dramatisk ja må jeg si.

Men den lille ser jo virkelig ut til å klare seg, du har vært strålende flink med det du har gjort. Kjenner denne følelsen du har hatt med å føle seg både tygd og utspyttet. Fikk også et kull som kom 1 uker fortidlig en gang, men heldigvis gikk det mye bedre hos meg enn det har gjort hos deg. Vi slapp heldigvis keisersnitt men vi mistet 3 av 5 valper som var døde ved fødselen av. Så denne tråden er en liten vekker til mange som skal ha sitt første valpe kull at det er faktisk ikke dans på røde roser alltid, slik kan det faktisk gå. Og heldigvis ser det ut til at dette blir alikavell en solkinns historie og vi gleder oss at lille krabaten er en skikkelig fighter. Er sikker på at med deg som oppdretter så kommer han til å greie seg. Du har vært kjempe flink,, du trenger å høre det nå vil jeg tro;) og valpen ser aldeles nyyyyyyydelig ut. Ønsker deg all lykke til og kommer til å følge med på tråden. Venter selv valper om 3 uker og håper sefølgelig at det går bedre hos meg.

Mange gode klemmer

fra Kristin med whippene og susukiene:)

Dramatisk er fornavet spørr du meg..

Nei er ikke noe særlig og ikke ha særlig erfaring før man får ett slikt relativt mareritt kull.

Ja jeg håper at prognosene for lille er gode, men alikevel tørr jeg ikke ha for store forhåpninger helt enda.

Han fyller to uker til mandag, og jeg ser for meg at magen min ikke blir helt rolig før han har passert både tre og fire uker uten problemer..

Ja det at valpen kom en uke før tiden var i og for seg ille nok synts jeg, at moren holdt på å blø ihjel, at mor og valp lå to dager ( ikke netter) hos veterinær fordi at mor trengte intravenøst for å i det hele tatt klare å komme seg på beina.

Hun har heldigvis startet å drikke for egen maksin nå, men spise vil hun enda ikke, så jeg må tvinge i henne mat, selvom jeg egnelit ikke liker tanken på det, men uten mat, ingen næringsrik melk for lille, så da er valget enkelt..

mistet to av tre jeg da..

Men det var av forgiftning visstnok, fikk tlf fra vet som opererte i dag, og det kunne også være en dell av grunnen til at linka også har vært betuttet, at hu blei forgiftet av de døde valpene. Men vil ikke spekulere noe mer i det, jeg har klart å redde mor og barn, noe jeg er veldig stolt over.. jeg er en fersk oppdretter det her er mitt 2 kull, men gudene skal vite at etter dette her, så tviler jeg på at det er så mye annet som kan være værre enn det her.. ( om man ser bort i fra at moren faktisk dør da).

Så nå har jeg virkelig fått smake på hvordan oppdretterlivet også kan være.

Det kan være blodig urettferdig til tider, det er langt unna noen dans på roser.

Det kullet her er i minus alt nå, ikke sant.. jeg avler ikke for penger, men jeg vet det er de som gjør det også,. Jeg har dette her som hobby, og stortrives med det.

Det som er så vondt er at det er så ekkelt å stå å se på at ting kan gå galt uten å få gjort hverken fra eller til.

Du som har vært i gamet noen år, er sansynligheten for at valpen her vil overleve god? I og med at han straks fyller 2 uker?

Mener å ha lest en plass at det er de første 48 timene / første uka som er de kritiske dagen?

Ja ett sånnt kull som det her, med alt som fulgte med av sorger og frustrasjoner unner jeg ikke min værste fiende en gang.

For man går på ett sparebluss, man glemmer seg selv oppi det hele, man går rundt i en slags transe, man glemmer til tider vesentlige ting som å faktisk spise mat selv, man kan glemme å dusje, man kan glemme at . oj nå burde jeg faktisk sove , man glemmer SÅ Mye vesentlig.

Og jeg har vært relativt alene om denne valpen, da mannen min jobber og ikke av naturlige årsaker kan drive med nattevåk, da han skal tidlig opp for å selv dra på jobb.

Så den siste uka har jeg sovet i snitt 4 -5 timer i døgnet.

SItter våken hele dagen fram til fem - seks, sover noen timer, lengste jeg har sovet til er 23.00. og etter det har jeg vært våken fram til 17-18.00 dagen etterpå, i strekk, passe på at han får i seg nok mat, gi linka mat, stell, kasse man går rundt i en egen verden, som man må oppleve selv for å i det hele tatt forstå hvordan det er.

Jeg har hatt ett superdeilig kull som startkull.

Der klarte de seg selv, og jeg sto opp en gang for natta for å sjekke de, og la meg igjen, valpene var store - minste valpen i det kullet var 2,5 ganger fødselsvekta til lille her... så liten ja det er han...

Ja takk, jeg trenger å høre at jeg har vært flink... ( ikke for å virke veldig høy på pæra eller noe, men jeg syntes faktisk jeg har vært superflink) .. frstrasjonen har gått ut over mamma, lars, og andre som har vært "dumme nok" til å starte en diskusjon med meg..

Når hadde du startet med å tørre å legge seg orntlig til ro om natta? Etter to uker?

krysser fingrene for søte wippet valper, og at alt går bra med mor og barn.

Det krysses fingrene for :icon_redface:

Klem

Skrevet

Er lov å bli sliten og frustrert med så lite søvn du har fått, ikke minst må det ta på å gå rundt å bekymre seg for lillegutt hele tiden. :icon_redface: til deg, så håper jeg tiden går fort for deg og ting normaliserer seg. Han er nå søt den lille =)

Skrevet
Er lov å bli sliten og frustrert med så lite søvn du har fått, ikke minst må det ta på å gå rundt å bekymre seg for lillegutt hele tiden. :icon_redface: til deg, så håper jeg tiden går fort for deg og ting normaliserer seg. Han er nå søt den lille =)

Ja det tar på ja.. det skal jeg love deg..

hadde vært såååååå deilig om jeg kunne fått en dag uten å måtte mate styre og ordne med han ( sånn egentlig) men ikke sånn egentlig alikevel hihi :)

Skrevet
Dramatisk er fornavet spørr du meg..

Nei er ikke noe særlig og ikke ha særlig erfaring før man får ett slikt relativt mareritt kull.

Ja jeg håper at prognosene for lille er gode, men alikevel tørr jeg ikke ha for store forhåpninger helt enda.

Han fyller to uker til mandag, og jeg ser for meg at magen min ikke blir helt rolig før han har passert både tre og fire uker uten problemer..

Ja det at valpen kom en uke før tiden var i og for seg ille nok synts jeg, at moren holdt på å blø ihjel, at mor og valp lå to dager ( ikke netter) hos veterinær fordi at mor trengte intravenøst for å i det hele tatt klare å komme seg på beina.

Hun har heldigvis startet å drikke for egen maksin nå, men spise vil hun enda ikke, så jeg må tvinge i henne mat, selvom jeg egnelit ikke liker tanken på det, men uten mat, ingen næringsrik melk for lille, så da er valget enkelt..

mistet to av tre jeg da..

Men det var av forgiftning visstnok, fikk tlf fra vet som opererte i dag, og det kunne også være en dell av grunnen til at linka også har vært betuttet, at hu blei forgiftet av de døde valpene. Men vil ikke spekulere noe mer i det, jeg har klart å redde mor og barn, noe jeg er veldig stolt over.. jeg er en fersk oppdretter det her er mitt 2 kull, men gudene skal vite at etter dette her, så tviler jeg på at det er så mye annet som kan være værre enn det her.. ( om man ser bort i fra at moren faktisk dør da).

Så nå har jeg virkelig fått smake på hvordan oppdretterlivet også kan være.

Det kan være blodig urettferdig til tider, det er langt unna noen dans på roser.

Det kullet her er i minus alt nå, ikke sant.. jeg avler ikke for penger, men jeg vet det er de som gjør det også,. Jeg har dette her som hobby, og stortrives med det.

Det som er så vondt er at det er så ekkelt å stå å se på at ting kan gå galt uten å få gjort hverken fra eller til.

Du som har vært i gamet noen år, er sansynligheten for at valpen her vil overleve god? I og med at han straks fyller 2 uker?

Mener å ha lest en plass at det er de første 48 timene / første uka som er de kritiske dagen?

Ja ett sånnt kull som det her, med alt som fulgte med av sorger og frustrasjoner unner jeg ikke min værste fiende en gang.

For man går på ett sparebluss, man glemmer seg selv oppi det hele, man går rundt i en slags transe, man glemmer til tider vesentlige ting som å faktisk spise mat selv, man kan glemme å dusje, man kan glemme at . oj nå burde jeg faktisk sove , man glemmer SÅ Mye vesentlig.

Og jeg har vært relativt alene om denne valpen, da mannen min jobber og ikke av naturlige årsaker kan drive med nattevåk, da han skal tidlig opp for å selv dra på jobb.

Så den siste uka har jeg sovet i snitt 4 -5 timer i døgnet.

SItter våken hele dagen fram til fem - seks, sover noen timer, lengste jeg har sovet til er 23.00. og etter det har jeg vært våken fram til 17-18.00 dagen etterpå, i strekk, passe på at han får i seg nok mat, gi linka mat, stell, kasse man går rundt i en egen verden, som man må oppleve selv for å i det hele tatt forstå hvordan det er.

Jeg har hatt ett superdeilig kull som startkull.

Der klarte de seg selv, og jeg sto opp en gang for natta for å sjekke de, og la meg igjen, valpene var store - minste valpen i det kullet var 2,5 ganger fødselsvekta til lille her... så liten ja det er han...

Ja takk, jeg trenger å høre at jeg har vært flink... ( ikke for å virke veldig høy på pæra eller noe, men jeg syntes faktisk jeg har vært superflink) .. frstrasjonen har gått ut over mamma, lars, og andre som har vært "dumme nok" til å starte en diskusjon med meg..

Når hadde du startet med å tørre å legge seg orntlig til ro om natta? Etter to uker?

krysser fingrene for søte wippet valper, og at alt går bra med mor og barn.

Det krysses fingrene for :icon_redface:

Klem

Hei skjønner veldig godt din frustrasjon. Ja nå spørr du virkelig vanskelig ang. når du kan senke skuldrene dine. Jeg har hatt noen kull men aldri opplevd dette, heldigvis.

Hadde en gang en valp og den var også veldig liten 110g ved fødsel og greide ikke å få i seg næring. Men var livskraftig og siden mor var ivrig på valpen så mente jeg selv at jeg måtte trå til. Det var mating annen hver time døgnet rundt. Det ble noen lange uker og siden jeg også jobbet i tillegg så hadde jeg avløsere når jeg var på jobb. Må også nevne at jeg dro til vetrinær med valpen for å se om denne jobben jeg la ned i valpen var noe vits i.

De kunne fortelle at om denne levde i vill tilstand så hadde den vært død. Men som jeg sa, den er ikke født i skogen men hjemme hos meg og om dette hjelper for å holde den i live og den kan vokse opp så gjør jeg alt.

Han sjekket valpen og kunne ikke finne noe galt med den. Slik holdt jeg på i 3 uker og den la sakte men sikkert på seg. Den var full av liv og var den første som kom seg opp på bena og fikk øyne. Hverdens nydligste lille skapning.

Men så kom sjokket da jeg begynte å gi henne fast føde.. huff det var så grusomt, at bare jeg tenker på det så får jeg vondt. Da fikk hun nesten kvælinger, hun lå og bare surklet og pustet tungt. Husker jeg gråt mye og syns dette var så forfærdelig. På morningen skrev jeg et brev til min mor og tante som skulle på vakt når jeg skulle på jobb, om de kunne være så snill å dra med henne til vetrinæren for å la henne få slippe mere. Jeg skjønte jo at det var no galt med henne. Og de tok henne til vetrinæren igjenn og der kunne de finne en liten ganespalte langt bak. Desverre. Jeg hadde jo aldri hatt ganespalte før,( og heller ikke etter den gangen), men hadde mine misstanker. Men hadde jo hørt at melken skulle komme ut nesen om hun drakk, men det gjorde det altså ikke hos denne. Men teorien var slik, at tåtesmukken dekket hullet så maten kom ned i magen. Men når den da spiste fast føde gikk maten inn i spalten og det tettet da nesen til valpen. Så da fikk Galadriell slippe å slite mere.

Da jeg kom hjem fra jobben og fant de andre i kulle ligge rolig og stille med sin mor og på puppen, som jeg nesten ikke hadde sett på den tiden jeg holdt på som værst.. tenkte jeg at jeg er jo heldig hær har jeg jo 5 sterke fine valper. Og kan si det at det ble jo veldig mye roligere. Og jeg husker også jeg tenkte at, hærre min hva skal jeg gjøre nå som hun er borte.. Sov som en stein og jeg så at alt ble jo mye bedre etter det og jeg kunne endelig senke skuldrene. Denne peridoen da det var som værst så var jeg veldig trist og det falt mange tårer kan jeg vell si.

Det er som du sier at det er ikke pengene vi gjør dette.. men for at man er så fornøyde med de hundene man har selv og at man gjerne vil glede andre med det flotte man har. Jeg elsker det å ha valper og trives med denne hobbyen. De som tror det er penger å hente på dette tar grundig feil. De får jeg håpe finner seg en annen hobby.

Det som er viktig her er så lenge valpen legger på seg så er det et veldig pluss, da går tingene fremover og den kommer mest trolig til å berge. Nå har jeg ikke noe fasit svar, ikke er jeg å ser hvordan ståa er.

Men hvor bor du? om du ikke bor så langt unna kunne jeg ha kommet til deg å sett på valpen og mora og sittet litt for deg så du kunne ha fått sovet litt:) og tatt en dusj:) og gå en tur med de andre hundene din. Vet dette var veldig viktig for meg å ha folk jeg kunne få hjelp av og kunne få sove noen få timer i hvertfall. Og ingen skal begynne å diskutere med deg, det er hvertfall ikke noe pluss for deg siden du har så lite energi å ta av og du trenger allt det lille du har til mor,barn og deg selv.

Bare et tilbud vet du;) vi må jo hjelpe hverandre.

Og tispa er det viktig å passe på sånn at jurene blir tømt slik at hun ikke får jurbetennelse også oppe i dette. Da kan også dette føre til koldbrann i juret og det kan få fatale følger.

Om du vil ha tlf nr mitt så gi beskjed så kan du også få det. ellers har jeg også msn adresse som er [email protected] så du kan også legge til meg der.

Lykke til i hvertfall.

Mange klemmer fra Kristin

  • 2 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...