Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrere/sterilisere?


Linda Marie

Recommended Posts

min brors tispe er kastrert, og hun ble generelt utrivelig etter dette. Hun var ikke helt stødig før operasjonen heller, men etterpå fikk hun lettere for å "bitche" i forhold til de andre hundene i huset, og så er hun mer skvetten og reagerer veldig på lyder og smell.

Jeg har en teori på at en kastrering kan forsterke tendenser som ligger i hunden fra før. Sånn at de blir "verre" på en måte. Nå etter kastreringen har hun blitt (tilsynelatende) mer urettferdig i måten hun reagerer på i forhold til andre hunder, kjente og ukjente.

Jeg lurer på om det er derfor noen hunder blir late og vanskelige å motivere etter en slik operasjon også, fordi de i utgangspunktet er litt tregere i avtrekkeren, og så forsterker kastreringen dette ?! Jeg har ingenting å backe opp en sånn påstand med da, er bare generell synsing på bakgrunn av kastrerte hunder jeg har møtt...

Men pelsen, den blir i alle fall forferdelig etter kastrering!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

min brors tispe er kastrert, og hun ble generelt utrivelig etter dette. Hun var ikke helt stødig før operasjonen heller, men etterpå fikk hun lettere for å "bitche" i forhold til de andre hundene i huset, og så er hun mer skvetten og reagerer veldig på lyder og smell.

Jeg har en teori på at en kastrering kan forsterke tendenser som ligger i hunden fra før. Sånn at de blir "verre" på en måte. Nå etter kastreringen har hun blitt (tilsynelatende) mer urettferdig i måten hun reagerer på i forhold til andre hunder, kjente og ukjente.

Jeg lurer på om det er derfor noen hunder blir late og vanskelige å motivere etter en slik operasjon også, fordi de i utgangspunktet er litt tregere i avtrekkeren, og så forsterker kastreringen dette ?! Jeg har ingenting å backe opp en sånn påstand med da, er bare generell synsing på bakgrunn av kastrerte hunder jeg har møtt...

Men pelsen, den blir i alle fall forferdelig etter kastrering!

Det har vært en tanke som har slått meg også.. :lol: Men jeg har ikke prøvd å kastrere en tispe før, og har ikke hatt nær kjennskap til en som har blitt det heller, sånn før og etter. Jeg har tenkt tanken med å kastrere Tulla, men litt av det du skriver her, pluss pelsen, er ting som gjør at jeg nøler. Hardt. Nå er Tulla stabil på den måten at hun er varierende (haha), men det vil jo si at jeg ikke aner hvilken side av henne som kommer til å bli værende etter en kastrering (fordi jeg er 99% sikker på at det har med hormoner å gjøre), og jeg er også redd for hvilken side som evt blir forsterket.. Og så pelsen da.. huff.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har vært en tanke som har slått meg også.. :lol: Men jeg har ikke prøvd å kastrere en tispe før, og har ikke hatt nær kjennskap til en som har blitt det heller, sånn før og etter. Jeg har tenkt tanken med å kastrere Tulla, men litt av det du skriver her, pluss pelsen, er ting som gjør at jeg nøler. Hardt. Nå er Tulla stabil på den måten at hun er varierende (haha), men det vil jo si at jeg ikke aner hvilken side av henne som kommer til å bli værende etter en kastrering (fordi jeg er 99% sikker på at det har med hormoner å gjøre), og jeg er også redd for hvilken side som evt blir forsterket.. Og så pelsen da.. huff.. :)

Siden som 'blir igjen'(om man skal kalle det det, haha), er jo den siden som ikke er hormonell. Så min erfaring på mine og andres i nær omgangskrets er at de alle har blitt bedre enn de var treningsmessig, gemyttmessig osv. Men alle har fått økt aktivitetsnivå, som jo både er positivt og negativt. Dette gjelder de som har blitt kastrert pga hormoner, noe som er ganske forståelig siden de har mindre å bruke energien i kroppen på.

Pelsen blir ****** ja, kladdete og foreferdelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden som 'blir igjen'(om man skal kalle det det, haha), er jo den siden som ikke er hormonell. Så min erfaring på mine og andres i nær omgangskrets er at de alle har blitt bedre enn de var treningsmessig, gemyttmessig osv. Men alle har fått økt aktivitetsnivå, som jo både er positivt og negativt. Dette gjelder de som har blitt kastrert pga hormoner, noe som er ganske forståelig siden de har mindre å bruke energien i kroppen på.

Pelsen blir ****** ja, kladdete og foreferdelig.

Hmm.. Skjønte første delen - at de har fått mer energi, men årsaken - at de har mindre å bruke energien på, skjønte jeg ikke? :lol: Mener du at de ikke bruker energien på "hormonelle ting", hva nå enn det er?

Hvis jeg skriver hvordan Tulla er i de forskjellige perioden fra løpetid til løpetid, kan du si hvordan hun kommer til å bli hvis jeg kastrerer henne? (Hadde vært skikkelig fint!) :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm.. Skjønte første delen - at de har fått mer energi, men årsaken - at de har mindre å bruke energien på, skjønte jeg ikke? :lol: Mener du at de ikke bruker energien på "hormonelle ting", hva nå enn det er?

Hvis jeg skriver hvordan Tulla er i de forskjellige perioden fra løpetid til løpetid, kan du si hvordan hun kommer til å bli hvis jeg kastrerer henne? (Hadde vært skikkelig fint!) :)

Jeg mente hormonelle ting ja :D Jeg er ingen spådame, så jeg kan ikke si hvordan hun blir. Men du vet vel selv når du mener hun er påvirket av hormoner og når hun ikke er det.

Ja,det var i 1994 og tror jeg hadde Gjensidige da også.

Og de utbetaler ikke slikt lenger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Buster ble kastrert for ett år siden, og det har vært både positive og negative sider. Positivt var jo at vi da ble kvitt de hormonelle problemene han hadde. Negativt så har pelsen blitt lengre og mer krøllete, og flere steder har han fått mer ull-lignende pels som raskt floker seg og det klistrer seg mer snø til han enn før. Enn så lenge så er det på et så lite område og steder han får den ullpelsen, så vi napper det bare vekk. Men det har altså blitt endel mer pelsarbeid med han, og så røyter ham mer enn før (jeg trodde ikke det gikk an jeg! Sort pelsteppe får vi i perioder). Det verste syns jeg er at han har blitt helt ekstrem med tanke på mat, han har jo alltid vært glad i mat men nå er det helt ekstremt. Han kan mase hele kvelden igjennom før han får kveldsmaten, og til tider så ser det ut som han holder på å krepere av sult. Han har begynt å stjele, noe han ikke har gjort siden han var valp/unghund og er hele tiden på søken etter noe å spise. Dette syns jeg er fryktelig slitsomt. Han har og blitt vanskelig å holde i fint hold, legger fryktelig lett på seg.

Men, i dette tilfellet så veier den positive siden mer enn den negative, vi plagdes virkelig med han i kombinasjon med andre hunder (ikke aggresiv, men han peip, hylte og stresset hver gang han så en annen hund). Fellestreninger var et mareritt ... Etter kastreringen har vi ikke hørt et knyst når han ser andre hunder, og han kan endelig trenes med. Han har heller ikke blitt noe daffere og latere, aktivitetsnivået er mye det samme. Og treningsmessig så har han alltid vært litt daff, merkelig nok med tanke på hva han er blandet av. :)

Om jeg får en hund til noen gang som sliter med hormonelle problemer så kommer jeg nok til å kastrere, men de negative sidene som jeg har opplevd bidrar nok til at jeg ikke kommer til å kastrere bare fordi det er så praktisk. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare jeg som syns matvrak er kjempepositivt? :closedeyes:

Jeg håper Tia blir like glad i mat som Cita etter steriliseringen...

Jeg syns ikke det er ikke positivt når hunden maser etter mat annethvert minutt ... I treningen så er det jo veldig greit, men her hos oss er det såpass ille at det blir en "plage" i hverdagen. Han piper og maser, stjeler det han kan komme over, og er konstant på jakt etter noe spiselig. Decoy er matvrak han og, men ikke på samme måte. Han kan jobbe kjempebra for en bit tørrfor, men vi merker ikke noe spesielt til det i hverdagen om du skjønner. Buster blir helt ekstrem i forhold, og han var ikke slik før kastreringen. Ikke i nærheten engang. Jeg syns det er slitsomt, og han kunne godt ha holdt seg slik han var i forhold til mat før kastreringen. Det hadde vært fint. Pelsen driter jeg i, men så matvrak som han har blitt nå kunne jeg fint klart meg uten. :lol: Menmen, begynner å venne meg til det, i begynnelsen så holdt jeg på å irritere vettet av meg. Nå irriterer jeg meg bare litt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare jeg som syns matvrak er kjempepositivt? :closedeyes:

Jeg håper Tia blir like glad i mat som Cita etter steriliseringen...

Altså, definer matvrak :) Jeg setter pris på hunder som gladelig jobber for mat, men Norma er litt i overkant innimellom. Det tror jeg et par her inne som kjenner henne godt kan skrive under på *flir*

Edit: Norma kan godt gi noe av matgleden sin til Tia?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, hadde ikke fått dekket det. Det var forebyggende, og jeg måtte vente til hun eventuellt fikk livmorsbetennelse :)

Å sånne ting er så tåpelig.

Jeg fikk beksjed av forsikringsselksapet da jeg ringte ang. kastrering på bosse(siden den ene testikkelen var oppe i buken og var betydelig mindre) at de annbefalte meg å kastrere, men de dekket det ikke før han evnt fikk kreft!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, definer matvrak :) Jeg setter pris på hunder som gladelig jobber for mat, men Norma er litt i overkant innimellom. Det tror jeg et par her inne som kjenner henne godt kan skrive under på *flir*

Edit: Norma kan godt gi noe av matgleden sin til Tia?

Jeg skjønner liksom ikke hvordan noen kan bli mer glad i mat enn min labrador som gjerne kaster i seg salatblad etter salatblad og kan spise tørrfôr til hun sprekker (det er helt sant). :)

Og jeg vil gjerne at Tia også skal være slik! Mye stjeling har det vært - men det har blitt trent bort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Krapylet mitt (rottweiler tispe 3år) har fått hormonsprøyte. Samme effekt som kastrering, bortsett fra at det er livsfarlig mht jurkreft og komplikasjoner hvis det brukes over lang tid. Kastrering skjer til høsten, eller tidlig neste år.

Veterinæren sa at man bør kastrere midt mellom to løpetider. Det er da tispene er på sitt "beste" mht både drifter og mental stabilitet. Selv om dette sikker kan variere fra individ til individ. Derfor vil nok de som kastrere uten å planlegge dette, oppleve store variasjoner i mentalitet før/etter en kastrering.

Bivirkningen mht til pels ble IKKE merkbart. Hun har ikke mer eller mindre pels nå hvertfall. Hun røytet derimot noe ****** med en gang, siden den gang har hun nesten ikke røytet. Dog vi får nok en dose nå til våren. Drifter og mentalitet ble endelig stabilt og hun ble faktisk trenbar. Før hormonsprøyta var hun i tåkeland 3 uker før løpetid, under løpetid og 2,5mnd etter endt løpetid med innbilt svangerskap som bonus.

Hvis tispa skal brukes til annet enn vanlig huskos, så vil jeg ikke nølet med å kastrere/sette hormonsprøyte hvis hunden sliter med løpetiden. Flere sier at mange med tisper "søker" unnskyldning i løpetid for å unnskylde dårlige resultater. Disse vet ikke alltid hva de pjatter om. For noen tisper (20%) så er dette et faktisk problem av større eller mindre grad.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min er også kastrert etter råd fra vetrinær. Han var før operasjon :

* Idiot når det var løpetid i nærheten,banan hjerne i ca 4 uker

*Anorexia ,mat var ikke interessant-uansett hva han fikk

* Utstyret "hang" seg opp ,så bikkja gikk rundt med katterygg mens han hylte av smerte

*Flott pels,nesten valpe aktig bløt og herlig

*Veldig leken

Etter kastrering :

*Matvrak-spiser alllllt untatt rått kjøtt

*totalt uanfektet av høyløpske tisper som byr seg frem

*Utstyret har holdt seg på plass,ikke mer vondt

*Pelsen fortsatt bløt og herlig

*Fortsatt leken ,om ikke mer

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merethe, labbisen, ble sterilisert da hun var rett over 5 år.

Hun er nå snart 10 og jeg har enda ikke sett noen tegn til negative bivirkninger.

Grunnen til sterilisering var innbildt etter hver løpetid (hver 5.mnd), berg- og dalbanehumør og manglende fokus i treningssammenheng når det sto på som verst.

Angrer ikke et sekund på steriliseringen, fikk dette dekket av forsikringen også :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merethe, labbisen, ble sterilisert da hun var rett over 5 år.

Hun er nå snart 10 og jeg har enda ikke sett noen tegn til negative bivirkninger.

Grunnen til sterilisering var innbildt etter hver løpetid (hver 5.mnd), berg- og dalbanehumør og manglende fokus i treningssammenheng når det sto på som verst.

Angrer ikke et sekund på steriliseringen, fikk dette dekket av forsikringen også :D

Hvordan klarte du det ? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tinka ble kastrert for drøyt to år siden. Hun hadde store eggstokkcyster og begynnende livmorbetennelse, og kastreringen ble dermed dekket av forsikringen. Før hun ble kastrert, hadde hun sannsynligvis hatt cyster i et par-tre år. Det vil si at hun også hadde hormonforstyrrelser og smerter i forbindelse med dette, noe som viste seg i stressatferd (riing og "gnafsing" på meg). Dette har etter kastreringa gitt seg bortimot helt - det vil si, hun kan finne på å gjøre det innimellom nå også, men da er det (i motsetning til tidligere) veldig enkelt å få stoppet henne.

Hannhunder har alltid hatt en overdreven interesse for Tinka, og dette har egentlig ikke gått over nå etter kastreringen heller. Det er en anelse færre hannhunder som begynner å ri på henne, men i det store og hele er hannhunder fortsatt like interessert i henne.

Angående pels har hun ikke lenger de faste røyteperiodene sine, men hun røyter derimot jevnt over veldig mye hele tiden (gad, så lei jeg er av hundehår!). Ellers er det lite som har endret seg, egentlig. Hun er minst like aktiv og leken som før, hun er minst like glad i mat som før, og hun er minst like frekk når det gjelder å stjele mat. Men hun har roet seg mentalt sett - hun er mer stabil og forutsigbar (og det er jeg innmari glad for :)).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kastrerte Ita når hun var 16 mnd. Forebyggende. Ingen annen grunn. Hun er nå snart 11 år. Jeg kan jo ikke si at hun har hatt noen særlig endring i adferd, hun fikk sin første løpetid når hun var 6 mnd, så fikk hun to promonsprøyter før jeg kastrerte henne. Altså, hun fikk aldri vist meg sine 'fæle' sider :)

Hun er en korthåret dalmis, og hårvekst aner jeg ikke hva er.. Røyting er et kjent fenomen på denne rasen, og jeg tror ikke hun er annerledes enn andre i samme rasen.

Matglad er hun, men det har hun alltid vært. Jeg er veldig glad for at jeg gjorde dette. Vi har jo naturligvis aldri bekymret oss for underlivsproblemer, og i fjor sommer fant jeg en liten ert i jurlista hennes. Denne ble raskt fjernet, og etterpå har vi ikke kjent noe mer. Personlig synes jeg det er verdt å kastrere når man har bestemt seg for ikke å avle.

Kastrerte også en 12 mnd gammel DSG gutt som jeg tok over. Han ble kastrert få dager etter overtagelse. Dette for å forebygge løping og stressing etter naboenes tisper. Han holdt seg på gården og brydde seg ikke om hormonene som kom i lufta fra naboen gitt.. Merket heller ikke noe på pelsen hans.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan klarte du det ? :icon_confused:

Det er 5 år siden :sleep:

Meget mulig at de er strengere nå, det vet jeg ingenting om.

Hun var forsikret via Sparebank 1, vetten sa at det var litt ymse for de forsjellige forsikringsselskapene om de dekket sterilisering eller ikke.

Hun ble sterilisert etter konsultasjon hos 2 forskjellige vetrinærer, grunnet hormoner i stadig ubalanse.

Ellers fikk jeg også beskjed av vet etter operasjonen at livmoren var såpass "skadet" at hun ville ha fått livmorbetennelse lenge før alderdommen tok henne.

Hun hadde større bløninger enn vanelig og litt ekstra komplikasjoner under operasjonen, men det ordnet seg med et par timer ekstra til overvåkning hos vetten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...