Gå til innhold
Hundesonen.no

Det er ikke du som eier katten, det er katten som eier deg


Tuskelusken

Recommended Posts

Det er vi som eier katten, og ikke omvendt! Det er vi som gi den mat, det er vi som gr den et hjem, det er vi som passer på at den er frisk, det er vi som tar den med på ferie osv. Det er ikke katten som eier oss. Selvom katten er sjelvstending og bestemmer selv når den vil ut, når den vil ha hos, når den vil sove, men vi kan ikke si at den "eier" oss for det. Jeg synest det er teit når folk sier sånt, jeg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du vet vel hva man sier om katter - "om en katt hadde kunnet snakke hadde han latt være bare for å irritere eieren..."

Og en katt er jo kjent for å kunne gå sine egne veier, flytte inn til naboen eller helt enkelt bare velge å bli "villkatt" - så det å si at man eier en katt virker som om man tror at man faktisk har kontroll på den.

Men ja - den "eier" ingenting, på samme måte som at ingen andre dyr eier noe som helst heller - det er kun vi mennesker som har forhold til dette i forhold til eierskap.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

herregud er det noe å bli irritert over da? Det er bare et utsagn om at katter er selvstendige vesner og som katteeier kan det noen ganger virke som at hun mener at hun eier oss... he he. Hun kan for eksempel bestemme se for at hun skal IKKE kose elller mjaue eller spise hvis hun ikke får nettopp DEN typen mat den dagen. Det er hun som bestemmer over teppene i sofaen... Er jo bare et morsomt utsagn. akuratt som at roper du på hunden kommer den, roper du på katten så kommer den ikke før den har bestemt seg for at det er verdt det. Er bare et artig utsagn liksom^^

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler faktisk at kattene eier meg mer enn jeg eier dem.

De får mat når de vil, kan gå ut og inn når de vil. Til og med flytte ett annet sted hvis de finner det for godt at det ikke er bra nok hjemme <_< .

De får kos etter deres premisser og de har søren meg mer kustus på bikkja enn jeg har :)

Det er akkurat denne selvstendigheten jeg elsker ved katter. Jeg liker å ha dyr som får gjøre hva de vil.

Da føler jeg ikke at jeg demper livet dems på noe måte bare fordi jeg vil ha ett kjæledyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er bare å overgi seg til de allmektige kattene med en gang. Det går ikke an å virkelig EIE en katt. Du "eier" den bare.

Penger og mat er ikke nødvendigvis nok til at katten er DIN.

Har overgitt meg for lenge siden og bare akseptert at det er mange katter her i verden som eier meg, selv om jeg ikke eier dem, hverken økonomisk eller via matveien :)

Jeg sier det sånn at med en gang en katt stryker seg inntil beina dine, eier den deg med hud og hår om du liker det eller ikke :)

Sånn er det bare...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Katten vår "eier" ikke oss! Og vi eier han! Det er vår katt! Det er akkurat det samme som om du eier hunden din, marsvinet ditt, du eier katten din pgså! Det er dette som er irriterende. Vi eier katten like mye som vi eier andre dyr!

En kan ikke eie en katt. Den er for selvstendig. Liker den naboen din bedre, ja da flytter den heller inn der. En katt mener menneske kun er til for å tjene den. Så selv om en kanskje eier katten "på papiret", så kan en aldri eie en katt likevel :)

Feks hvis katten fanger en mus og tar den med inn, er det ikke fordi den er stolt og vil vise den fram. Nei, det er fordi den vil du skal lære deg å fange og drepe selv. Katten synes vi mennesker er patetiske som ikke klarer å drepe en liten mus...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man skal ikke mate andre katter og hvis katten flytter inn til naboene så betyr det at den blir matet der. Katten vår vet at han bor her og han kommer inn og spiser hos oss, sover i sengene våres og koser med oss. Vi hadde aldri tatt nabokatten inn i huset og latt den bo der og naboene ville ikke gjort det samme med vår katt. Det er jo helt teit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man skal ikke mate andre katter og hvis katten flytter inn til naboene så betyr det at den blir matet der. Katten vår vet at han bor her og han kommer inn og spiser hos oss, sover i sengene våres og koser med oss. Vi hadde aldri tatt nabokatten inn i huset og latt den bo der og naboene ville ikke gjort det samme med vår katt. Det er jo helt teit.

Ikke alle naboer er slik. Og ikke alle katter er slik. Eldste katten vår går gjerne ned og spiser mat hos naboen. Og han kan gjerne holde seg der et par dager. Ikke noe problem at naboen koser med vår katt. :)

Vet ikke hvor gammel katten din er, men etterhvert som en katt blir eldre får den flere egne meninger. Dermed kan den finne på å vandre rundt litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har egentlig aldri følt at katten har følt den eide meg, men har forsåvidt aldri følt jeg eide den heller. Med unntak av en som var en merkelig katt, var lydigere enn hunden og aldri mer enn to tomter hjemmefra.

Katter tror jeg er altfor selvsentrert til å gidde å ha ett kjælemenneske, alt for mye styr og ansvar. Men vi er vel kjekke å ha likvel når det passer dem. Syns nå egentlig det er en helt grei ordning :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kattn vår er tre år tror jeg. Han er jo mye his naboene da, og er bestevenn med nabokatten.

Oj jeg er ikke i mot at naboene koser litt med han, men han løper unna nadre mennesker, da. Jeg tror Burre vet at han bor hos oss og at det er vi som eier han, eller a vi er mennskene hans.

Svært så eiersyk du var da? tongue.png
Tja, hehe. :) Den var god du
Lenke til kommentar
Del på andre sider

føler ikke at jeg eier noen jeg. Jeg eier huset mitt og tingene mine, men jeg føler ikke at jeg eier hverken bikkja, typen eller kattene når jeg hadde katter. Jeg har ansvaret for dyrene jeg tar til meg el kjøper og joda. Jeg kan bestemme meg for å avlive dem el kvitte meg med de og har etter loven rett til det. Men jeg ville aldri gjort noen av delene om det ikke var til deres eget beste så da teller det liksom ikke. Omvendt kan man si at jeg er her for å gi loke mat, gå tur med han, stelle han, plukke opp bæsjen hans, passe på at han er frisk, kose med han, gi han lek og moro, passe på at han ikke blir behandlet stygt av hverken mennesker el dyr etc etc. Med tanke på at alt han trenger å gjøre er å høre på hva jeg sier -noe han helt ærlig gjør for å få belønning - og å være søt, så kan man faktisk begynne å lure på hvem som eier hvem hehe... Med kattene er det vel nesten ingen spørsmål om hvem som har vært lydigst av meg og den. Jeg var lotte's trofaste slave i 8år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Katten vår "eier" ikke oss! Og vi eier han! Det er vår katt! Det er akkurat det samme som om du eier hunden din, marsvinet ditt, du eier katten din pgså! Det er dette som er irriterende. Vi eier katten like mye som vi eier andre dyr!

Klart du 'eier' katten like mye som du 'eier' andre dyr. Det dette ordtaket egentlig går ut på, er hvordan katten føler det, og hvordan du føler det, ikke hva som står på et papir eller hva som er bestemt med penger. :)

Selv om du så klart kan bestemme om katten din skal få mat eller ikke, om den skal kastreres eller ikke, om den skal avlives eller ikke, så kan du ikke bestemme om den skal komme inn hvis den ikke vil, du kan ikke bestemme at den skal ville ligge på fanget ditt, du kan ikke bestemme at den ikke skal fange fugler eller mus. Det er det som menes, at katten faktisk kan velge selv. Den eneste måten du kan bestemme fullt og helt over en katt på, er ved å ha den i bur(noe som ikke anbefales)og du kan vedde på at den da også finner en måte å gjøre noe du ikke liker. Katter er selvstendige, vakre vesener, som vet hva de vil, og som ikke lar andre bestemme.

Katten får deg til å gi den mat, når den vil. Om du gir den mat når den ikke har lyst på, nei da spiser den ikke. Katten får deg til å klappe den når den vil, om den ikke har lyst å bli klappet, vel, da får du deg noen kraftige kloremerker om du prøver å holde den fast. Katter gjør ting kun for sin egen del, ikke fordi den vet at du vil det. ;)

Og å bli irritert fordi man ikke 'eier' en katt, det er bare teit, synes jeg. Det er jo noe av hele poenget med katter, at du kan ta vare på dem, men du kan ikke styre dem til å gjøre akkurat som du vil.

Og egentlig så EIER man ingen dyr, man tar vare på dem, og man har ansvar for dem. Hvis du skal bevise at du eier et dyr, og at du kan bestemme over det, uansett hva som er best for dyret, da må du begynne å mishandle det, og det er det jo ingen her som vil(forhåpentligvis).

Alt vi gjør, gjør vi fordi vi tror/vet/håper det er best for dyret, og da kan man ikke si at man gjør det fordi man eier dyret, det er faktisk fordi man er glade i dem. Om kjemien mellom meg og et dyr jeg hadde, var helt forferdelig, og vi ikke likte hverandre, da hadde jeg ikke beholdt det dyret bare fordi 'DET ER MITT!', nei, da hadde jeg omplassert dyret til noen som likte det, og som dyret likte.

Om jeg hadde bodd sammen med en kjæreste, og katten min ELSKET ham, mye mer enn meg, hvis vi da slo opp, så hadde ikke jeg tatt katten bare fordi 'DEN ER MIN', da hadde jeg faktisk spurt om han ville ha katten, fordi den trivdes bedre hos ham.

Som sagt, du kan ikke tvinge dyr til å like deg, du kan bare behandle dem bra og håpe at de liker deg, og det er det som menes med å 'eie' et dyr, at det liker deg og vil være hos deg. Ikke hvem som har betalt penger for det, eller hvem som har bestemt seg for at de eier det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Katten vår "eier" ikke oss! Og vi eier han! Det er vår katt! Det er akkurat det samme som om du eier hunden din, marsvinet ditt, du eier katten din pgså! Det er dette som er irriterende. Vi eier katten like mye som vi eier andre dyr!

Hehe, jaja. Du må nå bare synes du eier så mye du vil. Spør du katten din (og om den kunne svare) hadde den omtalt deg som "Mennesket sitt". Ikke "Eieren min" Eller "Sjefen". Katter er ikke flokkdyr og eies derfor ikke av noen andre enn kun den selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fårstår hva dere mener og at dere synest at jeg er teit, men jeg bare føler det sånn. Sefølgelig får katten gjøre som han vil, men det er vi som eier han uansett. Om katten vil det eller ikke, vi eier han! Og katten ville nok kanskje si at vi mennesket hans og ikke eieren, men det er kattens følelser. Men jeg er enig med dere om det dere sier. Men vi eier han!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fårstår hva dere mener og at dere synest at jeg er teit, men jeg bare føler det sånn. Sefølgelig får katten gjøre som han vil, men det er vi som eier han uansett. Om katten vil det eller ikke, vi eier han! Og katten ville nok kanskje si at vi mennesket hans og ikke eieren, men det er kattens følelser. Men jeg er enig med dere om det dere sier. Men vi eier han!

Det er bare ett ordtak, ikke noe å henge seg opp i. Jeg eier også mine katter, men det er bare på papiret... ;) Men så er ikke de så selvstendige heller, litt hundeaktige liksom... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, bare et ordtak. :) Jeg vet jo det og det er egentlig ikke noe å henge seg opp i. Vi har ikke akkurat papirer på vår katt får han skulle avlives som kattunge. Han får jo bestemme sitt eget liv, sefølgelig, men det er vår katt. ;) Men jeg misliker akkurat dette ordtaket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke at du misliker det så fælt, er det virkelig SÅ ille om man ikke eier katten? Selvfølgelig 'eier' du katten, ved at du har ansvar for den, det er din katt, han kan ikke bestemme over det. Klart han ikke kan, han vet ikke om det engang. :) Det er det som menes, at katten ikke aner hva du mener når du sier at du eier den. ;)

Det er nesten så jeg forventer at du skal begynne å hyle og skrike: Det er MIN katt og jeg kan gjøre akkurat som JEG vil med den fordi den er MIN!

Litt sånn 3-årings-fakter. Sett to treåringer som krangler om en leke noen gang? MIIIIIIIIIN!! Neheeei, MIIIIIIIIIIN!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...