Forskjellige individer - hva gjør man?

[carinaen]

Hei!

Regner med at det kanskje er flere her som har fler enn en hund i flokken, så prøver å henvende meg her. Fortrinnsvis til de med litt større raser/bruks. Saken er den at vi har en vel ett år gammel schæferhann; med ganske så HØY kamp- og lekelyst (brukslinjer)- samtidig snill og stø i hodet, og har aldri oppført seg aggressiv mot andre hunder. Samtidig har vi en godt voksen huskytispe(5år), som ble omplassert til oss da hun var vel året. Litt forsiktig frøken, som vi har jobbet mye med. Tydelig språk, og hadde fra før en sambo her i huset(som desverre nå er borte..)som det fungerte helt utmerket med i leik. Han var i grunn av samme type avl som kjekkasen vi har i huset nå, men han var også eldst og også av den grunn roligere når hun kom inn i bildet . (Skikkelig "damenes venn"- litt overlegen, men lot de få tro de var sjefen)

Nå er saken den at mht schæfern er såpass ung og vilter og er kjempeheit på leking/kamping, knuffing og bryting (begge labber rundt hodet på henne osv); så blir det rett og slett for mye for henne.(Han veier jo også ca dobbelt så mye som henne) Hun stikker inn i huset ved første sjangs - omtrent bare hun ser synet av han. Når de er i lag på skogen får de springe løse, og da hører han på henne etterhvert når hun sier fra at "nok er nok"...også er det litt "lurings" og på'an igjen. Og sånn holder de på. Prøver å få henne til å løpe etter seg, men det driter hun i. Syns ikke det er noe stas. Sender dempende signaler hele tiden - hun vil tydeligvis at han skal roe ned noen hakk. <_<

Sakens kjerne:Hvordan forholder dere som har to såpass forskjellige individer i hus dere til saken? Skåner dere den eldste for herjinga? Når det er sagt har Huskymor egen avdeling i hundegården for å få litt space, men...de skal jo leve sammen i flokk også - fungere sammen. Må man her bare smøre seg inn med tålmodighet til litt av unghundfaktene roer seg; eller er det å forsøke stoppe leken...? Blir ikke det litt unaturlig?

Kjempeglad for innspill!

[Raksha]

Jeg har hatt hunder med stor størrelsesforskjell hele tiden, og jeg har gått inn og stoppet den største om den har gått for langt. Det har funket veldig greit hos meg, endte med at de minste kom til meg om det ble for brutalt og ta tok den store hintet og fant på noe annet. Tok han ikke hintet, så måtte han i bånd. Jeg godtar ikke ufin lek på hundene mine, og mener at det er mitt ansvar å passe på at den svakeste også har det moro i lek.

[tulip]

Hos meg er valpis dobbelt så stor som gubben, og begge har sine måter å si ifra at nok er nok. Innendørs går gubben i sitt bur når han ikke vil leke mer med valpis, ute tar han springfart og spurter mot henne før han bråstopper og gir henne et lite dult så hun mister balansen. Da roer hun seg. Valpis går innendørs i gangen og legger seg når hun er sliten/lei, og utendørs kommer hun til mamma og setter seg ned når nok er nok. Dette fungerer jkempefint. De får selvsagt alenetid med mamma begge to hver dag, både ute og inne, slik at de får utfolde seg fritt uten forstyrrelser fra den andre.

[Benedicte]

Kjenner meg litt igjen. Jeg har en labrador og en aussie hvor labradoren er eldst og mer forsiktig. Hun tør ikke si fra til aussien når nok er nok heller, hun bare står helt passiv og tar til seg "julingen". I starten, når aussien var valp, prøvde jeg å la de ordne opp selv, noe som endte i at aussien ble veldig hersende og mye mer vilter. Tok gjerne rennefart inn i siden på den eldste, drar i øret og halsbånd osv. Endte med at labradoren ble veldig nedtrykt, så jeg måtte gå mellom og stoppe hver minste form for hersing og leking.

Nå går de veldig bra sammen og respekterer hverandre, leker sammen, sover sammen og er gode venninner. Det hender fortsatt i ny og ne at aussien blir i overkant stresset og lar det gå utover labradoren, men da er jeg rask med å skille de igjen.

Siden huskyen din ikke klarer å roe han selv når hun syns han kommer for nære, så må du gjøre det. Når han har lært å respektere henne blir det nok mye enklere å ha de sammen både inne og på tur.

[carinaen]

Tusen takk for innspill!

Da virker det i grunnen som vi gjør mye riktig så langt. Vi gir de begge alenetid med oss, og har også sørget for å sekjsonere inn hundegården de oppholder seg i når vi er borte og på jobb. (Og man ergo har null oversikt) Ute på tur er vi stadig der og korrigerer osv..

Som jeg ser det virker det på meg som det fungerer litt bedre med de to i lek når det skjer på større "arenaer" og ikke akkurat i en liten hage - huskymor føler seg vel trygger på at hun har en slags liten fluktmulighet. Piler litt her og der, og forsøker vel slite ham ut, mens han gjerne gjeter henne opp. Mulig jeg ikke forklarte meg helt i klarhet her; men schæfern tar altså da de dempende signalene hennes på slike arenaer, slikker henne i munnviken osv og lar henne være i fred ei stund. (=hun vil ikke leke med meg om jeg ikke roer ned litt) Men så er det som han"glemmer seg" (han er jo omtrent "programmert" på lek) og bare mååå prøve å få igang showet. Om hun en sjelden gang skulle løpet etter han, så er jo han storveis fornøyd!

Sitter her og tenker på dette med underkastelse og dempende signaler.. Er selvsagt vi som skal være deres flokkleder. Allikevel har jeg aldri sett henne underkaste seg for andre hunder - og selvsagt ikke overfor han heller. Er ikke det det mest tydelige språket i hundeverden da - og i mer vill tilstand - for å få han til å skjønne at "okai, du "vant",..lets move on"? Er det mulig at hun prøver å få ham til å forstå at det er hun som vil bestemme leken ved å være en slags alfa dem i mellom? Han har aldri knurret eller vært aggressiv mot henne, men er derimot verdens gladeste gutt når han ser henne.. Allikevel er jeg jo klar over at det både er lek såvel som en viss form for dominans.

Vel ,han skjønner vel forhåpentligvis snart at damene har "rangorden først..!"

[Kira]

litt OT, men schæferen din virker like "tulling" som vår. Han er bare lek, lek og lek, og til tider litt mye for noen andre hunder, han inviterer til lek ca hele tiden

[Huldra]

Jeg har jo også fått to hunder i hus etterhvert, der springeren er eldst og har vært med å oppdra den yngre; cairn. Rent rasemessig er de nokså forskjellige. Og for de som har sett både cairn og springere være med valper, kan de skrive under på at det foregår på VELDIG forskjellige premisser! Men hos meg har det fungert over all forventning bra likevel. Kanskje er de sånn i utgangspunktet, kanskje har de påvirket hverandre, men springeren er i alle fall litt i "cairn-enden" av springer-skalaen, og cairnen er litt i "springer-enden" av skalaen. Det jeg prøver å si er at springeren skulle kanskje vært mykere og mer "medgjørlig" med andre hunder, godtatt og tillatt mer av de, men hun har sine egne tanker om ting og tang og vil gjerne ha kustus og kontroll; men uten å være urettferdig ( i alle fall sammenlignet med cairn)! Cairnen skulle kanskje vært mer pågående, tøffere i trynet og mer dominerende, men hun føyer seg egentlig greit.

Grunnen til at jeg skriver dette, er fordi springeren merkelig nok sjelden og aldri sier ifra til cairnen. Hun lar henne styre på som hun vil, og i stedet for å si fra, står hun bare der, eller kanskje blir hun også med på rampestrekene og leken. Noen ganger ser hun litt "cairn-mishandlet" ut, haha, men jeg griper IKKE inn. Årsaken er enkel; jeg VET at springeren KAN å si fra, men hun velger altså å ikke gjøre det, eller å gjøre det veldig sjelden. Cairnen har også lært seg at hvis hun ikke får respons på at hun henger i ørene, beina og skjørtene til springern, så blir sannsynligvis ikke springeren med på leken heller, og det ender med at cairnen gir seg og finner på noe annet. Sånn summert opp har de egentlig et veldig harmonisk forhold seg imellom - og det eneste de kan være uenige om, er stort sett når de skal leke og ikke..

Hadde jeg derimot visst at den eldste ikke var typen til å si fra, men heller ville trekke seg unna eller bare stå der og godta helt til jeg gjorde noe, DA hadde jeg fjernet den yngste. Så spørsmålet mitt er vel om du har noen formening om din voksne pleier å si fra? Om den er flink å omgås andre yngre hunder, og er stødig og grei når hun først sier fra? Kan hende hun blir tøffere etterhvert, eller at den yngste lærer seg å ta et hint, uten at du trenger å gjøre så mye.. Men for all del; fjern den yngste hvis den eldste ikke er flink å si fra og er utilpass i situasjonen! Det er jo ikke bra for den yngste å lære seg at det er greit å herse med voksne hunder heller..

[carinaen]

Takker for svar,Huldra Setter veldig pris på det! Som svar til det du skriver, så leker huskyen fint med hunder hun tydeligvis ikke ser på som utfordrende…. MEN de hun ikke liker freser hun rett og slett til… Hun kan nok derfor t.o.m også være litt usikker på små valper av den litt tøffe typen.

For å samtidig ta litt kort om hennes bakgrunn: etter det jeg vet ble hun tatt ut av valpekassa litt tidligere fordi hun kanskje ikke var tøffest i klassen. Men som sagt; hun vokste etterhvert opp hos oss med en schæfer av samme kaliber (en liten, men tøff ”opptaksprøve” var det vel) men de avpasset seg til hverandre mye kjappere og på dette tidspunktet var han noen år eldre enn henne, og roligere totalt sett mht alder.

Observerte de to atter engang løse på skogen i dag. Slapp de begge løse utav buret... Schæferen som vanlig i sitt ess, men huskyen fikk roet han med å snuse masse i bakken osv.og gjøre seg interessant. Så da var det bare velstand en 5-10 minutt. Litt on off samme opplegget, og etter hvert ble schæferen såpass slitsom at hun kom til oss, (hun flekket tenner/freste osv til ham) og vi bestemte at nok var nok. Hadde de i bånd ei stund, slapp de igjen. Full fest umiddelbart. Huskyen begynner frese/flekke tenner til schæfern, og han hører ikke – men gasser på i full lek/dominans…

Som jeg ser det lurer jeg rett og slett på om han forsøker få henne til å underkaste seg...?(Om du leser det jeg skrev over her i siste avsnitt) Ser samtidig (snikt litt..) du studerer litt om hund, og du er kanskje nettopp rette personen å spørre.. Mener jeg har hørt at det ikke er gitt at det eldste individet ”bestemmer” de to imellom, men at det mer kommer an på selve individet, og de "kvalifikasjoner" dette individet har til å være en slags "alfa" dem i mellom. Som jeg ser det er hun i hans øyne kanskje ikke "tøff nok"..?

Litt off topic; men ser du driver med spesialsøk på hunden din. Driver med søk/spor på schæferen (noe han elsker!) og har lurt litt på dette med spesialsøk; vet du om det fins kurs i østlandsområdet, eller må en helt til Sverige? Jeg er OVER nysgjerrig……!

Ps. Kira: Ja, ikke sant ,he he

[Guest 2ne]

Det er ikke et forsøk på å dominere, schäferen din er uoppdragen og frekk som takler huskyen sånn når hun tydelig viser at hun ikke liker det. Og huskyen er selvsagt ikke dum, hun flyr ikke på en hannhund som er større og mer temperamentsfull enn hva hun er, det er en kamp hun veit hun taper - og du syns at løsningen er at hun får løpe unna? Sorry, men du må nok gå inn og styre det MER.

Jeg ville ikke latt schäferen holde på sånn med henne i det hele tatt. Klarer han ikke å dempe seg når hun viser at det er nok så må du avlede han, evt putte han i bånd. Hun burde få støtte for å stå i mot han, ikke måtte klare seg på egenhånd..

[Margrete]

Det er ikke et forsøk på å dominere, schäferen din er uoppdragen og frekk som takler huskyen sånn når hun tydelig viser at hun ikke liker det. Og huskyen er selvsagt ikke dum, hun flyr ikke på en hannhund som er større og mer temperamentsfull enn hva hun er, det er en kamp hun veit hun taper - og du syns at løsningen er at hun får løpe unna? Sorry, men du må nok gå inn og styre det MER.

Jeg ville ikke latt schäferen holde på sånn med henne i det hele tatt. Klarer han ikke å dempe seg når hun viser at det er nok så må du avlede han, evt putte han i bånd. Hun burde få støtte for å stå i mot han, ikke måtte klare seg på egenhånd..

Helt enig i dette, ersonlig hadde jeg tatt han i bånd og hun løs, og byttet på hvem som gikk løs når og hvor, samt at jeg da jobbet med schæfersaken ang lydighet og beskjeder fra deg, selv om livet er en eneste stor lek.

[carinaen]

Hallo, hallo Margrethe og 2ne! Følger dere ikke med i timen? Kort oppsummering: Les hva jeg skrev over her så ser dere at vi ER inne og tar kontrollen på det hele. Hvis dere pusser brilleglassa litt, titter litt nøyere etter osv, så kan det da ikke være så vanskelig å se at vi tar han i bånd og korrigerer i de tilfeller der han ikke roer seg når hun gir dempende signaler. Vi har videre sekjsonert hundegården osv så de får space når vi er borte osv osv,, .....Kan muligens ikke bli bedre, det!

Det er asbolutt ingen her som skal gå i noen somhelst form for KAMP iallefall Hjelpes!Sorry, men jeg blir forbanna når jeg leser hvordan dere greier vri det hele...Han er videre knappe 12 mndr,(er 100% i topplokket da vi i bruksøyemed har foretatt MH-test av ham) og har aldri oppført seg aggressiv overfor noen individer. Individene er og blir forskjellig, ettersom han pga alder fremdeles har masse lek og kamplyst (overfør det i bruksøyemed det betyr definitivt IKKE angrep/aggressivitet her) Noe vi har forståelse for og lar henne slippe unna med. LEEEEEEEEEEEES please! Og ja, lydighet og dressur jobbes selvsagt med..! Gjør ikke dere det også med deres hund?

Jeg stilte bare spørsmålstegn om det ikke er vanlig at dyr underkaster seg overfor hverandre...og om det kan spille inn at hun også ble tatt utav valpekassa tidlig. That's it.

[Huldra]

Jeg kan prøve å forklare litt bedre det jeg mente: schäferen er ung og leken og prøver ut hva livet har å by på. Huskyen skal, i mine øyne, få mulighet til å si fra før dere griper inn. Her er det viktig å se situasjonen litt an; har hun sagt fra en gang om at så røff lek ikke er kult når dere er på tur en dag, bør det gå inn hos den unge, og han bør ikke prøve seg så mange flere ganger, i alle fall ikke på samme måte. Hvis schäferen har fått et hint av huskyen, og den ikke gir seg; da griper dere inn. Og slik jeg forstår det, er det det dere gjør? I så fall må dere gi det litt tid. Det tar litt mer enn en liten uke før de lærer seg kjørereglene, og noen er litt mer pågående enn andre.. Jeg ville også rost huskyen for at den sa fra, både for hennes del, men kanskje vil også schäferen etterhvert plukke opp dette og skjønne at dere støtter huskyen.. Her gjelder det å finne en balansegang etterhvert; sånn at huskyen ikke bruker dette til å være ufin; men det regner jeg med at dere ser hvis det blir et problem (noe det absolutt ikke trenger å bli).

Jeg tenker ikke så mye dominans og sånn mellom hunder (men for all del, jeg mener at det kan finnes en sjef i en flokk), men jeg tenker mer på samspill. Hvordan de tilpasser seg hverandre, og at den ene ikke skal overkjøre den andre, verken den ene eller den andre veien. Ofte tar de på seg forskjellige roller; en vil holde ro og orden, en annen tar seg av lekingen, og en tredje er språknøye, en fjerde holder vakt, en femte vil være i fred fra de andre, osv. Dette kan man gjerne se tydelig i større flokker. Men når man kun har to, er det enklere å tenke litt mer sånn at hundene må gi og ta litt, og kanskje må en bestemme litt mer over den andre, eller i alle fall sette mer grenser for den ene (ofte den eldste, men ikke alltid).

Du nevner at huskyen kanskje virker litt usikker på valper (nå har dere strengt tatt ikke en valp da), men det kan jo ha en sammenheng der - at hun er litt usikker på hvordan hun skal "gripe an" viltre hunder. Høres ut som om hun liker mer ro og orden i rekkene, men at hun ikke er helt sikker på hvordan hun skal få det. Kanskje er dette noe hun vil lære etterhvert? Når hun snuser i bakken og gjør seg uinteressant ovenfor unghunden, og unghunden da tar hintet, ville jeg rost han. På den måten får hun indirekte tilbakemelding på at dette fungerer, i form av at unghunden lar henne være i fred. Han lærer også å ta et hint på den måten; når hun snuser i bakken og er kjedelig skjer det ingenting og hun vil være i fred.

Som andre også påpeker; kanskje huskyen ikke føler seg helt komfortabel med å si fra til en mye større hannhund, selv om han er yngre enn henne? Jeg merker på min egen tispe (springer) at hun kan gjerne si fra til små hanner, og forsåvidt hanner som er større også. Men jo større de blir, jo spakere blir hun, hun blir mer usikker, og hun blir ofte tatt mindre alvorlig. Det hjelper om hun kjenner den andre hunden, og etterhvert får de jo en viss forståelse av hverandre. Det samme gjelder pågående hanner uansett størrelse; jo mer de gir på, desto mer prøver hun, helt til hun nesten kapitulerer og gir opp å si fra og blir bare usikker. Nå lar jeg det aldri gå så langt da, men du skjønner tegninga! Summa summarium: jo mer usikker hun er på situasjonen (pga størrelse, pågåenhet osv), jo mindre seriøst blir hun tatt (ond sirkel dette). Dette kan noen hunder raskt lære seg å utnytte, og det er dette dere må forhindre at skjer med deres hunder, som tross alt skal bo sammen og fungere sammen hjemme.

Slik du beskriver shcäferen, høres han ganske normal ut i mitt hode! Jeg har ikke all verdens erfaring med rasen, men felles for de aller aller fleste jeg har møtt/passet, er at de er veldig "på". Kanskje er dette uvant for huskyen, og i alle fall en motsetning til henne (det er jo ganske spesielt at dere kan ha henne så mye løs, tenker hun kanskje er en bedagelig type husky)? Føler huskyer lever litt i sin egen verden noen ganger, mens schäfere er veldig oppmerksomme på alt og alle rundt seg. Og de freser hit og dit, løper frem og tilbake og skal ha action hele tiden; om det er snusing eller busing eller hva det nå er - så skal det skje ting hele tiden! Mange av de har også en væremåte som på andre hunder kan virke provoserende; de løper fremover 10-20 meter, snur og kommer løpende tilbake. Jeg har ofte sett at hvis jeg går med flere hunder i tillegg til schäfer, at schäferen da kan (hvordan skal jeg beskrive dette?) "si bø" til den andre hunden: komme brasende inn i den andre hunden, knurre (lekent), gripe over nakken på den andre (fremdeles lekent), kanskje gå (delvis) ned i lekestilling, kanskje bjeffe, før den snur og løper fremover igjen. Og sånn fortsetter det; frem og tilbake, helt til den andre hunden kanskje blir med på leken eller sier ifra. Noen hunder blir skremt av dette, andre blir irritert (og mer sint), og noen skjønner hva schäferen er ute etter (en likesinnet å leke med på schäfervis). Er det noe sånt deres hund driver med? I så fall, og hvis huskyen ikke liker dette, ville jeg prøvd å begrense det. Stoppe det og heller rette energien mot noe annet, mer passende. Kanskje hjelper det med en kommando som betyr noe sånt som "løp fremover" eller "løp et annet sted".

Problemet med denne type atferd, er at hvis den andre hunden ikke liker dette og ikke klarer å gjøre seg forstått og få en slutt på det, vil schäferen ofte bare fortsette. For for schäferen er det jo GØY! Og den driter da langt i at den andre hunden ikke syns det er så gøy?! Det gir nok også en slags følelse av makt (den lystrer ikke signalene til den andre hunden, og konsekvensene er uten betydning). Jeg vil ikke kalle det dominans, jeg vil kalle det utnyttelse, mobbing eller kanskje klatring eller noe sånt. Ufint er det åkke som, og dere bør ta kontroll over situasjonen når dette skjer. Nå trenger jo ikke jeg å legge ut så mye mer om dette, hvis deres schäfer ikke er sånn, så da venter jeg heller med å svare mer.

Søk er en flott form for aktivisering! Jeg er ikke helt inne i miljøet på østlandet, og det kommer også an på hvilke former for søk dere vil holde på med. "Vanlig" søk, dvs feltsøk, redningshundsøk, spor osv, finnes det nok haugevis av kurs med på østlandet! Spesialsøk med alt det innebærer finnes, så vidt jeg vet, kun i trøndelagsområdet alternativt i Sverige. Ellers har du hundeakademiet.no som har instruktør Anne Lill Kvam som har drevet med opplæring av diverse søkshunder i flere land. Henviser til hjemmesidene deres for mer info.

[carinaen]

Tenkte bare jeg ville ta siste biten først. (Kanskje vil det også si noe om den type schæfer vi har.) Han kommer fra pur bruks/tjenesthund linjer og er veldig høy i drifter. Av den grunn trener vi også aktiv bruks med ham slik at han også mentalt sett får brukt disse sansene sine som er veldig nedarvet genetisk sett. Ved siden av lydighet trener vi altså spor og søk. Han er utrolig heit ute i felten, det er såpass at han ikke trenger videre forsterker – det å få jobbe er i seg selv belønning nok. Samtidig er han veldig konsentrert i det arbeidet han gjør. (Har fått veldig mye skryt av han på bruksen og av erfarne hundefolk.) Nettopp disse høye driftene er det vel også som gjør at denne jakt og lek/kamplysten trer såpass inn. Det betyr ikke at han på noen måte er steingal (for de som måtte tro det)- for han er verden som du sier ny og spennende og maaaassse å utforske. Og for ham ligger det nok også, som du også er inne på, mer til naturen at her skal det skje noe(jeg tror ikke nødvendigvis det er mobbing, men heller litt frustrasjon over at hun ikke vil leke med ham slik som andre hundevenner/ eller godt mulig såkalt "klatring") – dersom vi ikke går inn og setter grenser. Og det er klart at det må man som flokkleder! Når det er sagt leker han altså veldig fint med andre hunder – noen røffere(hvor de bytter på jakten) men slett ikke alle har heller vist seg å være så røffe i leken. Noen få har underkastet seg, for så å løpe etter han. Det er jo nettopp dette han vil ha i gang: at de jakter etter han. Han er ikke nødvendigvis ute etter å "baske" og herje. Han tar vel så ofte sats og løper i vill fart foran henne, kikker seg forhåpningsfullt bakover, bare for å konstatere at..nei..her kommer ingen. Altså en lek frøkna ikke tillater seg å gjøre for ofte. Men selvsagt; hun må få slippe hvis hun ikke vil.

Huskyen er som du sier av natur en helt annen type. Kunne godt hatt fem stykker liggende her ute og en ville mest sannelig ikke hørt ett pip. Men sånn er altså deres natur; og vi må respektere at rasene er forskjellige; det er jo også derfor vi mennesker har avlet oss frem til forskjellige typer raser: hvert skal de brukes til sitt – de har kort sagt forskjellige egenskaper. Spesielt daff er hun allikevel ikke, men helt klart roligere enn ham rent rasetypisk. Og hun elsker å løpe/trekke slede, sykle osv - helt utrettlig. (Men også huskyen liker å jakte; og et par ”dirty triks” har han vel lært av henne óg) Når jeg skriver at vi kan ha henne løs er det fordi hun er ganske lydig til husky å være ute i felten og kommer så det suser på kommando – men selvsagt passer jeg på at hun aldri kommer utav synsvinkel sånn at jeg ikke får den kontrollen på henne. En husky er selvsagt mer tilbøyelig til å kunne ta av; frihetstrangen er høy hos disse polare rasene. Derfor alltid kontroll! Mulig jeg skriver litt keitete, og at det går fort i svingene, men sett i sammenheng har også en schæfer et stort gjeterinstinkt. Han vil gjerne ha henne der flokken er! (Og sånn var det med den forrige vi hadde også)

Mht dette med å si fra så leser han oftest hennes dempende signaler – og respekterer det i alle fall en viss tid, før han prøver seg litt igjen… Så sender hun ut dempende signaler igjen, også disse tar han til seg – men prøver seg igjen når det har gått litt tid. All den tid han faktisk gjør det, setter jeg ikke noe stopper for det. Roser ham da når han respekterer henne. Men når husky mor SIER BESTEMT IFRA , som for henne betyr å snappe og flekke tenner fordi hun er lei – da er det selvsagt kroken på døra umiddelbart. (Ei heller er det tegn jeg er så interessert i at han skal plukke opp-samtidig som han også virker ta litt ekstra av da.)

Spørsmålet er vel og om hun nettopp bruker det litt vel ofte ettersom hun faktisk er tilbøyelig til å gjøre det etter små valper – og da regner jeg naturlig nok ikke schæfern for valp å være: den lisensen er nok gått ut… Samtidig er det jo mulig vi må prøve å få til noe så hun ikke bruker dette for mye i tid og utide.

Enn så lenge er han ung og full av vitalitet. Samtidig ønsker jeg jo mer enn noe annet at de skal kunne leve et harmonisk liv seg i mellom og ha gjensidig selskap av hverandre ute i hundegården med tid og stunder. Og nettopp med tid og stunder vil de vel det i likhet med min gamle schæfer og henne. Når jeg ser på leken mellom henne og min eldre schæfer så var det mer sånn at hun ville gjerne ha ham til å jakte etter seg, samt roligere ”drepe-lek” der hun liksom hang i strupen på ham (hele tiden hennes initiativ) mens han hadde hele gapet over nakken, brummende som bare det… DET syns hun var kult! Hun elsket den leken. Allikevel var han den store, trygge bamsen hun fant trygghet i, som var med å oppdra henne – og ble sannsynligvis ei litt tøffere dame bare av det. Sånn jeg ser det har leken alltid vært på hennes premisser, hun skal bestemme når det skal skje, og hvor det skal skje. Litt dronning. Og de få gangene hun faktisk jakter etter den unge herremannen, da er alt bare velstand!

Jeg blir litt oppgitt når noen her sannsynligvis stereotypisk? ser på schæferen som en drittstøvel –og vi som uansvarlige eiere . Men all den tid dette bare er et forum, og man ikke ser individene i aksjon og deres hverdag så er det kanskje ikke lettest å lufte ting og forvente at alle skjønte tankegangen. Eller ønsker å skjønne den.. Altså:Vi har de slettes ikke ofte løse sammen – det er noe vi i det siste har prøvd "rydde mer opp i" for å se om de kan venne seg mer til hverandre som forskjellige individer. De går i løpet av uka flerfoldige laaange båndturer sammen, og jeg har ikke tall på antall fjellturer de også har hatt i lag og hvor begge har stor glede av turene. Samtidig har også den ene av oss koblet på magebeltet og hatt de to gående i hver sin sele – sammen. Det har faktisk fungert bedre, fordi vi er i umiddelbar nærhet og de begge har respekten for at her bestemmer far eller mor. (Litt bajaserier er det vel første minuttene, der jeg står og bestemt holder et nærmere tak i schæferen sånn at han ikke kommer til med herjing og lek) Men deretter går de som konger foran og trekker – tett inntil hverandre -mens schæferen slikker frøkna i munnviken. Alt bare velstand..

Som jeg ser det er vel alternativet ,ved siden av grensesetting, enda større påvirkning/innlærte kommandoer vi kan få litt rutine på når de igjen engang skal prøve seg løse sammen. Mulig jeg må finne noe som i enda større grad "kompenserer" jakt/lekelysta til schæferen og belønne med. Og da fortrinnsvis (som du også sier) når hun sender dempende signaler og han aksepterer dette.

Skal samtidig høre med de gamle, garva gutta på bruksen om de kan ha noen tips - så tenker jeg legger ballen død her.

(Puh, ble litt langt - godt man kan sitte på jobb å tikke her…!)

Tusen takk,Huldra, for engasjement og innspill.

[Guest 2ne]

Hallo, hallo Margrethe og 2ne! Følger dere ikke med i timen? Kort oppsummering: Les hva jeg skrev over her så ser dere at vi ER inne og tar kontrollen på det hele. Hvis dere pusser brilleglassa litt, titter litt nøyere etter osv, så kan det da ikke være så vanskelig å se at vi tar han i bånd og korrigerer i de tilfeller der han ikke roer seg når hun gir dempende signaler. Vi har videre sekjsonert hundegården osv så de får space når vi er borte osv osv,, .....Kan muligens ikke bli bedre, det!

Det er asbolutt ingen her som skal gå i noen somhelst form for KAMP iallefall Hjelpes!Sorry, men jeg blir forbanna når jeg leser hvordan dere greier vri det hele...Han er videre knappe 12 mndr,(er 100% i topplokket da vi i bruksøyemed har foretatt MH-test av ham) og har aldri oppført seg aggressiv overfor noen individer. Individene er og blir forskjellig, ettersom han pga alder fremdeles har masse lek og kamplyst (overfør det i bruksøyemed det betyr definitivt IKKE angrep/aggressivitet her) Noe vi har forståelse for og lar henne slippe unna med. LEEEEEEEEEEEES please! Og ja, lydighet og dressur jobbes selvsagt med..! Gjør ikke dere det også med deres hund?

Jeg stilte bare spørsmålstegn om det ikke er vanlig at dyr underkaster seg overfor hverandre...og om det kan spille inn at hun også ble tatt utav valpekassa tidlig. That's it.

Veit du hva? For det første, vil du ikke ha råd, så ikke spør på et forum - da får du fort råd som ikke passer med ditt verdensbilde. For det andre, om du skal påpeke at andre må følge med i timen, så få i det minste navnene rett. For det tredje - det er teit å leke "alle er så dumme med schäfere"-leken med folk som har hatt schäfer sjøl (Margrete - uten H - har hatt et par stk, og venter på ei tispe nå.. Fra brukslinjer, siden du gjør det til et poeng gang på gang). For det fjerde, skal du be andre om å pusse brillene, så gidd å gjør det sjøl først.

Jeg sa ikke at det VAR kamp, jeg sa at huskyen ikke gikk INN i kamp - det er ikke heeeeelt det samme?

Huskyen jeg hadde - og de fleste andre jeg har kjent - var konfliktsky. Møtte han bøller - som schäferen din er, og det er ikke fordi han er en schäfer, det er fordi han er en ett år gammel hund med drifter og temperament - så dempet han de, gikk ikke det, så unngikk han de, og funka ikke det heller så ble han skarp - og når det ikke funka heller, så la han seg rett og slett ned UTEN å underkaste seg (altså som i en dekk, ikke med blottet mage eller strupe).

Han likte heller ikke kroppstaklinger eller brytekamper. Jaktlek ja, henge litt i manker ja, litt tannfekting ja - men det å bli takla eller å bli løpt ned gjorde at han ikke gadd å leke med den hunden mer, det syns han var svært uhøflig. Det skulle ikke være "voldsomt", rett og slett.

Som jeg sa, jeg syns du skal slutte å tenke på rang, dominans og slike ting. Hannhunder - særlig hannhunder som er så sunne i hodet som du hevder at din er - respekterer stort sett tisper, og de prøver ikke å dominere dem. Han BØLLER med tispa di, fordi han kan. Han er en pubertetslus som sjekker ut grenser.

Og jeg mener det samme som i forrige innlegg - du bør gå inn og styre det MER (hvilket jeg også skreiv i første innlegg - MER - som i at jeg har fått med meg at du styrer det allerede, men at jeg syns du burde gjøre det MER). JEG ville gått inn i det hun prøver å dempe han, sånn at hun får støtte fra deg når hun ikke vil mer, uten at hun trenger å bli "sint" til slutt - da risikerer du å få ei tispe som ikke gidder å prøve å dempe han, men går rett til flekking av tenner og fresing. Ros henne og når han respekterer henne, og snakk til han når han prøver seg igjen, så sant det ikke er hun som inviterer til lek.

Selvsagt leker han greiere med andre hunder enn den han bor med. Det blir som søskenkrangler blant menneskebarn, eller at fjortisen som er uhøflig og kranglete hjemme oppfører seg pent og gjør som han får beskjed om hos andre. Han KJENNER huskyen, og har en litt annen form for respekt for henne enn han vil ha ovenfor hunder kan kanskje ikke kjenner så godt.

- Og jo, det er vanlig at hunder underkaster seg hverandre, men dette med rang er mer komplisert enn at det er en leder og en som underkaster seg - særlig mellom tisper og hanner. Det er ikke som en stige, hvor sjefen er høyest, og de andre under han eller henne - og i flokker med flere av hvert kjønn, så er det nesten 2 forskjellige rangopplegg. Det er også situasjonsbetinget, der den ene bestemmer i en sånn situasjon, kan det være at den andre bestemmer i en slik situasjon. På toppen av det hele, så er det ingen grunn i verden at en ett år gammel pubertetslus av en hannhund skal få LOV til å prøve dominere en voksen tispe. Det er ufin oppførsel, OM du skulle ha rett i at det er det han prøver på (og det har jeg vel gitt klart uttrykk for at jeg tviler på et par ganger nå).

[Margrete]

Carina; Jeg foreslår at du leser Huldra og 2ne sine innlegg en gang til, gjerne en tredje gang, trekker pusten og leser den fjerde gangen også. Slutt med det tullet om at vi driver med "rasisme"! Unge schæfere er tullete, punkt slutt, de trenger kontroll og det skal du, og i hvert fall ikke arme huskytispa, gjøre.

[Aussieglis]

Dette minner meg litt om da My var liten valp. Jeg måtte lufte My og Emma (2år gammel tispe på 2,5kg) så mye for seg selv som jeg klarte, for hadde jeg dem løse sammen skulle My bare løpe etter Emma og leke med henne. My var alt for voldsom for Emma i begynnelsen og Emma prøvde alt fra dempende signaler til å snakke i STOOOOOOORE bokstaver mens hun viste My hele tanngarden, men ingenting nådde inn. My kunne ta et hint av og til, men så hoppet hun på Emma igjen 3 min. etterpå. Det var et SLIT!

Løsningen min ble langline på valpen, godbiter og klikker i lomma og tvangsroing av valpen når den overfalte Emma. Ved hjelp av en langline kunne jeg stoppe henne når det gjaldt, og jeg kunne "fiske henne inn" og holde henne imellom beina mine til hun landet igjen eller legge henne på siden og holde henne der til hun roet seg ned. Ikke på en sur og forbanna måte, men på en "ikke-noe-diskusjon!"-måte. Jeg MÅTTE ta kontroll over atferden til den lille, viltre valpen siden Emma ikke klarte det selv...

Valpen gikk jo selvfølgelig ikke i bånd hele valpetiden sin, så når jeg hadde valpen løs hadde jeg den eldste i bånd slik at jeg kunne holde henne nært meg sånn at jeg kunne trå inn kjapt hvis valpen kom løpende for å hoppe på den eldste.

Jeg vet ikke hva som skjedde derifra, for plutselig gikk det bare over. Nå kan jeg fint ha dem løse, og My respekterer Emma som hennes overordnede og tar alle beskjedene hun får og følger dem. Ikke minst har de fått et helt utrolig forhold i det siste, blir utrolig glad for å se hverandre og er veldig avhengige av hverandre på en rar måte. De leter etter hverandre når den ene er borte og logrer av seg halen når den "bortkommede" kommer hjem igjen.

Ja, også leker de masse! Det er moro å se på to så forskjellige hunder mens de leker.