Når man skaffer seg hund.....

[Troh]

Vi skaffer oss akkurat nå en ny hund fordi vi alltid har hatt hund. (jeg har hatt hund siden den dagen jeg kom inn døra fra sykehuset som nyfødt.) Den første gangen vi skaffet hund, var det for å bruke den i tjeneste primært, men også som en familiehund. Nå er det mest som familiehund, men også fordi vi vil drive lydighets og bruks trening.

For oss ville det være uaktuelt å omplasere hunden pga endringer i tilværelsen. Det ville i såfall bare være fordi det gikk ut over hunden, og slik vi har det, så skjer ikke det uansett hvor mange som skiller seg eller hvor mange nye familiemedlemmer vi får. Skulle en av oss for eksempel utvikle allergi, ville det blitt aktuelt å se hvor sterk allergien er. Er den uutholdelig, så må nok hunden gå, men hvis det for eksempel ble meg som utviklet den allergien, ville det nok heller bli aktuelt at jeg flyttet hjemmefra litt tidligere en først tenkt. Ikke fordi foreldrene mine sier det, men av den enkle grunn at jeg har et prinsipp om at hunder ikke bare er noe men slenger rundt. Omplassering er siste utvei for oss.... det høres kanskje ekstremt ut, men slik er det her.

Føler meg som om jeg nettop har holdt en rasende moralpreken... glad det ikke er tilfellet

[Lotta]

Hm, hva skal man si? Det er merkelig at jeg ikke har svart i denne tråden, men jeg kunne ikke se noen velformulerte og gjennomtenkte innlegg fra meg her, så da har jeg nok ikke det. Jeg sier som jeg har sagt før. Det er altfor mange bikkjer i forhold til kompetente folk. Med kompetent mener jeg ikke nødvendigvis treningsfanatikere med voldsomme ambisjoner på bikkjas vegne, men hverdagsmennesker med et hverdagshundehold med turer i skauen, valpekurs og skikkelig bikkjemat i passe porsjoner. Disse vi møter på tur oppatt og oppatt og etterhvert begynner å ta følge med fordi hundene går så godt sammen og da er jo folka hyggelige også, vet dere. Derimot er det svært mange som tar seg vann over hodet selv ved ankaffelse av en helt vanlig selskapshund, fordi de ikke aner hva ansvaret for en hund innebærer, hvor langvarig et hundeliv egentlig er, hvor mye en valp griser, roter og ødelegger. Man kan jo ikke gå på jobb som før en gang. Og når valpen blir litt større og man går på jobb likevel, kan man jo ikke dra på kino om kvelden. Da blir jo bikkja alene igjen. Den er jo mer krevende enn en unge på mange måter. I femten år. Da ville i det minste ungen ha begynt å fly litt ute og forsvinne på egne aktiviteter sånn innimellom. Forhåpentligvis uten å tjuvparre seg.

Tja, jeg vet ikke jeg, Ida - fargeskalaen i min verden har vist seg å ha langt flere nyanser enn jeg trodde var mulig, og fasiten jeg hadde før viser seg å stemme dårlig med det virkelige liv... Og jeg tror jeg kan uttale meg med relativt stor tyngde i sakens anledning, som "kompetent" (i hht din definisjon) hundeeier fra jeg var 13, som "hun med hundene" i byen der jeg vokste opp, som alltid hadde minst 1 firbent med meg overalt, i stallen, på fest, på handletur i Langgata på lørdagen, på date og i skauen på langtur i 9. måned.... Likevel måtte jeg omplassere hele den firbente familien min etter 30 år som hundeeier da omstendighetene gjorde at jeg ikke ville kunne gi dem det de hadde krav på.

Kunne jeg valgt annerledes? Sikkert. Jeg kunne antagelig brukt noen timer av min tilmålte tid hver dag/uke på å gå tur, klippe klør, lage hundemat, vaske hundepledd og trene hund, i stedet for å følge opp barnas skolearbeid, lage middag, hente/bringe dem til aktiviteter og hos venner, jeg kunne solgt hjemmet til barna mine og flyttet nærmere jobben og mer sentralt så de fikk klare seg lettere selv, og jeg kunne sikkert latt dem arve mer klær og sko og fortsatt å bruke store beløp på hundene hver måned.

Det er lett å bli moralist på andres vegne. Man skaffer seg ikke en krevende brukshund uten å være forbredt og klar for oppgaven, ikke sant? Likevel skjer det ting på privaten, man ikke kunne forutse. Eller bikkja blir i overkant krevende. Eller begge deler. Dette er kankje ting man burde tatt høyde for før man skaffet seg hunden.

Så du synes f eks jeg skulle tatt høyde for at mannen min uten forvarsel lå død i senga på hotellrommet i en alder av 39 og at jeg derfor ikke skulle anskaffet meg hund eller hatt hund som hobby? Eller skulle jeg latt være å få barn fordi jeg kunne bli alene med dem 24/7 og ville få en slitsom hverdag som kunne gå ut over hundene jeg hadde?

Det er da det. Akkurat som alle dere jenter i begynnelsen av tjueåra eller der omkring bør se for dere en fremtid med både småbarn og hund. De fleste av dere vil faktisk få barn mens hunden er i sin beste alder. Jeg hadde en toårig tispe da jeg fikk mitt første barn, jeg. Alene på landet uten bil, ble vi og. Sånn ca igrunnen hele tiden. Skal ikke påstå at hunden hadde en optmal tilværelse den første vinteren, men ærlig talt så tror jeg ikke hun tok noen permanent skade av å bli litt nedprioritert heller. Vi tok igjen trening og langturer når vær og føreforhold tillot det. Unger kan bæres på mage og rygg. Puppen er der du er. Vogna kan parkeres og bikkja trenes. Jeg har forresten bodd i blokk med bikkjer, også. renslighetstrening fra tredje etasje går fint, det.

Joda, jeg pleier å ha puppen med meg på tur jeg også, men ungene mine på 10 og 8 vil gjerne ha fast føde de...

Så, jepp. Her brukes egen erfaring og moralismen florerer. Det er lett for meg å tenke at det jeg klarer, bør andre klare.

Mmmm... Fra mitt ståsted ble valget fryktelig enkelt - det var ikke lenger snakk om hva jeg skulle "klare" - men hva jeg og ungene mine skulle få ut av livet... Og erkjennelsen, som jeg faktisk brukte noen tiår på å komme til, at bikkjer er bikkjer og kan ha helt strålende liv også hos andre enn meg...

Livet er jo ikke slik. Det er alltid faktorer vi kanskje ikke vet noe om.

Nemlig.

Men altså, når du ser at folk har skaffet seg mer hund enn de makter og du forstår at de ikke har noen som helst slags peiling verken på rasens særpreg, eller hundehold i sin alminnelighet, er det da lov å bli oppgitt.

Javisst er det lov, og det er bra og det er viktig å si ifra.

Vil ikke skylde på oppdretter heller, jeg. Voksne folk må ta ansvaret for egne handlinger og ikke minst ta konsekvensene av dem. Denne resirkuleringen av bikkjer er ikke pent og burde være en nødløsning.

Enig, voksne folk bør ta ansvar for egne handlinger, det er like viktig som å se sine egne begrensninger...

Og jeg er veldig langt på vei enig med deg i at dette ikke er oppdretters ansvar alene - jeg har sett virkeligheten fra den siden også, og vet hvor vanskelig det kan være å vurdere valpespekulanter...

[Linda Marie]

Bra skrevet Lotta! Det er vanskelig for mange å innse at livet brått blir snudd på hodet. Og da er det mest ansvarsfulle man kan gjøre, nemlig å omplassere.

[starlight]

Jeg synes mange tar alt for lettvint på det å skaffe seg hund. Plutselig passer det ikke inn lenger pga forskjellige grunner. Slike som velger å avlive eller gi bort hunden av for "dårlige" grunner har jeg ikke noe til overs for..

Jeg kjøpte selv min første hund da jeg var 21 år gammel, jeg vet at jeg i tiden framover vil gjennom flere forandringer, men jeg har tenkt at hundene skal være en del av det. Sorry, men jeg kunne aldri vært sammen med noen som ikke tåler hund, jeg ville aldri flyttet til en plass jeg ikke kunne ha hund osv osv. Jeg kan ikke se for meg et liv uten dyrene mine og vil gjøre alt i min makt for å beholde dem. Skaffer man seg dyr mener jeg at man i utgangspunktet bør være villig til å ga langt for dem. Likevel ser jeg helt klart at det i enkelte tilfeller ikke lar seg gjøre, slike tilfeller som Lotta har skissert her. Sånt kan man ikke ta høyde for når man kjøper et dyr og selv om man elsker hundene sine høyt, så må ungene så klart gå foran. Så klart, hadde jeg fått en unge som hadde vært allergisk.. jeg hadde nok dødd av tristhet pga hundene, men jeg måtte jo valgt ungen foran. Så klart. I de tilfeller hvor hunden ikke passer inn i den familien den er i, synes jeg forarbeidet kanskje burde vært tatt litt mer alvorlig. Noen skaffer hund med helt klart feil bruksområde og aktivitetsnivå, og da er det i mange tilfeller best for både hund og eier at de skiller lag..

[Lotta]

Jeg synes mange tar alt for lettvint på det å skaffe seg hund. Plutselig passer det ikke inn lenger pga forskjellige grunner. Slike som velger å avlive eller gi bort hunden av for "dårlige" grunner har jeg ikke noe til overs for..

Hvem er det som skal avgjøre hva som er en "dårlig grunn"? Du?

Jeg kjøpte selv min første hund da jeg var 21 år gammel, jeg vet at jeg i tiden framover vil gjennom flere forandringer, men jeg har tenkt at hundene skal være en del av det. Sorry, men jeg kunne aldri vært sammen med noen som ikke tåler hund, jeg ville aldri flyttet til en plass jeg ikke kunne ha hund osv osv. Jeg kan ikke se for meg et liv uten dyrene mine og vil gjøre alt i min makt for å beholde dem. Skaffer man seg dyr mener jeg at man i utgangspunktet bør være villig til å ga langt for dem. Likevel ser jeg helt klart at det i enkelte tilfeller ikke lar seg gjøre, slike tilfeller som Lotta har skissert her. Sånt kan man ikke ta høyde for når man kjøper et dyr og selv om man elsker hundene sine høyt, så må ungene så klart gå foran. Så klart, hadde jeg fått en unge som hadde vært allergisk.. jeg hadde nok dødd av tristhet pga hundene, men jeg måtte jo valgt ungen foran. Så klart. I de tilfeller hvor hunden ikke passer inn i den familien den er i, synes jeg forarbeidet kanskje burde vært tatt litt mer alvorlig. Noen skaffer hund med helt klart feil bruksområde og aktivitetsnivå, og da er det i mange tilfeller best for både hund og eier at de skiller lag..

Ida har et glitrende poeng i innlegget sitt, og det er det åpenbare faktum at for å holde hund så må man forsake andre ting.

Siden den gangen jeg ble mamma til menneskebarn i godt voksen alder, etter å ha vært ansvarlig for 4-bente siden jeg var unge, har det slått meg gang på gang hvor mye inngrodde bikkjefolk er villig til å kompromisse med barnas behov for å beholde hunden(e) sin(e) - tildels på et, for meg, absurd nivå. Man velger ferier hvor bikkja kan være med (drit i om ungene vil på badeferie i Hellas, vi skal på telttur til Sverige!), gi f i om ungene skulle vært på håndballkamp på søndagen, vi skal på utstilling i ytre Gokk, og hva så om man ikke får lest godnatthistorie for minsten, man må jo løpe i skauen med dyret før det blir mørkt...

Og joda, jeg har hørt alle forklaringene og bortforklaringene - men man lurer ikke pus med ei tremus, jeg VET hvor mye tid det tar å gi en hund det den trenger - og nekter å tro at hundeeiende foreldre har mer enn 24 timer i døgnet de heller...

My 5 cents worth...

[ida]

Nå siterte jeg ikke, men vi har valgt å sette hundene på kennel i to uker hver sommer. Det er den tilmålte hundefrien vi har. Ja, bortsett fra i fjor sommer, da. Da hadde vi hundefri i fem timer før Scilos kom hoppedansende inn i livet vårt. De har det utmerket hos Merete og hun kan Fibi. Det er ingen andre steder jeg kan reise fra denne tispa med litt spesielle behov og være trygg på at alt går bra. Bortsett fra det, er det klart at bikkja kommer før barnet innimellom. Sånn i hverdagen.

[Lotta]

Nå siterte jeg ikke, men vi har valgt å sette hundene på kennel i to uker hver sommer. Det er den tilmålte hundefrien vi har. Ja, bortsett fra i fjor sommer, da. Da hadde vi hundefri i fem timer før Scilos kom hoppedansende inn i livet vårt. De har det utmerket hos Merete og hun kan Fibi. Det er ingen andre steder jeg kan reise fra denne tispa med litt spesielle behov og være trygg på at alt går bra. Bortsett fra det, er det klart at bikkja kommer før barnet innimellom. Sånn i hverdagen.

Du får ha meg unnskyldt at jeg bruker deg som illustrasjon på mitt poeng - men hvis 2 uker av 52 i året er det bikkjenes behov blir satt 100 % til side (vi får jo håpe at hundepasseren beholder helsa, ihvertfall) - og gir full frihet til å disponere tiden (fokus) på barn, så synes ihvertfall jeg det er begredelig... Sorry.

[Margrete]

Du får ha meg unnskyldt at jeg bruker deg som illustrasjon på mitt poeng - men hvis 2 uker av 52 i året er det bikkjenes behov blir satt 100 % til side (vi får jo håpe at hundepasseren beholder helsa, ihvertfall) - og gir full frihet til å disponere tiden (fokus) på barn, så synes ihvertfall jeg det er begredelig... Sorry.

Godt du sa det

[Linda Marie]

Jeg synes mange tar alt for lettvint på det å skaffe seg hund. Plutselig passer det ikke inn lenger pga forskjellige grunner. Slike som velger å avlive eller gi bort hunden av for "dårlige" grunner har jeg ikke noe til overs for..

Sorry, men jeg kunne aldri vært sammen med noen som ikke tåler hund, jeg ville aldri flyttet til en plass jeg ikke kunne ha hund osv osv. Jeg kan ikke se for meg et liv uten dyrene mine og vil gjøre alt i min makt for å beholde dem.

Så du ville heller valgt å bo på gata med barna, enn omplassere hunden, fordi det eneste stedet du får å bo er en blokk hvor dyr ikke er tillatt? Klarer ikke helt å se for meg at det skjer...

[thomas84]

Så du ville heller valgt å bo på gata med barna, enn omplassere hunden, fordi det eneste stedet du får å bo er en blokk hvor dyr ikke er tillatt? Klarer ikke helt å se for meg at det skjer...

Merkelig problemstilling. Hvem er det som må velge mellom blokk med dyreforbud og et liv på gata?

[Linda Marie]

Merkelig problemstilling. Hvem er det som må velge mellom blokk med dyreforbud og et liv på gata?

Det har nettopp vært en i media som valgte dette. Og jeg hadde selv det valget en gang i tiden. Fikk ingen mulighet til å se meg om etter leilighet hvor hund var lovlig. Så derfor måtte jeg omplassere hunden og flytte i blokk hvor hund var forbudt.

[thomas84]

Det har nettopp vært en i media som valgte dette. Og jeg hadde selv det valget en gang i tiden. Fikk ingen mulighet til å se meg om etter leilighet hvor hund var lovlig. Så derfor måtte jeg omplassere hunden og flytte i blokk hvor hund var forbudt.

Hvor i landet var dette?

[Linda Marie]

Hvor i landet var dette?

Lurer på om det var i Arendal. Har kun lest i papiravis. Og hvis du ikke tror det er mulig, har du et feil syn på verden. Å eie hund/dyr er ikke en menneskerett. Du kan selv prøve å snakke med sosialkontor om de har leilighet hvor dyr er tillatt. Så må du stå på venteliste til andre flytter ut. Og hvor skal du gjøre av deg i mellomtiden? Ikke alle som eier dyr kommer fra det rike laget i samfunnet...

[Polaris]

http://dt.no/article/20081224/NYHET/206818851

Det var nettopp en i Drammen som valgte å bo på gata da kommunen ikke kunne gi han en leilighet det var lov å ha hund.

[Tapper]

Noen ganger er det til det beste for hunden å bli omplassert. For endringer i livsituasjonen kan skje. Og hverdagen snudd på hodet. Å holde på en hund som helt klart ikke får det den trenger av kjærlighet/stimuli/whatever, ville vært egoistisk. Det blir jo nesten det samme som å sette barnet sitt i fosterhjem fordi man ikke har evne til å gi barnet det det trenger. Noen vil kanskje si men da skulle man ikke fått barn i utganspunktet, men man kan ikke vite hva morgendagen bringer av sykdommer, både fysiske så vel som psykiske. har man tatt valget å omplassere hunden (eller barnet) sitt, så er det forhåpentligvis et gjennomtenkt og vanskelig valg, av hensyn til hundens (eller barnets) beste.

Men derimot, så er det jo ikke en hemmelighet at noen skaffer seg hund uten å innse hva det innebærer, og gir opp når den kommer i trassalderen osv. Det er ikke greit. Heller ikke at hunden er en pyntegjenstand, i mangel av noe annet å kalle det, og kvitter seg med den når det faller seg slik. Uten å prøve å finne på noe slik at de kan beholde hunden. For noe må man ofte, og dette burde man være klar over når man skaffer seg hund. Må man flytte, så prøver man jo selvsagt å finne en plass hvor man kan ha hund, skal man på helgetur og ikke finner noen til å passe hunden, så avliver man den ikke. De menneskene som skaffer seg hund akkurat som om det er en ting, burde få et spark i ræ**.

Ja, poenget mitt er hvertfall at folk bør tenke seg om før man skaffer hund. I utgangspunket så skaffer man seg en hund for å ha den i ca. 12 år, og vet det når man skaffer seg en hund. Men situasjoner kan skje, og klarer man ikke ta vare på hunden, så er det til det beste for hunden å omplasseres til noen som kan, evt. sette på for i en periode som kanskje er vanskelig.

men jeg tror ikke jeg hadde klart å omplassere min hund og priser meg lykkelig for at jeg har så mange som er glad i han og kan hjelpe meg å ta vare på han. Som nå, når jeg ikke kan ha han boende hos meg p.g.a. utdanning. Eller...jeg skulle vel kanskje droppe utdanningen min for å kunne være der 100 % for hunden min?...

[Linda Marie]

http://dt.no/article/20081224/NYHET/206818851

Det var nettopp en i Drammen som valgte å bo på gata da kommunen ikke kunne gi han en leilighet det var lov å ha hund.

Ja, beklager. Det var han jeg siktet til.

[Illiya]

Jeg måtte omplassere min hund etter at den ble aggressiv mot ungene under sykdom (smerter), og det ga seg ikke da den ble frisk heller. Det var forferdelig tungt å gjøre det, men hunden ville før eller senere ha angrepet, så jeg hadde i realiteten ikke noe valg.

Det tok faktisk over 10 år før jeg skaffet meg hund igjen. Ville ikke prøve igjen, for det var så leit det som skjedde da. Hunden var en avbalansert og flott hund, og når dette kunne skje med den, kunne det skje med alle...Bestemte meg for at ungene skulle være store hvis jeg skulle ha hund igjen.

Nå har jeg tatt steget igjen, sitter her med ei lita Cane Corso jente på 10 uker.

[SiriEveline]

Det er forskjellige måter og grunner til å omplassere. Noen kan man tolerere andre ikke. Ta meg selv f.eks. jeg er en 19år gammel student som kjøpte meg hund like før jul, hun er nå 5,5måneder gammel selv. Si at jeg plutselig innser at studier og hund blir for mye, ja da er det virkelig min egen feil og da bør alt gjøres sånn at hunden får det best mulig, selvom det betyr at all fritiden min som var beregnet til venner blir benyttet til studier istedenfor.

Men hvis jeg nå plutselig skulle bli gravid, miste kjæresten, leiligheten osv. som gjør at det rett og slett ikke går å ha hund. Vel, da ville jeg bedt mor og far om å passe henne. Noe de allerede har sagt at de er villige til å gjøre hvis jeg skulle trenge det i forbindelse med studier eller andre ting. Og hvis jeg skal ut på fest, så er det de som spørr om de kan passe vofsen for meg. Men dette er noe jeg helst ikke ønsker, jeg vil jo bare ha godjenta med meg hele tiden. Savner henne MASSE hvis hun sover hos foreldrene mine en natt liksom..

Dessverre er det jo sånn at ikke alle har foreldre med mulighet til å passe hunden.. så hadde jeg vært ute for en situasjon hvor jeg ikke kan ha hunden så vil jo omplassering være et godt alternativ..

[Nowisclee]

Jeg tror folk må se an seg selv og hunden. Om man synes at hundeholdet er et ork, man får ikke til noe med bikkja, bikkja bryr seg ikke noe særlig med deg, du har egentlig for lite overskudd pga jobb eller depresjoner eller hva som helst, så er det jo bedre for hunden å komme til et sted der den kan få det den trenger, av kjærlighet, bruk og stimuli, der den blir mer verdsatt og mest sannsynlig vil trives bedre?

Kan jo bare se på meg og Roya, jeg får ikke til så fryktelig mye med henne, jeg har ikke kunnskapen eller evnen til å få fram det beste i henne merker jeg, jeg blir usikker når jeg trener henne fordi hun overser meg, og da overser hun meg enda mer, jeg har klart å ødelegge innkallingen totalt her hjemme og på tur, og virker ikke som jeg klarer å få den tilbake tross 2 kurs på 10 og 11 kvelder der hun har vært en engel og oppført seg skrekkelig bra.

Her hjemme kommer hun til andre som roper, men ikke til meg, hun går pent i bånd med andre, ikke med meg, hun hopper og biter i armer og bein på meg, ikke på andre, og da lurer jeg litt på, om det egentlig er rett av meg å beholde henne, når jeg faktisk ikke klarer å få fram det beste i henne? Jeg tror hun kunne vært en enda lykkeligere, mer tilfreds, lydig og harmonisk hund hos noen andre.

Er det ikke da egoistisk av meg å beholde henne fordi jeg vil ha henne, hvis hun kunne hatt det bedre hos noen andre med mer kunnskap? Eller er det helt riktig å beholde henne, slik at hun slipper å flytte, og slipper den opprivende opplevelsen?

[Kira]

*klippe*Er det ikke da egoistisk av meg å beholde henne fordi jeg vil ha henne, hvis hun kunne hatt det bedre hos noen andre med mer kunnskap? Eller er det helt riktig å beholde henne, slik at hun slipper å flytte, og slipper den opprivende opplevelsen?

Uten at du skal ta mine ord direkte, så ville jeg, i din situasjon sannsynligvis omplassert henne. Selv om det vil være veldig tungt for deg, så er jo kjemi viktig, og om man kan finne et hjem hvor bikkja kan få utvikle seg mer, så er det jo verdt det for dere begge.

Når det gjelder generelt grunnlag, så virker det som det er mange som omplasserer for fort og av grunner som virker veldig svake. Men det er jo fullt mulig at grunnen deres er stor nok, og det er jo individuelt hvor lenge man orker å ha det trangt eller hva det enn måtte være. Selv om man har forsikret seg om at man kan ha hunden hvis gitte ting skjer, så kan det plutselig dukke opp ting man ikke kunne forutsett.

Jeg var før veldig sånn at omplassering skulle aldri skje, men jeg kan nå se at det faktisk er mange tilfeller hvor det faktisk er det beste for både hund og eier.

[Guest Gråtass]

Er det ikke da egoistisk av meg å beholde henne fordi jeg vil ha henne, hvis hun kunne hatt det bedre hos noen andre med mer kunnskap? Eller er det helt riktig å beholde henne, slik at hun slipper å flytte, og slipper den opprivende opplevelsen?

Jeg tror det er mer opprivende for eier enn for hund, de er svært tilpassningsdyktige og er stort sett fornøyde..

[Bambi]

Etter å ha sett mange annonser på nettet om hunder som omplasseres og selges grunnet forandringer i familien, de er for små/store til å brukes til det man hadde tenkt og diverse andre grunner lurer jeg på hvorfor man skaffer seg hund.

Hvorfor skaffet dere hund??

Og når dere har skaffet hund, hvor langt går dere for å beholde den til tross for nye familiemedlemmer eller endret livssituasjon??

Jeg skaffet meg hund fordi verden er ett tomt og kjedelig sted uten. Jeg er vant med å ha 4 bein tusle rundt omkring i huset, 4 bein i senga, 4 bein på fanget og nede ved bena dine i dekk mens du spiser. Og når jeg flyttet ut så var jeg uten hund i 2 år, dog jeg hadde min samboer, var det veldig tomt følte jeg. 

Jeg fikk en økt hundeinterresse ved cavalieren min, mer enn det jeg hadde.

Ettersom at jeg er utrolig glad i barn og gjerne skulle hatt 1-2 stk så vil det aldri skje for meg(steril), så derfor ville jeg gått veldig langt før Sofus evt hadde blitt borte i mitt liv. 

[Nowisclee]

Uten at du skal ta mine ord direkte, så ville jeg, i din situasjon sannsynligvis omplassert henne. Selv om det vil være veldig tungt for deg, så er jo kjemi viktig, og om man kan finne et hjem hvor bikkja kan få utvikle seg mer, så er det jo verdt det for dere begge.

Når det gjelder generelt grunnlag, så virker det som det er mange som omplasserer for fort og av grunner som virker veldig svake. Men det er jo fullt mulig at grunnen deres er stor nok, og det er jo individuelt hvor lenge man orker å ha det trangt eller hva det enn måtte være. Selv om man har forsikret seg om at man kan ha hunden hvis gitte ting skjer, så kan det plutselig dukke opp ting man ikke kunne forutsett.

Jeg var før veldig sånn at omplassering skulle aldri skje, men jeg kan nå se at det faktisk er mange tilfeller hvor det faktisk er det beste for både hund og eier.

Ja, det ville vært veldig tungt, og hun er jo verdens beste innendørs. Men jeg kan jo ikke ha bikkja inne hele livet heller. Men, jeg har absolutt ikke bestemt meg for å omplassere, vi prøver fortsatt, og om vi nå får til noe, så blir hun. Men om det fortsetter på samme linja som før, så kommer jeg til å vurdere det, og snakke med oppdretteren.

Ja, og ikke minst så kan man jo si at om man ikke trives med hundeholdet, hva er det da som gjør at man absolutt skal? Selvfølgelig skulle man undersøkt mer på forhånd, vært sikrere på at man ville ha hund, men om en person finner ut at denne hunden her og dette hundeholdet her er BARE slitsomt og ikke noe morro, så er det jo bedre for både hund og eier om man omplasserer. (vel og merke til det rette hjemmet, ikke bare til den første som er villig til å hente hunden..)

Jeg tror det er mer opprivende for eier enn for hund, de er svært tilpassningsdyktige og er stort sett fornøyde..

Ja, det vil også jeg si, ser jo hundene som kommer til pensjonatet her er superfornøyde når de kommer, de piper kanskje littegrann akkurat i det eieren går, og de fortsatt ser eiern, og om de må stå alene litt så bjeffer de gjerne, men så snart de får komme inn, så er de fornøyde. Og så har de det supermorro mens de er her, og like fornøyde når eierne kommer for å hente dem igjen.

Så de aller fleste hunder er egentlig stort sett fornøyde så lenge de får mat, vann, lufte seg, løpe, leke og litt oppmerksomhet og kos, uansett hvor de er. (selv om vi eierne ikke liker å tenke sånn..)

Nei, omplassering er en vanskelig ting, en tung avgjørelse, og ikke noe man skal ta lett på. Hunder er ikke bruk- og kast-gjenstander, de er levende vesener, men, dersom man virkelig tror at hunden kan få det bedre et annet sted, vil jeg si at det er bedre å omplassere, egentlig, heller enn at bikkja skal gå rundt og ikke få fullt ut det den trenger, eller føle på den dårlige stemningen som er hvis eiern er oppgitt, lei eller sliten av alt sammen. Jeg tror heller man skal sette fokus på det å tenke seg om før man skaffer seg hund, enn å klage på at folk omplasserer alt for lett. Hovedproblemet er vel egentlig at folk skaffer seg hund alt for lett, uten å vite hva de går til, kanskje? (virker sånn for meg)

[Brimm]

Det har nettopp vært en i media som valgte dette. Og jeg hadde selv det valget en gang i tiden. Fikk ingen mulighet til å se meg om etter leilighet hvor hund var lovlig. Så derfor måtte jeg omplassere hunden og flytte i blokk hvor hund var forbudt.

Det var jo synd men - Måtte du bo i Blokk? d fatter jeg ikke - å ha hund/hunder er VIRKELIG et problem når man må leie bolig d er bra sikkert, ikke lenge siden jeg hadde store problemer med bolig , måtte selge og gå over til å leie å d var helt umulig - nå har jo jeg flere hunder og da - så d var og ventet - men d ordner seg for snille gutter vet du

D er bare å se på leil til leie alle Skriver - ikke dyr

[simira]

En ting jeg legger merke til her som ikke er nevnt. De aller fleste på forumet her (og som har hund ellers, tror jeg) skaffer seg hund som selskap, en venn i hverdagen, et familiemedlem, osv. De fleste har håp og ambisjoner om å bruke hunden til utstilling, agility, jakt o.l., men det er ikke hovedmotivasjonen for å skaffe hunden.

Men hva med denne gruppen mennesker? Erfarne hundeeiere som skaffer en rase etter lenge planlagte kull av "riktige" linjer, til jakt, konkurranse eller avl, med det formål å nå høyt og langt. Og så, etter et par års hard jobbing, så viser det seg at hunden har hd, dårlige knær, allergi, eller andre problemer som gjør at den ikke egner seg til formålet. Personen har kanskje lagt dobbelt så mye tid og penger i anskaffelse og trening av denne hunden (import, spesialbehandling +++) som mange "familiehundfolk", og så kan ikke hunden brukes. Gir man da blaffen i det man egentlig var interessert i?

Det er ikke altfor sjelden at oppdrettere og andre omplasserer hunder som viser seg å ikke egne seg til det tenkte formålet, til folk som vil ha nettopp en familie- og kosehund.

Er dette greit?