Hvor lenge mellom gammel og ny hund?

[Gjest]

Hei, jeg er ikke så aktiv her inne enda - men har planer om å bli det når jeg har litt bedre tid, og spesielt når jeg skal ha valp etterhvert...

I helgen mistet vi hunden vår, beardisen jeg har vokst opp med som ble med på flyttelasset da jeg flyttet hjemmefra. Hun ble 13 og et halvt, og var selvfølgelig verdens beste hund

Det er så ufattelig tomt her nå! Savner henne skrekkelig, savner til og med å måtte stå opp ekstra tidlig for å gå tur, å tørke opp uhell av diverse slag inne, og den glade tassingen inn på kjøkkenet ved foringstid.. Tråkker over henne hver morgen, selv om hun ikke ligger der - og 'ser' og hører henne fortsatt...

Selvfølgelig er det akkurat henne jeg vil ha tilbake, men bare det å ikke ha hund er rett og slett forferdelig...

Planen har hele tiden vært og få valp til sommeren, fordi jeg er ferdig med studiene mine da og har tid til valpen

Nå som jeg ikke har noe hund i det hele tatt, føles det veldig lenge å vente..

Men uansett - tråden skulle egentlig handle om hvor lang tid det gikk 'mellom' hundene deres, og hva slagst tidsperspektiv dere syntes er mest ideelt, før man får ny hund når man har mistet sin beste venn.

[Benedicte]

Utrolig trist å høre om hunden din, det er helt forferdelig hvordan man savner de.

Jeg tror ikke jeg kunne klart meg uten hund selv for en liten periode, og har alltid hatt to hunder eller flere. Da blir tomrommet mindre når man mister en hund, selv om det ikke det er grunnen til at jeg velger å ha flere.

Ta den tiden du trenger til å summe deg og tenk nøye over om du er klar for ny valp eller ikke. Husk at du skal ha den nye hunden forhåpentligvis i 13 nye år

[Lemen]

Da jeg mistet min Sophus så "måtte" jeg ha en ny hund med en gang. Det føltes hvertfall sånn. Sophus var kronisk syk og jeg hadde satt en dato og forberedt meg til å måtte avlive han, men jeg var ikke forberedt på hvor tomt det ble etterpå. Jeg synes jeg hørte han og så han i øyekroken og savnet han (og gjør det fremdeles) veldig. Det eneste som kunne "fikse" savnet var en ny hund, trodde jeg. Det er ikke sånn det fungerer i praksis, men det var det jeg trodde. Så jeg bestilte valp og fikk den 4 mnd senere. Og det hjalp veldig for da hadde jeg ikke tid til å savne og tenke på han så mye, men Sølve (valpen) er ikke Sophus, han er Sølve og enda så glad jeg er i han er han ikke Sophus..

Gleden over å få ny hund er kjempestor og fokus skifter fra den gamle hunden til den nye selvfølgelig, men for min egen del er jeg glad jeg ikke fikk ny hund med engang. Da tror jeg at jeg hadde sammenliknet valpen med Sophus mye mer, en helt urettferdig sammenlikning som er der fordi jeg fremdeles savner Sophus. Sophus var kanskje min "once in a lifetime" hund og derfor har jeg så sterke følelser for han et år etter hans død. Forstå meg rett Sølve er verdens beste Sølve og jeg er utrolig glad for at jeg kjøpte akkurat han, men jeg er glad jeg ventet litt før jeg tok spranget igjen.

[Raksha]

Fryktelig trist å høre om hunden din, føler med deg!

Når det gjelder ny hund, så tror jeg ikke det finnes noen fasit, det må bli når du er klar, og det er kun du som kan svare på det.

Da jeg mista den første min for halvannet år siden, hadde jeg en annen hund, da hadde jeg planer om å få en ny valp etter fire - fem mnd. Sjebnen, eller hva det nå var, ville det ikke slik, så det tok ikke mer enn 10 uker får den nye valpen var på plass. Jeg hadde det ikke veldig bra da jeg dro for å hente valpen, men da jeg satt med henne på skuldra på vei hjem, så hadde jeg roen igjen, da var det greit.

Da jeg etter kort tid mista den andre hunden min valgte jeg å ikke planlegge ny valp med det første - jeg hadde allerede en valp på 8 mnd, som krevde sitt. Så planen var å vente til hun ble to år før det kom en ny inn i hus, og begynte såvidt å sondere terrenget i rasen jeg hadde sett meg ut. Jeg trives godt med to hunder i hus, og endel av det er nok for å slippe å sitte uten hund når en går bort.

Men så ville det ikke bli som jeg planla likevel, valpen min ble syk, og jeg visste hvilken vei det bar selv om jeg ville prøve det jeg kunne og mente var rettferdig før jeg gav opp. Da jeg fikk diagnose på Knøttis tok jeg kontakt med oppdretterne jeg hadde sett meg ut for ny valp et år senere, forklarte situasjonen og fikk sette meg opp på liste på et kull som var vel så bra kombinasjon, men som skulle komme mye tidligere. Lille Knøttisen min fikk sovne inn da nye valpen var en uke gammel. De syv ukene uten egen hund var utrolig kjipe, og jeg lånte hunder i to uker for å slippe den øredøvende stillheten i leiligheten - resten av tiden jobbet jeg døgnet rundt.

Jeg trives ikke uten hund i hus, jeg visner bort og "virker ikke" - antakeligvis hadde det gått over om jeg hadde gitt det mer tid, jeg håper hvertfall det. Når jeg ser tilbake på det nå, så var det "lenge nok" å vente, og jeg angrer ikke på at jeg tok til meg en ny hund så fort - men skulle jeg gjort det om igjen, så hadde jeg nok ikke valgt en valp. (Selv om hun jeg har nå selvsagt er verdens beste... )

[PsychoLynx]

Jeg burde vel absolutt ikke blitt sjokkert over at jeg måtte ta Buffy når jeg måtte, for hun hadde vært syk lenge. Men allikevel hadde jeg vel ikke akkurat noen ny hund på trappene.

Jeg vurderte nye hunder flere ganger samtidig som jeg hadde Buffy, for å kunne "overlappe". Men siden Buffy var den hun var, så lot jeg det være. (Hun hadde ikke vært noe som en ny valp burde lære av, for å si det sånn).

Da Buffy fikk slippe begynte letingen min med engang.... Jeg hadde hunder på besøk for kortere perioder (venners hunder), og etterhvert tok jeg en omplasseringshund inn i huset på prøve. Men siden hun helst ville spise kattene mine til frokost, og absolutt ikke så ut til å ville gi seg med dette, så måtte jeg sende henne tilbake etter kun 2 dager. Verdens nydeligeste og herligste lille blandingshund. Perfekt på ALLE måter, bortsett fra disse kattespise tendensene...

Etter dette vurderte jeg mange hunder. Men siden jeg ikke akkurat fikk pengene til å vokse på trær, så sleit jeg med å kunne gi 8-10.000 kr på stående fot for en renraset hund. Var inne på tanken på foravtale flere ganger, men det passet aldri.

Så kom jeg over et valpekull da det hadde gått 8 mnd... Og jeg bestilte MIN valp. Desverre skjærte jo dette seg, og jeg valgte å selge valpen etter kun 3 uker hos meg. Men det var vel egentlig først etter SÅ lang tid jeg følte det ble helt rett å faktisk få en ny hund inn i huset.

Det var først da jeg kanskje klarte å tenke såpass at den nye hunden IKKE ville være en ny BUffy, men et nytt individ..

Og etter jeg solgte Luna, tok det kun 2,5 uke før jeg hadde Bridie i hus, og hun ble... Nå leter jeg så smått etter nr to allerede Men det må være rett hund, rett tid osv osv. Så det kan fint ta MANGE år før den neste/nr to kommer

[Gjest]

Uff så trist å høre Raksha... *klem*

Det er det jeg lurer på også.. jeg har så å si aldri vært uten hund - vil denne grusomme 'stillheten' gå over ...?

Vil det bli lettere etterhvert? Har lyst på ny hund med en gang tror jeg, men med haugevis av eksamener og hovedoppgave dette året så vet fornuften at det er best å vente... Det ER forskjell på å ha en gammel hund og en valp..

Vil jo ha mye tid til valpen når den kommer, og heller ikke at det skal gå utover studiene som er veldig viktige nå det siste året. Men hadde kanskje vært litt roligere om jeg visste det var helt 100 % sikkert at jeg får valpen til våren / sommeren som tenkt - så kanskje ikke så dumt å høre med oppdretteren jeg har tenkt på, og evt sette seg på venteliste hos flere dersom jeg er langt bak i køen. (Litt usikker).

[Kristiin]

vis du velger å få ny valp med en gang, får du ikke tid til å gå å grine over den som har forlatt deg

Den nye valpen er full med kjælighet og trenger oppmerksomhet

[Guest lijenta]

Første gangen som jeg skulle ta hund så ringte jeg oppdretter og tutende fortalte at jeg skulle ta hunden i morgen. Ja svarte hun jeg har et kull som ble født i går og hvis du vil så har jeg et til høsten. Det ble hund fra det kullet som ble født dagen før. Det er det lengste jeg ahr vært uten hund altså to mnder. Etter dette har det ikke vært store unoter så jeg har overlappet og skaffet meg hund igjen før jeg har måtte ta den gamle.

[Raksha]

Uff så trist å høre Raksha... *klem*

Det er det jeg lurer på også.. jeg har så å si aldri vært uten hund - vil denne grusomme 'stillheten' gå over ...?

Vil det bli lettere etterhvert? Har lyst på ny hund med en gang tror jeg, men med haugevis av eksamener og hovedoppgave dette året så vet fornuften at det er best å vente... Det ER forskjell på å ha en gammel hund og en valp..

Vil jo ha mye tid til valpen når den kommer, og heller ikke at det skal gå utover studiene som er veldig viktige nå det siste året. Men hadde kanskje vært litt roligere om jeg visste det var helt 100 % sikkert at jeg får valpen til våren / sommeren som tenkt - så kanskje ikke så dumt å høre med oppdretteren jeg har tenkt på, og evt sette seg på venteliste hos flere dersom jeg er langt bak i køen. (Litt usikker).

Stillheten blir mindre merkbar etterhvert, ja. Men det tar tid. Og vaner sitter utrolig lenge i, jeg snudde meg for å se hvor Aro var før jeg satte ting på stuebordet helt til jeg flytta fra leiligheten, og jeg setter fremdeles beina forsiktig ned fra senga når jeg står opp, selv om jeg ikke har hatt hund som ligger klin intill senga mi om natta på et år nå. I starten er det fryktelig sårt å ta seg selv i slike "teite" ting, men etterhvert trekker man på smilebåndet og benytter sjansen til å mimre litt.

Jeg syns fremdeles senga mi er er skrekkelig tom og kald uten Knøttis der, og badet er ufulstendig, sofaen er bare teit. Men jeg vet at det går "over" - det blir lettere selv om det kommer perioder der man bare vil sette seg ned og grine fordi savnet blir så uendelig stort. Sorgen blir ikke mindre med en ny hund, man må gjennom den likefordømt. Stillheten og, for den nye hunden lager "feil" lyder. Men det hjelper å bare ha "noen" der. Jeg lånte hundene til ei venninne, og selv om det ikke var min hund som var der, så var jeg ikke helt alene, det var en firfoting der som sa god morgen til meg, ville ut og ville ha mat og oppmerksomhet.

Det jeg merka mest nå da jeg fikk Kahlo, var at det var så kjipt å starte på nytt, Knøttis ble bare ett år, og var endelig begynt å bli litt mer voksen i hodet, og det å starte på scratch igjen med ny valp, som ikke kunne noen ting, var skrekkelig frusterende.

Hvis fornuften din sier det er for tidlig, så er det nok det. Men det er aldri fortidlig å snakke med oppdrettere og vise interesse - spesielt om det er en rase som ikke er så lett å få tak i. Man må være mentalt klar for valp som krever mye av en. Personlig syns jeg tilværelsen som student og hundeeier er helt genial, men det er meg.

[Fjollebolle]

Jeg mistet gamlemoren min rundt juletider i fjor. Hun ble 14 og slet med forkalkninger, så det kom jo ikke som en bombe, men det var helt forjævlig likevel. Fikk henne da jeg var tolv så kan si vi vokste opp sammen, var bare helt feil at hun ikke var der lenger. For min del, og jeg vet ikke om dette var fordi hun var gammel og jeg hadde litt tid å "venne meg til" tanken på at hun kom til å dø, så ville jeg ha valp ganske raskt igjen. Ble første gang uten hund i huset siden jeg var en ni år, så det kjentes bare ufattelig tomt. Luno ble født en tre dager etter at Dibah døde, så sånn sett passet det tidsmessig veldig bra (litt rart å si det sånn, men skjønner kanskje hva jeg mener); fikk litt tid til å sørge og var klar som et egg da lille turbotassen kom i hus. Blir jo fortsatt vemodig av å se bilder av gamlejenten, men ikke trist i grunnen. Det var riktig å gi slipp på henne, men det er noe helt annet enn å miste en ung hund (vi hadde en Cairn for flere år siden som fikk svulst og måtte avlives da han var rundt halvannet år), så føler med deg Raksha.

Vel, litt rotete innlegg dette, men oppsummeringen blir vel i dette tilfellet ble det riktig for meg med ny hund rimelig fort, men jeg vet ikke om det ville vært annerledes om jeg hadde mistet en hund i ung alder. Men litt tid tror jeg jeg ville trengt uansett; både for å få kommet over den verste sorgen og for å 100% sikker på at jeg så den nye hunden som et eget individ og ikke bare en erstatning for den gamle (ikke det at jeg noensinne tror jeg ville ha akkurat det problemet med den lille trollungen min, han har mer enn nok personlighet han )

[Toril]

Føler med deg . For min del gikk det to år fra jeg mistet min første egne hund til jeg kjøpte en ny.Laaannngge to år,hvor jeg lånte hunder fra venner å bekjente støtt og stadig. Og når den nye endelig kom i hus, så byttet jeg til en helt annen rase.Jeg orket ikke å se noen som lignet den gamle dronninga og ikke var henne.Nå i ettertid har jeg stort sett hatt to hunder og vært heldig sånn at det har blitt en naturlig overlapping.Men etter 21 år så har jeg fortsatt ikke tatt tilbake den perfekte rasen og vil nok aldri gjøre det heller. Ikke noe galt å si om de nåværende,men noe eget var det med den første...... Du vil selv vite når tiden er inne til å høre nye poter over gulvet vet du

[ipadda]

Om du føler deg klar for en ny hund. Har tid og krefter, syns jeg du skal vurdere det. Jeg har aldri mistet en hund på den måten, men min tibbe ble stjålet fra meg.. da var jeg så knust at mine foreldre gikk til verks!

Det gikk vel 2-3 mnd og jeg gren hver kveld før jeg la meg fordi jeg ikke hadde noen hund og ha i sengen.

Jeg vet, at om Betty skulle forsvinne(håper jo ikke det, hun er jo bare 10mnd) så hadde jeg ikke klart meg lenge uten hund.... selv om vi har to til hjemme!

[Renate A]

Jeg kommer til å skaffe meg ny hund med en gang når Chicka blir borte, jeg vet at jeg kommer til å slite veldig med tomheten og når jeg samtidig vet at jeg ikke kommer til å klare å leve uten hund (er en livsstil å ha hund) så ser jeg ingen grunn til å vente.

INGEN hund kommer til å erstatte den Chicka var, så det blir ingen erstattning, som mange er så redd for at det skal bli når man skaffer seg en ny hund rett etter at den andre er død.

Jeg hadde katt før Chicka kom i hus, da katten døde så tok det ca 4-5dager med tomhet før jeg og ex-samboer fikk Chicka i hus, det er den beste dagen i hele mitt liv.

[Margrete]

vis du velger å få ny valp med en gang, får du ikke tid til å gå å grine over den som har forlatt deg

Den nye valpen er full med kjælighet og trenger oppmerksomhet

Ikke alle sørger som en selv gjør. Kan jo hende at nettopp det å ha en ny valp i huset gir det rommet en trenger. En liten pels å gråte i, en liten kropp å le av, en kropp som er avhengig av deg, det kan gi enormt mye det å.

Til topic: Jeg har faktisk brukt litt tid mellom hundene mine... men det har vært pga ytre på virkninger som barn, utdannelse, hus, jobb osv. Nå mistet jeg min i januar, men så hadde jeg igjen den yngste. Jeg skulle ALDRI har to hunder igjen.. Her sitter jeg å venter på ny valp, og hun har jeg ventet på siden mai Så denne gangen tok det ikke mer enn 3 mnd.

Så jeg tror også det kommer når du er klar for det.

[Gjest]

Sukk ja, jeg tror jeg nok egentlig har lyst på valp nå jeg... Men det begrenser seg vel litt naturlig også, jeg har lyst på welsh springer spaniel, og det er ikke så mange av den rasen. Oppdretteren jeg har tenkt på skal ha et kull i løpet av våren 2009, jeg har skrevet å spurt hva hun tror om sjansen der. Hvis jeg skal ha noe før må jeg antageligvis lete utenfor landets grenser.

Uansett er det vel ikke så lenge til våren / sommeren nå da..

Men det er fryktelig tomt å ikke ha hund ihvertfall.

Jeg syntes det var fint å lese svarene deres, takk

[Guest janson]

Trist å høre om beardisen din, det er vondt det der.

På søndag er det 2 måneder siden vi plutselig mistet vår, han skulle ha fylt 8 år uken etter og vi trodde han skulle leve i alle fall to år til. Så det var litt av et sjokk. Bor ikke hjemme pga studier, og det er egentlig litt deilig. Da var det lettere å få det på avstand, men nå som jeg er hjemme så er det veldig vondt igjen. Spesielt om formiddagene, de var liksom våre, når andre var på skole/jobb.

Men her i familien er det veldig forskjellig. Det tok 10 år mellom mors første hund til vi fikk vår neste, hun taklet ikke tanken på å få ny. Spesielt ikke av samme rasen, hun var redd det skulle bli for tungt. Men som hun sa senere, at selv om de hadde en del likhetstrekk, så var de likevel så forskjellige. Den gangen var jo også situasjonen litt annerledes da jeg og bror var mindre og de hadde oss å fokusere på. Nå er jo både jeg og bror ute av huset og jeg tror de savner det å ha hund. Spesielt far, men ingen av dem føler seg klare for en ny én helt ennå. Og det passer jo ikke med jobb heller. Men jeg er rimelig sikker på at det kommer til å dukke opp en ny én når mor blir pensjonist. Bror kan heller ikke tenke seg ny hund ennå, mens jeg vurderer ny allerede. Men det blir jo uansett ikke før i 2010, pga studier og semester i utlandet. Men hadde det vært mulig så ville jeg helst hatt en tuslende rundt allerede i dag.

[Tonje]

Fra jeg mistet min første hund til jeg fikk min andre(Ike) tok det ca et halvt år. Jeg villa ha ny hund med en gang, men pga at jeg bodde hjemme måtte det litt overtalelse til først. Jeg satt på pc`n å kikka på alt som hadde med hund å gjøre nesten hver dag. Gikk også en tur uten hund ikke så lenge etter at hun ble avlivet,og det er noe av det tristeste jeg har gjort. Det ble helt feil å gå der å trutle uten noen ved min side. Hvordan jeg reagerer når en av de jeg har nå forsvinner vet jeg ikke, da har jeg jo forhåpentligvis fremdeles en å trøste meg med enda noen år.Nei huff dette ble trist å tenke på

[Gjest]

Nå har det romstert litt i hodet mitt de siste dagene...

Tror ikke jeg fungerer helt uten hund jeg heller..! Igår var vi å spiste middag hos en på jobben, jeg luftet dachsen hennes på tur, og hadde nesten ikke lyst til å gå inn igjen.. :blush:

På svenske Welsh klubben fant jeg masse oppdrettere, noen hadde til og med valper som er leveringsklare nå

Men jeg så meg ut et kull som blir født i desember og er leveringsklare i februar. Da blir det litt tid å forberede seg på :happy:

Jeg driver å mailer med oppdretter nå, spennende!

Dette hjalp litt på humøret

[Raksha]

Lykke til!

[Ingidano]

Sitter med det samme dilemmaet her, er bare tre uker siden min hund ble avlivd. Skulle gjerne hatt valp i huset med en gang, men finner feil med alt som kan virke interessant. For meg er det ett tegn på at eg ikkje er klar - enda. Men etter å ha sust masse rundt på nettet, kan det hende at det kommer valp i huset i januar.

[MariaN]

Da min første døde bare syv mnd gammel fikk vi en ny to mnd senere ca. Hun var IKKE planlagt da. Stod tilfeldigvis en annonse i lokalavisen, som vi ringte på, besøkte og tok med oss hjem

Jeg mener det var skjebnene jeg da(ikke at jeg er tilhenger av den slags). Første og siste gang jeg har sett den rasen i avisa, og det var kun ei tispe til salgs

dessverre ble hun bare to år.. så hva denne skjebnen ville meg er ikke godt å si. Men der og da var hun som sendt fra himmelen.