Gå til innhold
Hundesonen.no

Var det bare oss?


Decarabia

Recommended Posts

For 14 år siden kjøpte vi en rottweilertispe. Dvs mamma kjøpte den. Dette var en super hund og en elskverdig hund og en skikkelig vakthund hvis det måtte til. Hun var snaill som dagen var lang. Eneste var at hun plukke mennesker. Høyrøstede mennesker som oppå det hele dytta og tok på oss det ble ikke tolerert. Kun av folk hun kjente fra før av.

Ettersom jeg var 10 år hadde jeg jo ikke snøring på det med lydighet, så jeg lærte jo kun denne hunden å sitte, gi labb og dekk. Jeg og rottisen var et godt team og hun visste jeg var sjefen selv i min unge alder. Da hun var 3 og jeg 13 begynte jeg å lære henne å trekke. Jeg fikk en vogn og sele og hun trakk med hver dag. Min vekt var aldri noe hinder for henne. Heller ikke min mors vekt var noe hinder. Hun trakk som om vi var fjør.

Mamma følte seg konfortable med å la oss gå på tur alene også. Kontrollen hadde jeg uansett situasjon. Samma hva vi traff på.

Så var det det med selve rottisen da. De rottweileren idag trenger mye stimuli både mentalt og fysisk. Men dette var faktisk noe vår rottweiler ikke fikk så mye av, hvertfall mentale stimuli. Men hun ødela skjelden bortsett fra når hun var valp og måtte lære at ting er fy fy å ødelegge. Raya trengte faktisk ikke mye mental stimuli, hun storkoste seg med det hun fikk. Og hun var en lykkelig hund som elsket å kose. Begynte man først å klø henne ble man heller ikke kvitt henne.

Dessuten var vår rottis veldig liten og mer kompakt sammenlignet med de rottisene jeg ser idag.

Var/er dette normalt for en rottweiler? Eller var vi bare veldig heldige med den vi fikk? Vet jo at vår rottis var av den gamle typen. Hun døde i februar i fjor 2 mnd før hun fylte 13.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette minner meg veldig mye om meg og schæferen som jeg vokste opp med.

Jeg mistenker at de gode gamle familiehundene er en utdødd rase, eller så var hundeholdet veldig mye anderledes før enn det er i dag.

Jeg har en mistanke om at hundeholdet var annerledes før jeg da. Da en hund var en hund, og lederskap og rangordning mellom hund og menneske ikke var et nærmest tabubelagt tema.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette minner meg veldig mye om meg og schæferen som jeg vokste opp med.

Jeg mistenker at de gode gamle familiehundene er en utdødd rase, eller så var hundeholdet veldig mye anderledes før enn det er i dag.

ja helt enig :D Vokste opp med en Sheltie som vi fikk da jeg var 4 år gamel. Hun måtte vi avlive for 1 år siden nå. ;)

Hun va på størrelsen med en Collie, men hun var en sheltie :D hehe.. som alle sier om hunden sin: verdens herligeste hund ;)

helt enig i det at de gode gamle familiehundene er en utdødd rase :/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en mistanke om at hundeholdet var annerledes før jeg da. Da en hund var en hund, og lederskap og rangordning mellom hund og menneske ikke var et nærmest tabubelagt tema.

Og da en Schæfer ikke trengte å konkurrere i LP eller drive aktiv med spor eller annen bruks, da en Schæfer kunne bare være en turvenn og FAMILIEhund!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja dette synes jeg egentlig er interessante tanker.

Noe jeg prøvde å lufte i debattkjelleren - om "bruksraser som er in i tiden".

Når jeg plutselig har kommet inn på en slik tankegang tenker jeg ofte at det er jo veldig hvor aktiv man skal være med hundene. De skal trenes/shapes til LPkarriere fra dag 1 og godbitsporet er lagt ut 3 uker før valpen er hjemme. For å sette det på spissen.

Men samtidig må man kanskje ta hensyn til at internett er en ny og moderne kommunikasjonssak som kun gir enkelte representanter. Hvem sitter på forum? Jo de som er interessert i hund. Dermed får vi neppe inn de vanlige hundeeierene, "regular johns" som har en familiehund orgianale og ikke bryr seg noe mer om det.

Samtidig får vi gjerne inn den tredje versjonen og, de som lurer. De som vil ha valp og fant ut at nettet er et fint sted å starte. De får gjerne inn dette med LP/Bruks/agility hallelujaen og blir påvirket av det. Velger kanskje en annen rase enn det de egentlig ville valgt. Positivt/negativt? Who knows. Kan slå ut i begge retninger det. Evt. en annen delversjon er de som lurer på problemene bikkja deres har. De forsvinner gjerne fort ut igjen og. Og dermed har du en kjerne som representerer et over normalen aktivt hundeliv (med avvik, selvfølgelig).

Var det bare dere? Neppe, men det er sjelent man hører snakk om disse familiehundene. Det er jo de som presterer i ditt og datt og som gjør matmor så stolt så stolt som får hjemmesider. (For å sette det på spissen).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fant en interessant artikkel på internett om akkurat dette for en tid tilbake. Dessverre har jeg klart å rote bort linken.

En klikkertrener i England skrev om hvorfor det tilsynelatende er så mange 'problemhunder' i dag i forhold til hvordan det var for 30-40-50++ år siden. Hennes poeng er at vår egen hverdag - og derfor også hundens- har utviklet seg dramatisk. I 'gamle' dager så var mor hjemme, far på jobb og barn i skole. Når skole og jobb var over så var familien samlet hjemme og selv en energisk brukshundrase som en schäfer eller rotweiler fant nok av oppgaver i dette hjemmemiljøet til å holde seg sysselsatt - passe på mor på dagen i hennes gjøremål, leke med barna etter middag og kanskje far også likte å gå en lang kveldstur. I dag så ligger hunden hjemme alene flere timer per dag og familiemedlemmene er som snarest innom for å hive i seg litt mat og skifte klær før neste aktivitet utenfor hjemmet. en heldig hund blir også luftet før den igjen blir overlatt til seg selg 2-3 timer til.

Jeg ønsker absolutt ikke kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, men hvis man tar på seg det ansvaret å ha en hund så er det ikke noe man kan gjøre innimellom alt det andre man har lyst til å gjøre. I fritiden så er man hundeeier og plikter å sørge for at også hunden får et tilfredstillende liv og det betyr i praksis at man må ofre noe av sin egen frihet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en sånn rottis. Fikk henne da jeg var 1 år og hun var de snilleste, roligste og minst kravstore hunden man kan tenke seg. Hun dillet etter oss ungene bestandig og var det ikke noe spennende som skjedde, så gikk hun å la seg. Hun hadde et problem og det var et sinnsykt matforsvar. Det problemet ble aldri jobbet med, for vi lærte bare at når Roxy spiser SKAL hun ha fred! Og det fikk hun! Uansvarlig? Kanskje, men det var aldri noe problem hos oss eller han som overtok henne.

Vi hadde henne til hun var 6 år - da ble hun gitt til en venn av familien fordi det blei for mye for mamma med full jobb, tre unger og lang pendlervei, da hun blei alene. Mamma hadde konstant dårlig samvittighet for bikkja, så da han tilbød seg og overta henne var det egentlig ikke noe og lure på. Han hadde en gammel halv-blind setter, som Roxy valgte å passe på og "hjelpe" i hverdagen. Vi viste at hun ville få et bra hjem hos hundevandte mennesker og i tillegg kunne vi holde kontakt med henne - noe vi gjorde til hun døde 14 år gammel og når vi kom å hilste på var det 17. mai og julekvelden hver gang :lol: , men når vi skulle dra gikk hun å la seg på plassen sin. Viste hvor hun hørte hjemme, hun.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat det der har jeg tenkt litt på også. Jeg følger daglig med på finn og dyrenett, har gjort det over lang tid (ja, jeg er litt nerd :lol: ) og ser at det ligger utrolig mye rottweilere til omplassering til enhver tid. Har fundert litt på hvorfor det er så stor forekomst av dem.

Selv har jeg ikke anna enn god erfaring med rottiser, husker blant anna pianolæreren min hadde ei da jeg var liten, en helt fantastisk familiehund av en frøken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...