Gå til innhold
Hundesonen.no

Hannhunder


Ella8pv

Recommended Posts

Jeg har hatt begge deler, både hann og tispe.

Hannene er ofte enklere i hodet og gjerne mer stri og harde, kalde, arrogante, mens tisper kan ha andre negative ting som hormonelle svingninger, bli gretne når de blir gamle ol.

Som flere her skriver, så er det raseforskjeller. Men jeg skal i allefall ikke ha Flat hann igjen, det er for mye hormonstyrt :icon_confused: .

Tispene jeg har hatt, har jeg hatt bedre kjemi med enn med hannene. De har ikke vært fullt så selvstendige og arrogante.

Vedr aggresjon mot samme kjønn, så tror jeg at dette kan forebygges i de fleste tilfeller.

Så nei, hannhunder er ikke monstre, de har bare ikke det lille ekstra som tispene har, den helige kreativiteten. Men likevel, ingenting så deilig å ha i hus som en trygg, traust, dominant hannhund som synes han e Kongen på haugen. En helt annen ting er å trene med en slik "drittsekk" :rolleyes:

Jeg skjønner ikke hva du mener med arrogant. Bruno er langt fra arrogant.

Bruno er kosete og vet ikke hva lek er, det han bryr seg om er kos og damer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

marco kommer bedre overrens med andre hannhunder enn tisper... Det er nesten ingen tisper som liker Marco bortsett fra Berner Sennen tisper av en eller annen merkelig grunn synes de nærmere 10 berner tispene vi har møtt på at Marco er utrolig herlig.. Lurer på hvordan en Berner/Lapphund blanding ville sett ut! :icon_confused: Andre tisper over 2 år sier klart i fra til Marco at han bare kan pelle seg laangt vekk og han har fått seg et par bitt av tisper opp gjennom :ahappy: haha, men så tar han ikke et hint heller :blink:

Men en ting er at Marco absolutt ikke er arrogant som noen beskriver hannhunden som, han er kjempe kosete og mammadalt deluxe og skal love deg at han er kreativ, selvstendig og en utrolig drøm å jobbe med selv om han er i den fine unghundsperioden nå :lol:

Jeg skal ha tispe en gang også, men tror nok at jeg har en forkjærlighet for hannhunder ja :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

For min del kommer det ikke på tale med tisper... Ikke stygt ment, men hormonelle løpetider er bare ikke noe for meg. Er bedre med en hannhund jeg vet hvor jeg har. Har hatt to tisper i hus og to hannhunder, pluss at jeg har hunder i familien. Selv om hannhundene er fæle med å jukke, og det er både pinlig og provoserende, er det egentlig det som har vært det negtive. Har møtt på mange søte tisper da, men... er liksom ikke noe for meg... enkelt og greit. Selv før jeg valgte oppdretter, valgte jeg kjønn. har hatt hannkatter, hunkatter, hannhunder og tisper, til og med hannkanin og hannhamster... Er guttaboys jeg har knyttet meg best til, tiltross for de hunn dyrene vi har hatt av samme art

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sa også at "Jeg gidder ikke styret med løpetid....", men jeg skulle mye heller hatt løpetider enn å måtte gå omveier på tur slik at vi ikke trenger å passere hundene vi møter for å unngå utagering. Jeg trur dette er veldig induviduelt, det ser man jo i denne tråden, noen sliter med hannhundene, andre sliter med tispene. Jeg finner masse positivt og negativt hos begge deler. Jeg er blitt veldig glad i å ha hannhund, for når han ikke står med snuta i en tisseflekk eller brøler til alle hunder innen en viss omkrets, er han er veldig stødig fyr, som jeg alltid vet hvor jeg har. :) Men jeg velger tispe neste gang, hvertfall om det blir buhund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med utgangspunkt i de hundene jeg har nå, så liker jeg tisper best. Samtidig er jeg åpen for at det er individuelle forskjeller innen samme kjønn, så det er godt mulig at jeg kunne funnet en dårligere tispe eller en bedre hannhund.

Generelt blir hannhunden min mye lettere distrahert enn tispa, han er mer selvstendig og ignorant og han har tidligere vist at han har VELDIG sterke meninger (dette problemet har vi riktignok løst, han var skikkelig ufin før..). I tillegg synes jeg det er trist at det er så mye hannhundaggressivitet ute og går. Min er bare snill og grei han, men har måttet få gjennomgå fra andre hannhunder rett og slett fordi han er hannhund..

Ulempen med tispa er løpetiden, da er hun håpløs å trene med (hun blir lat rett og slett), samt at hun røyter som bare rakkern i tiden før løpetiden starter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja.. Har hannhund selv, og kommer aldri til å kjøpe meg hannhund igjen.

Min hannhund har aldri vist tegn til aggrisivitet ol, men her i huset er det ikke annet som gjelder enn tisper, markering, lukter osv. Dette ødelegger enormt for trening og videre konkurranser. Vi kunne aldri ha startet på en lydighetskonkurranse om en tispe hadde gått før oss. Da hadde Aron vært intenst opptatt av å snuse på bakken. Noe som også hadde blitt vanskelig var å gått agilitykonk. Hadde noen markert på hinderet eller inni pølsa, hadde han stoppet opp å gjort det samme.

Ellers er han perfekt da, og jeg har alltid likt gutter best. Hunder, katter, kaniner, mennesker osv :)

Men neste gang blir det garantert en tispe. Vil ikke ha samme problemet igjen. Det jeg har vært heldig med er at min hund er snill mot ALLE hunder. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, jeg er hannhundmenneske dilux.. Hvorfor vet jeg ikke, jeg vokste opp med tisper rundt meg, og en eneste hannhund, og det var denne hannhunden jeg knyttet meg mest til.. Det bare ble sånn.

Og det var bestemt flere år før jeg kjøpte min egen hund, og før endelig rasevalg var tatt at min første skulle være hannhund, det var ikke noe jeg tenkte over en gang, sånn skulle det være og ferdig med det...

Og jeg kan ikke si at jeg angrer.. Det er noe helt spesielt med hannhunder for min del..

Hannhunder virker for meg mer stabile i humøret, man slipper den fæle løpetiden, tisper virker for meg også mer "bitchy" etc. Og i tillegg er hannhunder av min rase penere syns jeg, de er større og har mer pels og ser generelt mye mer staselig ut liksom..

Mine hannhunder er riktignok veldig greie, null hannhundaggressivitet etc. Min yngste har jeg ikke trengt å trene så mye rundt tisper o.l. fordi han er usikker av seg, men min eldste er trent opp til å ikke gå amok rundt løpetisper, det er ikke lov, det er ikke lov å jokke, det er ikke lov å markere vildt overalt og det er ikke lov å sloss med andre hunder, starter de så er det greit, han kan svare, men når jeg sier at det er nok så er det nok og da skal han kunne være sammen med denne hannen uten å bråke etc..

Greit at noen hannhunder har sterkere lyster enn andre, men endel folk kunne nok sluppet unna problemer med sin hannhund rundt løpetisper om de startet å trene på det tidlig og satte ned foten istedenfor å unnskylde hunden med at den er en hannhund og at "de bare er sånn". I tillegg unngår jo mange hannhundeiere løpetisper for alt i livet, jeg derimot ønsker løpetisper velkommen med åpne armer.

Jeg kommer nok til å ha tisper også i fremtiden, men hannhunder vil nok alltid være favoritten, jeg får liksom en litt spesiell kontakt med hanner..

Og sånn er jeg egentlig når det kommer til alle dyreslag(gnagere, kaniner, katter, hest osv) og også mennesker, har alltid gått best overens med gutter/menn..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alltid tisper i mitt hus :) Grunnen? Hannhunder markerer hver 10'ende meter (ja, jeg irriterer meg faktisk over all den snusingen og pissingen), de jokker, de har lettere for å stikke av, og man mister all kontakt med dem om tispen på kurset/treningen har løpetid. Også er det jo som kjent mer kjønnsaggresjon hos hannene enn hos tispene.

Synes tisper er så mye enklere å styre med - og å takle en løpetid et par ganger i året, - hvor vanskelig er det?

EDIT: Men at hannhunder er penere , det kan jeg være enig i! Flat-hannene er virkelig vakre.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet hvordan man unngår markering: Ha hunden på motsatt side av grøfta. Er det grøft på begge sider, gå inn mot den ene grøfta og ha hunden inn mot midten av veien. Har alltid funket hos meg. Kommer det folk har jeg byttet side igjen til de har passert, til respekt dersom det er folk med andre hunder eller folk som ikke liker hunder. Har de ikke busker å snuse på, har mine hunder pleid å bare gå rett frem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet hvordan man unngår markering: Ha hunden på motsatt side av grøfta. Er det grøft på begge sider, gå inn mot den ene grøfta og ha hunden inn mot midten av veien. Har alltid funket hos meg. Kommer det folk har jeg byttet side igjen til de har passert, til respekt dersom det er folk med andre hunder eller folk som ikke liker hunder. Har de ikke busker å snuse på, har mine hunder pleid å bare gå rett frem.

Jeg har som oftes min hund løs jeg, så det blir nok litt vanskelig. Kan jo alltids ta på bånd da, men jeg liker best at min hund får løpt løs når vi er på tur. Vi går som oftes ikke langs veikanter heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er litt sånn at jeg vil bestemme når og hvor hunden skal tisse. Foreldrene mine har en hann hund (en jeg har vokst opp med) Når jeg stopper og sier "tiss her du", så tisser han der. Enkelt og greit. Men nå er jeg nokså kontrollfrik også. Alt skjer på mine promisser. Alt fra leking, hilsing, tissing, ja det meste for å si det sånn. Når han får lov til å leke, kan han dra det helt ut om han vil :) Noe fare for at kommer til å skade noen FINNES ikke.

Kommer til å være på samme måte med valpen min. Men med valper må man ha en helt annen tålmodighet enn med en syv år gammel hund

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok litt avhenging i hva man er vandt til selv og hvilke erfaringer man har som utgjør synet på kjønn. Jeg har tispe fordi jeg ble anbefalt det pga rasen. At de var litt enklere, og jeg var ferskis. Jeg syns ikke det er noe problematisk med tispe. Er ganske bra syns jeg. Folk nevner løpetid som et problem, men mulig at jeg har vært heldig, men løpetiden ER ikke et stort problem. Hunden bruker truse et par -3 uker og ferdig med det. Og når løpetiden kommer hos oss hver 10 ende måned er ikke det store greia syns jeg. Hunden blir ikke vill og uhåndtrelig i løpetia og vil stikke av og sånn, men under innbildten kan hun bli litt rar. Men man vet jo grunnen. Det går også over.

Jeg syns tisper er mye penere i utseendet enn hanner. Spesielt dobermann. Mye penere ansikt og uttrykk. Søt og god.

Og tispen min koser som bare det. Veldig hengiven.

Hanner syns jeg er litt opptatte av sex og sjefsroller. sniffer overalt og pisser, og skal være sjef i gata og blåser seg opp hvis mulighet. Men også der er det nok pga erfaringer jeg har fått. Man omgås mye med raser som ofte har kjønnsaggresjon, så da blir det lett det inntrykket man får. Og så liker jeg ikke når de blir så innpåslitne mot tispene og lukter og trenger seg på og plager seg nesten. Lukter og slikker i romper på andre og på tiss. Blæh.

Jeg er heller ikke så fan av understellet til hannhunder med veldig kort pels. Haha. Eneste man ser er det som henger og dingler baki der når man går tur. Uff nei nå ble man kanskje litt usaklig, men pga erfaringene med andres hannhunder og erfaringen med min tispe trives jeg godt med tisper.

FØler det er nok testosteron i huset med samboer, ser for meg de sloss og bøller om rangen slik bare mannfolk kan. ler.

Er sikker på at det finnes mange flotte hanner der ute! Om det blir hanne på meg, kanskje kanskje. Men jeg vil helst ha tispe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har lang erfaring med hannhunder. Jeg mener de er mer realle, og enklere å lese. De har ofte mer futt, og større og mer stabil arbeidslyst. Kjønnsmodningen er gjerne tydeligere. Og de virker åpnere til sinns. Det er selvfølgelig forskjell på raser( eller linjer). Kranglefanter( hannhundagressivitet) har jeg opplevd lite av, og vil helst årsaksforklare det med litt dårlig pregning og sosialisering, selv om genetikken ikke kan sees helt bort fra. Med rett oppdragelse er en hannhund ofte verdens beste kompis og en du kan stole på. Markering er en stor del av deres liv, og hannhundlukta får en med på kjøpet, men med konsekvent trening er det ikke verre å gå i band med en hannhund enn en tispe. Endel småraser sliter jo med altfor mye testosteron hos hannene. I utstillingsringen viser de seg flott, får x antall avkom, og blir deretter kastrert..fordi eier ikke orker hormonkjøret og all markering overalt(også innomhus). Føler noe skurrer her...

Tisper har jeg inntrykk av, er roligere og lettere å ha med å gjøre, men er langt fra så stabile gemyttmessig, med tanke på trening, andre hunder og folk. Føles som det tar lenger tid å bli kjent med tisper liksom. Har ellers inntrykk av at det ikke spiller noen rolle hvilke kjønn det er når det kommer til å være kosete, men hannene er ofte mer lekne...vel uansett - det blir en smaksak; noen liker guttene best, andre tispene;-) Selv har jeg begge deler nå. Fasinerende å følge med på, og det er harmoni i flokken. Tispa er selvfølgelig veldig populær i løpetida, men gutta vet nøyaktig når det er stådager, og prøver seg ikke utenom det. Med noen enkle forhåndsregler, går disse dagene greit også;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke det finnes noe "best" ved noen av kjønnene egentlig. Tisper er tisper og hanner er hanner. Det er opp til enhver person hva de vil tolerere. Jeg er glad for at det er forskjellig også. Dersom alle likte tisper best, lurer jeg på hvor hannene hadde blitt av. Noen velger hannene på grunn av utseende deres, noen fordi de ikke orker tispertuser og løpetid, andre igjen forde de mener hanner er mest stabile, til tross for kjønnsaggresjon og testosteron... ja det er rett og slett mange ting angående hannhund vs. tisper som taler for og imot dem begge. Så dette er nok en av mange diskusjoner som ikke fører noen annen løsning med seg enn at man velger det man liker best og håper på det beste :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange tar også det motsatte kjønn av seg selv... Om det er noen saklig forklaring på det er en annen ting. Sjøl har jeg 2 tisper...

Hvorfor? Godt spørsmål.. Kanskje fordi det er "jentene" mine da jeg er hannkjønn selv! :rolleyes:

Jeg er liker litt store hunder, så jeg vurderer faktisk en hannhund som min neste hund, da hanner er litt større en tispene i diverse raser.

Mutter har vært slik at hu alltid ska ha tisper, altså da i forhold til gjeting. Alle gjeterhundene hu har hatt er tisper. Hun mener det at dem er lettere og håndtere da det gjelder sau. Men har også hatt 2 hanner i samme rase som ja, de har faktisk oppført seg litt "staere" og mer dominante ovenfor både dyrene og eieren enn tispene.

Jeg ser for meg at hannene er litt mer "kongen på hauen" enn det tispene her.. Om det er rett eller ikke skal jeg ikke si, men i mange tilfeller oppfatter jeg det slik.

Uansett.. hver sin smak!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte tispe fordi jeg heller vil ha løpetid to ganger i året, enn en hannhund som er 'på' hele året, så lenge det finnes tisper med løpetid spredd utover året. Også fordi jeg risikerte å få en hann som var aggressiv mot andre hanner. Og også fordi jeg skulle jobbe på hundepensjonat, er uaktuelt å ha hannhund springende på tunet her(uansett om den ikke er aggressiv) når det kommer kunder med hannhunder som kan være aggressive.

Tisper kan bli litt gretne mot andre tisper ja, har jeg hørt, og merker det på noen av tispene her, at de bjeffer mye mot andre tisper. Men kongepuddeltispa til sjefene, er den mest harmoniske, altetende hunden jeg noengang har møtt, hun aksepterer ALT som kommer på tunet her. Har sikkert også noe å gjøre med at hun er vokst opp her, men hun er seriøst helt herlig.

Ares, en rottweilerhann som er her en del, han er litt over 1 år nå, er også kjempesnill, jeg regner med det er både fordi han er 'født sånn' og fordi han er oppdratt sånn ved å være her, og få irettesettelse med en gang han har prøvd seg på å bråke med andre bikkjer.

Iallefall, jeg ser definitivt hannhunder som generelt mer aggressive enn tisper, jeg møter flere hannhunder her som ikke kan være sammen med andre hunder i det hele tatt, enn tisper som ikke kan det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Iallefall, jeg ser definitivt hannhunder som generelt mer aggressive enn tisper, jeg møter flere hannhunder her som ikke kan være sammen med andre hunder i det hele tatt, enn tisper som ikke kan det.

Av en eller annen grunn er jeg ikke enig... Jeg har bare vært borti aggressive tisper og ingen hanner :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av en eller annen grunn er jeg ikke enig... Jeg har bare vært borti aggressive tisper og ingen hanner :D
Wow - det hører til sjeldenhetene vil jeg tro... Har du virkelig ikke opplevd utagerende hannhunder? Jeg har vært borti både sistnevnte og et par-tre bitchy tisper. Definitivt langt oftere hanner som på død og liv skal hevde seg over andre hunder av samme kjønn.

Min tispe hilser ofte på andre ukjente hunder vi møter på tur. Jeg trenger aldri å spørre om det er hann eller tispe ettersom min går bra sammen med begge, men den andre eieren spør omtrent ALLTID dersom det er en hannhund h*n selv har. Det sier jo litt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja har samme erfaringen. Mange som tviholder på hunden sin og roper: er det hannhund?? Og så puster de lettet ut når det er tispe. Også flere hannhunder som kommer løpende løse bort til tispa mi og eiere kommer løpende fortvilet, men blir glade for at det er tispe. Min tispe kan si ifra til hanner uten at det gjør noe, Er sikker på at hadde hun vært hanne hadde det blitt bråk.

Ble litt bekymra da er diger rottweier hanne stod og brølte på vidt gap når vi kom gående og så slet båndet seg hos eieren som stod det og prøvde å holde han igjen og han kom i full firsprang mot oss, og hunden min svarte med å kjefte tilbake og da ble han litt sånn sjarmøraktig og roet seg ned. Hadde jeg hatt hannhund hadde det kunne blitt alvorlig. Selv hvis hunden min hadde underkasta seg, for han virket veldig bossete og "aggressiv".

Jeg har oppleved mye mer bråk med hannhunder seg imellom enn med tisper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vert borti det at de står 100m og skriker "er det en hannhund????" Da svarer jeg bare: "JEPP"

Men i huset til mine foreldre er det heller tispa de bør se seg for. Greit nok at hun er liten (dvergdachs), men at andre er så freidige å gå i HENNES skog når HUN er der... ja skal ikke si mer. Hun er veldig kontrollerende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...