Gå til innhold
Hundesonen.no

Anorexi hos hund?


trps

Recommended Posts

Guest Gråtass
Skrevet
Hvorfor trekke frem mynden på den måten da?!

Jeg tillater å sitere meg selv igjen jeg, så kan du lese litt mer enn bare mynder neste gang...

Om det er GD, afghanere, belgere, schäfere, yorkshire terriere eller fransk bulldog, det finnes jo ørtogfjørti eksempler på matvegrere i bl. a disse rasene uten at det blir et tema av den grunn..

Bare for å poengtere litt mer; så har vel også portugiser, husky og fuglehunder i tillegg til overnevnte raser blitt brukt som eksempel på hunder med spisevegring.

  • 2 weeks later...
  • 3 weeks later...
Skrevet

Mynder, oppdrett og dess like til side, så samler jeg meg til å prøve jeg å oppsummere litt her...

Har sjekket alle linker og annen info som har kommet opp, og mener å finne at "Problemet" med å bruke termen anorexi for hunder, er at anorexi forutsettes å være "intensjonell", dvs viljestyrt. Vilje henger sammen med motivasjon og har dermed noe med grad av bevissthet å gjøre. Å anerkjenne bevissthet hos dyr er etologien som kjent betenkt på - det kunne jo føre til å tenke menneskelig om dyr, og slikt er "fysjom" i forskning enn så lenge.

Dermed et stort "JA" - f.eks til "Bardmand" - å spørre om en hund kan ha anorexi er nettopp å ligne med å spørre om hunder kan være deprimerte.

Ærlig talt - det virker ikke som anorexi - diagnosen - dvs intensjonell spisevegring - er anvendbar i forbindelse med hunder.

- Om anorexi er arvelig? - tjaa? - i alle fall har alle salgs "sinnstilstander" fysilogiske - dvs kjemisk/hormonelle etc. betingelser. Lykkepiller og psykiatrimedisiner ville jo ikke fungert, hvis det ikke så var. "Tanker" foregår ikke i løse lufta, men blir "produsert av fysiologien"- den kroppen / hjernen man har fått utlevert. Hvordan fysiologien til det enkelte individ virker - hund som menneske, - som alle skapninger - avgjøres mer og mindre av både arv og miljø som vi vet. dvs er biologisk betinget/kan arves, men kan ha utløserfaktorer i miljøet. Som en av linkene redegjorde for, er man på spor av genet - den biologiske - arvelige - komponenten.

Om det finnes betingelser i miljøet som får hunder til å bevisst å ville avstå fra mat? I så fall skulle jeg likt å visst hva det var, siden jeg som eier er en "betingelse" - og kunne endret på saker og ting hvis det var behov - hvis så var.

Dermed tilbake til utgangspunktet for tråden - undringen over min egen hund. som ikke på noen måte har aversjon mot mat - tvert i mot, men avstår fra å spise under visse miljøbetingelser - dvs. når jeg/mennesker ikke er til stede. Forsåvidt tilpasser jeg jo da betingelsene rundt måltider ved å holde meg synlig fra matfatet/spiseplassen mens hun spiser, og alt er vel. Men om bikkja sin oppførsel da er intensjonell - viljestyrt - bevisst??... for egen del heller jeg mer mot noe instinktivt som årsak i dette eksemplet - f.eks "flokk" . (Dessuten - om hun ble latt alene i en pølsebutikk, er det min faste overbevisning at hun ville rydda reint bord uansett.)

Kanskje veterinærer (og vi andre) burde holde seg/oss til å snakke generelt om "småspisthet" for eksempel, eller presisere aversjon for mat/spisevegring som et symptom i forbindelse med sykdommer, som f.eks ved addisons disease som "Maria" nevner over, eller som når det gis cellegift ved kreft - "TonjeM"

Akk ja.

  • 3 weeks later...
Skrevet
Er bikkja matvegrer når den er småspist (a la huskyen), eller er den det ikke? Hvis den ikke er matvegrer, hvorfor skulle noen debattere det i det hele tatt? Afghanere har jeg liten erfaring med, så jeg skal ikke uttale meg - men jeg mener å se, bl a av andre diskusjoner her på Sonen, at mange mener at flere mynderaser (sloughi, afghaner, saluki) skal være "tynnere" (ha mindre underhudsfett, mer synlig skjelett"), og dermed blir det ikke noe problem om de spiser lite, uansett...?

Jeg har som kjent sloughis, og kan skrive under på at de har lite underhudsfett - noe som er typisk for rasktløpende dyr som holder til i varme strøk. De trenger å få kroppsvarmen ut, ikke å isolere den inne. Dermed ser de også tynnere ut enn hunder som har varmeisolerende underhudsfett og en rundere kroppsform. En ørkenmynde som ikke har synlige ribbein er faktisk overvektig.

En sloughi, saluki, afghaner e.l. har likevel samme problem som en hvilken som helst annen hund, hvis den er så småspist at den får for lite næring. Men småspisthet er ikke noe hyppig tema i sloughikretser. Jeg har én som er ganske småspist (men ikke sånn at det går ut over noe) og én som gjerne stapper seg så mett at han legger på seg av det. Tredjemann er 12 uker gammel og eter til han sprekker om han får lov. Førstemann er fra et kull på 6 valper, de to andre kommer fra kull på hhv 10 og 9 valper. Førstemann er totalt ubekymret over å få konkurranse om maten, mens de andre to raskt er på pletten om noen andre får noe. Jeg aner et mønster... :)

Jeg har ikke no' særlig omgang med greyhounds (de er ikke med i Norsk Myndeklubb, merkelig nok), men kjenner ihvertfall ett individ som er nokså småspist av seg. Hun er forøvrig ung og har ikke fått sin "voksne" kropp ennå. Selv om hun er puslete i matfatet er det ingenting feil med henne, og hun vil utvilsomt vokse seg til. Det har ingen hensikt å være bekymret for en fullt funksjonabel hund bare fordi man kan se ribbeina på den i større grad enn hva som er gjennomsnittlig for rasen.

Jeg omgås svært mange myndemennesker, og blant dem er det ikke noen stor fokus på vekt. Blir hundene for tynne så får de mer mat, og blir de for runde så får de mindre. Eiere av unghunder er generelt de som uttaler seg om vekt, og da er det "hun er litt i tynneste laget". Overvektige mynder er det få av i min omgangskrets, men det er kanskje fordi de fleste av oss driver med utstilling og/eller lure coursing, eller er aktive på andre områder.

Skrevet
Ærlig talt - det virker ikke som anorexi - diagnosen - dvs intensjonell spisevegring - er anvendbar i forbindelse med hunder.

Tja.. Jeg hadde en husky som spiste dårlig, og han spiste dårligst i perioder han var i minst aktivitet. Det er mulig han ikke hadde et bevisst forhold til det, men det er ingen tvil om at han hadde et underbevisst forhold til hvor mye mat han mente han trengte, om ikke noe annet.

Hunder kan forøvrig ha sorgreaksjoner ved bortgang av familiemedlemmer - det være seg mennesker eller dyr. De kan også sture og være tiltaksløse om de av en eller annen grunn ikke trives. Så kan hunder være deprimerte? Ja, det tror jeg.

Men nei, jeg tror ikke hunder har samme slags "bevissthet" som mennesker har - rett og slett fordi at de ikke er mennesker. Det betyr allikevel ikke at de ikke har en slags bevissthet - det er ikke maskiner, selv om det ikke er mennesker.

Skrevet

Jeg tror overhodet ikke på anorexi his hunder... Denne sykdommen er altfor kompleks psykisk til at den kan ramme dyr. Spisevegring blir noe helt annet, og det er det klart hunder kan ha til tider, av ulike årsaker.

En annen ting: En anorektiker kan sulte seg til døde. Har dette virkelig skjedde med en fysisk frisk hund som har tilgang til mat? Med frisk mener jeg også uten hormonforstyrrelser.

Skrevet
Det er mulig han ikke hadde et bevisst forhold til det, men det er ingen tvil om at han hadde et underbevisst forhold til hvor mye mat han mente han trengte, om ikke noe annet.

Heia 2ne - flott svar! Fikk meg en god latter over "underbevisstheten" - den virker kjent. Den er jeg glatt med på.

Jada-joda, man prøver jo å holde seg "stueren" i fht etologien og litten av hverten, når man prøver å konkludere en smule. Men personlig - i et liv med hunder og dyr i det hele tatt - og til tross for en smule fag-bakgrunn som tilsier at jeg ikke burde "tro" noe som helst,-så er jeg likevel enig med både deg,-og "Mara". En "form for" bevissthet - ja -, men anorexi - nei.

For ikke å snakke om kompetente Bergljot Børresen - som er både uredd og veldig enig med oss.

Kan for øvrig anbefale National Geografic, marsj 2008. Et Collie-portrett på forsiden - og tittelen over lyder : INSIDE ANIMAL MIND. Oppsummerer nyere forskning, forteller hva som er på trappene - har med "Rico"/ språk-.ordforståelse (som Børresen), men også senere forskning: "Betzy" / symbolforståelse hos hund. I det hele tatt.. Bra gjort av NG, og interessant, - uansett hvor mye de ellers surrer rundt med CM.

Men akkurat anorexi hos hund - definert som hos mennesker - det tror jeg vi skal glemme - og veterinærene fortest og først.

I motsatt fall risikerer vi alle å "tisse" - og det kraftig - "på teppet".

Skrevet

OK - nå fant jeg det - det er nemlig forskjell på anorexia og anorexia nervosa, selv om man gjerne forkorter begge til "anoreksi". Det første betyr "matvegring" og kan være et symptom på alt fra at man nettopp har spist til nyresvikt, til at man har anorexia nervosa. Så ja, hunder kan ha anorexia, men neppe anorexia nervosa:

http://en.wikipedia.org/wiki/Anorexia_(symptom)

Skrevet

Vel tenkt og talt ."bardmand". Da sier vi det.

Dermed er vel denne tråden kommet til endes.

vel blåst og takk til alle som bidro !

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...