Gå til innhold
Hundesonen.no

Anorexi hos hund?


trps

Recommended Posts

Guest Gråtass
Hvorfor trekke frem mynden på den måten da?!

Jeg tillater å sitere meg selv igjen jeg, så kan du lese litt mer enn bare mynder neste gang...

Om det er GD, afghanere, belgere, schäfere, yorkshire terriere eller fransk bulldog, det finnes jo ørtogfjørti eksempler på matvegrere i bl. a disse rasene uten at det blir et tema av den grunn..

Bare for å poengtere litt mer; så har vel også portugiser, husky og fuglehunder i tillegg til overnevnte raser blitt brukt som eksempel på hunder med spisevegring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
  • 3 weeks later...

Mynder, oppdrett og dess like til side, så samler jeg meg til å prøve jeg å oppsummere litt her...

Har sjekket alle linker og annen info som har kommet opp, og mener å finne at "Problemet" med å bruke termen anorexi for hunder, er at anorexi forutsettes å være "intensjonell", dvs viljestyrt. Vilje henger sammen med motivasjon og har dermed noe med grad av bevissthet å gjøre. Å anerkjenne bevissthet hos dyr er etologien som kjent betenkt på - det kunne jo føre til å tenke menneskelig om dyr, og slikt er "fysjom" i forskning enn så lenge.

Dermed et stort "JA" - f.eks til "Bardmand" - å spørre om en hund kan ha anorexi er nettopp å ligne med å spørre om hunder kan være deprimerte.

Ærlig talt - det virker ikke som anorexi - diagnosen - dvs intensjonell spisevegring - er anvendbar i forbindelse med hunder.

- Om anorexi er arvelig? - tjaa? - i alle fall har alle salgs "sinnstilstander" fysilogiske - dvs kjemisk/hormonelle etc. betingelser. Lykkepiller og psykiatrimedisiner ville jo ikke fungert, hvis det ikke så var. "Tanker" foregår ikke i løse lufta, men blir "produsert av fysiologien"- den kroppen / hjernen man har fått utlevert. Hvordan fysiologien til det enkelte individ virker - hund som menneske, - som alle skapninger - avgjøres mer og mindre av både arv og miljø som vi vet. dvs er biologisk betinget/kan arves, men kan ha utløserfaktorer i miljøet. Som en av linkene redegjorde for, er man på spor av genet - den biologiske - arvelige - komponenten.

Om det finnes betingelser i miljøet som får hunder til å bevisst å ville avstå fra mat? I så fall skulle jeg likt å visst hva det var, siden jeg som eier er en "betingelse" - og kunne endret på saker og ting hvis det var behov - hvis så var.

Dermed tilbake til utgangspunktet for tråden - undringen over min egen hund. som ikke på noen måte har aversjon mot mat - tvert i mot, men avstår fra å spise under visse miljøbetingelser - dvs. når jeg/mennesker ikke er til stede. Forsåvidt tilpasser jeg jo da betingelsene rundt måltider ved å holde meg synlig fra matfatet/spiseplassen mens hun spiser, og alt er vel. Men om bikkja sin oppførsel da er intensjonell - viljestyrt - bevisst??... for egen del heller jeg mer mot noe instinktivt som årsak i dette eksemplet - f.eks "flokk" . (Dessuten - om hun ble latt alene i en pølsebutikk, er det min faste overbevisning at hun ville rydda reint bord uansett.)

Kanskje veterinærer (og vi andre) burde holde seg/oss til å snakke generelt om "småspisthet" for eksempel, eller presisere aversjon for mat/spisevegring som et symptom i forbindelse med sykdommer, som f.eks ved addisons disease som "Maria" nevner over, eller som når det gis cellegift ved kreft - "TonjeM"

Akk ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...
Er bikkja matvegrer når den er småspist (a la huskyen), eller er den det ikke? Hvis den ikke er matvegrer, hvorfor skulle noen debattere det i det hele tatt? Afghanere har jeg liten erfaring med, så jeg skal ikke uttale meg - men jeg mener å se, bl a av andre diskusjoner her på Sonen, at mange mener at flere mynderaser (sloughi, afghaner, saluki) skal være "tynnere" (ha mindre underhudsfett, mer synlig skjelett"), og dermed blir det ikke noe problem om de spiser lite, uansett...?

Jeg har som kjent sloughis, og kan skrive under på at de har lite underhudsfett - noe som er typisk for rasktløpende dyr som holder til i varme strøk. De trenger å få kroppsvarmen ut, ikke å isolere den inne. Dermed ser de også tynnere ut enn hunder som har varmeisolerende underhudsfett og en rundere kroppsform. En ørkenmynde som ikke har synlige ribbein er faktisk overvektig.

En sloughi, saluki, afghaner e.l. har likevel samme problem som en hvilken som helst annen hund, hvis den er så småspist at den får for lite næring. Men småspisthet er ikke noe hyppig tema i sloughikretser. Jeg har én som er ganske småspist (men ikke sånn at det går ut over noe) og én som gjerne stapper seg så mett at han legger på seg av det. Tredjemann er 12 uker gammel og eter til han sprekker om han får lov. Førstemann er fra et kull på 6 valper, de to andre kommer fra kull på hhv 10 og 9 valper. Førstemann er totalt ubekymret over å få konkurranse om maten, mens de andre to raskt er på pletten om noen andre får noe. Jeg aner et mønster... :)

Jeg har ikke no' særlig omgang med greyhounds (de er ikke med i Norsk Myndeklubb, merkelig nok), men kjenner ihvertfall ett individ som er nokså småspist av seg. Hun er forøvrig ung og har ikke fått sin "voksne" kropp ennå. Selv om hun er puslete i matfatet er det ingenting feil med henne, og hun vil utvilsomt vokse seg til. Det har ingen hensikt å være bekymret for en fullt funksjonabel hund bare fordi man kan se ribbeina på den i større grad enn hva som er gjennomsnittlig for rasen.

Jeg omgås svært mange myndemennesker, og blant dem er det ikke noen stor fokus på vekt. Blir hundene for tynne så får de mer mat, og blir de for runde så får de mindre. Eiere av unghunder er generelt de som uttaler seg om vekt, og da er det "hun er litt i tynneste laget". Overvektige mynder er det få av i min omgangskrets, men det er kanskje fordi de fleste av oss driver med utstilling og/eller lure coursing, eller er aktive på andre områder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ærlig talt - det virker ikke som anorexi - diagnosen - dvs intensjonell spisevegring - er anvendbar i forbindelse med hunder.

Tja.. Jeg hadde en husky som spiste dårlig, og han spiste dårligst i perioder han var i minst aktivitet. Det er mulig han ikke hadde et bevisst forhold til det, men det er ingen tvil om at han hadde et underbevisst forhold til hvor mye mat han mente han trengte, om ikke noe annet.

Hunder kan forøvrig ha sorgreaksjoner ved bortgang av familiemedlemmer - det være seg mennesker eller dyr. De kan også sture og være tiltaksløse om de av en eller annen grunn ikke trives. Så kan hunder være deprimerte? Ja, det tror jeg.

Men nei, jeg tror ikke hunder har samme slags "bevissthet" som mennesker har - rett og slett fordi at de ikke er mennesker. Det betyr allikevel ikke at de ikke har en slags bevissthet - det er ikke maskiner, selv om det ikke er mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror overhodet ikke på anorexi his hunder... Denne sykdommen er altfor kompleks psykisk til at den kan ramme dyr. Spisevegring blir noe helt annet, og det er det klart hunder kan ha til tider, av ulike årsaker.

En annen ting: En anorektiker kan sulte seg til døde. Har dette virkelig skjedde med en fysisk frisk hund som har tilgang til mat? Med frisk mener jeg også uten hormonforstyrrelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mulig han ikke hadde et bevisst forhold til det, men det er ingen tvil om at han hadde et underbevisst forhold til hvor mye mat han mente han trengte, om ikke noe annet.

Heia 2ne - flott svar! Fikk meg en god latter over "underbevisstheten" - den virker kjent. Den er jeg glatt med på.

Jada-joda, man prøver jo å holde seg "stueren" i fht etologien og litten av hverten, når man prøver å konkludere en smule. Men personlig - i et liv med hunder og dyr i det hele tatt - og til tross for en smule fag-bakgrunn som tilsier at jeg ikke burde "tro" noe som helst,-så er jeg likevel enig med både deg,-og "Mara". En "form for" bevissthet - ja -, men anorexi - nei.

For ikke å snakke om kompetente Bergljot Børresen - som er både uredd og veldig enig med oss.

Kan for øvrig anbefale National Geografic, marsj 2008. Et Collie-portrett på forsiden - og tittelen over lyder : INSIDE ANIMAL MIND. Oppsummerer nyere forskning, forteller hva som er på trappene - har med "Rico"/ språk-.ordforståelse (som Børresen), men også senere forskning: "Betzy" / symbolforståelse hos hund. I det hele tatt.. Bra gjort av NG, og interessant, - uansett hvor mye de ellers surrer rundt med CM.

Men akkurat anorexi hos hund - definert som hos mennesker - det tror jeg vi skal glemme - og veterinærene fortest og først.

I motsatt fall risikerer vi alle å "tisse" - og det kraftig - "på teppet".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OK - nå fant jeg det - det er nemlig forskjell på anorexia og anorexia nervosa, selv om man gjerne forkorter begge til "anoreksi". Det første betyr "matvegring" og kan være et symptom på alt fra at man nettopp har spist til nyresvikt, til at man har anorexia nervosa. Så ja, hunder kan ha anorexia, men neppe anorexia nervosa:

http://en.wikipedia.org/wiki/Anorexia_(symptom)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • @MaskotMen alt det du nevner høres ut som amerikanske og europeiske trender. Selv om det såklart er mange som følger ulike sosiale media internasjonalt, så er det ofte ikke representativt for hva som faktisk beveger seg og skjer i de aktive hundetreningsmiljøene i Norge. Heldigvis. Dessuten, om du søker på begrep som "positive reinforcement" "fearfree" etc, så får du garantert masse innhold da også. Det handler litt om hva man velger å fokusere på, følge, og lytte til. Til en viss grad kan det være nyttig å følge med på hva som beveger seg utenfor egne kretser også, men det kan være greit å være litt bevisst på hvordan algoritmer fungerer i sosiale media. Samt at det du ser på blir også vist til din krets, så det spres ytterligere.
    • Da fikk vi trent trapp og lykkes med det Ikke en adferd vi fikk etablert med pålitelighet, men den kommer. I tillegg har vi fått trene heis, tog, roterende dører, ståk og kaos med ski og bagasje og rullestol og sikkert mye jeg ikke tenkte over. Tisse på asfalt og drite på perrong fikk hver sin ✅ på lista de også, fordi han ikke kan drite på cue ennå. Vi har altså vært på Trondheim Lufthavn Værnes i dag. Ingen trenger stille spørsmål ved mutterns motivasjon for å dra med Ede dit. View fra togvinduet forklarer mer enn et avsnitt med ord.  Allerede rett etter å ha forsert det skumle underlaget med farge og knatter og en stor sprekk i, uten å ha blitt gitt tid til å undersøke det nærmere på tur ut av toget, så møtte vi første virkelige utfordring: Jeg vurderte ikke prøve engang. Han hadde allerede blånektet de få trinnene fra sentralstasjonens hall opp til spor 1, hvor han måtte bæres av tidsnød. Manøvrerer fint i folkemengde på perrongen, men er ikke noen follower og måtte bæres ombord i toget også, av tidsnød. Ikke en god start på bekjentskapet med tog, men alternativet var å bli stående igjen på perrongen. Må man så må man. Vel inne i toget var han ikke fornøyd. Sutret og klagde fordi det var kjedelig, menneskene der inne ignorerte ham, han fikk ikke roame rundt i vognen og undersøke som han ville, men måtte ligge trangt på gulvet. Godisautomaten var skikkelig kjip og rasjonerte middagen hans som kommunistregimet i Venezuela, mens han var skrubbsulten. Hadde sikkert hjulpet om han kunne fått se ut vinduet, men hunder er forvist til gulvet, og der er det dørgende kjedelig.  Han er en skikkelig good boy. Utover litt klaging og sutring på et akseptabelt volum, bare noen få høye bjeff - forståelig som sulten og rastløs lite barn i en dørgende kjedelig situasjon hvor det duftet fulle lommer - så var han på ingen måte vanskelig å ha med å gjøre. Muttern fikk ta bilder av utsikten og tenke over hvordan dette myke, jakt-, beite- og jordbruksvennlige landskapet rundt den fiskerike fjorden full av blåskjell var et bra sted for forfedre å slå seg ned, mens stakkars liten måtte finne seg i å ligge på gulvet og kjede seg fordi dumme muttern glemte ta med noe å tygge på.    Etter å ha hastet ut av toget uten å få undersøke underlaget i tråd med HMS retningslinjer (leverte avviksmelding på den), blitt båret opp rulletrappen fra perrongen, så gikk han nonchalant gjennom den første roterende døren og fikk tisse på gress. Den neste roterende døren var heller ikke en issue. Inne i den travle ankomsthallen var det mye å ta inn, men muttern hadde et mål basert på et falskt minne om en kaffebar foran sikkerhetskontrollen på øvre plan. Viste seg at lagersjefen i hjernen hennes hadde effektivisert litt i overkant ved å sause sammen minner fra Værnes med minner fra Gardermoen. — Same/same og tar mindre plass på lageret, forsvarte han seg med. Jeg har gitt opp å krangle med ham. Det var altså ingen kaffebar oppe, men vi fikk ihvertfall tatt heis to ganger og sett og luktet mye rart, bl.a. en renholder med vasketralle som tømte en diger søppelbøtte rett foran oss og tok samme heis. Det luktet sterkt av vaskemidler fra den rare og skranglete tralla og de formene da hun åpnet den svære boksen og byttet sekkene var også store inntrykk. Heisen med glassvegger var helt ny, og Ede ble forfjamset da den beveget seg oppover. Genuint forfjamset. Tidligere har han bare tatt lukket heis med speil i, som han har antatt var en ekte sci-fi portal, uten å synes det var merkelig på noen måte. Å se heisens bevegelse var en Eureka opplevelse for ham.  Ede er god på læx lineføring gjennom søndagstravel flyplass. Passe folksomt. La inn noen sitt-ligg-stå for å stoppe en konsert han ville beære publikum med mens jeg sjekket prisene på kafeen vs Narvesen. Vi endte selvsagt på Narvesen hvor muttern tok til takke med en kjip latte fra maskin, uten sirup eller krem eller noe, og Ede fikk en wienerpølse. Ikke en hel på en gang, men muttern ble nødt til å kjøpe NOE for å bøte på sin manglende evne til å porsjonere ut en stor middag over et kjent tidsrom. Det krever gode bestikkelser å manøvrere ansvarlig sikkerhetspersonell mellom hyllene på Narvesen uten å undersøke noe. Han har en iboende pliktfølelse til å undersøke alt for å kvalitetssikre mutterns vurderinger av HMS. Vi hadde fortsatt mye å gjøre og jeg hadde vært for raus med godbitene, så wienerpølse ble en venn i nøden. Heller for mye motivasjon og glede enn for lite. Høy haleføring på trygg og selvsikker kropp i sånne miljøer er ikke noe jeg tør ta for gitt. Matserveringen hjelper trygge meg i troen på å få en miljøsterk og trygg voksen hund. Vi fikk besøkt et trangt toalett med kø av damer og Edeward lærte at det er sjarmerende og søtt å titte nysgjerrig under veggen til den fornødne ved siden av:  ✅ "Tnååå, så søt!" Vi oppdaget plutselig at roterende dører var rart, begynte bæde på dem og nektet entre. En grundigere sikkerhetssjekk ble foretatt ved å sitte på utsiden og se på et par rotasjoner, for å kartlegge mønsteret i bevegelsen. Den merkelige portalen fikk security clearance og ble ført tilbake på lista over ok ting det ikke er nødvendig å stille flere spørsmål ved.  Det ble tid til å blåse ut med lek etter så mye fokus og inntrykk. Utrolig befriende og skikkelig glad for å få hoppe og sprette og jage og kampe litt etter så mye øving på well behaved big boy gentleman rollen. En riesenschnauzer er alltid på vakt, though. Her lagde noen en lyd: ..men det var ikke noe som krevde nærmere undersøkelser. Mer heis, gullstol i rulletrapp og på egne bein gjennom roterende dører for å tisse før vi dro tilbake til perrongen med enda en failure på å gå opp liten trapp, men vellykket gjennom roterende dører og heis.  Ede ikke var super happy med å plutselig trenge drite på perrongen. Han så seg fortvilet rundt etter et bedre egnet sted, men måtte akseptere et folketomt område mot enden. Sånn kan det gå når en ikke har lært å drite på kommando ennå. Stor lettelse for ham og kanskje noen Shitbreak (American Pie) nykker redusert for fremtiden. Muttern var mest glad for at det ikke var morgendagens suppe av wienerpølse, og noterte seg at den bør siktes inn på et egnet sted.  På toget hjem påstod konduktøren over høyttaler at det ikke var lov med bagasje i midtgangen. Ede som har plukket opp at muttern tenker påføre ham stående spike hanekam (med stivelse) i puberteten, sånn bare for å kommunisere tydelig for omverdenen hvor landet ligger for tiden — han bestemte seg for å begynne øve på den rollen som teenage bøllefrø og holdt en sivil ulydighet protestaksjon. Her har konduktøren nettopp passert i den retningen:  Vi mistet bussen hjem med et simpelt minutt og fikk en hel time på sentralstasjonen, med potesokker, fordi muttern er langt mer germophobe angående togpassasjerer enn flypassasjerer.  Med en hel time til rådighet klarte Ede overkomme sin lammende frykt for trapper flere ganger. Bykset opp flere trinn. Den deilige mestringen han utstrålte da det løsnet var en vidunderlig gave. ..bare for å fryse til av skrekk og skuffelse da vi rundet hjørnet etter den første trappen og ble møtt med dobbelt så mye trapp. Trengte hjelp, men ikke like lammet av angst som før. Dette går seg til med mer trening.  Sitt og bli sittende fungerer fint i mange lange sekunder mens muttern tråkker rundt synlig på noen meters avstand i hallen. Våget på en bli stående som gikk over forventning. Reiste seg fra ligg før markør flere ganger før han koblet at min retur ikke var markøren. Det gikk seg til. Han er så flink gutt 💕 Sa fra om at han måtte tisse også. Skjønner fint forskjellen på inne og ute, selv på fremmede sentralstasjonen. Tisset dog rett på asfalten noen meter fra døren da vi kom ut, etter at jeg i mitt stille sinn hadde konstantert at her var det ingen egnede steder å tisse. Som om vi hadde en mental connection om situasjonen der, før han tok en selvstendig avgjørelse. Å klare dele soner av utendørs asfalt inn i grader av publikums aksept for å tisse på - her eller der borte - det er for mye forlangt av en 14 uker liten valp.  Jevnt over eksemplarisk adferd hele dagen, fra å stå i ro for å få på potesokker og løpe til bussen på dem hjemmefra. Har han tenkt fortsette sånn vil det være en ære å få bære ham opp rulletrapper i fremtiden. Such a good boy jevnt over, han kan få ha noen nykker. 
    • Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer.  Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten.  Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening.  Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time. 
    • Det var trist å høre, han var ung? (Heh, sjekket bloggen din, det er visst jeg som er gammel. Men trist likevel.) Ifølge Akkurat nå er det noen "motreaksjoner" mot den positive trenden:  Nå er det noen år siden jeg var aktivt inne i noe treningsmiljø selv, men jeg tenker jo at Canis og klikkertrening/positiv forsterkning fortsatt er greia, og jeg ville nå gått til de samme bøkene som for ti år siden. Men klart, noen endringer er det nok og sikkert noen nye flinke guruer kommet til, så håper noen kan bidra der!
    • Det er nå to år siden Pax vandret videre, og vi (jeg) har begynt å planlegge ny valp.  De siste årene har gått mye til småbarn, jobb og hus, så jeg har ikke fulgt noe særlig med på hva som går for seg i hundemiljøet. Det må jeg gjøre noe med, og derfor spør jeg dere på Sonen om hjelp til oppdatering. Hvis du skulle anbefalt meg, en kommende valpespekulant, noen ressurser, creators på sosiale medier jeg kan følge, bøker å lese, treningsmetoder, trender/diskusjoner som er sentrale, hva som helst egentlig, hva skulle det vært? Er det noen tema som er kontroversielle eller er alt bare fryd og gammen? Har Cæsar Millan kommet tilbake eller har verden gått videre? Hva bør jeg sjekke ut? Hva bør jeg holde meg langt unna?   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...