Gå til innhold
Hundesonen.no

Smoushond


Gjest

Recommended Posts

Skrevet

Satt og bladde i den gamle hundeboka mi, og fant fram til alle hunderasene jeg hadde "gullappa" :ahappy: Morsomst å se var Smoushonden - en nydelig rase med en (overfladisk men) sjarmerende omtale.

Hadde helt glemt av denne rasen jeg var forelska i som 15åring, har noen peil på noe om denne rasen? Står i boka at den er sjelden utenfor Nederland, og det er jo tydelig siden jeg ikke endte opp med en. Hehe.

70CB7C70EAE011DC908D5A0051CD3E9C.jpg

Så fine! :hyper:

Fant hjemmesiden til smoushond klubben i nederland, men de er bare på Nederlandsk. Snakk om at de ikke selger rasen til utlandet, så det er kanskje ikke rart man ikke finner info på engelsk...

Skrevet

In the late 1800s the German Coarsehaired Pin-scher, grandfather of the modern Schnauzer, was common throughout Germany. The Germans preferred the black or salt/pepper dogs and usually destroyed the red or yellow whelps which were common in litters at that time. An enterprising Dutch merchant named Abraas

cleverly—and cheaply—bought these German "rejects" and brought them to Holland. They were sold on the streets of Amsterdam as heeren-stalhonden, or gentlemen's stable dogs.

The yellow, roughhaired little charmers caught on and developed into the Smoushond. The breed enjoyed recognition from the FCI as well as the Dutch Kennel Club and was a popular family dog in the early part of the 20th century. In the years between the Wars, his numbers were greatly reduced, and he all but vanished during WWII. The last two litters were bred in 1949, with none following, and soon he was dropped from official roll calls and declared to be extinct.

In the early 1970s a Dutch woman, who had poignant memories of the Smoushonden owned by herself and friends in the 1940s, decided to recreate the breed. She advertised, asking for anyone owning a mongrel which bore resemblance to the accompanying photo to contact her. In a small country like the Netherlands, it was actually possible to go and check out each of these leads personally. If the "approved" dog was a female, this woman asked the owners to breed the dog once to a stud of her choice, and, of course, chose an appropriate male. She was dedicated to her task and went to look at each puppy born and still does even now, assisted by other breed wardens. In fact, this Dutch dog lover sees each Smoushond born in the Netherlands four or five times before breeding age, keeping photo records and recommending possible breeding partners.

By 1977, a specialty club had been refounded and recognition was forthcoming from the Raad van Beheer (Dutch KG) and the FCI. The breed is once again on fairly firm footing, and the modern proponents want to keep it that way. They are very cautious about breeding practices to forestall genetic problems and as yet have no interest in selling any outside the Netherlands,

The Smous is an affectionate and friendly fellow, totally devoid of nervousness, yappiness or wanderlust. His rough but short jacket is quite easy to care for and provides adequate protection. Although the standard allows for an uncut tail, most are docked, leaving one-third to be carried gaily. As the standard states, the Smous should be "a pleasant and easy family dog."

  • 2 months later...
Skrevet

Har hørt at min hund ligner en smoushond... :D Hun som gjorde meg oppmerksom på det, hadde prøvd å importere en hund fra Nederland, men det var ikke lov i følge Nederlandske regler å eksportere denne rasen da den har vært nesten utryddet tidligere.

Synd fordi jeg skulle gjerne ha hatt en til av "min" rase :D *som ligner på min ;)*

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
    • Ja det er superlativ rase og en drøm å ha når de fungerer som de skal. Dette er min 3 jakt cocker så rasen er ikke ukjent for meg.   det trenes spesifikk på ro, avslapping på teppe både inne, ute og i bilen. men han blir irritert når han blir fulgt tilbake på plass og ender kun med biting og frustrasjon fra hans side. Han kan å gå på teppet sitt og inn i buret. Men det fungerer ikke når ha blir i modus og han holder ikke mer enn kort tid de gangene han gjør det. Så fortsatt mye igjen å jobbe på.   maten blir brukt til det meste av trening og han fungerer godt når han er i riktig modus. Hovedsakelig skjer dette når han kjeder seg, hvis han får overtenning. Både når han har fått aktivitet og når han ikke får aktivitet. Så han er en liten nøtt og knekke. i aktivitet med voksne hunder fungerer han godt. Tilpasser seg tempo og sinnsstemning. Med valper så går han fort lei etter å10min og begynner heller å bite på oss. Så da må vi ta han bort fra situasjonen. Han får lengre turer i blandt. Men fordi han spiser alt som er på bakken har vi måtte begrense det å være løs etter flere turer til dyrlegen. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...