Gå til innhold
Hundesonen.no

Smoushond


Gjest

Recommended Posts

Satt og bladde i den gamle hundeboka mi, og fant fram til alle hunderasene jeg hadde "gullappa" :ahappy: Morsomst å se var Smoushonden - en nydelig rase med en (overfladisk men) sjarmerende omtale.

Hadde helt glemt av denne rasen jeg var forelska i som 15åring, har noen peil på noe om denne rasen? Står i boka at den er sjelden utenfor Nederland, og det er jo tydelig siden jeg ikke endte opp med en. Hehe.

70CB7C70EAE011DC908D5A0051CD3E9C.jpg

Så fine! :hyper:

Fant hjemmesiden til smoushond klubben i nederland, men de er bare på Nederlandsk. Snakk om at de ikke selger rasen til utlandet, så det er kanskje ikke rart man ikke finner info på engelsk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

In the late 1800s the German Coarsehaired Pin-scher, grandfather of the modern Schnauzer, was common throughout Germany. The Germans preferred the black or salt/pepper dogs and usually destroyed the red or yellow whelps which were common in litters at that time. An enterprising Dutch merchant named Abraas

cleverly—and cheaply—bought these German "rejects" and brought them to Holland. They were sold on the streets of Amsterdam as heeren-stalhonden, or gentlemen's stable dogs.

The yellow, roughhaired little charmers caught on and developed into the Smoushond. The breed enjoyed recognition from the FCI as well as the Dutch Kennel Club and was a popular family dog in the early part of the 20th century. In the years between the Wars, his numbers were greatly reduced, and he all but vanished during WWII. The last two litters were bred in 1949, with none following, and soon he was dropped from official roll calls and declared to be extinct.

In the early 1970s a Dutch woman, who had poignant memories of the Smoushonden owned by herself and friends in the 1940s, decided to recreate the breed. She advertised, asking for anyone owning a mongrel which bore resemblance to the accompanying photo to contact her. In a small country like the Netherlands, it was actually possible to go and check out each of these leads personally. If the "approved" dog was a female, this woman asked the owners to breed the dog once to a stud of her choice, and, of course, chose an appropriate male. She was dedicated to her task and went to look at each puppy born and still does even now, assisted by other breed wardens. In fact, this Dutch dog lover sees each Smoushond born in the Netherlands four or five times before breeding age, keeping photo records and recommending possible breeding partners.

By 1977, a specialty club had been refounded and recognition was forthcoming from the Raad van Beheer (Dutch KG) and the FCI. The breed is once again on fairly firm footing, and the modern proponents want to keep it that way. They are very cautious about breeding practices to forestall genetic problems and as yet have no interest in selling any outside the Netherlands,

The Smous is an affectionate and friendly fellow, totally devoid of nervousness, yappiness or wanderlust. His rough but short jacket is quite easy to care for and provides adequate protection. Although the standard allows for an uncut tail, most are docked, leaving one-third to be carried gaily. As the standard states, the Smous should be "a pleasant and easy family dog."

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

Har hørt at min hund ligner en smoushond... :D Hun som gjorde meg oppmerksom på det, hadde prøvd å importere en hund fra Nederland, men det var ikke lov i følge Nederlandske regler å eksportere denne rasen da den har vært nesten utryddet tidligere.

Synd fordi jeg skulle gjerne ha hatt en til av "min" rase :D *som ligner på min ;)*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det er mange måter å gjøre dette på. Og man bør definitivt ha en plan, for alenetrening fram til en hel arbeidsdag kan ta tid. Med den siste hunden vår tok det 6 mnd. Jeg var da delvis ufør, så mannen hadde ham med på kontoret de dagene jeg var på jobb. Personlig mener jeg at man bør være hjemme med valpen minimum en uke, helst to, for å bruke tid sammen, bli kjent både med hverandre og den nye hverdagen, og etablere litt rutiner, før man i det hele tatt kan starte alenetreningen gradvis. Så bruker man tiden man har, men minst et par uker med systematisk alenetrening hjelper for de fleste. Når man må tilbake på jobb er det mange muligheter. Det viktigste er å ikke pushe valpen for lenge for tidlig, da risikerer man i verste fall å få en hund som ikke tåler å være alene hjemme i det hele tatt, og det er ganske slitsomt. Hjemmekontor. Ta med hunden på jobb.  Hundepasser/hundebarnehage (NB! Vær ekstremt nøye på hundebarnehage, der trenger valpen også tilvenning, og 5 dager i uken er alt for mye. Det er MYE stimuli, stress og påvirkning på slike steder, og det bør være en god plan for hvordan hundene får nok ro i løpet av dagen. Sjekk gjerne at de som håndterer hundene til daglig, altså ikke bare daglig leder, har kursing og faktisk kunnskap om språk og adferd hos hund, å "bare være glad i hunder" er ikke nok på slike steder). Om man er flere i huset, kan man flekse på jobbtid slik at en kan dra tidlig på jobb og komme tidlig hjem, og den andre drar sent. Nabo/familie/venn som passer valpen på dagtid og etterhvert stikker innom og lufter. Omplasseringshund som er vant til å være alene hjemme, heller enn valp. Da bør man også bruke tid på å bli kjent, og starte rolig og gå forsiktig frem med alenetrening på nytt sted, men så lenge de er vant til (og komfortabel med!) å være alene så bør treningen gå ganske raskt.  
    • Jeg lurer på hvor lenge man bør ta fri fra jobb for å være hjemme med den nye valpen, dersom man ikke har mulighet for hjemmekontor? Jeg har en valpebok der det anbefales 5-6 uker, men dette er jo ikke så enkelt i praksis. Det kan sikkert variere mye når valpen er tilvendt å være alene hjemme også. Noen tips?
    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...