Sliter litt med bestemt frøken

[Synne N]

Jeg har nå funnet ut at Kali var englevalp når hun var liten

Mitra derimot er en bestemt frøken som vet hva hun vil, og hun sier klart i fra hvis det er noe hun ikke vil. Saken er at hvis vi løfter henne når det ikke passer henne knurrer hun og glefser, dette gjør hun også hvis vi prøver å roe henne ned når hun biter i beina våre feks.

Jeg vet at man ikke skal besvare aggressivitet med aggressivitet, og jeg vil gjerne ha noen råd fra dere på hvordan jeg skal reagere når hun oppfører seg slik. Jeg kan liksom ikke ha en stor rottweiler som glefser hvis vi gjør ting som ikke passer henne.

Noen som har erfaring med dette?

Det jeg gjør nå er å holde henne slik at hun ikke klarer å bite meg, ergo hun oppnår ingenting med det hun gjør. Jeg slipper henne når hun blir rolig, men jeg vet ikke om hun bare blir mer irritert pga at vi holder henne fast, og det er ikke vondt for henne på noen måte. Det høres jo helt brutalt ut når hun holder på slik, og jeg håper ikke det jeg har gjort til nå gjør henne mer aggressiv.

Jeg bytter alltid med henne hvis hun har noe godt eller hvis hun har tatt noe hu ikke får lov å bite på, så hun er egentlig ikke noe særlig ressursforsvarende sånn sett. Men nå vet ikke jeg hvor langt ressursene hennes strekker. Pleier slike ting å roe seg ned når hun blir eldre eller blir det bare verre?

[xxx12345]

Callaway var sånn - knurret når hun ble løftet. Det ligger nok en opplevelse bak et sted som ingen har tenkt over at hun kunne oppfattet som problematisk, og derfor har det fått lov til å forsterke seg.

Det vi har gjort er at når hun knurret så satte vi henne ned igjen og lot henne være for seg selv. Dette etter råd fra adferdsspesialist. Ideen er at hun ved å knurre sier fra at hun er ukomfortabel og redd, og når vi da fortsetter å holde så bygges det enda mer opp siden hun ikke har mulighet til å komme seg unna. Vi fulgte da dette rådet og bare etter kort tid så ble det merkbart bedre. Nå, et par-tre måneder senere, er det 99% borte.

[akela]

Det er vel en forskjell på en valp som knurrer fordi den er engstelig for å bli løftet, og en som ikke VIL bli løftet og som sier fra såpass... aktivt. Metoden er forsåvidt den samme, eller rettere sagt at man ikke "konfronterer" hunden så den drar i gang.

Samtidig så hadde jeg lagt stor vekt på å jobbe inn håndtering på maksnivå, hvis du leser engelsk, så er dette en god artikkel: http://www.kathysdao.com/articles/husbandry-how-tos.html

Stav deg gjennom den, den er verdt det, konklusjonen til Sdao er:

"By providing immediate, clear, positive consequences for our dogs during these husbandry exercises, we will train them to expect grooming and veterinary procedures to be rich in reinforcement and as pain-free as possible. We will replace their natural reluctance to being poked and manipulated with a willingness, an enthusiasm even, for being handled. They will be so malleable we can touch every body part, put them in any position, and perform a range of grooming and medical procedures with minimal stress. Ultimately, husbandry training is an investment in our dogs’ long-term health and well being."

En rottweilerhvalp "skal" vel ikke være så redd av seg, derimot kan det godt være at det ikke passer en selvsikker valp å bli flyttet på eller ordnet med. Se i hvalpekassa, hvor heftig de kan si fra til hverandre - det høres ut som de "slåss" i blant når de kommer i rette alderen.

Snakket med en som har kullsøsteren til min ene, og lille vepsen måtte "lære" å bli håndtert - du nærmest klikkertrener og shaper inn at kontakt er positivt, fortrinnsvis i andre sammenhenger enn når det gjelder (da får du heller bare flytte henne vekk raskt og ikke gjøre noe nummer av det), og hele tiden forebygger at hunden "svarer" - så den kanskje oppnår en reaksjon fra deg. Slik Sdao skriver om.

Du holder henne fast, sier du, det gjør jeg med mine hvalper også, og igjen skal dette være positivt - du må lære hunden at det er positivt å roe seg, være mild men bestemt, og slippe laaaangsomt opp. Eva Bodfäldt beskriver det her, http://www.hundkonsulten.se/artikelsida.asp?intArticleID=12, under avsnittet kalt Ryggsäcken.

Jo mer du gjør NÅ, jo mindre behøver du gjøre - i forhold til senere... Du har jo en helt liten valp, det betyr at du har stor "makt" nå bare fordi du er et stort menneske og hvalpen er liten og i rette alderen hvor den fremdeles er fullstendig avhengig av deg - rent utviklingsmessig også (mer selvstendig blir den jo etterhvert nå). Du vet at det er en rottweiler, ingen liten pinglehund; starter du nå med å gjøre de små tingene som gir deg kontroll og trygghet, så kan det utgjøre stor, stor forskjell. Tilliten skal være i bunnen, men så MÅ du ha kontroll når du må, og det er det enklest å lære inn nå.

Men helt riktig - unngå konfrontasjon, "aggresjon", etc. Hvalpen din er ikke aggressiv, den bare VIL ikke, og sier fra litt heftigere enn du er vant til når den ikke får viljen sin. Det må ikke få "virke", samtidig skal du ikke starte så tidlig med å gå i klinsj med den, men være smartere. Redsel? Med den rasen? Det BØR det ikke være..

Det krever nok at du ser på HELE håndteringen av henne, og tar disse situasjonene ut og ser dem inn i hele sammenhengen - hvordan du skal forebygge at de skjer, samtidig som du lærer hunden din håndtering og at når det VIRKELIG kommer til stykket, så er all makt hos deg (og det er egentlig helt greit for hundene mine iallfall).

Du har en stor og selvsikker rase, og med ting som kan dukke opp. På et annet forum er det jo en rottweilereier som har skrevet MYE om rottweileratferd, og alt som kan skje der... Synes du situasjoner som disse er vanskelige å håndtere, så kanskje du kan få litt støtte og kontakt fra noen som kjenner rasen og jobber på samme måte som du ønsker? Det er mange feller man kan gå i, når man prøver å gjøre ting "riktige" - men ikke har erfaring med en bestemt rases særtrekk.

[Synne N]

Tusen takk for svar

Akela du er min reddende engel, alltid gode lange svar

LinKr: Jeg har lurt veldig på dette med å bare la henne være når hun knurrer. På en måte føler jeg at hun får noe igjen for å knurre slik jeg på en måte gir henne lov til å gjøre det, men på en annen måte blir det jo å respektere hundens signal. Det som er problemet med Mitra i forhold til din hund er jo at hun ikke knurrer, hun går bare rett på glefsingen. Det er frustrerende å ikke vite hva som er rett og galt, og jeg vil så gjerne gjøre det rette.

Akela:

Hun er ikke redd eller engstelig, tvert imot, så er hun veldig røff. Jeg løfter henne flere ganger til dagen fordi vi må ned to etasjer for å ta henne ut og de fleste gangene går det helt greit.

Oppdretterne sa at vi skulle knurre igjen eller si nei når hun begynte å si ifra, og det er noe de har gjort med valpene hele tiden. Det kan godt være at det er derfor hun nå glefser i stede for å si ifra med knurring siden knurringen ikke hjalp. Slike metoder passer ikke meg i det hele tatt, jeg føler at hun bare blir verre av det, men det er jo dette som er en naturlig reaksjon for de fleste fordi mange føler at hunden prøver å dominere når de gjør dette (ikke at det gjelder oppdretterne).

Jeg holder hele tiden på med å trene håndtering ved å gi henne belønning for å stå stille å bli tatt på, men jeg må jo som sagt løfte henne flere ganger til dagen, og da er det vanskelig for meg å gå gradvis med håndteringstreningen. Det beste er kanskje å gi henne godbit hver gang hun ikke protesterer når jeg løfter henne?

http://www.kathysdao.com/articles/husbandry-how-tos.html det som hun beskriver her lærte jeg på valpekurset med Kali og det er slik jeg gjør det. Jeg får vel bare fortssette slik som dette helt til hun roer seg, men hun beskriver jo ikke valper som svarer, bare de som er ville, og derfor er jeg litt i tvil på om denne metoden funker. Jeg tror at noen ganger kan hun føle seg presset hvis jeg holder henne fast slik at det blir en konfrontasjon mellom oss. Hun roer seg til slutt og da slipper jeg hene, men bør jeg fortsette med det?

Ja, som du sier blir det en stor hund, og det er derfor jeg vil ta tak i dette nå slik at jeg slipper å beskymre meg når hun blir større. Men hva er riktig å gjøre, jeg vil jo ikke ødelegge henne heller. Si situasjonen er at jeg løfter henne og hun glefser, skal jeg slippe og la henne gå eller sette henne mellom beina og holde henne fast. Det beste er vel egentlig å bare slippe henne og ikke lage noen "big deal" av hele greia? Men i forhold til valpebitingen hvor det som regel ikke er noen glefsing inn i bildet, er det vel best å holde henne fast slik at hun roer seg?

[akela]

Å... det er vanskelig, når man ikke ser det. Men det er noe med... selvsikkerheten i det når man gjør det, at man ikke nøler, er bestemt, men blid - og kanskje gjør litt det de gode amerikanere kaller "happy talk", at man pludrer i vei og sier med dillestemme "neimenn så sinna du er da, jaja, kom igjen" uten å nøle et sekund. Og så gjør det til noe hyggelig, selv om den må finne seg i å bli båret/holdt.

Hva oppdrettere gjør... vi har jo diskutert dette her før, at når man har laaaang fartstid med ymse hunder, så bare GJØR man ting uten å tenke over det, man håndterer uten å tenke det døyt over det, og det merker hunder. Disse oppdretterne kjenner sikkert sine hunder, og de ville kanskje gått inn og sagt kontant og strengt fra. Hvis du ikke velger å bruke slike metoder, og hvalpen din skulle ha fått med seg noe av dette... så må du på en måte være litt lur.

Men jeg synes da den er litt ung til å skulle ha "lært" at knurring ikke virker? At den går rett på glefsing? Prøver å tenke tilbake; mine hvalper har vel knapt knurret når de har vært såpass unge, ikke i sin nye situasjon hos meg, om de gjorde det i hvalpekassa når de interagerer med kullsøsknene. Knurring er jo advarsel/usikkerhet, og så små hvalper SKAL jo helst ikke være usikre... eller i det hele tatt tro at noen ville GIDDE å høre på dem? Hvis ikke det er "dårlige" hvalper da, eller ekstremhvalper andre veien. Det er iallfall min erfaring med mine nokså "ymse" raser.

Vel, jeg tror fremdeles hun bare ikke VIL, og da er nå engang glefsing mange hvalpers måte å komme seg unna ting på. Hadde det vært en "særere" rase, hadde jeg kanskje tenkt på at hun var litt "nøye" med kroppen sin eller syntes dette var litt ubehagelig. Men igjen... en rottweiler? Kanskje hun bare er en lita purke?

Hun er nå bare en baby, som spontanreagerer - jeg tror ikke det er noe mer kalkulert enn det, og da er det jo bare å merke seg at hun reagerer med å prøve å bruke munnen litt... mye. Jeg tror fremdeles hun ikke vil, og at dette er hennes reaksjonsmåte heller enn å bli "vill" - dog uten å ha sett henne. At hun "svarer"... TROR jeg egentlig ikke, for meg er hun liksom for ung. Det jeg derimot mener, er at du må få avlært henne at protester nytter, og at man i hvert fall ikke protesterer med å bruke munnen og slenge litt med tenna - fordi det er så viktig når du har så stor hund.

Men så unge hunder "FORSTÅR" liksom ikke så mye, de bare ER. Jeg mener... hvor mye glefser og protesterer hun, du klarer vel å håndtere dette likevel? Igjen dette med erfaring...

Jeg tror kanskje at jeg hadde prøvd å gjøre flere ting på en gang; at jeg hadde startet med å tutle i vei med trivelig stemme "kom så skal vi ut" og gi en godis når hun kommer, og mens hun tygger bare løftet henne i vei samtidig som jeg stappet en ny godbit inn i kjeften på henne, og samtidig holdt henne så hun ikke fikk gjort noe særlig fra eller til (hoftefeste! du holder hvalpen litt på siden, med ene armen, så den hviler mot hoften din, og du har armen under magen litt bakfra på den og holder rundt forbrystet/lite tak i halsbåndet), mens du går ut og pludrer videre og setter henne ut på gresset.

Blir man for nølende, så forsterker det situasjonen. Eva Bodfäldt sier mye om hvordan man selv og måten man reagerer på, kan avgjøre mye - tar DU ting på alvor, blir de alvorligere, hvis du skjønner. Det gjelder hvalpebiting også. Holde fast, men være blid og trivelig mens du er bestemt, og gjøre det til noe positivt. Jeg har nok lært inn en sånn "hysssssjjjjj"-lyd samtidig, den virker enda, da puster gutta litt ut, da "må" de slappe av. Kan være kjekt å ha...

[Guest Belgerpia]

Hei

Jeg tror at man her har missforstått oppdretter en smule, jeg kjenner oppdrettere svært svært godt, og dette er ett veldig kapabelt menneske som faktisk alltid har hatt trivelige velfungerende hunder på alle måter. Hun er opptatt av adferd osv.

Min Dilla var også sånn når hun ble løftet som valp, men det var kun når hun var i leke/faenskapmodus og vi løftet henne. Jeg skriver var - for jeg sluttet å løfte henne når hun var i giramodus - nei, jeg sluttet ikke å løfte henne fordi hun knurret, beit og hørtes ut som om hun hadde rabies - jeg slutte å løfte henne fordi hun overhodet ikke var i modus for å lære noe som helst av at jeg tvang henne til å bli rolig. Alt jeg oppnådde var en valp som resignerte der og da - eller ble slapp i rein skjær utmattelse - jeg gjorde dette tre ganger, gikk i tenkeboksen og bestemte meg for at handtering kan vi jobbe med når valpen er rolig.

Etter den dagen opplevde vi aldri sånne episoder - hang hun i buksebein ble hun rolig lirket løs og satt i en annen retning, eller vi ignorerte henne og bare gikk videre sånn at hun hang med men uten å få respons. Buksebeinbitingen opphørte etter en uke med den taktikken.

Jeg har nå en sinnatagg av en valp, som lett blir sur - han har holdt på å glefse ansiktet av meg ved ett par anledninger fordi jeg har løftet han opp når han har vært i bananas modus - nå har jeg imidlertid igjen tenkt meg om, jeg velger å løfte han når han er rolig, jeg driver med pelsstell når han er lugn og vi trener på kloklipp osv. når han er fysisk sliten og trøtt.

Resultatet er at han er langt mindre sur, har ikke vært i tiltmodus på nesten to uker - og virker i det store og det hele som om han er i ferd med å bli en harmonisk liten ting.

Jeg tror at om man tenker seg om når man handterer valpen og tenker på at poenget med all trening er at det skal bli riktig - det være seg båndgåing, innkalling eller handtering - så sørger for å trene på dette når valpen er mottagelig for læring av slikt så får man en harmonisk og lykkelig valp som alle er fornøyd med.

[Tervfrøkna]

Hei du..

Jeg syns Belgerpia har et godt poeng i det hun sier, men vil legge til noe..

For problemet ditt er jo at valpen går i "drit og dra modus" når du av og til løfter den. Så jeg er enig med Belgerpia i å ordne trening osv når valpen er i riktig modus. Men det hender jo man skulle ha løftet opp valpen av andre årsaker også, som f.eks når du skal ha den inn i bilen o.l og det jeg hvertfall har gjort med de to av mine som virkelig brygget opp til uvær som valp når jeg har gjort ting de mener overhodet ikke passer er å late som ikke noe, å bare gjøre det jeg skal.

F.eks når den yngste i huset nærmest sprutet ild av sinne fordi han selv mente at jeg ikke hadde noe med å løfte han inn i bilen en dag, var å bare ta tak i det lille monsteret som om han var den lille søte engelen, løfte han opp og inn i bilen, ferdig med det. Ingen sure miner, ikke noe dill, bare jaja du får sprute ild og være tulling men nå skal du faktisk på biltur.

Og det har funket utmerket hos oss hvertfall.

[MetteOgBeatrix]

Jeg er enig i det Tervfrøkna her sier, av og til må bare ting gjøres. Mi var også en bestemt liten tass da hun var liten.. og jeg gjorde som Tervfrøkna sier. Vi måtte også ned noen trapper om hun skulle ut og da var det bare å løfte i vei - tisse inne skulle hun jo ikke få lov til Når det gjelder valpebitingen fant jeg fort ut at å bare stå der å ignorere ikke funket. Jeg brukte timeout på henne og på under en uke hadde hun sluttet å bruke tærne mine som leketøy

Lykke til! Rottisvalper kan være en tålmodighetsprøve, men de lærer fort og når de først har lært seg at sånt gjør man ikke så gjør de det ikke igjen (som regel, hehe) :-)

[Synne N]

Hei

Jeg tror at man her har missforstått oppdretter en smule, jeg kjenner oppdrettere svært svært godt, og dette er ett veldig kapabelt menneske som faktisk alltid har hatt trivelige velfungerende hunder på alle måter. Hun er opptatt av adferd osv.

Jeg har nå en sinnatagg av en valp, som lett blir sur - han har holdt på å glefse ansiktet av meg ved ett par anledninger fordi jeg har løftet han opp når han har vært i bananas modus - nå har jeg imidlertid igjen tenkt meg om, jeg velger å løfte han når han er rolig, jeg driver med pelsstell når han er lugn og vi trener på kloklipp osv. når han er fysisk sliten og trøtt.

Resultatet er at han er langt mindre sur, har ikke vært i tiltmodus på nesten to uker - og virker i det store og det hele som om han er i ferd med å bli en harmonisk liten ting.

Jeg tror at om man tenker seg om når man handterer valpen og tenker på at poenget med all trening er at det skal bli riktig - det være seg båndgåing, innkalling eller handtering - så sørger for å trene på dette når valpen er mottagelig for læring av slikt så får man en harmonisk og lykkelig valp som alle er fornøyd med.

Jeg vet at oppdretterne er utrolig flinke, og jeg er helt sikker på at deres metoder virker. Jeg har jo spurt og forhørt meg med henne, men jeg føler ikke at det er noe for meg å gjøre det på den måten og derfor vil jeg bare høre om andres erfaringer

Det du sier høres veldig lurt ut, men det som er tingen er jo at hun kan reagere når hun er trøtt også, ergo det er egentlig ganske umulig å vite når hun reagerer på at vi løfter henne. Men jeg er sikker på at med masse håndteringstrening så blir hun nok en super hund. Det kommer nok til å bli en del arbeid, men det er jeg klar over.

Kloklippingen og håndteringstreningen gjør vi hver gang hun er trøtt, men som jeg sa til akela, så MÅ jeg løfte henne for å ta henne ut, og det er flere ganger til dagen, derfor kan jeg liksom ikke vente til jeg er ferdig med håndteringstreningen eller hver gang hun er trøtt før jeg løfter henne.

Tervfrøkna:

Det er jo egentlig det vi gjør nå, men jeg er bare redd at det vil bli verre med alderen. Det er jo vår eneste mulighet egentlig. Jeg får bare trene masse på denne håndteringen slik at hun blir bedre og bedre etterhvert.

Mette:

Det med time-out prøvde vi litt, men vi har ingen skikkelig valpebinge og legge henne i, og derfor blir det vanskelig. Ignorering er vondt!

[Red Merle]

Jatzy var slik. Hun knurret ikke, men glefset etter annsiktet, hylte og sprellet som en mark.

Hvorfor hun gjorde dette er jeg ikke sikker på.

Måten jeg løste det på var å ikke gi henne noe respons før hun var rolig. Jeg tavngsholdt ikke på noen måte. Holdt henne helt stabilt til hun roet seg. Da sa jeg bra, og satte henne ned. Nå er hun rolig når hun blir løftet på, for hun vet at om hun spreller, hyler eller glefser, så blir hun ikke satt ned.

[Bananen]

Hva gjør hun om du tar på deg vernehansker og da ignorerer hele adferden hennes?

[Synne N]

Hva gjør hun om du tar på deg vernehansker og da ignorerer hele adferden hennes?

Det gjør ikke så vondt når hun biter, så jeg slipper det Uansett når jeg feks løfter henne så klarer hun ikke å bite

[Sissi]

Den rottisen mine foreldre hadde var slik som valp, hun var en utrolig bestemt frøken! protesterte på apsolutt ALT, skulle ikke løftes på, klippe klør, holdes fast osv. Mine foreldre ( og meg også da, var jo en hund jeg "vokste" opp med) overså knurringen og bitingen hennes totalt, lagde ingen sak ut av det.. men vi fortsatte med kloklipp og holde henne, ta på henne og bærte henne en del.. alt slik man kunne gjøre nå mens hun var valp så hun ble vant med at det var vi som skulle håndtere henne. Hun roet seg etterhvert med knurringen og lot seg greit håndtere.Men da hun kom i tenårene igjen, ble hun igjen grepet av den der * jeg vil gjøre som jeg vil alderen* Og ble ganske dominat av seg, om man kan kalle det dominanse over at hun kunne finne på hvis man feks satt på gulvet eller på huk og kaste seg på ryggen din og prøve og legge deg i bakken.. og knurret når man rørte på seg det ente med noen brytekamper bokstavlig talt.... med med og ikke gi etter eller la seg avskrekke av denne oppførselen hennes ble hun omsider en utrolig flott,stabil og tryggg hund. Hun var altid veldig varbal av seg resten av livet da... hun brukte mye knurring som en del av språket hennes, som feks da hun lekte med andre hunder... kunne hun ligge på gulvet og knurre så gulvet ristet, med et spinkel italienskmynde som stakk hodet inn i kjeften hennes... folk som ikke kjente henne og denne leken mellom henne og småhundene fikk jo dakkars hjerte i halsen av det synet Herlig hun var hun iallefall... ble avlivet som 10 åring desverre pga livmorbetennelse.