Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund som "virker" kontra en som ikke virker


Montmorenja

Recommended Posts

Men det som andre tidligere har beskrevet her inne, dreier seg jo om nettopp de hundene som ikke ER sterke nok i psyken til å takle konkurransepress, altså de muligens litt svakere hundene, og av en rase som ikke er avlet for rent bruk (langhårsbelgere)? Det er vel en grunn til at de ryker?

Tja. Jeg har som før nevnt moren til denne hunden som har vært brukt som eksempel et par ganger i diskusjonen her, og jeg kan ikke helt se at hun har noen traumer etter å ha flyttet hit i voksen alder? Mulig hun sliter med noen greier inni seg, men så vidt jeg kan se, så stortrives hun som husets Dronning og sofapynt :lol:

Det er selvsagt mulig at hun er mye sterkere i psyken enn datteren sin, men da faller ihvertfall argumentet om at jeg burde ha visst at hun (datteren) ikke var mer, bort.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 163
  • Created
  • Siste svar

Margrete, kaller du det "rykter" når det er den potensielle nye eieren som selv legger i vei om målene, og om interessen for neste hund før de andre knapt er voksne? Oppdrettere kan ikke finne ut "alt", og dessverre er det mange som klarer å fremstå som riktig så seriøse og oppriktige - eller i samsvar med etikken til den oppdretteren - og som kanskje ikke er like lette å "sjekke ut", eller "inn" for den saks skyld... hva når de selv tipser om hvem som kan spørres?

Hva med utøveren som ble så rasende på hunden som ikke "presterte" i en konkurransedel - at hun dengte den bak bilen etterpå når hun trodde at noen ikke så? Rappa til den noe realt med båndet flere ganger, helt uten motiv - annet enn at det måtte være at h*n var sint fordi ting hadde gått skeis ti minutter før.

Er det ikke greit å nevne slike episoder også, når man først er nære venner med oppdrettere og omgås dem privat - hvis vedkommende nevner sine fine plasseringer og store mål og er på jakt etter ny hund? "Rykte" - eller øyenvitne?

For når konkurranser betyr så mye, at man vil gå og være "irritert" eller "skyve til side" hunden som ikke duger - ifølge flere svar her inne, så ville jeg som oppdretter satt pris på informasjon om denslags, hvis det hadde betydd noe for hvem jeg hadde solgt hund til.

Høyoktan eller ikke, det handler ikke om det - det samme gjelder utstillingshunder forsåvidt. En oppdretterbekjent solgte ikke hvalper til en bestemt fyr, som hadde etablert seg på ny med rasen, fordi jeg kjente vedkommende fra forrige runde atskillige år før - der fire hunder ble anskaffet i løpet av et års tid, og ble avlivet og gitt bort i hytt og pine like raskt. Vel, oppdretterbekjenten angret ikke når det kom... tja, var det 4-5 eller så?... hunder innom fra andre oppdrettere - og vedkommende eier stadig fant feil ved dem, og omplasserte like kjapt denne gangen også.

Det er kanskje det mest "skremmende" i diskusjonen.. og det er at folk later til å mene at de vil gå rundt og være skuffet/sinte/irriterte/oppgitte etc over en hund som ikke holder mål, og at dette vil bli så merkbart at hunden har "best av" å komme seg vekk. Det er trist når folk som opprinnelig startet ut med å være glad i hunder for deres egen del, utvikler seg til å ha en slik betinget kjærlighet til hunden alt etter prestasjon eller om den er i veien for deres egne mål.

Nå tror jeg ikke at jeg har mer å si, annet enn at jeg er glad jeg ikke er oppdretter...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Og i Kina spiser man hund...

*ler*

Jeg tenker litt på hvor traumatisert Molly må være jeg - som nå er i sitt... hmmm.... 1-0-2-0-3. hjem........... først solgt, så tilbake, så ut - så hjem for ett kull og ut igjen (til samme da selvsagt) og så tilbake igjen og til slutt hos Elin...

Stakkars traumatiserte Molly - langhårsbelger etter utstillingslinjer er hun også - hun burde jo være fullstendig vrak...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, jeg omplassere ikke mine hunder, selv om de ikke holder mål. Jeg senker mine ambisjoner og krav og ser heller hva jeg får ut av den hunden. Jeg er rett og slett for blaut for det, og knytter meg for mye til hundene mine, men jeg klarer da å innse at det er jeg som kommer til å ta største "skaden" av omplasseringa...

Mon tro om ikke Nirm treffer spikeren på hodet her?

At vi overfører vårt eget sterke bånd til hunden over på hunden - og at den vil sørge like mye som oss over adskillelsen?

Jeg ville neppe klart å omplassere min hund med mindre noe helt prekært hadde skjedd, men det ville i så fall vært mye mindre problematisk for hunden enn for meg. Så det kan ligge mye egoisme i det å beholde en hund også.

Jeg er på linje med Akela i forhold til folk som plutselig finner ut at man vil nå toppen og dermed kasserer vesenet man opprinnelig kjøpte for å være en kamerat. Men det koker for meg ned til først og fremst å være en dårlig menneskelig egenskap, og ikke nødvendigvis et dyreetisk overtramp ettersom dyret med stor sannsynlighet ikke vil lide overlast (kanskje heller tvert imot).

Så lenge man har hundeSPORT, vil det finnes en aktiv elite som har konkurranser som livsstil, som trener til konkurranser omtrent hver bidige dag og der anskaffelsen av hund hovedsakelig er motivert ut fra dette og der grundige undersøkelser er gjennomført på forhånd for å sikre seg i størst mulig grad. Når slike likevel får et dårlig emne mellom hendene kan jeg forstå og akseptere at omplassering skjer til noen som har en livsstil mer tilpasset hundens nivå og egenskaper.

Samtidig ville jeg kanskje - dersom dette skjer til stadighet og dersom premiesuget totalt overskygger det øvrige forholdet til hunden som individ - faktisk satt meg ned og tenkt over om hobbyen min har for store omkostninger, og om det ikke hadde vært mer fair å finne på noe annet i fritida. Men det er selvsagt farget av mitt eget forhold til min egen hund. MIN etikk og MIN moral i forhold til hva JEG vil med MITT hundehold - som slett ikke nødvendigvis er bedre enn andres.

Folks forhold til hundene sine fyller hele spekteret - fra å være et regelrett substitutt for barn til noe i nærheten av ren bruksgjenstand. Så lenge hunden får mat, stell, muligheter til å knytte sosiale relasjoner og ikke blir mishandlet, synes jeg man skal være forsiktig med å stemple det ene eller andre "retningen" som mer eller mindre etisk og moralsk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uten det spørsmålet hadde det ikke blitt noen diskusjon
Ja hva er det egentlig å diskutere annet enn å "opplyse" om ens eget standpunkt? Kan jo være greit å vite om ikke annet-

:lol: Og nei - i de tilfellene jeg tenker på så er det faktisk ikke den som trener hunden som kommer med begrensningene. Og det er de situasjonene jeg ville frem til. Ikke der hundefører bytter ut hund etter hund fordi det dukker opp noe bedre.
I de fleste tilfeller jeg har sett, og jeg har sett mange, så er det eiers manglende evne til å tilpasse sin treningsform og tilpasse seg til det individet man har som er den egentlige begrensningen.

Jeg synes fortsatt ikke det er noe problem om omplassere en hund som ikke fungerer til det eieren skal bruke den til. Som oppdretter har jeg hjulpet ett par av mine valpekjøpere til å omplassere/selge sine hunder nettop pga det. Jeg har ikke levert det de ønsket seg, og jeg tar følgene av det. De to hundene det er snakk om her har det helt strålende i sine nye hjem! Den ene måtte vi ha hjemme og trene i 6 mnd for å få litt skikk på ham, den andre kunne vi sette ut igjen med en gang.

Vi har selvfølgelig ingen garanti for at hundene får være i sine nye hjem til de dør, men det har vi ikke med noen hunder. Om det skulle skje noe med meg så vet jeg at gubben min kommer til å omplassere alle her i huset (kanskje beholdt en). Men han ville selvfølgelig sørget for at de fikk gode hjem!

Når jeg har problemer med å omplassere hunder jeg har så går det på meg. Slik jeg er som menneske. Det er alltid meg. Jeg vil bare motvillig inrømme at hunden kanskje hadde fått det like herlig hos noen andre. Selv om jeg vet intellektuellt at det hadde de selvfølgelig fått, så er jeg som menneske alt for subjektiv i min bedømmelse av dette. Hva får meg til å tro at det er så spessiellt med meg? Selvfølgelig er det ikke det. Det er bare noe jeg liker å tenke på i forhold til mine hunder. Men en ting vet jeg at skulle jeg få en hund i mitt hus som jeg ikke får til å lære noe så lenge jeg er oppegående og aktiv, så får ingen andre det til med den hunden heller, så da kan jeg like god beholde den og gjøre som Nirm. Senke mine ambisjoner.

Husker en reklamefilm på kino for mange år siden hvor en bil kommer skrantende og hostende inn til bensinpumpen: "Går bilen din dårlig"? "Hvorfor ikke la den gå dårlig på Caltex"? Hvorpå den så skrantet videre like dårlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Margrete, kaller du det "rykter" når det er den potensielle nye eieren som selv legger i vei om målene, og om interessen for neste hund før de andre knapt er voksne? Oppdrettere kan ikke finne ut "alt", og dessverre er det mange som klarer å fremstå som riktig så seriøse og oppriktige - eller i samsvar med etikken til den oppdretteren - og som kanskje ikke er like lette å "sjekke ut", eller "inn" for den saks skyld... hva når de selv tipser om hvem som kan spørres?

Joda, jeg kan til dels være enig med deg. Jeg tror nå likevel at oppdrettere ikke er en dum "rase", de som selger hunder til konk. folk. Men mulig jeg atter har ett litt for rosa syn på verden. For slik jeg ser det, så har "vi" konk.folk ett spessielt rykte og de fleste vet hvem vi er. Og da er det ikke vansklig å ta en tlf til en som kjenner en annen som igjen kjenner noen i dens miljø. For er dette ett menneske som bytter hund hist og pist, så er personen "viden" kjent. Men dette vet jo du Akela? Har ikke du selv vært aktiv i konk.milijø?

Nå går jeg utifra at vi snakker om de som alt har byttet noen hunder. Det blir vansklig å sjekke opp en første gangseier, eller en annengangs for den saks skyld. Når de er på hund tre i løpet av 2 år, da bør det ringe en bjelle!

Hva med utøveren som ble så rasende på hunden som ikke "presterte" i en konkurransedel - at hun dengte den bak bilen etterpå når hun trodde at noen ikke så? Rappa til den noe realt med båndet flere ganger, helt uten motiv - annet enn at det måtte være at h*n var sint fordi ting hadde gått skeis ti minutter før.

Er det ikke greit å nevne slike episoder også, når man først er nære venner med oppdrettere og omgås dem privat - hvis vedkommende nevner sine fine plasseringer og store mål og er på jakt etter ny hund? "Rykte" - eller øyenvitne?

Rykte, det kommer vel helt an på hvem det kommer fra? Er det en slarv som liker å skravle litt om ting som kanskje ikke var så ille? Er det derimot en som man kan stole 100% på, så er det øyenvitne. Du ser forskjellen her?

Utover det, så er eksemplet ditt horribelt!

For når konkurranser betyr så mye, at man vil gå og være "irritert" eller "skyve til side" hunden som ikke duger - ifølge flere svar her inne, så ville jeg som oppdretter satt pris på informasjon om denslags, hvis det hadde betydd noe for hvem jeg hadde solgt hund til.

Som jeg har skrevet lenger opp. På tredje hund på 2. året så bør det ringe en bjelle og da er det greit å ha en "informant" i miljøet klar, men det bør jo være en man kan stole på og ikke en som er ondsinnet og sjalu og sprer sladder og rykter.

Nå tror jeg ikke at jeg har mer å si, annet enn at jeg er glad jeg ikke er oppdretter...

Driver man med en hundesport og går inn i ett oppdrett med "høyoktan" hunder, så bør man også være forsiktig med hvem man selger til og sørge for å finne ut mest mulig både med og uten informanter. Så ja jeg er glad for jeg ikke er oppdretter for jeg orker all den bakgrunnsjekken.

Og jeg tror vi kan konkludere med at vi er "nesten" enig hehe, ved hund 3 så bør klokkene ringe og kjøper bør ha GOD unnskyldning for at de to andre ble byttet ut.

Jeg har heller ikke mer å si, annet enn at jeg er himla glad jeg har god samvittighet :P

Etter at jeg nå har lest igjennom og rettet opp litt småfeil, ser jeg det ser ut som at jeg legger alt ansvar på oppdretter, det er slettes ikke meningen! På hund 3 så bør fører gå i seg selv og tenke seg utrolig godt om! For der mister jeg forståelsen! Har man mislykkes med hund 1 og 2, og det ikke er sykdom eller annet som skaper enorme problemer inne i bildet, så er det på tide å ta seg en tur i boksen og bli der en stund...

Sånn, man får tid til å tenke når man kjører bil til NordNorge :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snu litt på det da, i de tilfellene som eieren ikke klarer å endre på sin måte å trene hunden på, er det da ikke bedre for hunden at den kommer til en eier som klarer en veik hund?

Det finnes faktisk hundeförere som ikke klarer å endre seg og rette kravene etter hva man har for hund. Dessverre så er det nesten flere av de enn av de som gjör sitt beste for å endre seg tror jeg. Har sett flere av de selv - senest forrige uke så jeg en schäfertispe på en konkurranse som kröp fram (jeg "kjenner" eieren og vet hvordan hun trener) - jeg kan love at jeg hadde lyst til å ta med meg hunden hjem.

Det er vanskelig å endre seg selv som person - det fikk jeg läre meg alt om av Imre - og klarer man ikke det så kanskje man ikke skal ha den spesielle hunden som ikke klarer av det, eller i värste fall ikke ha hund i det hele tatt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...
*ler*

Jeg tenker litt på hvor traumatisert Molly må være jeg - som nå er i sitt... hmmm.... 1-0-2-0-3. hjem........... først solgt, så tilbake, så ut - så hjem for ett kull og ut igjen (til samme da selvsagt) og så tilbake igjen og til slutt hos Elin...

Stakkars traumatiserte Molly - langhårsbelger etter utstillingslinjer er hun også - hun burde jo være fullstendig vrak...

Hun lå jo rett ut midt på stuegulvet her allerede første dagen (men det kom kanskje av sjokkskader og en depresjon....?) og har vært lykkelig, tillitsfull og arbeidsglad hver eneste dag siden jeg hentet henne for 16mnd siden.

Nå konkurrerer vi i agility og lydighet og trener i tillegg rundering/feltsøk og hun er også en topp familiehund og 4åringens bestevenn. Jeg tror seriøst ikke hun har hatt vondt i sjela si en eneste gang...

Jeg tror absolutt ikke hunder som er mentalt normale har noen som helst problemer med å bli omplassert så lenge de får det de trenger og har det bra der de kommer til.

Jeg vet ikke om jeg selv hadde klart å bytte ut en hund som ikke "virker", men jeg har forståelse for de som gjør det. Og det er jo en forskjell på de som satser høyt i en hundesport og bytter ut en hund fordi det er noe med den som gjør at den ikke kan brukes, og de som bytter ut hund etter hund etter hund i jakten på den "perfekte" hunden.

En jeg kjenner godt kjøpte en valp for noen år siden. Han sikter mot landslag og VM i sin sport (Han har vært på landslaget før) og når da denne valpen vokser opp og viser seg å ha sterk grad HD så forstår jeg godt at han valgte å bytte ut denne.

Jeg synes også at det er forskjell på om hunden er kjøpt til ett formål og ikke kan brukes til det, eller om hunden blir kjøpt inn som familie/turhund og eieren får det for seg at det hadde vært fint å være med i NM i en eller annen sport og bytter derfor ut hunden med en som passer bedre til den nye interessen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes også at det er forskjell på om hunden er kjøpt til ett formål og ikke kan brukes til det, eller om hunden blir kjøpt inn som familie/turhund og eieren får det for seg at det hadde vært fint å være med i NM i en eller annen sport og bytter derfor ut hunden med en som passer bedre til den nye interessen...

Kan du forklare meg hva den forskjellen består i? For hvem?

Det høres jammen såpass fint ut for hunder å bli omplassert, at jeg nesten får dårlig samvittighet for at jeg tvinger mine til å bo sammen med meg hele livet. Skamme meg, skulle jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan du forklare meg hva den forskjellen består i? For hvem?

*klippe*

Ja, det kan jeg med glede. Forskjellen (for meg) ligger i at de som har et mål med hunden, satser høyt og har hatt gode resultater med tidligere hund(er) og lang erfaring vet hva de driver med og hva de skal se etter når de kjøper hund. Om de da er uheldige og får en hund som ikke kan brukes så synes jeg det er forståelig at de bytter.

Hvis man kjøper en leonberger som familiehund og etter et år finner ut at det hadde vært spennende å være med i NM i agility og på det grunnlaget vil bytte ut hunden med en mer passende rase så blir det mer bruk og kast etter min mening.

Da er vel også sjansen stor for at agility ikke var tingen likevel og så får man lyst til å prøve bruks og bytter ut sheltien med en brukshund.

Forskjellen ligger jo i moralen, jeg liker ikke bruk og kast innstillingen mange har, men noen kan være uheldige en gang.

Uansett er det sikkert ingen forskjell for hunden, får den ett godt hjem så gir den helt sikkert blanke i grunnen.

Om en hundeeier er på ferie i 14dager eller en mnd og har noen til å passe hunden for seg og hunden har det flott der så bør den tåle det helt fint og om eieren da ikke henter hunden igjen så burde den ikke gå inn i en depresjon av den grunn.

Det siste du skrev klippet jeg bort og jeg gidder ikke engang å komentere det, det var bare latterlig.

(Håper for hundene dine sin del at du bare er vrang og at de ikke har det så fælt hos deg at du skammer deg over hundeholdet ditt. )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn, bare fordi at hunden min har vært et eksempel her opptil flere ganger, så tenkte jeg at jeg skulle melde fra at jeg har bestemt meg for å selge henne. En uke på brukshundkurs i Sølen med svært kompetent instruktør var ikke veldig til hjelp, og dessverre så syns jeg at det er mer morsomt å gå spor enn hva Emma syns.

Det er mulig at folk flest syns det er ok å bytte hundesporten de hadde planer om å drive med fordi at hunden ikke eier de driftene som er nødvendig for å drive med den hundesporten man vil drive med (jepp, omstendig forklaring), men jeg vil konkurrere i spor, og jeg syns ikke agility eller lignende er i nærheten av å være så interessant og morsomt å drive med, så det har jeg ikke tenkt til - å bytte hundesport, altså.

Etter 2 mnd forholdsvis intensiv sportrening, så er det ikke morsomt når man ikke blir overrasket engang når man atter en gang må begynne med motivasjonsspor fordi hunden ikke kan/vil/orker/klarer (stryk det som ikke passer) å gå et D-spor. Det er 300 meter langt det, og et C-spor er 1 km - og vi (instruktøren og andre jeg har trent mye med) er enige om at en kilometer spor kan bli veldig vanskelig å gå for Emma, hun har bare ikke interesse for det i det hele tatt, om jeg får menneskeliggjøre henne såpass.

For det er ikke sånn at Emma ikke KAN gå spor, hun har en utmerket nese hun, når hun bare er motivert for å bruke den - det er det ingen tvil om. Tidvis går hun veldig bra spor, og det er det som har holdt meg oppe i år, at det kommer til å bli bra når og hvis og om.. Men det blir liksom aldri "når og hvis og om", vi rykker stadig tilbake til start.. I tillegg har hun absolutt ingen gjenstandsinteresse, så feltsøk var rett og slett en vits. Nei, jeg ble ikke skuffa, jeg visste at hun ikke ville gå et felt, ikke en gang for å finne yndlingskongen som var stappet full av leverpostei - hun er bare ikke interessert.

Og før noen hoster om linjene igjen - moren hennes har fungert utmerket på brukshundkurs. Hun har mindre sportrening enn Emma, og det lille hun har, har ikke vært tatt så "alvorlig" om jeg kan si det sånn - hun har fått gå et spor nå og da, uten større krav enn at hun skal finne sporslutten sin - og allikevel går hun lett et D-spor. Søker felt gjør hun også, og trenger ikke mer belønning enn tennisballen sin.. Nei, hun er ikke aller mest hund hun heller, men hun har mer enn datteren sin - med henne er målet å nå kl. B, mens Emma - stadig etter 2 mnd forholdsvis intensiv sportrening - der blir aldri målet noe mer enn å kanskje kunne konkurrere i C en gang..

Jeg veit ikke helt hvorfor jeg skriver såpass mye om valget mitt, for jeg gidder virkelig ikke å forsvare valget jeg har tatt. Jeg veit at avgjørelsen er fullstendig uforståelig for noen, og veldig forståelig for andre. Jeg føler selv at det er riktig avgjørelse jeg har tatt, det er ikke noe som er bestemt over natta, jeg har diskutert det med folk jeg har respekt for. Sånn utover det, så er det egentlig likegyldig hva hundesonen mener om saken :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg veit ikke helt hvorfor jeg skriver såpass mye om valget mitt, for jeg gidder virkelig ikke å forsvare valget jeg har tatt.

Jeg tror det er fordi du tar denne avgjørelsen med tungt hjerte. Du har tenkt mye fram og tilbake, veid opp og ned, og kommer fram til det som er det beste for dere. Det har helt sikkert ikke vært enkelt!

Det er helt ok med en liten forsvarstale når det kommer til ting som ikke er svart hvitt liksom.

Lykke til med salget, jeg er sikker på at du finner et godt hjem til Emma.

Jeg håper vi får følge deg på veien til ny valp? :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn, bare fordi at hunden min har vært et eksempel her opptil flere ganger, så tenkte jeg at jeg skulle melde fra at jeg har bestemt meg for å selge henne. En uke på brukshundkurs i Sølen med svært kompetent instruktør var ikke veldig til hjelp, og dessverre så syns jeg at det er mer morsomt å gå spor enn hva Emma syns.

*klipp*

Jeg veit ikke helt hvorfor jeg skriver såpass mye om valget mitt, for jeg gidder virkelig ikke å forsvare valget jeg har tatt. Jeg veit at avgjørelsen er fullstendig uforståelig for noen, og veldig forståelig for andre. Jeg føler selv at det er riktig avgjørelse jeg har tatt, det er ikke noe som er bestemt over natta, jeg har diskutert det med folk jeg har respekt for. Sånn utover det, så er det egentlig likegyldig hva hundesonen mener om saken :ahappy:

Skjønner godt at du "forsvarer" deg, selv om du er overbevist om at du tar riktig avgjørelse. Det er ingen lett avgjørelse du har kommet til, men jeg tror det er flere her som skjønner godt at du har valgt som du har. Lykke til videre med ny valp, gleder meg til å snoke i bloggen og lese om den og fremgangen deres videre. :lol:

Blir det Elling?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det er fordi du tar denne avgjørelsen med tungt hjerte. Du har tenkt mye fram og tilbake, veid opp og ned, og kommer fram til det som er det beste for dere. Det har helt sikkert ikke vært enkelt!

Det er helt ok med en liten forsvarstale når det kommer til ting som ikke er svart hvitt liksom.

Lykke til med salget, jeg er sikker på at du finner et godt hjem til Emma.

Jeg håper vi får følge deg på veien til ny valp? :lol:

Det har ikke vært en lett avgjørelse, og jeg er vel ikke 100 % sikker på om den er helt riktig enda heller, det kommer jo an på hvordan Emma får det hos en ny eier. Hun hentes i morgen av en 4barnsfamilie som vil ha en snill og grei og ukomplisert hund, og det er jeg ganske sikker på at de får i Emma - det ville overraske meg stort om noe gikk galt der. De var her og hilste på igår, hun sjarmerte familien med å gi et par av barna "hårsjekk" (hun snuser helt ned i håret), susse på de og velte over i fanget og bare nyte all oppmerksomheten. Det føles litt rart allikevel, selv om jeg mener det er "riktig" avgjørelse, og at dette kan være riktig hjem for henne. Hun er "lille" tuppa mi uansett.

Skjønner godt at du "forsvarer" deg, selv om du er overbevist om at du tar riktig avgjørelse. Det er ingen lett avgjørelse du har kommet til, men jeg tror det er flere her som skjønner godt at du har valgt som du har. Lykke til videre med ny valp, gleder meg til å snoke i bloggen og lese om den og fremgangen deres videre. :)

Blir det Elling?

Nei, det blir ikke Elling. Han er en supersøt, kul "liten" fyr, men han er dessverre sort og hann, jeg vil ha rød hunn :ahappy:

Det er viktigere at det er "rett valp" enn at det kommer en ny valp, for å si det sånn. Det er mange interessante kombinasjoner, både som er født, som er på gang, og som planlegges. Men jeg har god tid, det er første gangen jeg "kan" planlegge og velge helt selv, de andre hundene mine har kommet mer eller mindre tilfeldig inn i livet mitt. Problemet med å planlegge og velge helt selv, er jo at det ble veldig mange valgmuligheter (et luksusproblem, men allikevel), så jeg trenger nok litt tid på å bestemme meg. Enn så lenge er ingenting bestemt, jeg klarer meg foreløpig med "bare" Dina.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...