Overivrige/aggressive hannhunder

[Cloudberry]

Tispa vår er 9 mnd gammel, og var ferdig med sin første løpetid for over en måned siden. Hun har fått varierende oppmerksomhet fra hannhunder, alt fra ingenting til at de nesten ikke greier å gi seg og må hales vekk. Sita skjønner ikke så mye av det hele, og det lengste jeg har sett henne gå iforhold til å stoppe dem er å sette seg på halen.

Idag var vi på trening med noen dvergpinschere og en pinscher. Sist gang vi møtte dvergen ble han veldig ivrig på Sita, og greide ikke la være å jukke innimellom. Men eieren greide å holde det litt under kontroll, og han ga seg relativt kjapt.

Dvergpinscheren og pinscheren kom litt i klinsj med hverandre (tror ikke de har møtt hverandre før) idag, men sprang løse og det virka som de ordna opp seg imellom. Så oppdaga dvergpinsheren Sita, og huska henne godt. Og denne gangen lot han seg ikke stoppe, men jokka i vei. Sita lar seg ikke pille på nesa (uten at jeg tror hun skjønner dette med jokking) og gjør motstand på sitt vis, hopper unna, opp med forben, småglefser og så videre. Pinscheren blir ivrig og slenger seg med, han er ikke så interessert i å jokke, men vil heller bite over nakken på de to små. Det ender passe kaotisk i mine øyne. Sita blir mer og mer utilpass og trekker seg unna, men prøver samtidig å kjempe unna de to. Hun klarer jo imidlertid bare å hoppe etter en av gangen, så hun hopper etter en av hundene mens den andre enten jukker eller biter på henne. Dette eskalerer veldig iløpet av 3-4 minutter, og jeg velger til slutt å plukke opp Sita, som har blitt veldig stressa av det hele.

I mellomtiden står eierne til de to hannhundene og ser på, prøver å rope litt etter hundene sine, men griper ikke inn, og hundene reagerer ikke på dem.

Må si jeg synes det hele ble litt ubehagelig. Jeg tok med meg Sita et stykke unna og lot henne slappe av og roe seg ned i 5 minutter, så ble hun helt fin igjen. Hun har sterk psyke, så jeg tror ikke hun opplevde det så veldig dramatisk. Men jeg syntes det så veldig ekkelt ut, siden hun tydelig ga uttrykk for at hun mistrivdes og hadde ingen sjangs til å komme unna.

Samboeren min mente vi burde latt dem holde på litt mer, for å lære Sita at hun må si fra selv. Jeg mener det er litt vel mye forlangt av en tispe som har hatt en eneste løpetid, og synes det bør være opp til hannhundeiere å oppdra dem til å kunne omgås tisper.

Burde vi latt dem holde på?

Jeg tenker som så at det er mye vanskeligere å "lære" en tispe å si fra og passe på rumpa si, enn det er å lære en hannhund å oppføre seg skikkelig rundt tisper. Det var som sagt lenge siden forrige løpetid, så jeg ser ikke helt at Sita hadde noe "skyld" i dette.

Jeg lurer vel egentlig på hva dette dreide seg om egentlig, og hvordan vi/de andre eierne burde håndtert situasjonen. Det kan selvfølgelig ha vært veldig røff lek, men jeg er ikke i tvil om at hunden min ikke likte seg, og ikke fikk til å gjøre så mye med det.

Ble litt rotete dette, tanker og råd mottas med takk

[Guest 2ne]

Nei, du burde ikke latt de holdt på lenger, snarere tvert i mot, du burde plukket henne opp før. Det er altfor mange uhøflige grisete hannhunder som ikke respekterer tisper når de sier ifra (med eiere som ikke har vett på å lære grisebikkjene sine at det ikke er lov å være sånn), og det eneste du får ut av å prøve å lære henne å si i fra selv, er antageligvis ei tispe som blir drit sur så fort en hund nærmer seg rompa hennes.

[Cloudberry]

Godt at du sa det, 2ne

Samboeren min lurer på om det er noe med hunden vår som gjør at hannene blir så ekstra ivrige, men jeg tror egentlig ikke det. Det var både andre hannhunder og tisper der igår, men bare disse to som reagerte bare på Sita. Det er vel sånn at enkelte hannhunder bare ikke klarer å oppføre seg, uansett om tispa lukter løpetid eller ikke?

[Guest 2ne]

Det er mulig det er noe med tispa deres, men mitt inntrykk er at unge tisper ofte blir "plaget" mer av disse grisegutta enn det eldre tisper gjør. De blir ikke tatt like alvorlig, rett og slett. Første hannhunden min var bare sånn med unge tisper han, de voksne tispene hadde han for stor respekt for til å være ufin med de. Han "vokste" det heldigvis av seg

[Cloudberry]

Vet ikke helt hvor gamle de var disse to, men tror kanskje ikke de var skikkelig voksne, virka ikke sånn. Men enkelte hanner (antagelig de yngre?) blir veldig ivrige, samtidig som andre ikke bryr seg i det hele tatt. Om hun hadde lukta ekstra godt av en eller annen grunn hadde vel de fleste hannene, uansett alder, vært litt ekstra interessert?

[akela]

Unge, overkåte hannhunder er en plage... for å si det slik. Og noen fortsetter dessverre å være sånn, hvis de er av rette ulla. Andre hannhunder, enten av egen maskin og intelligens eller med litt hjelp fra eier, lærer seg til når det er noen vits i.

Det blir også verre i en situasjon som du beskriver, fordi det er konkurranse gutta mellom - og fordi din tispe antagelig blir enda mer usikker fordi hun har flere hun må "håndtere", og det merker også slike grisete unge hannhunder; hun blir mer "offer" da. Og dessverre... noen hannhunder LIKER "ofre" som ikke kan si fra.

Lære å si fra selv?

En tispe jeg hadde var hele livet veldig høflig, og flink til å respektere selv de minste signaler fra andre hunder - særlig de som var litt usikre. Hun ble plaget mye av hannhunder da hun var ganske ung, da jeg var mer uopplyst og lot dem holde på - det så ut som "de løp og lekte", mens hun egentlig prøvde å løpe fra den grisete plageånden. Det var over hennes fatteevne at de ikke hørte på henne, så hun ble usikker. Vel... resultatet av dette ble at hun som voksen tispe, når hun så store, litt pågående hannhunder (jepp, hun kjente dem igjen på lang avstand, hvilken type de var), jaget dem veggimellom - før de rakk å innse at hun var en ganske ranglav og ikke så veldig barsk dame. Føre var-prinsippet var liksom ikke så kjekt da...

Vent heller og se hvordan hun blir, kanskje hun alltid vil trenge litt hjelp, kanskje barsker hun seg naturlig til etterhvert. Det har også noe med om det å "si fra" faktisk hjelper - hjelper det ikke, og de bare fortsetter, så LÆRER hun jo faktisk noe av det også, nemlig at "ingenting nytter og her må vi visst bli stående"...

Tispene jeg hadde av gamlerasen, de var bare medfødte hannhundskremmere - jeg kan telle på én hånd når en av dem ble "plaget" (og da satte angjeldende tispe gjerne en effektiv stopper for det selv etter et minutt, for å si det slik). Husker vi engang skulle "kurere" en belgisk gris (hehe), og tok han med bort til mine to damer - som stod der helt rolige og uttrykksløse. Belgeren var en rytter av rang, og hørte stort sett aldri på noen - men han turde ikke SE på dem en gang.

[Cloudberry]

Takk for fint svar Akela

Håper jeg ikke har "overlatt" henne til seg selv så mye at hun skal bli som din tispe ble.. En eneste gang har hun hatt en hannhund etter seg, som innimellom prøvde seg på jukking, og ellers så det ut som lek. Men jeg mener å kunne se på henne om hun trives eller ei. Og det var en helt annen situasjon, med en hannhundeier som sa tydelig fra til hunden at slik oppførsel ikke var akseptabelt. Men dette var like etter løpetida (visste ikke at tispene lukta ekstra godt etterpå) og hannen var over 2 år gammel.

Følte det ble noe annet med disse to som blokkerte fullstendig og ble ville i blikket. Og det ble veldig sånn som du sier, at de to konkurrerte mot hverandre. Tror det var mest det det gikk ut på for pinscheren, for han brydde seg som sagt ikke om å jukke noe særlig, men var like mye ute etter begge to.

Men; bør ikke hannhundeierne gripe inn? Jeg synes det er flott jeg, når de blir sinte og føyser unna bikja som oppfører seg grisete og respektløst overfor min hund. Jeg har litt problemer med å si fra til folk jeg ikke kjenner, men om dette gjentar seg skal jeg jaggu be dem fjerne hunden sin fra min, for det der likte jeg virkelig ikke.

[akela]

Noen holder på det med å la hunder ordne opp selv, andre er nærmest litt stolt over sin "ivrige" hannhund virker det som... mens noen antagelig vet det ikke nytter, utover å ta den i bånd, og da vil de visst gjerne la "den leke fra seg".

Noen ganger kan man si fra, andre ganger... vel, det enkleste er nesten å gå litt unna. De som har forståelse for dette, ville vel grepet inn på eget initiativ forlengst, for å si det sånn.

Alle meler sin egen kake ofte, av hannhundene. Jeg var borti to kullsøsken hos samme eier, en av hvert kjønn, der hannhunden maste på min tispe - og hun sa fra, hvorpå hannhundens søster kastet seg inn for å "liksomforsvare" broren, mens den egentlig bare ville utnytte situasjonen til å klatre litt når min hund var påkjent... slik jeg oppfattet det. Og noen ganger kan andre hannhunder bli irritert på konkurrentene, eller også - slik jeg innbiller meg - gripe inn fordi de misliker så mye mas generelt.

Overivrige hannhunder later i blant til å tro det lukter løpetid i måneder etterpå. Det er artig når det kommer rødmende eiere løpende for å taue inn hannhunden sin, og spørre tispeeieren "ja, den har vel kanskje akkurat hatt løpetid den da" - og tispeeieren svarer "ja, for fem måneder siden"... Det pleier en hundebekjent av oss å svare, og da kan hannhundeieren bare fortsette å rødme...

[Cloudberry]

Jeg får vel se det an på hannhunder og deres eiere i fremtiden.

I den situasjonen på torsdag måtte jeg bære Sita ut av syne for dvergpinscheren, og eieren måtte holde ham igjen. Etter at hun hadde roa seg gikk vi tilbake (var på trening dette), og dvergpinscheren begynte umiddelbart å trekke mot oss og pep og bjeffa voldsomt. Vi trena et par runder til, før vi pakka bilen og dro. Det er så kjedelig å tilsynlatende være roten til problemet og stemninga etterpå. Jeg synes jo problemet er hannhundene som oppfører seg idiotisk, men kan tenke meg eierne deres synes det var Sitas feil, at hun var skyld i hannenes oppførsel. Kan ikke skjønne hvorfor ellers de ikke grep inn.

Iallefall, takk for råd, neste gang håndterer jeg det forhåpentligvis bedre