Gå til innhold
Hundesonen.no

Ny tråd om Ike


Tonje

Recommended Posts

Ja nå har det vært mye snakk om trening av problemhunder her i det siste, og jeg har fått inntrykk av at flere her sitter inne med litt erfaring på det området.

Ikegutten min er stemplet som fryktagressiv mot hannhunder, dog jeg stusser selv noen ganger på den.. Etter å ha fått stempelet fikk vi også en treningsplan som jeg først syntes virket helt logisk,opplagt og selvfølgelig, men så viste det seg i ettertid at den er så og si umulig å gjennomføre i praksis..

Så da har jeg styrt litt selv jeg da, men uerfaren som jeg er blir det ikke heeelt store resultatene.

Er det noen her som har vært i samme situasjon? Hva og hvordan trente dere? Er hunden blitt "kurert"?

Håper på noen nyttige tips!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe...det er slett ikke så enkelt som å dra på et hvilket som helst hundetreff for å sosialisere slike hunder. Desverre. Om hunden din er hannhundaggresiv kristiin håper jeg du ikke tar har med på hundetreff, det være seg hvilket som helst, for å "sosialisere" han. Slike hunder trenger en helt annen og litt mer spesialisert sosialisring.

Ask og Ike lider visst av samme sjebne, og jeg er vel egentlig like stuck som deg når det kommer til en løsning på problemet. Det neste som står på planen for oss er å trene med en hannhund-kul hannhund som kanskje kan hjelpe Ask over vrangforestillingen om at hannhunder bør makkuleres så fort som mulig. Jeg har prøvd det meste, men føler vel egentlig at vi tar ett steg fram og to tilbake.

Det som har hjulpet oss litt på vei hvertfall er så roe heeelt ned, helst på fellestreninger der de andre hundene er i bånd og ikke har mulighet til å komme bort til oss. Vi holder oss på en slik avstand at Ask klarer å roe seg ned og dermed fokusere på noe annent enn hundene. Når han takler å være på treningen uten å stresse seg halvt ihjel og utagere mot alle hunder som så mye som ser på han kan vi flytte oss bittelitt nærmere. Og sånn fortsetter det. Problemet her ble at hundene på treningene som regel var de samme, Ask lærte seg og "godta" at "kjente"(Hunder han har sett der ofte før liksom) hunder er på plassen, men er tilbake på gamle synder så snart det kommer en ny hund...

Møtesituasjoner er fremdeles mitt værste mareritt...han klikker i vinkel og roer seg ikke før den andre hunden er godt ute av syne. Jeg går som regel bare forbi uten å gjøre noe med det, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre...det jeg ikke har fått prøvd enda er å snu og gå andre veien og alt det der, men den metoden virker så "simpel" jeg vet jeg ikke har noen forsterker som overgår det å kunne forsvare seg selv mot andre hannhunder, og selv om jeg snur er da hunden byggd slik at han kan gå med hodet vendt bakover og fortsette å brøle. Men jeg skal prøve denne metoden, for om jeg ser hunden før han, får snudd før han ser den og får kontakt og godbiten er verdens beste er det en bitteliten sjanse for at det funker, men jeg klarer ikke å være optimistisk.

Så nei, jeg har ikke mange rådene og gi, bortsett fra at om du tar han for det blir det bare værre. Ta ting rolig og bynn med hunder han kjenner og store avstander (så store at han får til å jobbe med deg) og hold kravene realistiske..

Har du snakket med en atferdsterapaut? I så fall hvem? Også ble jeg litt nysgjerrig på hvilken metode du ble bedt om å prøve... :)

Lykke til, jeg vet hvor kjipt dette er...:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi traff en redd liten stakkar forleden som var blitt kastrert "fordi han var så tøff og aggressiv". Ja, han var utagerende og konfronterende, men slik jeg ser det så handler det om at de er såpass usikre på andre hannhunder at de ikke TØR gjøre noe annet enn å kontrollere (inklusive å gå etter de hundene de egentlig frykter), og så ikke tør bakke unna heller, eller de prøver å "jage" dem vekk.

Det tror jeg kan være lett å misforstå; man må se på totalen - hva hunden ellers reagerer på, hvordan reaksjoner og avreaksjoner og trygghet den har rundt baut, kanskje?

Den hunden vi møtte, var en generelt litt "mørk" og usikker fyr som var kontrollfrik. Han fikk møte den eldste hannhunden min, som er en rolig og kontrollerbar men veldig strikt kar som gir tydelig beskjed med kroppsspråk og en mørk rolig knurring over tid. Likevel "må" den usikre unge hunden bort... og det tok atskillig tid før den innså at "nei, det er ikke lurt å gå bort der", og så litt tid til før den innså at "jeg overlever visst allikevel og det går fint".

Men så kom en NY hund, og da satte alt igang for fullt igjen...

Dette var bare et eksempel av flere som gjør at jeg har mine tvil om at det å "møte" eller "sosialisere med" (feil ord, alt etter hvalpetiden er "bare" miljøtrening, som ikke gjør like sterkt og varig inntrykk) "nok hunder" har noen særlig effekt - jeg tror fryktaggressive hunder lærer seg en og en hund av gangen bare.

Kjenner en annen redd og utagerende liten fyr, som fremdeles husker og er trygg på den av hundene mine som den kjente som ung. Vi ser den en gang hvert jubelår, men den husker at den er trygg på min.

Det samme med passeringskurs: De fleste hundene lærer hverandre å kjenne, og slutter å utagere på de andre kursdeltagerne. Derimot er slike kurs fine for å lære EIER hvordan man skal håndtere hunden i tilsvarende situasjoner kanskje?

Jeg tror mye må bli opptil EIER å gjøre noe med seg selv, lydigheten til hunden, og tilliten den har til eiers vurdering. Det er ikke enkelt, men jeg tror nå liksom ikke du kan "forandre" så mye på hunder. Derimot tror jeg kanskje at dersom man får bygget opp et godt tillitsforhold, og at eier kan forutse situasjoner... så vil hunden på sikt slappe mer av, og så vil den kanskje få mer positive erfaringer på grunn av sin egen manglende atferd (som ofte trigger andre hunder... dessverre).

Fryktaggressive hunder som ser andre hunder, OSER det av... og de kan i verste fall bli rene magneter på andre, noe som igjen bekrefter deres frykt. De kan ofte være litt "stirrete", for ikke å snakke om at den mildt hysteriske bjeffingen eller whatever ofte TILTREKKER visse andre hunder - sukk :wub:

Det blir en selvbekreftende greie, er min erfaring - de oppfører seg på en måte som GJØR at de får oppmerksomheten de ikke helt orker. Så kan man snu på noe der... så kanskje?

Men nei, treningsopplegg er ikke lette å følge - jeg kjenner et par eiere som hoppet av, og ble kvelds- og natteluftere istedet dessverre. Andre her inne hevder det visstnok er fryktelig lett, men jeg er ikke enig - ikke når man bor i sentrale strøk av landet. Men samtidig er det jo definitivt verdt å stå på og forsøke. Utfordringen blir hunder som ikke er så lette å belønne, eller som er så fokusert på eier som for eksempel gjeterhundraser. Både whippet og buhund er vel litt selvstendige raser, begge to?

Ask har rett i en ting, som virkelig er noe å styre unna - og det er å bli det minste irritert eller sint (eller fortviletsinna, som er en sinnsstemning man lett kan komme i når hunden oppfører seg som en rasende furie). Det gjør ting verre, mye verre i verste fall. Det er noe med å "klare" å være bestemt, rolig, resolutt - og usinna. Litt som Loke skriver i den tråden om "hundeviskeren" som jeg tror ligger på Hundeprat. Godt skrevet, der hun beskriver sin atferd som eier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må si Akela tar det på kornet her!

Lille basenji her mener også at det meste av det 4-beinte på jord godt kunne utryddes. Jeg tror ikke man skal tvile på diagnosen "fryktaggressiv", at bisken prøver å komme bort til det den er redd for virker kanskje paradoksalt - men det sier faktisk noe om hvor stor den frykten er. Hunden føler seg ikke trygg før det farlige er vekk, den orker ikke gå rundt og "vente" på angrep - så da er den heller føre var.

Altså dette med avstander og sensitivering og sosialisering - der har jeg bare lyst å si "my ass" altså - det er mulig det nytter men det er fankern ikke gjennomførbart i praksis!

Så mine tips:

1) Hvis du har prøvd å trene bort dette lenge - kast inn håndkledet, aksepter at du har en slik hund og jobb heller med strategier for å leve med det på et greit vis! Man får faktisk fred i sjelen av det og hundeholdet blir mye hyggeligere!

2) Min basenji ble roligere etterhvert som hundemøtene er blitt sjeldnere, hennes toleranse har økt (har riktignok tatt noen år da - ja nettopp - ÅR). Jeg har lagt stor vekt på å unngå "trange møter". Det innebærer å snu tvert og gå motsatt vei, gå et annet sted, jeg har vært så ekstrem at jeg har tuslet inn i hager til fremmede (bodde i villastrøk) med bisken for å unngå "head on" møter (og smilt pent til den som bor der hvis de tilfeldigvis var ute.. en gang møtte vi en katt inntil en husvegg, det syntes basenjien var kjempekult og ville gjerne inn i den hagen hver gang vi gikk forbi etterpå..). Når møter er uunngåelige, så løfter jeg henne opp - det er kanskje ikke en generell løsning - men himmel så glad lille basenji blir da (nå er det å bli løftet opp faktisk noe jeg har gjort med alle hundene vi har hatt da.. selv de som krevde "2 mennesker", vi gjorde det innimellom bare for å forsikre seg om at skulle man måtte løfte dem så går det bra. Må innrømme at alle hundene vi har hatt, har syntes det var greit så det har ikke vært noe å trene på egentlig). Hun slapper helt av i armene mine - men det er kanskje ikke et råd som funker for alle.

3) Jeg fokuserer ikke så mye på basenjien når hun freaker ut, jeg legger vekt på å være dønn rolig, jeg forsøker ikke å si noe til henne, gir ingen kommandoer - det eneste jeg tenker på er å få slutt på stress-situasjonen så rolig og fort som mulig. Snur vi for å unngå et møte, så går jeg bare bestemt derifra - og sleper basenjien etter om hun stritter. Nå skal jeg innrømme at hun fremdeles stritter noe så forbasket når vi kjører helomvending og hun har oppdaget den andre hunden tett innpå - så hun har ikke lært noe av det der hvis hun først har begynt å freake ut. Ser vi hund på litt lengre avstand så blir hun helt greit med når vi snur, og den avstanden har faktisk minket med årene. Nå har vi 30 m som "faregrense", innenfor det så blir hun gærn så fremt jeg ikke løfter henne opp. Når ulykken først er ute og bikkja er"frådende monster", så bruker jeg altså fysisk makt - sleper bikkja etter meg - eller løfter henne opp og bærer henne fort forbi. Og som sagt - jeg ga opp for flere år siden å gjøre noe med den aggresjonen.

4) En slik hund generaliserer dårlig og er pessimistisk av natur. "Selv om det gikk bra forrige gang, så går det sikkert ikke bra denne gangen" synes å være et "livsmotto". Om de ikke akkurat får hundevenner, så kan de allikevel lære å omgåes enkelte individer - det tar litt tid - men det går. Da går man tur sammen med den andre hunden - begge i bånd. Og man går tur og går tur inntil ens sinnadyr skjønner at a) den andre hunden ikke kommer bort og b) den andre hunden er kanskje ganske hyggelig. Lille basenji slår av raseriet utrolig fort (i løpet av 2 minutter tror jeg) så snart hun oppdager at den andre hunden ikke kommer bort på henne, og da går det veldig fint. Kanskje det er slik med deres bisker også?

Vi har hus i en grend langt inni skogen. Det bor 6 andre hunder i grenda - og basenjien har null problemer med noen av dem enda mange av dem tusler rundt løse og vi møter dem rett som det er. Det tror jeg skyldes at ALLE disse hundene har gått sin vei når basenjien advarte. Hun vet at de ikke kommer bort hvis hun ikke vil, og da slapper hun av. Jeg tror disse "grendehundene" har levd så isolert, med eiere som overhodet ikke tenker på at de skal "hilse og leke" med alle (det dreier seg om jegere, disse hundene er ikke dressert elle trent heller.. og er kjempehunder alle sammen, både dachsen og elghunden og de 2 jämthundene og de 2 spinonene) at de har beholdt "naturlig høflighet". Hadde det bare vært slike rundt en, så tror jeg man hadde sluppet mye fryktaggresjon ja!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Apropos det sistnevnte, med de høflige hundene, så les denne. Veldig, veldig treffende - det er mange "udannede" hunder rundt om, som er blitt avslepne fordi de er blitt slept bort til gud og hvermann på fire bein i eiers tempo. Husker Rugaas nevnte hvordan vi "lærer" hundene våre å marsjere rett bort til andre hunder, i rett linje, fordi det er det vi tobeinte gjør i parker eller på turstier. Hunder som kan velge og som ikke er helt "avlært", vil ofte rusle og tusle rolig og i buer og sirkler bort til andre - særlig hvis de er flere. Da får hunden tid til å se andre an, og de se an ham eller henne.

http://www.flyingdogpress.com/sayhi.html

Tenkte på en ting forøvrig, som kan være verdt å ha i bakhodet. Det å være rolig, trygg og usinna som eier er viktig. Man skal også tenke på den fysiske håndteringen man bruker. Hunder med fryktaggresjon er i full beredskap, og det å bli tatt på kan være litt heftig. Det som er viktig, er at hunden ikke føler seg truet av eier. For å si det slik... det er kjekt med en hund som ikke glefser etter egen eier i slike situasjoner. Det kan det være litt lett "å få til", dersom man er brå, eller irritert, etc.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for utfyllende svar folkens! Jeg vil bare nevne at jeg ikke driver med sosialiseringstrening med andre for å prøve å få han tryggere.Vi har ikke vært på noe "treff" siden han startet med denne atferden. Jeg ser ikke poenget,for som dere sier,han vil kanskje akseptere de hundene etterhvert,men falle tilbake igjen når det kommer andre. Vi har noen venner med tisper som vi går en del sammen med, også har mormoren min en voksen hannhund som han er trygg på. Thats it. Og det trives vi bra med begge to.

Det jeg jobber med nå er meg selv faktisk, det å prøve å være så rolig og avbalansert som mulig. For det hjelper han faktisk. De turene jeg har gått ut døra og bestemt meg for å være uhyre avslappet og gå i et uhyre rolig tempo,er de beste turene vi har. Da har vi tilogmed passert stirrende boxere på 4meters avstand.(han liker IKKE boxere). Det er bare det å klare å skru seg selv over på denne modusen når man er litt stressa fra før som kan være litt vanskelig, men øvelse gjør mester heter det visst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min whippet reagerer også på enkelte hunder vi møter, Som regel de litt store stirrende som kommer rett i mot. Hun prøver å dempe, men får ikke noe sespons av den motsatte hunden (som jeg kan se i hvertfall)

Hun gjør heldigvis ikke utfall, men bjeffer som besatt, og busta står i alle retninger, tydelig redd.

Noen hunder er helt greit for henne (de som svarer dempingen bl.a) Mens andre er helt pine..

Det jeg gjør når vi møter hunder er at jeg tar henne "på plass" og holder henne der med båndet hvis hun drar mot den andre hunden. Dette gjør jeg tidlig, lenge før vi skal passere. Og så tar jeg på meg "denne hunden finnes ikke"-maska mi, og bare går rett forbi med meg selv mellom hundene..

Vet jo ikke om dette er noe rett måte å gjøre det på, men hun virker i hvartfall da litt tryggere..

Synes det er vanskelig å skulle begynne å gå i buer o.l hvis man bor i byen, i tillegg til at flesteparten av de vi møter ikke skjønner hvorfor man skal gjøre det (hvermansen som hundeeier)

Det er fryktelig synd, for vi har møtt noen få som har sett at hun begynner å dempe, og de har ledet sin hund i bue, og jeg min i bue, og passeringen har gått stille og rolig for seg! Men desverre hører det til skjeldenhetene:S

Men lykke til med Ike..!

Kan jeg spørre om hvor gammel han var da han begynnte med dette? Min er nå 1år og 2mnd, og problemet kom omtrent over natta.. for ca 3mnd sia..!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Litt kortere tur i dag, med Maps Timeline på. Viste seg at den kortere turen var 44 min uten stans. Ikke rart Ede ble sliten i går.  Det er altså padde flatt rundt her vi bor nå, og Mutterns gamle traver av en hjerne som har navigert i by og kuperte landskap hele livet, den tolker tydeligvis alt synlig som mye nærmere enn det egentlig er. Får mæppe rute i en æpp og sjekke nøyere før vi går nye turveier fremover. Ede har ikke oppdaget verken pinner eller bading ennå, og aner ikke hva slags paradis av et lykkeland mange andre hunder synes han sitter i her.
    • Han er utrolig søt og pen 😍 Jeg hadde slitt veldig med å ikke la det søte kjekkastrynet der få tvinne meg rundt potene. 
    • Takk, han er nuskesnusk kosemos søtnos når han ikke har biteraptus. Gikk en for lang tur i sted. Kjempekoselig på sandstrand i vindstille solnedgang og utforskning av ny og finere hjemvei, helt til han ble sliten og ville være hjemme uten å gå resten av veien som ikke luktet kjent. Veier ca 22 kg nå. Lettere å feilberegne sånt med mindre valp.  Tørst ble han også, og det er vanskelig å forklare en valp at det er dumt å drikke skittent sølevann når vi er hjemme om 5 minutter. Følte meg som en sadistisk mishandler hver gang jeg måtte dra ham unna en søledam.  Vel hjemme ville han jeg skulle legge meg sammen med ham (for å være sikker på at jeg ikke forsvinner ut av rommet? Han er skikkelig borrelås. Kun når han sover virkelig dypt jeg kan forlate rommet uten min personlige livvakt på post.) Han ble frustrert og prøvde bite og true og trekke meg til sengen. Han fikk viljen sin på det fordi han var ute av seg overtrøtt og trengte sove umiddelbart. Sover som en stein nå, og jeg tør ikke reise meg og gjøre noe, for tvert han er ute av dyp søvnfase våkner han av den minste bevegelse, spretter opp og er på jobb som personlig livvakt og assistent igjen. 
    • Jeg tyvtitter litt på insta, du er utrolig flink med ham og han virker jo som den perfekte hund. Jeg tviler ikke på at det er mye jobb og utfordrende i blant altså. Fortsett slik!
    • Hei og hå, lenge siden sist nå!  Tempo har blitt 1 år gammel 🎂 I den anledning har vi tatt HD og AD røntgen med topp resultat! HD: A og AD: 0. Veldig glad for det. Så da kan vi kjøre på med agility fremover uten å bekymre oss for den biten.  Vi har allerede gått et agilitykurs til etter jul, agility basic. Første kursdag gikk kjempebra. Han er en heit hund med mye motor, og kan fort gire seg opp litt vel mye og bikke over i stress. Men det var håndterbart på første treningen. Andre gang var han helt umulig. Det var en ganske utfordrende bane, og allerede hinder nummer 1 hadde vi utfordringer da det var et skrått hinder. Han koblet helt ut, gikk masse rundt og snuste, var lite samarbeidsvillig og jeg tenkte nesten at det bare var å gi opp agility. Satse på en mer beroligende sport. Men på siste kursdagen var han så fin å jobbe med igjen 😃 Vi må nok bare finne ut hvordan jeg best kan legge til rette for at han skal mestre oppgaven, og balansere det veldig i forhold til å ikke la han bikke over i for høyt stress. Jeg må også være nøye på å ikke la han ruse rundt på egenhånd, men gi han tydelige oppgaver.  Ellers trener vi jevnlig rally lydighet, lydighet i forbindelse med bruks, feltsøk og spor. Han har endelig kommet litt forbi den verste unghundsfasen hvor andre hunder er kulere enn alt, og klarer å fokusere mer og mer på trening. Deilig 😊 Feltsøk har vi trent mye alene, så han får påvirkning av at jeg går ut i feltet og ligger ut gjenstandene mens han er bundet fast i et tre. Jeg legger stort sett alltid 3-4 gjenstander ut, og lar han hente alle, med belønning i mellom. Vi har ikke trent på lydigheten på start enda. Med forrige kelpien fikk jeg kommentar på brukskurs at hun var "for lydig". De ville ha mer driv og lyst i søket, hvor jeg nok fort hadde krevd lydighet på startlinjen fra henne. Så nå prøver jeg å la Tempo få skikkelig søkelyst og driv med å ikke medta lydighetern helt enda. Så får vi se hvordan det går 🤣 Vi jobber iherdig med å få inn avlevering av gjenstander i utgangsstilling. Så langt får jeg han bare til å holde gjenstanden i utgangsstilling. Det å gå inn i utgangsstilling med en gjenstand i munnen, og sette seg, det er litt vanskelig enda. Jeg skylder på mannehjernen som ikke klarer å multitaske 🙈 I spor er han blitt mye flinkere til å plukke pinner. Nå trenger vi å trene mer på fremmedspor tror jeg. Vi er meldt inn i en brukshundklubb, og gleder oss til å få være med på både spor og feltreninger her fremover.  I starten av april reiser vi til Sverige for å gå MH. Det blir veldig spennende! 😄 Glemte nesten å skrive at vi har også debutert på utstilling! Jeg var skikkelig nervøs før vi skulle inn i ringen, og jeg har ikke vært nervøs på hundeutstilling på kanskje 16 år 😅 Dommeren så skikkelig streng ut, ringsekretæren og skriveren like så. Men da vi kom inn i ringen var dommeren så hyggelig! 😄 Første kommentaren vi fikk var "herlig humør". Da dommeren skulle ta på Tempo og stod først å snakket til han, så gjorde han alle triksene han kunne omtrent. Sitt, dekk, osv. Da sa dommeren "åå, kan du sitte, kan du dekke, du kan jo alt"! Så hyggelig opplevelse 😊 Vi var alene i ringen og Tempo stod som en påle! Det endte med BIR junior, BIR og CERT! Så da måtte vi ta med treningen å få gå i gruppen og Beste junior. Her fikk vi litt andre hunder sammen med oss i ringen, og Tempo var så morsom. Han løp rundt og virket som han tøffet seg for de andre hundene der han løp med halen rett til værs og bjeffet litt på de andre 🤣 Men alt i alt oppførte han seg ganske fint i grupperingen og.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...