Jump to content
Hundesonen.no

Ny tråd om Ike


Tonje

Recommended Posts

Ja nå har det vært mye snakk om trening av problemhunder her i det siste, og jeg har fått inntrykk av at flere her sitter inne med litt erfaring på det området.

Ikegutten min er stemplet som fryktagressiv mot hannhunder, dog jeg stusser selv noen ganger på den.. Etter å ha fått stempelet fikk vi også en treningsplan som jeg først syntes virket helt logisk,opplagt og selvfølgelig, men så viste det seg i ettertid at den er så og si umulig å gjennomføre i praksis..

Så da har jeg styrt litt selv jeg da, men uerfaren som jeg er blir det ikke heeelt store resultatene.

Er det noen her som har vært i samme situasjon? Hva og hvordan trente dere? Er hunden blitt "kurert"?

Håper på noen nyttige tips!

Link to comment
Share on other sites

Min hund er også noe lignene, dominerende.

Med hannhunder! Men viss han får bli kjent med hannhunden og godkjenner han som sin 'kompis' er det greit :)

Tror tingen er å dra på hundetreff og la hunden din få sosialesere seg litt :) ! Lykke til !

Link to comment
Share on other sites

Hehe...det er slett ikke så enkelt som å dra på et hvilket som helst hundetreff for å sosialisere slike hunder. Desverre. Om hunden din er hannhundaggresiv kristiin håper jeg du ikke tar har med på hundetreff, det være seg hvilket som helst, for å "sosialisere" han. Slike hunder trenger en helt annen og litt mer spesialisert sosialisring.

Ask og Ike lider visst av samme sjebne, og jeg er vel egentlig like stuck som deg når det kommer til en løsning på problemet. Det neste som står på planen for oss er å trene med en hannhund-kul hannhund som kanskje kan hjelpe Ask over vrangforestillingen om at hannhunder bør makkuleres så fort som mulig. Jeg har prøvd det meste, men føler vel egentlig at vi tar ett steg fram og to tilbake.

Det som har hjulpet oss litt på vei hvertfall er så roe heeelt ned, helst på fellestreninger der de andre hundene er i bånd og ikke har mulighet til å komme bort til oss. Vi holder oss på en slik avstand at Ask klarer å roe seg ned og dermed fokusere på noe annent enn hundene. Når han takler å være på treningen uten å stresse seg halvt ihjel og utagere mot alle hunder som så mye som ser på han kan vi flytte oss bittelitt nærmere. Og sånn fortsetter det. Problemet her ble at hundene på treningene som regel var de samme, Ask lærte seg og "godta" at "kjente"(Hunder han har sett der ofte før liksom) hunder er på plassen, men er tilbake på gamle synder så snart det kommer en ny hund...

Møtesituasjoner er fremdeles mitt værste mareritt...han klikker i vinkel og roer seg ikke før den andre hunden er godt ute av syne. Jeg går som regel bare forbi uten å gjøre noe med det, for jeg aner ikke hva jeg skal gjøre...det jeg ikke har fått prøvd enda er å snu og gå andre veien og alt det der, men den metoden virker så "simpel" jeg vet jeg ikke har noen forsterker som overgår det å kunne forsvare seg selv mot andre hannhunder, og selv om jeg snur er da hunden byggd slik at han kan gå med hodet vendt bakover og fortsette å brøle. Men jeg skal prøve denne metoden, for om jeg ser hunden før han, får snudd før han ser den og får kontakt og godbiten er verdens beste er det en bitteliten sjanse for at det funker, men jeg klarer ikke å være optimistisk.

Så nei, jeg har ikke mange rådene og gi, bortsett fra at om du tar han for det blir det bare værre. Ta ting rolig og bynn med hunder han kjenner og store avstander (så store at han får til å jobbe med deg) og hold kravene realistiske..

Har du snakket med en atferdsterapaut? I så fall hvem? Også ble jeg litt nysgjerrig på hvilken metode du ble bedt om å prøve... :)

Lykke til, jeg vet hvor kjipt dette er...:)

Link to comment
Share on other sites

Vi traff en redd liten stakkar forleden som var blitt kastrert "fordi han var så tøff og aggressiv". Ja, han var utagerende og konfronterende, men slik jeg ser det så handler det om at de er såpass usikre på andre hannhunder at de ikke TØR gjøre noe annet enn å kontrollere (inklusive å gå etter de hundene de egentlig frykter), og så ikke tør bakke unna heller, eller de prøver å "jage" dem vekk.

Det tror jeg kan være lett å misforstå; man må se på totalen - hva hunden ellers reagerer på, hvordan reaksjoner og avreaksjoner og trygghet den har rundt baut, kanskje?

Den hunden vi møtte, var en generelt litt "mørk" og usikker fyr som var kontrollfrik. Han fikk møte den eldste hannhunden min, som er en rolig og kontrollerbar men veldig strikt kar som gir tydelig beskjed med kroppsspråk og en mørk rolig knurring over tid. Likevel "må" den usikre unge hunden bort... og det tok atskillig tid før den innså at "nei, det er ikke lurt å gå bort der", og så litt tid til før den innså at "jeg overlever visst allikevel og det går fint".

Men så kom en NY hund, og da satte alt igang for fullt igjen...

Dette var bare et eksempel av flere som gjør at jeg har mine tvil om at det å "møte" eller "sosialisere med" (feil ord, alt etter hvalpetiden er "bare" miljøtrening, som ikke gjør like sterkt og varig inntrykk) "nok hunder" har noen særlig effekt - jeg tror fryktaggressive hunder lærer seg en og en hund av gangen bare.

Kjenner en annen redd og utagerende liten fyr, som fremdeles husker og er trygg på den av hundene mine som den kjente som ung. Vi ser den en gang hvert jubelår, men den husker at den er trygg på min.

Det samme med passeringskurs: De fleste hundene lærer hverandre å kjenne, og slutter å utagere på de andre kursdeltagerne. Derimot er slike kurs fine for å lære EIER hvordan man skal håndtere hunden i tilsvarende situasjoner kanskje?

Jeg tror mye må bli opptil EIER å gjøre noe med seg selv, lydigheten til hunden, og tilliten den har til eiers vurdering. Det er ikke enkelt, men jeg tror nå liksom ikke du kan "forandre" så mye på hunder. Derimot tror jeg kanskje at dersom man får bygget opp et godt tillitsforhold, og at eier kan forutse situasjoner... så vil hunden på sikt slappe mer av, og så vil den kanskje få mer positive erfaringer på grunn av sin egen manglende atferd (som ofte trigger andre hunder... dessverre).

Fryktaggressive hunder som ser andre hunder, OSER det av... og de kan i verste fall bli rene magneter på andre, noe som igjen bekrefter deres frykt. De kan ofte være litt "stirrete", for ikke å snakke om at den mildt hysteriske bjeffingen eller whatever ofte TILTREKKER visse andre hunder - sukk :wub:

Det blir en selvbekreftende greie, er min erfaring - de oppfører seg på en måte som GJØR at de får oppmerksomheten de ikke helt orker. Så kan man snu på noe der... så kanskje?

Men nei, treningsopplegg er ikke lette å følge - jeg kjenner et par eiere som hoppet av, og ble kvelds- og natteluftere istedet dessverre. Andre her inne hevder det visstnok er fryktelig lett, men jeg er ikke enig - ikke når man bor i sentrale strøk av landet. Men samtidig er det jo definitivt verdt å stå på og forsøke. Utfordringen blir hunder som ikke er så lette å belønne, eller som er så fokusert på eier som for eksempel gjeterhundraser. Både whippet og buhund er vel litt selvstendige raser, begge to?

Ask har rett i en ting, som virkelig er noe å styre unna - og det er å bli det minste irritert eller sint (eller fortviletsinna, som er en sinnsstemning man lett kan komme i når hunden oppfører seg som en rasende furie). Det gjør ting verre, mye verre i verste fall. Det er noe med å "klare" å være bestemt, rolig, resolutt - og usinna. Litt som Loke skriver i den tråden om "hundeviskeren" som jeg tror ligger på Hundeprat. Godt skrevet, der hun beskriver sin atferd som eier.

Link to comment
Share on other sites

Må si Akela tar det på kornet her!

Lille basenji her mener også at det meste av det 4-beinte på jord godt kunne utryddes. Jeg tror ikke man skal tvile på diagnosen "fryktaggressiv", at bisken prøver å komme bort til det den er redd for virker kanskje paradoksalt - men det sier faktisk noe om hvor stor den frykten er. Hunden føler seg ikke trygg før det farlige er vekk, den orker ikke gå rundt og "vente" på angrep - så da er den heller føre var.

Altså dette med avstander og sensitivering og sosialisering - der har jeg bare lyst å si "my ass" altså - det er mulig det nytter men det er fankern ikke gjennomførbart i praksis!

Så mine tips:

1) Hvis du har prøvd å trene bort dette lenge - kast inn håndkledet, aksepter at du har en slik hund og jobb heller med strategier for å leve med det på et greit vis! Man får faktisk fred i sjelen av det og hundeholdet blir mye hyggeligere!

2) Min basenji ble roligere etterhvert som hundemøtene er blitt sjeldnere, hennes toleranse har økt (har riktignok tatt noen år da - ja nettopp - ÅR). Jeg har lagt stor vekt på å unngå "trange møter". Det innebærer å snu tvert og gå motsatt vei, gå et annet sted, jeg har vært så ekstrem at jeg har tuslet inn i hager til fremmede (bodde i villastrøk) med bisken for å unngå "head on" møter (og smilt pent til den som bor der hvis de tilfeldigvis var ute.. en gang møtte vi en katt inntil en husvegg, det syntes basenjien var kjempekult og ville gjerne inn i den hagen hver gang vi gikk forbi etterpå..). Når møter er uunngåelige, så løfter jeg henne opp - det er kanskje ikke en generell løsning - men himmel så glad lille basenji blir da (nå er det å bli løftet opp faktisk noe jeg har gjort med alle hundene vi har hatt da.. selv de som krevde "2 mennesker", vi gjorde det innimellom bare for å forsikre seg om at skulle man måtte løfte dem så går det bra. Må innrømme at alle hundene vi har hatt, har syntes det var greit så det har ikke vært noe å trene på egentlig). Hun slapper helt av i armene mine - men det er kanskje ikke et råd som funker for alle.

3) Jeg fokuserer ikke så mye på basenjien når hun freaker ut, jeg legger vekt på å være dønn rolig, jeg forsøker ikke å si noe til henne, gir ingen kommandoer - det eneste jeg tenker på er å få slutt på stress-situasjonen så rolig og fort som mulig. Snur vi for å unngå et møte, så går jeg bare bestemt derifra - og sleper basenjien etter om hun stritter. Nå skal jeg innrømme at hun fremdeles stritter noe så forbasket når vi kjører helomvending og hun har oppdaget den andre hunden tett innpå - så hun har ikke lært noe av det der hvis hun først har begynt å freake ut. Ser vi hund på litt lengre avstand så blir hun helt greit med når vi snur, og den avstanden har faktisk minket med årene. Nå har vi 30 m som "faregrense", innenfor det så blir hun gærn så fremt jeg ikke løfter henne opp. Når ulykken først er ute og bikkja er"frådende monster", så bruker jeg altså fysisk makt - sleper bikkja etter meg - eller løfter henne opp og bærer henne fort forbi. Og som sagt - jeg ga opp for flere år siden å gjøre noe med den aggresjonen.

4) En slik hund generaliserer dårlig og er pessimistisk av natur. "Selv om det gikk bra forrige gang, så går det sikkert ikke bra denne gangen" synes å være et "livsmotto". Om de ikke akkurat får hundevenner, så kan de allikevel lære å omgåes enkelte individer - det tar litt tid - men det går. Da går man tur sammen med den andre hunden - begge i bånd. Og man går tur og går tur inntil ens sinnadyr skjønner at a) den andre hunden ikke kommer bort og b) den andre hunden er kanskje ganske hyggelig. Lille basenji slår av raseriet utrolig fort (i løpet av 2 minutter tror jeg) så snart hun oppdager at den andre hunden ikke kommer bort på henne, og da går det veldig fint. Kanskje det er slik med deres bisker også?

Vi har hus i en grend langt inni skogen. Det bor 6 andre hunder i grenda - og basenjien har null problemer med noen av dem enda mange av dem tusler rundt løse og vi møter dem rett som det er. Det tror jeg skyldes at ALLE disse hundene har gått sin vei når basenjien advarte. Hun vet at de ikke kommer bort hvis hun ikke vil, og da slapper hun av. Jeg tror disse "grendehundene" har levd så isolert, med eiere som overhodet ikke tenker på at de skal "hilse og leke" med alle (det dreier seg om jegere, disse hundene er ikke dressert elle trent heller.. og er kjempehunder alle sammen, både dachsen og elghunden og de 2 jämthundene og de 2 spinonene) at de har beholdt "naturlig høflighet". Hadde det bare vært slike rundt en, så tror jeg man hadde sluppet mye fryktaggresjon ja!

Link to comment
Share on other sites

Apropos det sistnevnte, med de høflige hundene, så les denne. Veldig, veldig treffende - det er mange "udannede" hunder rundt om, som er blitt avslepne fordi de er blitt slept bort til gud og hvermann på fire bein i eiers tempo. Husker Rugaas nevnte hvordan vi "lærer" hundene våre å marsjere rett bort til andre hunder, i rett linje, fordi det er det vi tobeinte gjør i parker eller på turstier. Hunder som kan velge og som ikke er helt "avlært", vil ofte rusle og tusle rolig og i buer og sirkler bort til andre - særlig hvis de er flere. Da får hunden tid til å se andre an, og de se an ham eller henne.

http://www.flyingdogpress.com/sayhi.html

Tenkte på en ting forøvrig, som kan være verdt å ha i bakhodet. Det å være rolig, trygg og usinna som eier er viktig. Man skal også tenke på den fysiske håndteringen man bruker. Hunder med fryktaggresjon er i full beredskap, og det å bli tatt på kan være litt heftig. Det som er viktig, er at hunden ikke føler seg truet av eier. For å si det slik... det er kjekt med en hund som ikke glefser etter egen eier i slike situasjoner. Det kan det være litt lett "å få til", dersom man er brå, eller irritert, etc.

Link to comment
Share on other sites

Tusen takk for utfyllende svar folkens! Jeg vil bare nevne at jeg ikke driver med sosialiseringstrening med andre for å prøve å få han tryggere.Vi har ikke vært på noe "treff" siden han startet med denne atferden. Jeg ser ikke poenget,for som dere sier,han vil kanskje akseptere de hundene etterhvert,men falle tilbake igjen når det kommer andre. Vi har noen venner med tisper som vi går en del sammen med, også har mormoren min en voksen hannhund som han er trygg på. Thats it. Og det trives vi bra med begge to.

Det jeg jobber med nå er meg selv faktisk, det å prøve å være så rolig og avbalansert som mulig. For det hjelper han faktisk. De turene jeg har gått ut døra og bestemt meg for å være uhyre avslappet og gå i et uhyre rolig tempo,er de beste turene vi har. Da har vi tilogmed passert stirrende boxere på 4meters avstand.(han liker IKKE boxere). Det er bare det å klare å skru seg selv over på denne modusen når man er litt stressa fra før som kan være litt vanskelig, men øvelse gjør mester heter det visst.

Link to comment
Share on other sites

Min whippet reagerer også på enkelte hunder vi møter, Som regel de litt store stirrende som kommer rett i mot. Hun prøver å dempe, men får ikke noe sespons av den motsatte hunden (som jeg kan se i hvertfall)

Hun gjør heldigvis ikke utfall, men bjeffer som besatt, og busta står i alle retninger, tydelig redd.

Noen hunder er helt greit for henne (de som svarer dempingen bl.a) Mens andre er helt pine..

Det jeg gjør når vi møter hunder er at jeg tar henne "på plass" og holder henne der med båndet hvis hun drar mot den andre hunden. Dette gjør jeg tidlig, lenge før vi skal passere. Og så tar jeg på meg "denne hunden finnes ikke"-maska mi, og bare går rett forbi med meg selv mellom hundene..

Vet jo ikke om dette er noe rett måte å gjøre det på, men hun virker i hvartfall da litt tryggere..

Synes det er vanskelig å skulle begynne å gå i buer o.l hvis man bor i byen, i tillegg til at flesteparten av de vi møter ikke skjønner hvorfor man skal gjøre det (hvermansen som hundeeier)

Det er fryktelig synd, for vi har møtt noen få som har sett at hun begynner å dempe, og de har ledet sin hund i bue, og jeg min i bue, og passeringen har gått stille og rolig for seg! Men desverre hører det til skjeldenhetene:S

Men lykke til med Ike..!

Kan jeg spørre om hvor gammel han var da han begynnte med dette? Min er nå 1år og 2mnd, og problemet kom omtrent over natta.. for ca 3mnd sia..!

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Da har vi endelig vært på første bytur. Ga opp å vente på den sekken en selger på Finn ikke engang har orket sende avgårde en uke etter handel. Vi har ikke tid til å vente, ukene flyr, så vi lagde oss i nøden en bæreslynge av et gammelt fleecepledd, og den ble faktisk god å bære i, og tydelig også god å sitte i. Anbefales. Første busstur var no stress utover min forfjamselse over hvor tidlig den kom. Trodde vi hadde MYE bedre tid. Bar Ede ombord i bussen fordi første gangen og bratte trappetrinn. Han var litt nysgjerrig, mest nonchalant. Litt kos. Litt utforskende. Ingen tegn til discomfort. Så omgivelsene skifte gjennom vinduet. Spisset oppmerksomheten litt mot noe som beveget seg gjennom en park mens vi ventet på grønt lys, ellers uinteressert. Nonchalant. ..men han ble varm. Hadde plukket ham opp fra gulvet og satt ham i slynga i god tid før avstigning, for å slippe stress og kav. Han var helt rolig og bedagelig til det ble varmt. Første gang jeg har sett ham pese, og første gang han ikke har kunnet regulere temperaturen ved å legge seg på kaldt gulv. Det stresset meg mer enn ham. To holdeplasser igjen og jeg fryktet jeg hadde ødelagt hans forhold til buss og bæring og livet og universet og alt.  Temperaturen var heldigvis ok igjen tvert vi var ute av bussen. Det fristet lite å sette en valp ned på bakken akkurat der på holdeplassen. Så på klokka ifht om jeg skulle beholde ham i slynga og haste avgårde eller sette ham ned et sted og ta turen i hans tempo. Tallene på displayet var bare feil. Bussen kom uventet tidlig til holdeplassen fordi det var den forrige bussen som var litt forsinket. Nå stod vi i sentrum 45 minutter før vi skulle være der. 45 minutter ekstra er lenge. Valgte bære Ede til et renere og roligere sted for avstigning, ved Stiftsgården, hvor fortauet fra visuelt inntrykk å dømme blir vasket med jevne mellomrom, fordi kanskje kommer kongen igjen. Det er hans sted og han har jo vært der før, en gang på 90-tallet, tror jeg. Kongens eiendom er noe annet enn bussholdeplassen til røkla, som tydeligvis ikke er verdt å bruke skattepengene til på holde bakken ren for. Med temperaturen regulert ned igjen ville ikke lille Ede lenger ut av slynga. Han ble bare sittende i den på bakken, naturlig nok, da han var trøtt og avslappet og hadde glemt det halvminuttet han var for varm oppi der. Så ingen grunn til å presse ham ut fra et komfortabelt hvilested for å gi ham opplevelsen av at det var kjipt å bli drasset med rundt i byen når han heller ville slappe av og kose, så han fikk bli sittende oppi slynga og ta inn det nye miljøet mens vi spaserte til Torget. Første lykketreff for miljøtrening var en grafittifjerner i full sving med høytrykkspyler. Det var lyd og synsinntrykk og litt vanndråper i luften og no stress. Nonchalant. Vi så på folk bevege seg i ulike retninger over den store, åpne plassen, og fikk straks nytt lykketreff med to stk som kom bærende på skiutstyr i fargerike bager, virkelig rare silhuetter, og vi fikk passert dem på mindre enn fem meters avstand, nær en fargerik pølsebod som luktet deilig. Lydene fra en gatemusikant med trekkspill bak pølseboden synes ikke Ede noe særlig om, han var ukomfortabel med de lydene, så vi fortsatte bortover gaten og fikk øye på mer gull: En samling rus(mis)brukere utenfor Vår Frue Kirke. Stoppet og snakket med de, fikk oppmerksomhet og kos og matbiter. Ede våknet til liv, ville ut av slynga og ned på bakken, hvor han koste seg med å ta inn omgivelsene og de nye menneskene. Til min skuffelse var ingen av dem synlig rusa. Håper på å få møte noen tydelig ruspåvirkede (og trivelige) nå i pregningsperioden, så vi slipper få første møte med stressa speedfreaks eller innpåslitne kjevegnikkere med øyne så store som tinntallerkener høye på MDMA i en såkalt fryktfase av utviklingen, men vi får vel en ny sjanse på lørdag kveld når vi skal gomle kjøttboller mens vi ser på og antakelig blir hilst på av (blide og glade) fulle folk på tur fra vorspiel til utesteder. Drar hjem igjen før de blir overstadige og potensielt begynner krangle med hverandre. Det handler om GODE opplevelser. Treffer vi noen vi stoler på mens vi har nok kjøttbolle igjen, så tar muttern også en kjapp øl på en uteservering for å bli brisen. Her tar vi nemlig sosialisering alvorlig. Det er viktig for en valp å bli eksponert for fulle folk innen pregningsvinduet, dersom den skal måtte tåle det siden. De fleste har jo festlig besøk iblant, så Maskot er sitt ansvar bevisst og forbedrer Ede på det🍻 Regner med det blir en god opplevelse, for Ede liker barnslige tullemuttern bedre enn seriøs voksenmuttern.  ... En bitteliten miniatyrhund tilhørende en av de som hadde noen business med å være på plassen begynte skjelle frenetisk på oss, så vi beveget oss litt bort fra området. Gatemusikanten på skrå over gata begynte da å spille Kalinka, og lyden av trekkspill ble plutselig meget bedre. Vi beveget oss bort til ham, løp litt heelwork posisjoner, litt slalom og litt glade hopp og sprett med logring og glede og så var trekkspillyder kewlt istedenfor litt ekkelt. Det som ble ekkelt var å bruke musikken gratis, så Vippset ham pliktskyldigst en femtilapp som thank you for the music før jeg så at glad valp tydeligvis var bra business for ham også. Fra å ha blitt passert av alle var det flere som nå smilende stoppet opp for å se på Ede og kommentere hvor søt han var, og så vippset de også musikanten i samme slengen. Kanskje vi kan bli partners in crime. Live musikk til å trene heelwork i distraherende miljø er ikke å forakte. Mulig påvirket av de såkalte rusmisbrukerne utenfor kirken - fordi vi har kultur for å sette merkelapper og sortere fremmede mennesker i kategorier, sant - så lokket muttern Ede med seg for å kjøpe kaffe. Ideen om og de sensoriske minnene av en caramel frappuccino er antakelig av samme sorten som driver kokainsniffere fra helg til helg. Gikk fortvilet forbi flere kaffebarer uten å finne noen med luke mot gata, og lille Ede måtte bare være med på jakten. Heldigvis for han, som ikke drikker kaffe, så fikk vi møte en blid dame i elektrisk rullestol og det dro muttern ut av rusmisbruker modus, glemte hele frappuccinoen.  Kirkens Bymisjon hadde nå fått på en bålpanne på foran kirken, så vi beveget oss tilbake dit for å se og høre bål og lukte røyken av både tobakk og bjørk. Vi pratet med et par mørkebrune som smilte khatsmil og var trivelige. Hele tiden refilling the snack tray i passende intervaller og ved riktige anledninger.  Å få så hyggelige første møter med både mørkebrune og handikappede var en stor lettelse for meg, for det var sykt pinlig å ha en mangelfullt sosialisert hund hvis første møte med brun hud var å bli urettmessig skreket til i hysterisk panikk, på en meters avstand i en trang gang. Han meldte seg straks inn i høyreekstreme miljøer og la ingen skjul på sine holdninger. Kjeftet alle mørkhudede og synlig handikappede huden full: "Kom dere til ******* bort herfra! Dra hjem! Creepy freaks! Feilvarer! Gå bort og forbli borte! DØ!" ..fra han så dem til de var ute av syne igjen. Virkelig pinlig. Håper derfor Ede får flere hyggelige møter NÅ og gjerne også får møte noen med CP og Downs før pregningsvinduet lukker seg.  For å presisere, btw, alle vi har hilst på har vi ikke vært i nærkontakt med. Kun en håndfull som faktisk har berørt, på en god måte, resten har vi hilst på og vekslet ord med på litt avstand. Virker som vi er et mer opplyst samfunn nå enn for noen tiår siden. Folk flest vet nå antakelig at hunder fortjener personal space og at valper ikke bør tilvennes å forvente overfalls fysisk kontakt med tilfeldige fremmede på gata. Fremskritt.  Ede begynte vise tegn til å ville hvile, så han fikk komme opp i slynga igjen og ble bært gjennom en rolig bakgate og en rolig park til en benk, hvor en dame som selv har hatt riesen kom bort og slo av en prat mens Ede lå på fanget og slappet av. Bare 10 minutter ro der fordi det virkelige livet er ikke ideelt som i teorien - hvor han sikkert burde få sove et par timer akkurat der og da - men så var det dags for å møte storebror som tok oppdraget med å handle kaffe til muttern i langfri. Ede ble bært i slynga ned en ganske travel bygate, hvor vi møtte storebror og passerte arbeidsfolk i signalklær, som bar på store gjenstander. Ingen nysgjerrige reaksjoner på noe, han synes ikke noe av det virket merkelig. Satt bare avslappet i slynga hele veien ned gata og i mange minutter utenfor travle butikken hvor vi så på folk passere. Super nonchalant og bedagelig. Ikke spaced ut av stress, bare kewl med det hele. Viste seg at det ikke er bra å sende barn for å handle dop. Det ble feil type kaffe til min maskin, og kaffe må jeg jo ha. Som en typisk anonym kaffeliker er jeg en mester på å kamuflere misbruk, her ved å forklare det som vi fikk anledning til enda mer sosialisering og miljøtrening da Ede og storebror ble forlatt alene på en benk sammen i Midtbyen. Sukrer det med at de fikk pledd og kjøttboller, mens muttern LØP rundt hjørnet og ble borte i flere minutter for å bytte kaffen til en variant hun hadde brukerutstyr til å få ruset seg gira på. Da jeg kom tilbake var Ede opptatt med å vise storebror hvor flink han er til å sitte for kjøttboller. Barn av rusmisbrukere finner ofte trøst i og utvikler nære bånd til søsken. Bare gode opplevelser.  ..men SÅ, på tur tilbake til bussen, etter at storebror gikk tilbake til norsktimen for å unngå bli som muttern, så møtte vi på en dieseldrevet lift med med noe ekstra bråk på. Den tok nesten hele fortauet, kun en smal stripe å passere den på. Den der hadde han en sunn skepsis mot. Luktet vondt og bråkte fælt. Måtte lokke ham med kjøttbolle for å få ham med på å passere en decimeter fra den der. Absolutt ikke vanskelig å be, men skeptisk, ukomfortabel, og tydelig lettet da det hinderet med de lydene og den eksosen var forsert og han kunne innkassere kjøttbolle for jobben.  Da det mindre enn 60 meter lenger frem i gata dukket opp et liknende hinder, denne gangen arbeidsfolk med betongsag og støvsky valgte jeg løfte ham opp i selen igjen og gikk rundt på utsiden av de parkerte bilene, simpelthen for å rekke bussen. Den frappuccinoen jeg ikke kjøpte tidligere hadde jeg lyst på nå. Sikkert også greit å i samme slengen glatte over min higen etter en frappuccino med at det er greit å lære valpen at vi ikke trenger oppsøke absolutt alt vi synes virker kjipt. Han tok den forrige så pent, så en sky av betongstøv og støyen fra betongsag virket unødvendig å passere gjennom.  Vel inne på bussen sovnet han på fanget innen to holdeplasser og var glad og fornøyd da han gjenkjente området vi gikk av på som veien mellom treningssenteret og hjemme.  Nå sover han selvsagt som en stein og muttern er fornøyd med en vellykket kaffejakt, sosialisering og miljøtrening.  Eneste bildet fra i dag ble tatt på bussen hjem, fordi jeg har bare to hender og en bevissthet å være oppmerksom med. Ikke verdensmester i multitasking, så bilder av valp prioriteres ikke mens han er i denne fasen.  Å pusse sko før bytur var forøvrig waste of time. Det ser ut som vi har vært i marka, men vi var altså i Trondheim sentrum. Lange perioder med rødgrønt bystyre har satt sitt preg på byen ^^
    • Jeg tror vi er on the same page om hva du mener med avknapp i hvilke settinger. Støtter forøvrig også det generelle utbruddet om hvordan mange ikke aktiviserer nok til å kunne få til en god avknapp der hensiktsmessig. Selv hadde jeg tidligere for mye hund ifht tid tilgjengelig til trening og aktivisering og endte med å la ham trekke på tur fordi han vibrerte bortover gata av uforløst energi når jeg krevde at han gikk pent og pyntelig. Han hadde BEHOV for å få ta seg ut mer mer enn tiden min strakk til i den livssituasjonen, så å la ham trekke i en god sele istedenfor å gå pent, det var et valg for hans velvære.  Berett gjerne om ting som funker
    • Apport var dessverre ikke noe stas i dag. Åpnet lunsj med å introdusere den, hvorpå han umiddelbart grep den beint og rett og godt til min begeistring og BRAAA!! Derfra mistet den all verdi av nyhetens interesse fordi han ble helt i taket gira av den reaksjonen og maten og det eneste fornuftige å trene der og da var leave it, så hele måltidet gikk til den øvelsen alene. Må begynne jobbe med å trekke tiden fra forsterkning til belønning for å ha en sjanse til å klare noe uten mat i hendene eller på benken. Tror han er klar for det. Tok mange sekunder fra forsterkning til belønning ved en anledning i dag, og han holdt fokus på at han var forespeilet en utbetaling mye lenger enn jeg trodde han ville.  Føler jeg har klebbet ting til ved å begynne lokke. Ikke komfortabel med metoden, fordi jeg ikke har brukt den før. Har kun mangelfull teori om hvordan progresjonen bør gå. Jeg vet ikke hvordan resultatet blir til, for jeg har jo ikke gjort det før. Ikke sett prosessen. Jeg kan det ikke. Er ikke god på det. Bare knoter og prøver meg frem - og feiler. Lærer, selvsagt. Beste måten å lære på er ved å feile, men trenger jeg lære ny metode når jeg kan noe som fungerer og tar oss fortere og lettere til et penere resultat?  Synes shaping/"klikkertrening" (med klikker eller smatt) er mye lettere fordi det er hva jeg var vant med. Mener å huske jeg hadde raskere og bedre resultater. Bedre flyt, bedre kroppspråk, mindre knoting med tulleprat. Mer mestringsfølelse, mer selvsikker, mer klar og tydelig så hunden ikke ble forvirret. Er virkelig klønete med verbal forsterker. Bruker mange ulike ord uten å tenke meg om. Utbryter bl.a. "Så FLINK!" i ett sett og ødelegger dermed fri ved foten vår som er link! Veldig frustrerende hvordan ord bare ramler ut på autopilot fra en apemor som til et apebarn. Tror veien til mestring med lokking og verbal forsterker, fra min side, den er for lang, trekker motet mitt ned, forvirrer hunden og lager problemer, så jeg bør antakelig bare gå tilbake til klikkertrening (med et sånt hesteberte klikk i kinnet for fellestreningers del) istedenfor å la apemor få åpne munnen og derfra bable til Ede som om han er en menneskebaby. Trenger - for eget fokus - et klarere skille mellom den pludringen og det småpratet han ser ut til å like og lytter til når vi bare henger sammen mellom måltider/økter, og faktisk trening på helt konkrete øvelser med et klart mål.  ... Leave it løsnet forøvrig veldig da valget stod mellom tørrfor og råfor. Fra å noenlunde mestre halvhjertet og ufokusert med glipper og setbacks på bare tørrfor til FULL kontroll når det stod om råfor i den andre hånden.  "Så flink gutt!" ( 🤦🏼‍♀️) Det ansiktsuttrykket og den kroppsholdningen hans da han behersket seg med den siste halve kjøttbollen helt opp i ansiktet var viralt materiale. En blanding av stolt, zen og smertefull, beinhard selvdisiplin. Han så nesten voksen ut et øyeblikk. Like a sir. Ikke like vanskelig å beherske seg over tørrforet, som er hva jeg fikk fanget for å ha noe å legge ved, etter å ha glemt ta opp kamera på tur, som jeg tenkte vi skulle ha bilde fra. Han har ihvertfall forstått greia i sitt og dekk foran meg med maten i hendene og ingen andre distraksjoner nå. Baby steps 🐾
    • Guest
      Spesielt svar, med en rekke ubegrunnende antagelser som ikke er relevante i vår sammenheng. Spørsmålene ble stilt på et tidspunkt hvor vi bl.a. hadde fokus på ro-trening og innkalling. Labradorer brukes til mange type arbeidsoppgaver. I noen settinger er det å kunne finne roen og kunne slappe av i ulike miljøer viktig. Foreslår at når du kommer over hundeeiere som holder hund i bur hele dagen, eller Facebook-innlegg som plager deg - så tar du det opp direkte med dem det gjelder.
    • Føles som jeg har vunnet noe stort nå. Den mengden feel good biokjemikalier utløst av å rekke moppe gulvet uten å vekke valp, og i tillegg rekke få rusk og hybelkaniner fjernet før det ble spredd utover igjen. Han åpnet øynene og løftet hodet med spisse ører akkurat i det hybelkaninene ble feid opp med den enda gøyere biteleken kosståstøvbrett. Den følelsen. Først snike rundt som en tyv i natten for å unngå bli tatt på fersken med en mopp i bevegelse, og nå regelrett rusa på mestring og glede. Hva skal noen med kokain når en kan oppnå det samme med husarbeid rundt en sovende valp?  Han ser forøvrig fort ut som en litt tjukk labradoodle med den valpeklippen, ja. Kosemose søtnos når han ikke leker ulvevalp og trener til selvstendig matauk.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...