Gå til innhold
Hundesonen.no

Gå løs + løpestreng


LeneG

Recommended Posts

Vi bor helt suverent til midt på ett jorde. Langt til naboer og veien.

Jeg hadde jo Bessie stort sett løs ute og kunne godt tenkt meg å lære opp den nye hunden til det også.

Det hadde også vært fint å kunne bruke løpestrengen ved flere anledninger.

F.eks under løpetid og når jeg ikke er superraskt tilgjengelig.

Det jeg lurer på da er om det er mulig å lære hunden begge deler.

Altså å gå løs og å stå i løpestrengen. (ikke samtidig da)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Går nok greit det.

Der jeg har hatt mulighet til å ha henne løs har hun gått løs, men når jeg har vært opptatt eller borte har hun stått i kjetting eller løpestreng.

Hun lærte raskt når hun var festet, og hun reagerte ikke noe spesielt på det. Og når hun gikk løs holdt hun seg på eiendommen. En av fordelene med å ha border collie tenker jeg. Ønsket om å dra på langtur er ikke så sterk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første så velger du en rase som ikke er "programmert" til å streife, som endel jakthunder og hunder som er selvstendige på grunn av rasens opprinnelige opphav. Jo mer "utfartstrang", jo større utfordring liksom...

Så jobber du vel inn normalt god kontakt og ønske om å være i nærheten av deg, samt en god innkalling.

Du bør også forebygge så godt som mulig, altså at hunden aldri evner å dra ut på et aldri så lite streiftog en gang - at det inni hundens hode liksom ikke er "mulig". Kanskje langline, hvis du velger å jobbe med det, kanskje ved å ikke "la" hvalpen få begynt å kjede seg (altså at du er inaktiv ute i lengre tid, så den søker ut på noe annet fordi det er null aktivitet hos deg), eller la den få mulighet til å dra etter noe den ser på jordet (rådyr eller for den saks skyld fugl).

Jeg har aldri "trent" mine til å stå i løpestreng, men de har stått bundet når vi har vært steder - og det har gått greit. De er vant til å gå mye tur uansett, så ingen har blitt "tombjeffere" som står der og gneller og kjeder seg; da har de roet seg okay.

Jeg tror det er viktig også - at hunden er vant til å få mye utløp for herjelyst og nysgjerrighet, og at det kommer i tillegg, kanskje på forhånd når den vokser til, mens man trener på "tunhund".

Selv om jeg aldri har hatt hund på denne måten, så er det kanskje muligens en idé å tenke litt på når og hvordan man tar hunden med seg på tur hvis man går fra huset og rett avgårde i terrenget rundt? Noen hunder kan bli litt vel "varme i trøya" kanskje, hvis de er vant til en runde i nærmiljøet, og kanskje det kan virke inn "psykisk" også?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv ikke lært inn jenta mi til å stå bundet fast. Jeg fikk henne dagen før jeg skulle dra til sommerjobben. Den sommeren jobbet jeg på et ridesenter, og i ulike sammenhenger måtte hun stå bundet fast. Dette for å unngå at hun ble skadet av hester eller at hun skulle bort til folkene som kom innom ridesenteret.

Og da var hun på et skjermet område slik at ingen skulle gå bort til henne. Her hadde hun et hundebur hun kunne krype inn i , kaldt vann, leker og noe å tygge på. Det var kun noen av de jentene jeg stolte på som var ute hos henne. Dette for at hun ikke skulle være så altfor lenge alene ute, og for at jeg skulle få hester inn og ut fra luftegårdene eller andre arbeidsoppgaver der en liten vilter valp ikke passet helt inn.

Etter at alle hestene var sluppet ut fikk hun gå løs rundt i stallen, og hadde mulighet til å gå ut av stallen. Men det var sjeldent hun gjorde det. Enda dørene sto på vidt gap.

Om kveldene pleide vi å sitte ute og da gikk hun løs på området. Også om morgenen før hesteeierne og fôrytterne kom pleide hun å gå løs.

Selv om vi gikk mye rundt i området på tur stakk hun aldri av. Ikke en eneste gang.

I løpet av snart fem år har hun kun "stukket" av en gang. Men vi trudde det kom av at hun ble redd da det ble skutt oppe på skytebanen. Vi fant henne liggende i grøfta 100 meter fra gården. Da hadde det tydeligvis gått opp for henne at hun var på bærtur.

Ellers så har det vært mange som har passet på henne den tiden jeg har hatt henne. Pga allergi hos min lillesøster.

Og på alle disse plassene har hun gått løs rundt husene uten å stikke av en eneste gang. Hun har holdt seg i nærheten av husene. Og diltet etter folk.

Og det er sikkert slik det er når man kommer til border collier; har sett en god del opp gjennom tiden og omtrent alle går løs på eiendommene rundt omkring.

Bonita og en karelsk bjørnehund holdt på å herje på jordet, og så hørte kareleren noe i skogen ovenfor jordet. Hunden ble borte, og Bonita skjønte ingenting. Hun kom springene mot oss, og la seg ned. Mens kareleren var borte i flere timer.

Så kommer nok ikke til å bli noe problemer med at jenta di stikker av...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk skal dere ha :lol:

Jeg har også observert mange Border Collier som holder seg til tomta eller eieren sin men jeg regnet

med at eieren hadde jobbet hardt for å få dem sånn.

Da får jeg bare passe på å holde meg interessant i førsten og unngå at hun går avgårde.

Jeg kan si "nei" istedenfor å holde igjen på en langline hvis hun skulle prøve å bevege seg utenfor tomtegrensa vel?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Nå høres det ut som det er en selvfølge at alle BCer holder seg på tomta eller nær eier, men det er det ikke. BCer er vel hunder som naturlig holder seg nær og ofte ikke stikker, men det krever nok at du gjør en innsats med hunden. Hjemme er det bare en hund som til stadighet kommer opp til oss (og som har spesialisert seg på å åpne døra utenfra og slippe ut andres hunder...) og det er en BC. Den stikker så snart den får muligheten, og siden den kan åpne dører og har eiere som ikke bryr seg, vil det si nesten daglig. Bare så det ikke blir nok en myte om BCen som er født lydig :lol:. Men jeg er enig i at det er en rase som oftest ikke har veldig stor utfartstrang alene.

Bernerfrøkna mi gikk alltid løs rundt på tomta og gikk aldri utenfor etter hun ble voksen. Jeg gjorde ikke noe spesielt for å lære henne det, men fikk henne på sommern, og da står jo gjerne dørene åpne og alle holder på ute i hagen med et eller annet. Og da var det natulig at lille valpen tulla rundt ute også. Et par ganger i unghundsperioden stakk hun ned til naboen (kattemat på trappa er fristende), men vi klarte å følge med og ta henne på fersken hver gang bortsett fra en gang. Da gikk jeg bare rett ned og henta henne opp igjen. Spesielt inntrykk gjorde det nok den gangen hun var alene ute og skulle til å stikke ned, mens faren min så henne og ropte til henne fra vinduet i annen etage. Da tror jeg hun fikk en oppfatning av at vi ser henne uansett. Og etter det satte hun ikke en labb utenfor tomtegrensa. Alt i alt prøvde hun seg vel bare 3-4 ganger utenfor tomta. Poenget mitt er at i i starten alltid var ute med henne uten at det var noe styr eller spesiell treningssituasjon rundt det og at vi passa på og sa ifra hver gang hun prøvde seg utenfor tomta. Om så bare for å snuse på blomstene på andre sida.

Være ute med henne, og la henne tusle rundt og slappe av som hund vil, og aktiviser henne innimellom. Det skjer moro og samspill med dere inne i hagen. Jeg tror mye utetid i hagen sammen med dere i valpetida er viktig. Jeg tror også at det kan være en fordel å alltid gå inn og ut fra hagen på de samme stedene. Vi har alltid gått ut på tur fra bare to steder i hagen, og det tror jeg kan gjøre det enklere for hunden å forstå grensene. Alltid kalle tilbake eller hente med en gang den går over et annet sted eller på en av "utgangene" alene.

Ellers finnes det vel ingen garanti for at man kan lære hunden dette, resultatet blir nok en kombinasjon av hvor stedbuden/eierbunden hunden er og hvordan du oppdrar den. Men en BC har i utgangspunktet forutsetningene inne for å kunne lære seg dette greit. Og jeg kan ikke se at det skal bli noe problem å ha den i løpestreng andre ganger (regner med at du tenkte når du er ute med den i løpetida? Hannhunder kan jo komme på besøk selv om tispa står bundet).

Edit: Jeg hadde aldri langline på bernerfrøkna, men sa nei eller kalte inn hver gang hun var på vei til å krysse grensa (ubevist når hun var valp. Valpen viste jo ikke at det var en grense der).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...