Gå til innhold
Hundesonen.no

Demens hos hund


Recommended Posts

Skrevet

Har ingen erfaring utenom min egen gamle dame, her i hjemmet. Litt vanskelig å si hva som er demens og hva som er dårlig hørsel og syn, og "normal slitasje" men tror nok med sikkerhet at gamla her er en smule dement. Hun er 13,5 år og har mye rar oppførsel. Det er vel omtrent 4 år siden jeg begynte å mistenke det.

- Hun tisser ofte på seg når hun sover

- Hun kan plutselig bare sette seg ned og tisse inne på gulvet, bare en liten skvett

- Hun kan virke litt forvirret etter å ha sovet

- Hun kan virke litt forvirret etter en biltur

- Hun kan plutselig bare stå lenge og glo inn i et hjørne, eller ut i intet

- Hun kan plutselig ta helt av og løpe bananas, hoppe og sprette, ute som inne (Lykkeanfall)

- Hun kan plutselig begynne å leke med en fille og by opp til litt drakamp (det er sjelden hun gjorde det som yngre)

- Første gang jeg skjønte at hun måtte være en smule skrullete var da hun begynte å apportere digre apportbukker, helt av seg selv (Hun er apporthater)

- Rundt den tiden ble alle mennesker veldig ålreit, også menn med caps! (fremmede har vært ignorert, og menn med caps ekstremignorert)

Tilrettelegging for henne har vært at hun har sluppet å være med og kjøre bil om hun ikke må.

Det er få ommøbleringsmuligheter her i huset, så vi har ikke flyttet særlig på møbler.

Hun har vært fritatt all trening, hun har fått tusle og gå rundt her som hun vil. Dette er vel mest fordi hun hører så dårlig, men husker i den perioden jeg begynte å mistenke demens, at det virket som hun ikke forsto elementære kommandoer, men det kan jo som sagt være dårlig hørsel. Ellers merker jeg det nok mest når hun plutselig bare står der på gulvet og glor ut i intet, og det tar litt tid før hun responderer på "jorden kaller". Hun er heldigvis en hyggelig dement da.. :rolleyes:

Skrevet

Hehehe søte gamle damen! :lol:

Det er en hund jeg passer mye, 12,5 år, dette gjelder. I det siste har hun hatt litt problemer med å huske hvilken dør som er inn til leiligheten min, hun har gått ut og inn her de siste 5 årene. Hun må snuse på hver eneste dør for å finne ut hvem som er min, dette har hun aldri gjort før.

Det er også sånne småting som er opplest og vedtatt at vi gjør eller ikke gjør som hun plutselig har begynt å tulle med. Eieren hennes sier også at hun merker det innimellom.

Hun var hos en annen venninne av eier i noen dager, som Wachita har kjent hele livet sitt, og da bare sturet hun og mistrivdes. Hun har bestandig storkost seg der før..

Jeg merker ikke noe til at hun sturer her, men hun har vært her minst en dag i uka i noen år så det er jo en vane for henne å være her. Det kan kanskje ha noe med saken å gjøre?

Skrevet

Minner meg litt om en småskrullete innskrumpet krokete gammel kone (m/ skaut og rulator, vet du) som småpludrer med seg selv innimellom, ja :rolleyes:

Men ja, det kan jo høres ut som det er en del likheter mellom gamla her og din bekjentskap.

Tror det beste man kan gjøre for disse "småskrullene" er å være tålmodig, jeg. Og selv om de har vært mye på visse steder i lengre perioder tidligere og burde være kjent og trygg der, så tror jeg det er mye lettere for dem å forholde seg til de små rutiner og faste vaner i hverdagen. Høres det riktig ut?

Har veldig lite greie på demens på både hund og menneske, husker bare min demente bestefar med grøss og gru..! :lol:

Skrevet

Min gamle labradorgutt som ble nesten 15 år, ble litt tullete de 2 siste årene. Mye kan nok tilskrives dårlig hørsel og syn, men han kunn plutselig finne på å forsvinne hvis porten sto åpen. Han gikk aldri langt, men virket helt forvirret når jeg gikk og hentet ham. På fremmede steder var han tydelig usikker, inne kunne hans sitte lenge og glo i veggen.

Den dårlige hørselen fikset vi med håndtegn(han var jakttrent og kunne fint dirigeres både hit og dit). På ukjente steder gikk han trygt i bånd, vi skjermet ham for fremmede hunder, og hjemme gikk han stort sett i hagen og tuslet.

gamle hunder har sin sjarm, men det er unektelig trist når en sprek, spretten turkompis blir så redusert.

Skrevet
Minner meg litt om en småskrullete innskrumpet krokete gammel kone (m/ skaut og rulator, vet du) som småpludrer med seg selv innimellom, ja :rolleyes:

Men ja, det kan jo høres ut som det er en del likheter mellom gamla her og din bekjentskap.

Tror det beste man kan gjøre for disse "småskrullene" er å være tålmodig, jeg. Og selv om de har vært mye på visse steder i lengre perioder tidligere og burde være kjent og trygg der, så tror jeg det er mye lettere for dem å forholde seg til de små rutiner og faste vaner i hverdagen. Høres det riktig ut?

Har veldig lite greie på demens på både hund og menneske, husker bare min demente bestefar med grøss og gru..! :lol:

Hehehe, Wachita har besandig vært litt sakte, eller ihvertfall så lenge jeg har kjent henne. Men nå syns jeg hun er ekstremt sakte, og veldig dilteihælenepåmeg eller havne laaaaaaaaaaaaaaangt bak på tur. Syns det virker som om hun både hører og ser helt greit, men det handler vel mer om den selektive hørselen :rolleyes: Og litt den der, jeg er en gammel dame, ergo jeg gjør som det passer meg og i mitt tempo.

Men ja, det høres veldig riktig ut det du sier om å forholde seg til vaner og rutiner. Eieren hennes og jeg snakket om det, at det kanskje er derfor hun ikke syns det er kjipt å være her, for det er en rutine for henne, det er sånn det skal være liksom. Pluss at jeg diller jo ganske mye med henne da, hun er jo gullet til tante og har ganske mange privilegiumer her :D:D

Jeg har en dement mormor og jeg må jo si at jeg sammenligner litt og ser jo at det er samme sykdommen, for å si det sånn..

Min gamle labradorgutt som ble nesten 15 år, ble litt tullete de 2 siste årene. Mye kan nok tilskrives dårlig hørsel og syn, men han kunn plutselig finne på å forsvinne hvis porten sto åpen. Han gikk aldri langt, men virket helt forvirret når jeg gikk og hentet ham. På fremmede steder var han tydelig usikker, inne kunne hans sitte lenge og glo i veggen.

Den dårlige hørselen fikset vi med håndtegn(han var jakttrent og kunne fint dirigeres både hit og dit). På ukjente steder gikk han trygt i bånd, vi skjermet ham for fremmede hunder, og hjemme gikk han stort sett i hagen og tuslet.

gamle hunder har sin sjarm, men det er unektelig trist når en sprek, spretten turkompis blir så redusert.

Jeg har ikke sett noe til denne sitte og stirre i veggen greia som dere har begge snakket om. Hun skal være her imorgen også så jeg får se litt etter det, hun ligger mest bare å sover, hun sover veldig mye! Og snorker deretter også.. :rolleyes: Det er noe hun har begynt med i det siste..

Takk for historiene deres! :D Kom gjerne med fler

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...