Gå til innhold
Hundesonen.no

Nero er syk


Pia

Recommended Posts

Hei!

Jeg er ny her inne i dag, var inne for å se om noen har noen tips til hva som feiler Nero.

Han er en 7 år gammel Rottweiler, glad og fornøyd, ikke så leken, men elsker å løpe etter katter.

De siste to ukene har han sluttet å spise, han er fortsatt glad, men ikke ivrig lenger. Han sover mye mer enn før, og blir gjerne med ut på tur, men helst ikke så lang tur... Vi var hos dyrlegen i dag og tok en blodprøve. I ettermiddag ringte dyrlegen og sa at prøven ikke var bra. :lol:

Den viste for lav verdi av røde og hvite blod celler, samt protein i blodet. (jeg koblet litt ut i hodet og vet ikke om hun sa han hadde protein i blodet, eller at verdien var feil). Det var ennå en ting som var galt. Hun snakket også om en mulig infeksjon, (inflammasjon).

Jeg skal ta han med til dyrlegen igjen mandag om en uke, og ta røntgen. De vil de se etter kreft i "magen", altså milt, lever, nyrer osv... Hun sa et par andre ting det også kunne være, men jeg husker ikke helt hva hun sa... Ble helt satt ut dessverre. (Ringer henne tilbake i morgen, når jeg har samlet meg litt). :lol:

Jeg tror ganske bestemt at han ikke har smerter, han gir ikke utrykk for det i alle fall.

Noen som har noen ide om hva dette kan være?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff da, dette var trist. Men det vil nok bare bli gjetninger på hva det kan være. Ring vetten igjen når du har fått roet deg litt, og ta det der i fra. Men du trenger ikkje nødvendigvis å tenke det verste heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oisann, dette var trist!

Men, ikke mal fanden på veggen enda. Sofus hadde noe lignende for et års tid siden. Dvs, han spiste dog i meget små mengder ellers var symptomene som hos din rottis. Prøvene høres også ut til å inneha de samme resultatene med påfølgende like spekulasjoner fra veterinæren.

Imidlertid, når de tok videre prøver av Sofus etter de første omgangen, så endret verdiene seg til tross for at adferden ikke endret seg. Da mente vet at han led av en depresjon ( :icon_redface: ) og ville sette ham på "anti-depp", noe jeg ikke gjorde.

Idag er han "samme gamle", det gikk over av seg selv. Og helt hva som var årsaken til den plutselige endringen, det aner ingen. MEN, det var iaf ikke kreft eller andre "farlige" ting den gangen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm... Deprimert, uff da... Jeg håper nesten det er det! Han han nå HELT stoppet å spise hundemat, men vi var hos pappa i går, og da fikk han to pølser, og disse gikk ned på høykant. I dag tenkte jeg å servere han sei, noe han og pus normalt "kriger" om. Jeg la en bit sei i skålen hans, ropte på han, og han luktet på den, tok ett par slurker vann, og gikk å la seg. Ikke noe gøy!

ringte vet opp igjen, men på litt feil tidspunkt, og hun hadde ikke tid. Jeg ble da "avfeiet" av kontordamen med at vi hadde time til mandagen nettopp for å se etter svulster. SUKK... Så en depresjon tas i mot med "glede" fremfor kreft i alle fall...

Han vet å utnytte at han er syk, og ser strålende fornøyd ut med å få ligge i sengen min om natten...

Håper å kunne komme inn her og gi gode tilbakemeldinger mandag.

Takk til dere alle som bryr dere :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, hvis han spiste pølser hos din far- så ville jeg gitt ham pølser :icon_redface:

Hold oss oppdatert med hva veterinæren sier. Og ring dem bare opp igjen, den kontordamen burde fått passet sitt påskrevet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nero hadde en svulst i milten på 1,8 KILO og ble hasteoperert da vi kom til dyrlegen igjen i ettermiddag. (Vi var der mandag fordi han var så pjusk, og i går formiddag for å ta bilder, så skulle vi tilbake på ettermiddagen for en liten sjekk på hva det var.... )

Vi var litt redd for kreft, men fant ikke noe på bildene, da tok de ultralyd. tre veterinærer kom inn og så på han, og plutselig satte han ene hele klinikken på hodet. Kalte inn ekstramannskaper, holdt folk på overtid fordi han ikke turte å sende Nero hjem over natten, han var redd det ikke var noen Nero å komme tilbake med i dag...

Jeg fikk litt sjokk kan man si. Vi hadde egentlig time til mandag, men han ble dårligere utover uken nå, så de fant en åpning for han i går ettermiddag.

De var veldig usikre på hva det kunne være for det så ut til å være litt "feil plassert" for å være milten, men de måtte bestemme seg for hva de ville gjøre når han var åpnet. Så de åpnet han opp, og heldigvis var de "kun synlig kreft i milten". De fikk fjernet den, den var "fint kapslet inn", og de håper de fikk bort alt sammen, men de kan ikke garanter for at han ikke har mer likevel. Det må vi sjekke litt på sikt.

Vi skal tilbake og ta stingene om 10-12 dager, og ny blodprøve om ca 2 mnd for å se åssen han er da.

*MEN HAN ER "FRISK" OG HJEMME IGJEN NÅ" og det er sååååå deilig at det kan ikke beskrives.

Om tre dager vil han være oppe å gå som vanlig, og han vil bli mer og mer seg selv dag for dag frem til da.

Han var ferdig operert kl 21 i går kveld, så han er helt i ørska ennå. Han har så vidt flyttet litt på seg i natt, og da jeg våknet lå han helt opptil sengen min. Han er for trøtt til å komme oppi stakkars. Han går på smertestillende og antibiotika, og han sover som bare en Rottis kan akkurat nå, og det ser ut til at han er smertefri, heldigvis.

Jeg er helt ør, og har knapt sovet i natt, våknet flere ganger og har sett til han, men det ser ut til å gå veldig fint. Heldigvis!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:rolleyes: Nero har allerede begynt å komme seg. Han har fått to porsjoner med ris og fisk i dag, og spiser med god apetitt. Han får jo ikke så store porsjonene, så alt glir ned, og jeg har lyst til å bare pøse på... men siden han ikke har spist på en uke, så må jeg jo begynne litt smått.

Vi gikk ut for å få tisset litt i sta, og han var gladelig med ut, gikk ca 150 meter totalt, og 10 meter foran døren vår hjemme la han seg ned og ville vile. Ikke så greit å være slapp... Etter en liten stund var han imidlertid så lei av gangen at han kom seg på bena og i sin egen seng. Nå har han til og med krøpet opp i sofaen og ligger på armen til pappa og får kos. Regner med han er i form igjen om to tre dager, også er det bare å vente i :whistle: spenning på blodprøven om 1,5-2 mnd...

Nero hilser alle to og firbente.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg og Nero lever i en berg og dalbane om dagen, han er frisk, sykere, friskere sykere og nå sykere...

Blodverdiene hans er ikke bra, de var dårlige før operasjonen, og de blir av en eller annen grunn bare dårligere og dårligere...

Var innom veterinæren om fredag og igjen på lørdag og så igjen i dag. videre å vi må innom hver dag denne uken, i alle fall frem til onsdagen...

Han får han kortison, jern og vitaminer. Han har gått ned 2,5kg på to uker (4,5 med svulsten) så nå begynner det å bli lite igjen av han... Han var overvektig, og godt er det:D Han har trengt hver eneste ekstra kilo nå...

Veterinæren vet ikke sikkert hvorfor han fortsetter å få dårligere blodverdier, men er redd for at han rett og slett "ødelegger" seg selv. At kroppen hans bekjemper de friske, og nye blodcellene , de som egentlig skal gjøre han bedre... Blodverdien på en frisk hun skal være mellom 6-9, (vet ikke helt hva slags verdi det er snakk om).

Mandagen for 2 uker siden da var verdien på 5,4 og det var det som gjorde dyrlegen bekymret for kreft. Fredagen han ble operert var verdien på 3, noe og i dag er de på 2,4 eller der omkring, altså alt alt for lavt, og han er UTSLITT av å gå ned trappen, for å gå ut å tisse. Turene våre er på max 15 min, inkludert hvilepause...

Jeg koker lever til han også får han brødskiver med leverpostei på å spise. Ingen vet hva som skjer, men det er fortsatt god grunn til å håpe at det ordner seg. Det er bare å vente og se...

daglige turer til dyreklinikken er ikke drømme situasjonen, men det er jo greit å få litt objektive øyne til å se på han...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig med deg TonjeM, i at må man kaste inn håndkle så må man gjøre det for hunden sin skyld. Det er deres privilegiet å få slippe når de er for syke til å kunne leve et godt liv.

Jeg har en "kynisk" dyrlege som ikke legger noe i mellom, og det er på mange måter sårt, men også veldig greit for da vet jeg hva jeg har å forholde meg til. Han sier at det er veldig sannsynlig at vi skal klare å snu dette og at Nero blir frisk igjen, så jeg velger å stole på det. Han har så langt jeg klarer å forstå, ikke smerter, men er bare enormt sliten. Han får jo ikke oksygen pga så lite blod, men da er han smart nok til å legge seg ned for en hvilepause.

Han har begynt å spise litt hundemat nå, og han får lever, fisk og ris, og ser ut til å være litt bedre... Så både jeg og Nero takker pent for omtanken, vi trenger alt vi får :whistle: og så håper jeg at jeg kommer tilbake og kan fortelle at han er tilbake i stor form...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

I dag morges reiste Nero på de evige jaktmarker.

Det viste seg etter mye fremgang, ny sykdom og fremgang at han hadde spredning på kreften, og i dag morges fikk han slippe.

Han hadde et vondt siste døgn, men senest torsdag var han ved godt mot og i god form, men fredag da var det meste tungt for han. :wub:

I dag morges reiste vi til veterinæren, og han fikk en hel neve lever (god biter) før han fikk sprøytene som sendte han til hvile.

;)

R.I.P Lille vennen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...