Leken voksen hund

[Huldra]

Jaja, så var det min tur til å spørre om råd da. Det gjelder Tulla og Aynï, og egentlig går ting veldig smertefritt, bortsett fra det lille punktet her; Tulla vil gjerne leke med Aynï. Aynï veier vel under to kg, og Tulla er ca 22, så det er litt rått parti, kan man trygt si.

Tulla har tidligere lekt med både små og store hunder, men ikke SÅ små; de minste har vært unghunder av typen cairn, dvs seks mnd (hun har møtt yngre valper av samme rase, men ikke lekt med de). Og når de er på den alderen/størrelsen tåler de litt mer. Tulla begrenser seg forsåvidt i forhold til hvordan hun leker med store hunder, hun har nyanser i leken/språket, men hun klarer ikke å tilpasse de helt til en så liten hund som Aynï. Dette fører til at hun skremmer valpen, og da vil jo ikke hun bli med å leke. I og for seg er det ikke noe poeng for meg at de skal leke, i alle fall ikke enda, men jeg vil heller ikke at Tulla skal skremme henne.

Aynï ville nemlig leke med en norfolk terrier som kom på besøk i går, og da så jeg at Tulla ble litt sånn "dette vil jeg også være med på/hun skulle lekt med meg". Jeg avledet Tulla sånn at de skulle få leke i fred, så hun ikke skulle gå og blande seg for mye.

Måten Tulla inviterer til lek på, er å dytte med snuten på hunden hun vil leke med. Dette gjelder i hovedak små hunder, og oftere ukjente enn kjente hunder. Hun dasker også litt med labben, men det har hun blitt bedre til nå; hun gjorde det i begynnelsen med Aynï, men nå gjør hun det veldig lite. Det som er problemet, er at denne snute-dyttingen er skikkelig hardhendt! Det virker som om hun tenker at hvis hun ikke får noen reaksjon med en liten dytt, må hun dytte hardere. Hun erter valpen rett og slett, og prøver å få den til å være med å leke ved å være litt ekkel med henne, og jeg tror ikke hun skjønner at valpen ikke liker dette. Aynï faller jo når Tulla dytter, og så blir hun liggende der og tror Tulla har prøvd å "sette henne på plass" eller at verden bare "er sånn"; noen ganger må man bli dyttet overende av en stor hund. Og en ting hadde vært om Tulla alltid dyttet på siden, sånn at valpen ruller over, men hun kan dytte på ryggen, rett oppå ryggraden og trykke rett ned, og jeg blir jo livredd for at hun ved et uhell skal skade henne!

Når hun har dyttet med snuten, kaster Tulla seg alltid tilbake og kaster på hodet så ørene flagrer, liksom for å understreke at dette er lek. Så tripper hun litt og kaster litt mer på hodet, knurrer litt lekent og så går hun kanskje frem og dytter igjen. Jeg prøver jo å stoppe henne hver gang, men noen ganger er hun råkjapp; kaster seg frem og dytter etter at jeg har skyvd henne vekk. Egentlig ligner det ganske på måten hun leker med pipedyr på, sånn bortsett fra når hun går rundt og bærer på de og piper med de.. Aynï er jo faktisk mindre enn noen av lekene til Tulla, men hun skjønner vel at det er en levende hund og ikke et pipedyr??!

Hva skal jeg gjøre? Til nå har jeg hatt hauk-øyne i nakken og pannen og fulgt godt med, men likevel klarer jeg ikke alltid å stanse det i tide. Når jeg ser hun er på vei mot Aynï og har dette lekne, ertende blikket, så stopper jeg henne fysisk ved å stenge for eller jeg sier "nei". Når de generelt er sammen og Tulla plutselig kan finne på å gjøre noe sånt, så sier jeg noe sånt som "vær snill", men det er jo ingen innlært kommando.. Men for all del; stort sett ligger Tulla bare der og bryr seg ikke så mye om henne, og de er løse sammen - jeg har ikke stengt de borte fra hverandre og har ikke planer om det med det første heller, altså når jeg er til stede og kan passe på. Og mesteparten av tiden er de bare her, de svinser litt rundt og tygger litt på ditt og datt og sover litt og snuser her og der og alt er i sin skjønneste orden. Men det er disse få gangene hvor Tulla får lekeånden over seg, og ikke klarer å begrense seg...

[Mirai]

Denne skal jeg følge med på, føler det kommer til å bli ganske gjeldende her også Kanskje i enda feigere størrelsesforhold også.

[Huldra]

Denne skal jeg følge med på, føler det kommer til å bli ganske gjeldende her også Kanskje i enda feigere størrelsesforhold også.

Huff, ja ser det virkelig for meg! Mona er jo gigantisk i forhold til Tulla, får bare håpe lille knøttet ditt er litt større enn lille Aynï, og så innbiller jeg meg at de tåler en smule mer de aussiene..?

Edit: må bare understreke at dette har skjedd før, og at det i all hovedsak gjelder små valper som ikke er særlig lekne med andre hunder enn kullsøsknene enda. De går jo rimelig raskt over til å ville leke med andre, og når de er i den "henge i ørene"-perioden, er Tulla kjempeflink med de. Håper bare den kommer snart..

[Mirai]

Ja, de er jo relativt hardføre. Så det vil jo ordne seg etterhvert! Har bestemt meg for at jeg må ikke bli overhysterisk heller, som du sier så går de jo over til å etterhvert leke og herje med hverandre og begynne å snakke ordentlig sammen. Går vi imellom hver eneste gang så blir det feil også.. Wæææh, det blir spennende

[Huldra]

Ja, de er jo relativt hardføre. Så det vil jo ordne seg etterhvert! Har bestemt meg for at jeg må ikke bli overhysterisk heller, som du sier så går de jo over til å etterhvert leke og herje med hverandre og begynne å snakke ordentlig sammen. Går vi imellom hver eneste gang så blir det feil også.. Wæææh, det blir spennende

Ja, jeg vil ikke styre alt for mye; jeg vil stole litt på Tulla, og det gjør jeg med mye, men ikke akkurat dette. Hun skjønner rett og slett ikke HVOR utrolig liten Aynï er.. Og for Aynïs del vil jeg heller ikke at hun, i verste fall skal bli skadet, men heller ikke at hun skal bli redd. Ser at hun syns Tulla fremdeles er litt "skummel" når hun er "voldsom"; dvs bruker store bevegelser og beveger seg raskt. Hun er nok redd for hva den store hunden skal finne på, så da trekker hun seg litt unna, setter seg ned eller gjør noe annet. Vil liksom ikke være med helt, så Aynï skjønner nok at hun er lita og må passe seg, men det er jo litt dumt at det ikke går andre veien også..

[akela]

Hunder er vel like forskjellige som oss mennesker når det kommer til innlevelse, hensyn etc i forhold til hvalper - de er vel like "naturlige" som vi mennesker er, når det kommer til å ta oss av småttinger... altså hele spekteret; noen har mer trening enn andre, noen er mildere enn andre, noen er bare litt hensynsløse.

Jeg ser også tisper jeg kjenner, hvordan de kan være uforsiktige og harde med "andre" hvalper - men når de har hatt hvalpekull selv, og oppdretter faktisk har lurt litt på hvordan dette kom til å gå, så har de vært forsiktige og milde. En tispe jeg hadde, var verdens beste og mest forsiktige leketante - der var størrelsesforskjellen enda endel større enn mellom dine to da jeg fikk valp, og det var aldri nødvendig å bekymre seg.

Så hvis Huldra er uforsiktig, så tror jeg du rett og slett bare må passe på dem en stund - kanskje du kan henge på en båndstubb på henne inne, så du lettere kan stoppe henne? Det er kanskje bare snakk om en liten stund, hvis du er heldig og det går rette veien; kanskje blir det ikke så spennende, kanskje blir hun ikke så opptatt av - litt feilslått - å vise seg og "sjefe" (for det høres jo ut som det er litt dominans i dette også, også ut fra det du sier at hun ville overta leken da dere fikk besøk av en annen terrier - det er jo litt "min valp, jeg eie"), og kanskje du får dreisen på å kjøre henne inn på en rolig/forsiktig-kommando. Og så vil jo hvalpen tåle litt mer fysisk etterhvert.

Men jeg hadde heller ikke tillatt det, nei... både for helsas skyld og fordi det er litt urettferdig mot en liten valp. Snart kommer jo hvalpen til å bli litt mer tålig, så da går det sikkert greiere. Men hos oss er det endel ting som er absolutt forbudt - og det er å utnytte størrelsen sin i lek, det som best kan kalles "body bumping"! Jeg vil ikke at den minste/eldste hunden skal "grue" seg til den andre hunden kommer i full fart og sneier, så jeg roper inn, og tillater ingen sniking. Jeg ser jo på de hundene jeg har/har hatt, at den eldre hunden later til å være i sin fulle rett til å bestemme "intensiteten" i leken - og gå inn og "redde" underdog'en. Det har mest å gjøre med "mottagelsen" å gjøre; hva den som blir herjet med "synes" - om det er greit, eller om den er påkjent.

Glemte også å si, at "som vanlig" så gjelder det å holde tunga rett i munnen og "høres snill ut" - ingen strenge "nei", men mer å jobbe med å roe det vennlig ned (der er hundene mine atskillig strengere, men det jeg ser er at ene hunden lett kan oppfatte at jeg er på dens parti, for eksempel, eller stemningen blir mer anstrengt). Og så rose all lek som er positiv, eller når du ser at den voksne hunden faktisk tenker seg om og blir litt forsiktig.

[Huldra]

Hunder er vel like forskjellige som oss mennesker når det kommer til innlevelse, hensyn etc i forhold til hvalper - de er vel like "naturlige" som vi mennesker er, når det kommer til å ta oss av småttinger... altså hele spekteret; noen har mer trening enn andre, noen er mildere enn andre, noen er bare litt hensynsløse.

Jeg ser også tisper jeg kjenner, hvordan de kan være uforsiktige og harde med "andre" hvalper - men når de har hatt hvalpekull selv, og oppdretter faktisk har lurt litt på hvordan dette kom til å gå, så har de vært forsiktige og milde. En tispe jeg hadde, var verdens beste og mest forsiktige leketante - der var størrelsesforskjellen enda endel større enn mellom dine to da jeg fikk valp, og det var aldri nødvendig å bekymre seg.

Så hvis Huldra er uforsiktig, så tror jeg du rett og slett bare må passe på dem en stund - kanskje du kan henge på en båndstubb på henne inne, så du lettere kan stoppe henne? Det er kanskje bare snakk om en liten stund, hvis du er heldig og det går rette veien; kanskje blir det ikke så spennende, kanskje blir hun ikke så opptatt av - litt feilslått - å vise seg og "sjefe" (for det høres jo ut som det er litt dominans i dette også, også ut fra det du sier at hun ville overta leken da dere fikk besøk av en annen terrier - det er jo litt "min valp, jeg eie"), og kanskje du får dreisen på å kjøre henne inn på en rolig/forsiktig-kommando. Og så vil jo hvalpen tåle litt mer fysisk etterhvert.

Men jeg hadde heller ikke tillatt det, nei... både for helsas skyld og fordi det er litt urettferdig mot en liten valp. Snart kommer jo hvalpen til å bli litt mer tålig, så da går det sikkert greiere. Men hos oss er det endel ting som er absolutt forbudt - og det er å utnytte størrelsen sin i lek, det som best kan kalles "body bumping"! Jeg vil ikke at den minste/eldste hunden skal "grue" seg til den andre hunden kommer i full fart og sneier, så jeg roper inn, og tillater ingen sniking. Jeg ser jo på de hundene jeg har/har hatt, at den eldre hunden later til å være i sin fulle rett til å bestemme "intensiteten" i leken - og gå inn og "redde" underdog'en. Det har mest å gjøre med "mottagelsen" å gjøre; hva den som blir herjet med "synes" - om det er greit, eller om den er påkjent.

Glemte også å si, at "som vanlig" så gjelder det å holde tunga rett i munnen og "høres snill ut" - ingen strenge "nei", men mer å jobbe med å roe det vennlig ned (der er hundene mine atskillig strengere, men det jeg ser er at ene hunden lett kan oppfatte at jeg er på dens parti, for eksempel, eller stemningen blir mer anstrengt). Og så rose all lek som er positiv, eller når du ser at den voksne hunden faktisk tenker seg om og blir litt forsiktig.

Du har nok rett i det med trening; det er sjelden vi har møtt så unge valper, og noen av de trigger altså denne dyttingen; andre, gjerne de som er litt usikre som ikke helt tør nærme seg osv, de nonchalerer hun og lar de få den tiden de trenger for å tørre å nærme seg henne. Hun er jo stor i forhold til de fleste valper, og sånt skjønner kanskje små valper; at det er en stor hund og at de er små?

Tror jeg skal prøve å feste en snor på henne, og bruke den de gangene det trengs, og forsøke å få henne mer rolig og vennlig innstilt. Det er ikke bare for Tullas del det er dumt å være streng og si nei, men også for valpen; hun hører jo også at jeg blir litt streng, og det er jo idet hun blir dyttet overende, noe som neppe kan føre til noen positiv assosiasjon i alle fall!

Jeg tror det kommer til å bli bedre etterhvert; Tulla har alltid vært utrolig flink med herjete valper, trygg og rolig og balansert. Men denne dyttingen må jeg nok passe på så ikke blir en innarbeidet vane; hun gjør det jo innimellom på voksne hunder også, spesielt de som ikke er så lekne eller vil leke med henne akkurat da. Så selv om Aynï kommer til å tåle det når hun blir eldre/voksen, er det jo en litt kjip greie, og noe jeg bør forsøke å få bort..

Denne terrieren som var på besøk ja, han er en lekekompis av Tulla, og de leker godt sammen. I tillegg til at hun følte "sjalusi" (for å gjøre henne litt menneskelig), så tror jeg også det var litt "oi, neimen se; hun KAN jo leke!" og at Tulla da hadde lyst å være den som lekte med henne, at det var litt "hennes" valp. I begynnelsen, før jeg avledet henne, gikk hun borttil, ville være med, prøvde å dytte litt i henne, men fikk ingen respons fra verken henne eller Oscar (besøket). Hun virker litt frustrert oppi det hele; "hvorfor får ikke jeg det til?" Og så prøver hun hardere og hardere (hvis jeg ikke får stoppet henne altså). Kanskje det hadde vært en idè å lære henne/rose henne når hun går ned i lekestilling i lek? Det er noe hun faktisk sjelden gjør til å begynne med (forrige hunden var mye flinkere til det, og gjorde det "hele tiden"). Hun kan gå ned i lekestilling underveis i leken, men det er utrolig sjelden slik hun starter lek på den måten, det er i tilfelle med hunder som er større enn henne eller mer dominant enn henne.

Nei, nå glemte jeg helt hva jeg skulle skrive, ble avbrutt av en telefon, får evt skrive mer senere hvis jeg kommer på noe mer.

[akela]

Det kan nok være at hun senser at det bor litt "i" den nye hvalpen din også, hunder får med seg det meste - og vi er flere som har brukt gode voksne hunder som "hvalpetestere"; de hvalpene de var mest opptatt av, var gjerne de som "ble noe" når de ble store

Gamlehannen var KUN interessert i hannhvalper som kunne bli en utfordring, og lekte hyggelig med dem - lekte inn dominans. Pinglene og de stø ferdinandene kunne bare drive på alene de! Og tispehvalpene fikk komme tilbake om noen år... Det var som en klokke det der!

Men det kan jo også rett og slett være at Huldra blir litt overintens fordi det tross alt har kommet inn en annen hund i huset da... og at det gjør noe med henne, som gjør at det koker litt over? Den biten har vi kanskje "glemt" av her inne, ser jeg nå. Et "enebarn" (hunder har kort hukommelse) som får en ny valp i hus... det vil sikkert også trigge noe.

Den dyttingen kan jo være en måte å KREVE oppmerksomhet på også da? Hunder som ikke "vil" leke med hverandre har sine grunner, og det er krevende for visse hunder å bli oversett.

Helt uten sammenligning forøvrig: Vi traff en valp i helgen, eier kom bort og sa "den vil så gjerne hilse på alle hunder", og der stod nå mine to da og var fullstendig uinteressert i et lite kryp. De så ikke på den en gang, de stod bare rolig der, og det var fascinerende å se lille hvalpen stoppe litt forbløffet over at den ikke ble "overfalt", titte og tenke... "å, det er visst ikke nødvendig nei", hvorpå den rolig snudde og tuslet bort til eier igjen. Det er en grunn for alt, både det ene og det andre.

Kanskje du "bare" skal roe det hele ned, gi det litt tid, unngå den største intensiteten fra Huldra, men uten å prøve å "justere" så mye? Høyst sannsynlig blir de perlevenner etter en stund, bare lille hvalpen blir gammel "nok" - det er stor forskjell fra to til tre måneder, for å si det mildt; da går det liksom fra dum baby til "ordentlig valp".

[Huldra]

Det kan nok være at hun senser at det bor litt "i" den nye hvalpen din også, hunder får med seg det meste - og vi er flere som har brukt gode voksne hunder som "hvalpetestere"; de hvalpene de var mest opptatt av, var gjerne de som "ble noe" når de ble store

Gamlehannen var KUN interessert i hannhvalper som kunne bli en utfordring, og lekte hyggelig med dem - lekte inn dominans. Pinglene og de stø ferdinandene kunne bare drive på alene de! Og tispehvalpene fikk komme tilbake om noen år... Det var som en klokke det der!

Men det kan jo også rett og slett være at Huldra blir litt overintens fordi det tross alt har kommet inn en annen hund i huset da... og at det gjør noe med henne, som gjør at det koker litt over? Den biten har vi kanskje "glemt" av her inne, ser jeg nå. Et "enebarn" (hunder har kort hukommelse) som får en ny valp i hus... det vil sikkert også trigge noe.

Den dyttingen kan jo være en måte å KREVE oppmerksomhet på også da? Hunder som ikke "vil" leke med hverandre har sine grunner, og det er krevende for visse hunder å bli oversett.

Helt uten sammenligning forøvrig: Vi traff en valp i helgen, eier kom bort og sa "den vil så gjerne hilse på alle hunder", og der stod nå mine to da og var fullstendig uinteressert i et lite kryp. De så ikke på den en gang, de stod bare rolig der, og det var fascinerende å se lille hvalpen stoppe litt forbløffet over at den ikke ble "overfalt", titte og tenke... "å, det er visst ikke nødvendig nei", hvorpå den rolig snudde og tuslet bort til eier igjen. Det er en grunn for alt, både det ene og det andre.

Kanskje du "bare" skal roe det hele ned, gi det litt tid, unngå den største intensiteten fra Huldra, men uten å prøve å "justere" så mye? Høyst sannsynlig blir de perlevenner etter en stund, bare lille hvalpen blir gammel "nok" - det er stor forskjell fra to til tre måneder, for å si det mildt; da går det liksom fra dum baby til "ordentlig valp".

Antar du mener Tulla når du skriver Huldra.. JEG er ikke så intens i min omgang med valpen, hehe!

Tror du er inne på noe når de skriver dette med at det er krevende å bli oversett. Typisk Tulla; hun er en fryktelig krevende hund sånn sett; veldig vàr på at hun skal bli sett. Ikke sånn hoppe opp og kosemose slikke-tryne; men litt sånn "her er jeg, SE meg, gjør noe morsomt med meg!". De gangene jeg har sett henne ekstrem har vært på pensjonatet; hun får jo med seg at jeg er mye med andre hunder og føler seg temmelig tilsidesatt noen ganger. Kanskje er det også noen hunder hun føler er en større trussel enn andre også. Da kan hun, når jeg tar henne ut (alene), hoppe opp på meg, krafse og er veldig sånn "se MEG! Vær glad i MEG!". Hun blir også veldig kontaktsøkende hvis hun syns at noen hunder (slett ikke alle, men noen få trigger det), blir for nærgående hos meg. Da kommer hun og skal leke med de, og/eller få nærhet fra meg.

Jeg har ikke sett på dette som akkurat det samme, men det kan jo være noe i det? Og at hun vender denne oppmerksomheten mot valpen i stedet for meg. Når hun da ikke får noe respons, må hun jo prøve hardere. Det hjelper fint hvis jeg gir henne oppmerksomhet, og jeg prøver å gjøre dagene hennes også innholdsrike; ikke stue henne bort i et hjørne liksom. For hun er jo et bortskjemt enebarn, ikke vant til å dele meg med noen. Og selv om hun på sitt vis godtar at det kommer en ny hund i hus, så har hun kanskje likevel dette i bakhodet? (Apropos oversett, det må vel være verre for en klikkerklok hund? )

Hun kan også være litt sånn at hun lar Aynï begynne å ta initiativ til lek, og til å begynne med er hun veldig forsiktig; små bevegelser og ikke for brå. Når hun blir sikrere på at det virkelig ER lek Aynï prøver seg på (når hun hopper litt mot henne, knurrer litt, dasker med labben og trekker seg litt tilbake etterpå), så virker det som om Tulla blir kjempeglad; endelig vil hun leke! Og så tar hun av, alt for fort, og for mye. Og da stanser Aynï som ikke helt skjønner hva dette store monsteret egentlig mener når hun knurrer og kaster på hodet. (Tulla har forresten er veldig mørkt knurr, som mang en hund misforstår. Hun har alltid vært veldig grov i målet, så når hun lekeknurrer er det mange som tror hun mener alvor. Etter en stund skjønner de jo at det bare er lek, men i starten er det veldig mange som blir usikre. En hund har til og med flydd på henne pga den misforståelsen. Når Tulla derimot knurrer på skikkelig, er det så dypt at man knapt hører det, man ser bare at hele hunden dirrer.) Og valper skal jo passe seg litt for eldre hunder, de skal jo høre etter når de knurrer, og Aynï er nok ikke sikker nok på Tulla til at hun skjønner forskjellen mellom lekeknurr, og skikkelig knurr. Jeg tror også de kommer til å bli bestevenner til slutt, men det er denne bli-kjent fasen, som nå altså er lagt til et stadie i den yngstes liv, at hun ikke tåler så mye enda..

[akela]

Jaja, slutt å mas, det var da noe med U i allfall!!

[SD]

Nå har jeg ikke lest alt i denne tråden (dessverre), og ikke vet jeg hvordan Tulla er i lek med små valper eller hvoran Aynï er i det hele tatt. Men Kira på 28 kg og Nika på 800 g (nå 1,1 kg) lekte og leker kjempe fint sammen uten noe problem, selv om det er rått parti. Her i huset har det aldri vært noe problem, de fant liksom ut hvordan de to kunne leke sammen.

[Huldra]

Nå har jeg ikke lest alt i denne tråden (dessverre), og ikke vet jeg hvordan Tulla er i lek med små valper eller hvoran Aynï er i det hele tatt. Men Kira på 28 kg og Nika på 800 g (nå 1,1 kg) lekte og leker kjempe fint sammen uten noe problem, selv om det er rått parti. Her i huset har det aldri vært noe problem, de fant liksom ut hvordan de to kunne leke sammen.

Hvordan i alle dager har jeg kunnet gå glipp av at du har fått en liten en til?? Jeg lever tydeligvis i min egen verden! Da må vi jo møtes en dag og la de små møte en annen "små".

Akela; du er tilgitt; det er flere som har blandet Huldra og Tulla..

[SD]

Hvordan i alle dager har jeg kunnet gå glipp av at du har fått en liten en til?? Jeg lever tydeligvis i min egen verden! Da må vi jo møtes en dag og la de små møte en annen "små".

Hehe, har ikke snakket så "høyt" om det. Utrolig, men sant.

Men ja, jeg synes vi må få til en playdate. Det gjorde vi jo for 3 år siden også da de største var små

[Huldra]

Hehe, har ikke snakket så "høyt" om det. Utrolig, men sant.

Men ja, jeg synes vi må få til en playdate. Det gjorde vi jo for 3 år siden også da de største var små

Det gjorde vi jo! Gosh, hele tre år siden, det er jo sykt! Har tenkt å følge litt med i den aktuelle tråden (småtasser i sentrum eller noe sånt), men vi kan jo også avtale over PM, da. Foreløpig er jeg veldig opptatt med ting og tang et par uker fremover, men jeg må jo prøve å få skvist plass til noe sånt.

Men var ikke Kira voldsom med Nika? Når hun og Tulla har lekt har det jo gått rimelig hardt for seg til tider, kan man trygt si. Har hun mer erfaring med mindre hunder kanskje? Eller er hun rett og slett bare glupere?

[Huldra]

Jaja, nå har Aynï kviknet litt til, og dermed har Tulla blitt roligere. Kanskje hun "vet" at valper skal være mer hypre enn det Aynï var, og dermed prøvde å få henne med "våken"?

Nå har Aynï perioder hvor hun henger i fanene på frambeina til Tulla, og det aksepterer Tulla. Men hun stiller seg over henne, sånn at Aynï havner under magen hennes, antar det er noe dominans inni dette?

Tulla er blitt litt mer forsiktig med dyttingen syns jeg, labben er kommet litt mer tilbake, men hun er veldig forsiktig, og ofte bommer hun (med vilje?). Jeg er usikker på om det er fordi jeg har rost rolig atferd fra Tullas side, eller om det er fordi Tulla blir sånn av mer viltre valper, som gjør at hun nå er mer forsiktig. Samma kan det vel nesten egentlig være, så lenge hun er mer forsiktig. Målet er dog ikke nådd, så mer ros for rolig atferd vil fortsettes.

Ellers er jo Tulla en stor hund, og ting hun ikke mener noe med, kan jo føre til litt bump og dump.. Aynï henger seg fast i ørene til Tulla som på sin side bare går rolig bort med Aynï på slep. Aynï henger da med ryggen ned mot gulvet mens bakbeina/stumpen subber nedi, og når hun mister taket, faller hun jo ned med et lite brak. Men det er jo Aynïs skyld, og hun klarer kanskje å skjønne at hun må være mer forsiktig hvis hun ikke vil slå seg? Evt holde bedre fast i ørene..?

Det var forresten ikke så populært at Aynï skulle prøve å finne melk i pattene til Tulla i morges, stakkars tispe; sylskarpe valpetenner på pattene så tidlig om morgenen..!