Gå til innhold
Hundesonen.no

Ekteskapsloven


Toller
 Share

Recommended Posts

Hvorfor ikke adoptere barn?

Jeg mener at homofile skal få gifte seg borgelig, men ikke få adoptere barn. Samtidig så kan sman spørre seg om det er noe bedre å bo med en alene mor, enn to mødre. Ingen av tilfellene er særlig gunstige, men jeg mener at et barn har behov for sosial påvirkning av begge kjønn.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bor med bare mamma, og jeg mener nå, at jeg ikke hadde kommet til å hatt det bedre hvis pappa også bodde hjemme.. (men jeg møter han annenhver helg da....)

Syns homofile bør få adoptere barn.

Det er jo ikke alle heterofile som er gode foreldre, og når du adopterer har du som oftest virkelig tenkt på å få et barn....

Det er jo ikke alle barn som er ønsket engang av sine heterofile foreldre. (Eller som har det noe bra til sine heterofile foreldre - drikking, banking osv osv.)

Når man adopterer er det ganske strengt (etter hva jeg har hørt) om hvilke foreldre som får adoptere.

Edit: la til noe...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ikke alle heterofile som er gode foreldre, og når du adopterer har du som oftest virkelig tenkt på å få et barn...

Godt argument.

Må innrømme at jeg ikke er helt overbevist om noen av mulighetene, dette er et vanskelig tema. Noen mener også at hvis man tillater adopsjon for homofile, så vil den homofile andelen av folket øke. Dette er jeg ikke enig i. Homofili har alltid eksistert, og eksisterer helt ned på dyre og insektsnivå. Det er ikke homofili i seg selv jeg er i mot, men syns som sagt at det ideelle er at to av forskjellige kjønn får barn sammen. Tror det er en grunn til at naturen ikke tillater at to av samme kjønn får barn på en naturlig måte.

Bryllup i kirken skjønner jeg om ikke blir godtatt. Kirken er tross alt et kristent bygg, og det står relativt klart i bibelen hva kristendommen mener om homofili. Jeg har et klassisk kirkesyn, og hører dermed ikke nøyaktig på hva som blir sagt ut i fra bibelen, men er fremdeles kristen. Jeg er ikke i mot homofili.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er veldig strenge regler på hvem som får adoptere, og adopsjonsprosesser tar mange år. Jeg tror at de som er villige til å gå igjennom den prosessen, og i tillegg da blir godkjent selvfølgelig, sannsynligvis er mye bedre skikket til å ta vare på et barn enn mange andre som lager barnet selv - enten det er en mann og en dame eller to damer eller to menn. Synes det er merkelig at folk heller mener at barn kan visne bort på barnehjem i gokk enn at - gud forby - et homofilt par skulle få være foreldre. (Og ikke det at jeg mener at homofile bør få adoptere kun fordi alternativet til disse barna er "enda verre", jeg synes det bør være like rettigheter for alle, også for eksempel med kunstig hjelp til å få barn.)

Og det med at naturen (vanligvis) ikke tillater at to av samme kjønn får barn; det er enormt mange ting naturen ikke tillater som vi mennesker allikevel velger å tillate oss! Vi tukler da med det meste annet uten at de fleste har de helt store problemene med det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at homofile skal få gifte seg borgelig, men ikke få adoptere barn. Samtidig så kan sman spørre seg om det er noe bedre å bo med en alene mor, enn to mødre. Ingen av tilfellene er særlig gunstige, men jeg mener at et barn har behov for sosial påvirkning av begge kjønn.

Det vil alltid være muligheter for påvirkning fra begge kjønn i et barns liv uansett, barn velger seg ofte gode rollefigurer på skolen, i idrett, i fjern og nær slekt (onkler, besteforeldre, tanter, bestemødre). Jeg tror ikke et barn trenger å vokse opp med både mor og far i samme hus for å få denne påvirkningen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt argument.

Må innrømme at jeg ikke er helt overbevist om noen av mulighetene, dette er et vanskelig tema. Noen mener også at hvis man tillater adopsjon for homofile, så vil den homofile andelen av folket øke. Dette er jeg ikke enig i. Homofili har alltid eksistert, og eksisterer helt ned på dyre og insektsnivå. Det er ikke homofili i seg selv jeg er i mot, men syns som sagt at det ideelle er at to av forskjellige kjønn får barn sammen.

Om flere går frem som homofile dersom de får adoptere barn, så er vel det bare en positiv ting, og ikke omvendt?

Tror det er en grunn til at naturen ikke tillater at to av samme kjønn får barn på en naturlig måte

Hva naturen har laget oss for er så utrolig lite relevant. Hvis man skal gjøre alt hva naturen har ment, så hadde vi ikke spist kjøtt i dag (naturen laget oss med tenner som ikke er egnet til å spise kjøtt, og vi må tilberede kjøttmat for å ikke bli dårlige), men det er bare når det kommer til homofili at det er et argument tydeligvis

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at homofile skal få gifte seg borgelig, men ikke få adoptere barn. Samtidig så kan sman spørre seg om det er noe bedre å bo med en alene mor, enn to mødre. Ingen av tilfellene er særlig gunstige, men jeg mener at et barn har behov for sosial påvirkning av begge kjønn.

Klart et barn trenger sosial påvirkning av begge kjønn. Men selv om man er homofile foreldre, så har en tilgang på menn/kvinner som rollemodeller i alle mulige modeller via skole, idrett, familie, venner osv osv. Dette er definitivt ikke et problem i mine øyne.

Om flere går frem som homofile dersom de får adoptere barn, så er vel det bare en positiv ting, og ikke omvendt?

Ok, puh.... jeg tror jeg misforsto Toller her jeg. Trodde at h*n mente barn av homofile, ville selv bli homofile... :icon_redface: Men det funker jo ikke sånn. Men uansett, jeg misforsto sikkert- og er uansett enig med det du, Labbis, sier her. Bra at folk står frem. Vi har bare tross alt ett liv. Det ville være kjipt å leve på en livsløgn hele livet :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klart et barn trenger sosial påvirkning av begge kjønn. Men selv om man er homofile foreldre, så har en tilgang på menn/kvinner som rollemodeller i alle mulige modeller via skole, idrett, familie, venner osv osv. Dette er definitivt ikke et problem i mine øyne.

Nemlig! Og jeg kan garantere deg at de aller fleste homofile foreldre tar denne problemstillingen alvorlig! Jeg har vært en del av homomiljøet i Oslo i flere år, så jeg føler at jeg kan uttale meg om det til og med.

Mitt lesbiske venninnepar har vært på hver sin insemineringstur til Danmark og har nå to barn sammen (jepp, jeg skriver sammen). Jeg har ikke sett makan til stabilt hjem jeg, fylt av kjærlighet og trygghet. Og det er vel her det ligger? Å klare å tilby et barn en trygg og stabil oppvekst, et forutsigbart hjem og en følelse av å være elsket? Et slikt barn tror jeg vil tåle å høre en homsekommentar eller to under oppveksten. Akkurat slik som barnet som kommer fra et lignende hjem, men som tilfeldigvis har tannregulering. For motgang opplever man gjennom barndommen uansett foreldres legning, det er måten man har lært å håndtere det på som er det essensielle.

Før de ble gravide hadde mitt venninnepar forlengt plukket ut menn som har sagt seg villig til å ta del i barnas liv, hvor mange heterofile tar seg bryet med å kvalitetssikre sine barns rollemodeller i den grad man kan? Hvor mange foreldre tenker i det hele tatt over den problemstillingen?

Selvsagt betyr ikke det at homofile foreldre er bedre foreldre enn heterofile foreldre. For det er det for mye mangfolk i de forskjellige gruppene. Men de er jammen ikke verre heller! I min erfaring er trenden at homofile tar langt mer informerte valg rundt foreldrerollen enn heterofile. Et barn stiller ikke automatisk med et dårligere utgangspunkt ved å tilfeldigvis vokse opp med foreldre av samme kjønn.

Det er naivt å ikke skulle la homofile adoptere. Homofile har alltid fått barn, og de vil fortsette å få barn. En adopsjonsprosess vil iallefall screene potensielle foreldre, og dermed luke ut de som er uegnet. Det er langt mer enn en heterofil med fungerende reproduksjonsorganger går igjennom. Der er eneste krav timing, ejakulasjon og eggløsning.

Det er på tide at Norge tar til fornuften og likestiller homofile og heterofile. Seksuell legning definerer ikke annet enn nettopp seksuell legning. Blandt homofile er det like mye mangfold som hos heterofile, så å tillegge egenskaper basert på kjønnet til den man velger å leve med blir svært urettferdig.

Mari,

som mener det handler om mennesker, ikke kjønn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et argument jeg har hørt er at homofile par som får har større sjanse for å få homofile barn.

Det var jo et utrolig dårlig argument. For det første er ikke homofili arvelig, det kommer nok mer an på miljø og personlighet (og personlighet kommer an på miljø og oppvekst), og jeg tror ikke foreldrenes legning har noe å si. Det er mer overlatt til tilfeldighetene hvem som er homofile og hvem som ikke er det. Det er uansett ikke noe galt i å få flere homofile, så det kan ikke brukes som noe argument i mine øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jo et utrolig dårlig argument. For det første er ikke homofili arvelig, det kommer nok mer an på miljø og personlighet (og personlighet kommer an på miljø og oppvekst), og jeg tror ikke foreldrenes legning har noe å si. Det er mer overlatt til tilfeldighetene hvem som er homofile og hvem som ikke er det. Det er uansett ikke noe galt i å få flere homofile, så det kan ikke brukes som noe argument i mine øyne.

Må si meg enig her ja..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var jo et utrolig dårlig argument. For det første er ikke homofili arvelig, det kommer nok mer an på miljø og personlighet (og personlighet kommer an på miljø og oppvekst), og jeg tror ikke foreldrenes legning har noe å si. Det er mer overlatt til tilfeldighetene hvem som er homofile og hvem som ikke er det. Det er uansett ikke noe galt i å få flere homofile, så det kan ikke brukes som noe argument i mine øyne.

Bare quoter medienes mening for en tid tilbake, ikke noe personlig fra min side.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et argument jeg har hørt er at homofile par som får har større sjanse for å få homofile barn.

Øh? Hvordan forklares dette? Om dette stemte ville jo ikke heterofile par fått homofile barn eller? Hvis det er sånn at man får legningen til sine foreldre mener jeg. Hmm, kanskje det er blitt smittsomt? :P

Evt kan det rett og slett være bare tull:

"A number of investigators have also studied a third component of sexual identity, sexual orientation (Bailey, Bobrow, Wolfe, & Mickach, 1995; Bozett, 1980, 1987, 1989; Gottman, 1990; Golombok & Tasker, 1996; Green, 1978; Huggins, 1989; Miller, 1979; Paul, 1986; Rees, 1979; Tasker & Golombok, 1997). In all studies, the great majority of offspring of both lesbian mothers and gay fathers described themselves as heterosexual. Taken together, the data do not suggest elevated rates of homosexuality among the offspring of lesbian or gay parents."

Og da er det jo litt interessant at homofile par benekter dette og faktisk vil ha/satser på å få heterofile barn.

Hvor får du dette fra? At homofile par ønsker heterofile barn? Jeg tror de bryr seg katta om sitt barns legning jeg.

Leste om en datter av et lesbisk par som selv var lesbisk. Hun ble ikke godtatt av det homofile miljøet, var en skuffelse fordi hun var homofilt barn av homofile foreldre, og ikke heterofil.

Dette klarer jeg ikke helt å tro på. Har du noen kildehenvisning? For igjen, jeg har vært en del av homomiljøet i Oslo i mange år og en slik intoleranse har jeg ikke sett antydning til. Og man blir jo ikke "godtatt"/"ikke godtatt" av homomiljøet liksom. Det er ikke som i Robinson hvor man blir stemt ut om man ikke oppfører seg. Det er ingen homogen gruppe, men like mangfoldig som heteromiljøet (ser du hvor rart det ser ut? :P). Folk møtes, de får seg venner, de opplever intriger og de løses igjen. Akkurat slik som i andre sosiale settinger. Homomiljøet består ikke av et utvalg hvor det diskuteres hvilke parametre som må møtes for å få lov til å være homo liksom. Hvilken absurd tanke! :ahappy:

Det var jo et utrolig dårlig argument. For det første er ikke homofili arvelig, det kommer nok mer an på miljø og personlighet (og personlighet kommer an på miljø og oppvekst),

Noen ganger er man bare født homo gitt.

Hehe, en lesbisk venninne av meg kommer fra en familie med fire barn. Hun, og sine to brødre er homofile. Det er det den heterofile søstra som er utskuddet. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er naivt å ikke skulle la homofile adoptere. Homofile har alltid fått barn, og de vil fortsette å få barn. En adopsjonsprosess vil iallefall screene potensielle foreldre, og dermed luke ut de som er uegnet. Det er langt mer enn en heterofil med fungerende reproduksjonsorganger går igjennom. Der er eneste krav timing, ejakulasjon og eggløsning.

Applaus til hele innlegget ditt som jeg har sitert litt av, men måtte bare utheve dette siden jeg lo så jeg skreik "timing, ejakulasjon og eggløsning" :P

Edit: egentlig litt catchy... "TEE, TEE, TEE, TEE"... sær humor fra min side, overtrett gitt :S

Et argument jeg har hørt er at homofile par som får har større sjanse for å få homofile barn.

Og da er det jo litt interessant at homofile par benekter dette og faktisk vil ha/satser på å få heterofile barn.

Leste om en datter av et lesbisk par som selv var lesbisk. Hun ble ikke godtatt av det homofile miljøet, var en skuffelse fordi hun var homofilt barn av homofile foreldre, og ikke heterofil.

Litt fordommer skal det jo være, eller hva? :ahappy:

Hopper over den første linjen din siden Labbis tok tak i denne.

Når det gjelder denne datteren av et lesbisk par... jeg skulle gjerne hatt en henvisning til dette mediet som presenterte dette. Ikke for å være nedlatende mot deg (jeg har fått med meg at du bare sier det media har sagt), men var dette i Se og Hør eller noe?

En ting er å sitere ting som er sagt i media med link, en annen er å presentere det uten link. Fare for mistolkning og spredning av misforståelser er stor og dette kan fort ende opp som en "vandrehistorie".

Men for all del, har du en link, så er jeg mycket interessert!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hukser ikke helt hvor det kom fra, VG eller et psykologi blad, men et seriøst magasin var det ihvertfall.

Ikke for å støte deg, men når man skriver ordene "VG" og "seriøst magasin" i samme setning så blir jeg litt fnisete. :P

Men husk nå på at dette ikke er mine meninger, jeg bare gjengir dem.

Om dere tror på de eller ikke bryr jeg meg katta om, bare luftet disse gjengivelsene for at dere skulle få tenke litt på de og diskutere de :ahappy:

Men for å diskutere noe må du vel ha en mening?

Dessverre kan jeg ikke komme med kilden da jeg ikke husker magasinet, men man kan eventuelt prøve å søke på det om man er interessert i det.

Vel, siden det ikke er jeg som kommer med påstandene så synes jeg liksom at det blir litt bakvendt at det er jeg som skal komme med dokumentasjonen jeg da.

Hva er sjansen for at homofile støter ut barn de oppdrar som selv blir homofile?

Øh, minimal? Hva er sjansen for at fargede (evt hvite for den saks skyld) mennesker er rasisistiske mot sine egne?

Eller mener du om det er større sjanse for at barn av homofile selv blir homofile? Isåfall har jeg allerede svart på det, men jeg kan jo gjøre det igjen. Du vet, fra kilder basert på forskning...

"A number of investigators have also studied a third component of sexual identity, sexual orientation (Bailey, Bobrow, Wolfe, & Mickach, 1995; Bozett, 1980, 1987, 1989; Gottman, 1990; Golombok & Tasker, 1996; Green, 1978; Huggins, 1989; Miller, 1979; Paul, 1986; Rees, 1979; Tasker & Golombok, 1997). In all studies, the great majority of offspring of both lesbian mothers and gay fathers described themselves as heterosexual. Taken together, the data do not suggest elevated rates of homosexuality among the offspring of lesbian or gay parents."

Er dette på samme linje galt/rett som om heterofile foreldre blir skuffet over sine barn om de kommer ut av skapet?

Jeg aldri hørt at det skjer, og for meg virker det som en merkelig problemstilling tatt helt ut av luften. Men ja, om et homofilt barn ikke får aksept av sine heterofile foreldre er det selvsagt akkurat like ille om foreldrene hadde vært homo.

For det er dessverre foreldre som blir skuffet over sine barn om de er homofile, slik er det jo bare.

Ja, det er det. Det som vil hjelpe er jo selvsagt at homofile får akkurat samme rettigheter som heterofile, slik at de ikke blir stemplet som "annerledes" kun på grunnlag av kjønnet til de menneskene de forelsker seg i.

En gang var det oss kvinner som fikk svi kun på grunnlag av hva slags kjønnsorganer vi tilfeldigvis hadde blitt født med. I dag er det helt utenkelig at kvinner ikke skal få stemme er det ikke? :P Det er noe med viktigheten av sosial aksept og no greier.

Er homofile foreldre kanskje mer åpne? Hører de mere på sine barn når barna sier hva de vil med livene sine?

Jeg skjønner ikke helt hvordan legning plutselig bestemmer hva man vil med livet sitt? Livet er da langt mer enn legning... Og du? Jeg valgte aldri å bli bifil. Det skjedde helt av seg selv det. Piff! Boom! Bang! så var jeg stupforelska i ei jente. Jeg tviler på at du valgte å bli hetero eller?

Om homofile foreldre er mer åpne? I min erfaring så er de det. Men det har neppe noen empirisk verdi.

Om de får adoptere må det jo planlegges, men da er vel dette på samme linje som heterofile og betyr dette da at heterofile par som adopterer har en sjanse til å bli bedre foreldre?

Hæh? Om heterofile har en sjanse til å bli bedre foreldre enn homofile? Vel, det er jo ikke legningen som bestemmer hvor god en forelder er, men mennesket i seg selv vel? Så ja, man kan være en god eller dårlig forelder enten man er homo eller hetero.

(husk at dette er helt nøytralt for meg, så mine spørsmål og uttalelser er ikke for å fornærme noen) :P

Njasj... Det er noe med tonen som gjør at jeg ikke helt klarer å se nøytraliteten i innlegget. Men fornærmet er jeg ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker jeg pensjonerer meg fra dette forumet her, gidder ikke mer, blir bare mer deprimert enn jeg allerede er.

Føler meg som en hund som ligger underkastet men fremdeles bli banket opp av den andre hunden.

Men det blir vel kranglet på det og.

Nei, skal ikke prøve å forsvare meg selv, janteloven lenge leve!

Ojsann... :ahappy: Nå skjønner jeg ingenting...

Beklager om du ble støtt, det var virkelig ikke meningen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker jeg pensjonerer meg fra dette forumet her, gidder ikke mer, blir bare mer deprimert enn jeg allerede er.

Føler meg som en hund som ligger underkastet men fremdeles bli banket opp av den andre hunden.

Men det blir vel kranglet på det og.

Nei, skal ikke prøve å forsvare meg selv, janteloven lenge leve!

Ble du overrasket over at noen svarte deg på innlegget ditt når du er inne på ett diskusjonsforum!?

Selvfølgelig vil du få svar, og spesielt når du kommer med mindre velveide ord! Og siden du selv sier du ikke mener det du sier, må du nok tro litt på det siden du velger å dra det frem her. Og da vil jo selvfølgelig folk forklare deg verden slik den FAKTISK er... Tåler du ikke høre det, nei da er det nok best du ikke er på no diskusjonforum, hvertfall ikke deltagende i debatter.

og så on topic:

SELVFØLGELIG skal alle mennesker ha like rettigheter, jeg syns det er VELDIG skremmende at vi i det hele tatt diskuterer det, det burde vært en selvfølge i 2008.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

VIS meg hvor Mari går på person og ikke sak i sitt innlegg! Faktisk holder hun seg mer til sak enn mange andre her inne gjør.

Nei man trenger ikke baller av stål, men å kunne stå for det man skriver er da en selvfølge, og å tåle at man får argumenter mot seg er også en selvfølge. Hva du ønsker å gjøre videre i forhold til sonen og dine ønsker om å treffe noen av oss igjen er opp til deg selv, men slike "hade" postinger bør du holde deg for god til. Det blir mer "syns synd på meg" posting som også er mot reglementet her inne.

Ønsker deg likevel lykke til videre :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner ikke helt hvordan legning plutselig bestemmer hva man vil med livet sitt? Livet er da langt mer enn legning... Og du? Jeg valgte aldri å bli bifil. Det skjedde helt av seg selv det. Piff! Boom! Bang! så var jeg stupforelska i ei jente. Jeg tviler på at du valgte å bli hetero eller?

Om homofile foreldre er mer åpne? I min erfaring så er de det. Men det har neppe noen empirisk verdi.

Det er nettopp der jeg tror mange ikke forstår. Ingen velger hvilken legning de vil ha, og ofte handler forelskelse mer om person enn kjønn. I min nære familie er det en person som i hele sitt voksne liv har vært gift med en av motsatt kjønn. Denne personen møtte en av samme kjønn som h*n forelsket seg helt i. Det var ikke egentlig kjønn inne i bildet, det var personen h*n falt for, og som h*n fremdeles er sammen med. H*n har aldri tidligere vært sammen med noen av samme kjønn, eller forelsket i noen av samme kjønn. Det bare skjedde. Skulle det være galt eller feil? Skulle h*n være mindre egnet til å ta seg av barna sine nå enn før?

(Til opplysning, barna har ingen problemer med dette, og har blitt veldig glad i personens nye kjæreste).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sa ikke at jeg ikke mener det jeg sier, sier at mitt forhold til saken er nøytral.

Og diskusjonsforum er det, ja, men vil du gå på person kan du gjøre det i debattkjelleren, ellers bør man faktisk kunne holde seg for go for å gå på person.

Nå ber jeg om at dere ikke kommenterer mine innlegg mer, da jeg plages med depresjon og ikke har energi til dette.

Selvsakt skulle jeg ikke ha åpnet munnen min overhode, da det virker som man må kunne ha baller av stål for å ha rett på en mening her.

Derfor sletter jeg nå hundesonen fra mine favoritter og håper at jeg aldri søtter på en eneste en av dere igjen.

Dere kan virkelig å få noen som føler seg helt forjævlig allerede til å få det enda værre.

Og du, jeg vet hvordan verden er. Den er stygg, urettferdig og ond.

beklager virkelig at du tok dette personlig. Det var nok aldri meningen at det skulle skje.Vi trenger jo alle vi har her på sonen. Folk er jo forskjellige og tenker forskjellig. Du har jo klart å skapt en fin debatt her på denne tråden og det er jo kjempefint.Vi trenger slike debatter for å gå videre i tiden og forhåpentlig endre fordommene hos litt trangsynte mennesker.

Som du sier stiller du deg nøytralt til dette temaet i topic men du har kanskje spørsmål?

Du må bare stå på.Alle mennesker har rett til sin mening!! Også du! :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Sa ikke at jeg ikke mener det jeg sier, sier at mitt forhold til saken er nøytral.

Og diskusjonsforum er det, ja, men vil du gå på person kan du gjøre det i debattkjelleren, ellers bør man faktisk kunne holde seg for go for å gå på person.

Nå ber jeg om at dere ikke kommenterer mine innlegg mer, da jeg plages med depresjon og ikke har energi til dette.

Selvsakt skulle jeg ikke ha åpnet munnen min overhode, da det virker som man må kunne ha baller av stål for å ha rett på en mening her.

Derfor sletter jeg nå hundesonen fra mine favoritter og håper at jeg aldri søtter på en eneste en av dere igjen.

Dere kan virkelig å få noen som føler seg helt forjævlig allerede til å få det enda værre.

Og du, jeg vet hvordan verden er. Den er stygg, urettferdig og ond.

Kjære Sigrid Meese

Jeg syns du har en utrolig sutrete tone og hvis din helsetilstand forverres av at du skriver innlegg på ett debatt forum som folk svarer deg på så syns jeg du har tatt en riktig avgjørelse ved å velge å avslutte ditt "forhold" til sonen. Det som er litt problematisk her er at slike "jeg-syns-synd-på-meg-selv-og-tar-farvel-innlegg" er i forhold til retningslinjene uønsket. Så du får bare liste deg avgårde med halen mellom bena som den skambankede hunden du føler deg. Du kan desverre ikke nekte noen å kommentere dine innlegg selv om du ikke ønsker det, det er det som er litt av ideen med ytringsfrihet. Det har vært mange gode innlegg i denne debatten, men jeg kan ikke (kanskje med unntak av dette innlegget) se noen innlegg som inneholder noe som ligner ett personangrep engang. Tvertimot så har det vært gode saklige innlegg med plenty av kildehenvisninger..

Jeg ønsker deg all lykke fremover, det trenger du nok også som syns at verden er stygg, urettferdig og ond..

God bedring!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og du, jeg vet hvordan verden er. Den er stygg, urettferdig og ond.

Melodrama, du har fått en ny venn.

Det er nettopp der jeg tror mange ikke forstår. Ingen velger hvilken legning de vil ha, og ofte handler forelskelse mer om person enn kjønn.

Ja, det er nettopp det. Selve kjærligheten er jo den samme. Jeg får litt makk av den der "det er så unaturlig"-greia. Hvordan kan kjærlighet noen gang være unaturlig? tenker jeg da.

Folk henger seg så ofte opp i sex-biten, spesielt ovenfor homofile menn. Akkurat som sex er det som definerer en legning, et menneske, eller et forhold for den saks skyld. Man glemmer at sex har den samme rollen for homofile som heterofile, altså er det en variabel som tilegnes ulik verdi i de forskjellige forholdene. Men så fokuserer man på uff og æsj og ekkelt og vemmelig, og tenker ikke over engang hvilke seksualvaner naboen har. Naboen er jo heterofil, så har seksualitet ingenting med saken å gjøre liksom, det er ikke viktig selv om de kan tissebæsjeprompe på hverandre der inne. Logikken lenge leve...

Ikke få meg igang på forskjellen på den sosiale aksepten med tanke på homo/lesbisk engang! Lesbisk = sexy, homo = ekkelt. Hva pokker er det liksom?? Argh, jeg tror jeg er for engasjert i homosak...

Altså, poenget mitt er. Folk er nødt til å slutte å sette homofile i en bås. Det er merkelig at folk har et slikt behov for å tilegne mennesker egenskaper på grunnlag av én liten del av de. Det er vel for å gjøre det mer forståelig.

Homopolitikken har kommet langt siden partnerskapsloven, og det er jeg veldig glad for. Og nå er det på tide å ta det neste skrittet.

(Til opplysning, barna har ingen problemer med dette, og har blitt veldig glad i personens nye kjæreste).

Jeg tror barn er generelt langt mer tolerante enn voksne.

Voksne derimot, har det med å skulle skjerme barn for alt som er litt annerledes, gjerne under forklaringen/unnskyldningen om at de må "beskytte" barna, mens det egentlig handler om deres egen fremmedfrykt. Det er trist, fordi mangfold og ulikheter i samfunnet er en veldig undervurdert ressurs.

Mer makt til barna! :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forskjell, selv om det i praksis stort sett er bare ordet. Det faktisk er delt, og lager en stor kløft mellom samlivsformene. Ekteskapet er noe spesielt. Noe hele samfunnet bygger på, som samfunnet alltid har blitt bygd på. Det er det som er rammene for ett samliv. Partnerskapet er bare noe den norske regjerningen har satt inn de siste årene, en politisk korrekt formalitet. For meg har det den samme status som ett samboerskap.
Fordi det er noe med symbolikken. Og tradisjonen. Ekteskapet har også en uformell verdi som ikke partnerskapet har. Personlig kunne jeg godt tenkt meg å være gift, selv om jeg slett ikke er religiøs selv (heller det motsatte faktisk). Det er noe med hva det sier til omverden, og ikke minst oss imellom. Det symboliserer en slags gave og en lovnad. Partnerskap har ikke i nærheten av den samme verdien, det er kun en formalitet.

Det føles som man ikke er verdig til å bli inkludert i ekteskapet. Er det fordi vi kommer til å ødelegge ekteskapets rammer for heterofile hvis vi blir inkludert?

Vel så viktig er symbolverdien av å likestille homofile med heterofile. Ennå er det mange homofile som holder sitt privatliv skjult og er redd for å bli avslørt. Bare et lite mindretall lever åpent sammen med en partner og har registrert samlivet offentlig. Likestilling vil styrke normaliseringen. Flere vil våge å være åpne overfor familie, venner og arbeidskolleger. De vil få bedre liv.

Derfor er det viktig for "oss". En total likestilling er jo målet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har ikke egenerfaring, men omgåttes en håndfull whippets. Tur i typisk norsk skog er meg bekjent ikke noe nevneverdig problem. Herjer hunden i skogen kan det såklart bli en skramme her eller der uavhengig av rase, men jeg har aldri hørt at det er noe vesentlig verre med whippet. Når det gjelder munnkurv mtp. jaktlyst så vil det hindre skade og drap av byttedyr, men jagingen og stresset blir jo det samme. Hunden skal ikke jage vilt (eller tamt strengt tatt) så du bør ha tilgang til åpne og/eller inngjerdede områder som hunden kan få løpe fra seg på. 
    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...