Gå til innhold
Hundesonen.no

mataggresjon?


Akita

Recommended Posts

Akita fikk maten sin i dag og kattene kom og ville spise av samme skål. Akita knurra pent i fra.

Men hva ville skjed om eg hadde kommet ned i matskålen hennes? Hva er en sunn reaksjon?

Er det ikkje eg som er sjefen og har førsterett til maten?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akita fikk maten sin i dag og kattene kom og ville spise av samme skål. Akita knurra pent i fra.

Men hva ville skjed om eg hadde kommet ned i matskålen hennes? Hva er en sunn reaksjon?

Er det ikkje eg som er sjefen og har førsterett til maten?

Nei, den som spiser eier maten. Det er helt normalt at man vokter maten som man er i gang med å spise. Hvis du vil at hunden skal tåle at du tar bort maten (skjønt, det er sjelden behov for det), kan du passere matskålen og legge ekstra godbiter i skåla uten å ta den bort. Du kan også la hunden spise fra skåla i hendene dine, fremfor å sette den på bakken. Poenget er å gjøre hendene dine og deg ufarlig i nærheten av maten, at når du nærmer deg blir ikke maten borte - den blir bare enda bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å ta det siste først - NEI! Den som har maten, har rett til maten..

Så - det er ikke store sammenhengen mellom matforsvar ovenfor andre firbeinte og mennesker. Begge mine to har matforsvar, men de har ikke noe matforsvar ovenfor meg eller barna mine. Matforsvar har heller ikke stort med rang å gjøre, selv ranglave hunder har lov til å forsvare maten sin..

Hva som hadde skjedd om du kom bort til matskåla, finner du neppe ut før du har prøvd. Jeg anbefaler at du prøver å gi henne noe ordentlig snacks når du tester det ut, så hun lærer at hun ikke har noe å frykte. Du vil se det ganske tidlig om hun har matforsvar, blir hun stiv og slutter å spise når du kommer bort, liker hun ikke at du er der.. Hvor langt hun vil gå for å poengtere det, vet man heller ikke før man har prøvd - og da slenger jeg på at jeg ikke syns det er noe poeng i å provosere sånt helt uten videre. Hunder har rett til å få spise maten sin i fred, de som oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk meg et lite sjokk i dag. eg prøvde selv å gå ned til skålen, hender går greit så lenge eg ikkje prøver å spise.

(Måtte late spise av skålen hennes når ho var mindre. då spiste ho ikkje maten sin og det var eneste måten å få ho til å spise)

Men fikk meg et knurr, og et glefs i tryne. ho har aldri vist en slik reaksjon mot meg før.

Jada dere kan få si at eg dreit på draget, og at alt var bare idiotisk gjort.

Men hadde familie på besøk sist helg, og et par ufordraelige små jævler på 3 og 6 som ikkje veit korleis dei skal oppføre seg, og et par foreldre som heller ikkje sa i fra. eg måtte ta Akita ned på rommet mitt siden de små ikkje ville høre på kva eg sa.

Tenkte etter denne helgen at eg ville finne ut av hva slags grenser Akita har på forskjellige områder.

Men jada, bare si eg er en dust.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er ikke en dust, men Akita's personlighed er stadig under udvikling, hun jo kun lige året, men som de andre siger, træn i at lægge lidt ekstra godt i skålen mens hun spise, til at starte med så bare kast en godbid eller noget andet lækkert derned, og når hun har vænnet sig til det efte nogle dage, så rykker du hånden lidt nærmere, og dumper flere godbidder i, indtil du en dag er nede i hendes skål.

Leg bytte lege med hende så hun vænner sig til at der er nogen der kommer over og ser hendes ben, men til gengæld så skal hun også vide at hvis hun lægger sig med det på sin egen plads, så vil hun heller ikke blive forstyret.

Her er en artikel om forebygnin af det: http://www.netdyredoktor.dk/sw22228.asp

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner deg godt jeg! Når hun ikke takler at du er nær skålen, tenk hvordan hun vil reagere på folk hun ikke kjenner så godt, eller på barn. Når vet du i alle fall at du tar henne vekk når hun får mat sålenge det er barn i nærheten.

Jeg har heldigvis en hund selv, som har null forsvar mot mennesker og barn. Det som betyr mest for henne i verden er pipelekene hennes, og min fetter på 3 år kan fint plukke den ut av munnen hennes, og da er hun helt med og gjør alle triksene sine for at han skal gi den tilbake :lol: Samme med mat, heldigvis. Mot hunder derimot, så har hun mat og leke forsvar.

Du kan trene på det slik som folk har nevnt, tror hunder kan ha godt av å sjønne at mat ikke er noe de trenger å beskytte fra mennesker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...