Gå til innhold
Hundesonen.no

Beste måten å lære inn sladretrening?


Aya

Recommended Posts

Jeg tenkte jeg skulle starte en tråd om dette, både fordi jeg sliter litt med det selv, og fordi (ut i fra de jeg møter på tur) jeg tror mange andre kan ha godt av å lære noen tips:P

Snuppa er en 15 mnd gammel BC som har litt retriever-innstilling til mennesker. Spesielt mennesker som oppfører seg litt atypisk- barn, mennesker med barnevogn, funksjonshemmede osv, skal hilses på. Det er mulig dette bunner ut i en slags usikkerhet, at hun blir veldig "se så snill og grei jeg er" fordi hun egentlig synes disse er noen litt merkelige skapninger. Hun er utrolig trygg og fin med alle hun møter når hun først får hilse, veldig grei med barn, men det er altså dette med fremmede. Vi har jobbet masse med sitt-og-kontakt når noen passerer oss og hun er i bånd, og dette har vært veldig suksessfullt (iallefall så lenge menneskene ikke snakker til henne eller vil hilse), men vi har fremdeles litt trøbbel når hun er løs. Hun vil i ca 7 av 10 tilfeller bråsnu med en gang jeg plystrer, men jeg synes ikke det er OK å ha henne løs så lenge de siste tre vil hilses på.. Så, folkens, med en såppass gammel hund- hvordan ville dere gått frem for å lære inn sladretrening/en hundre prosent innkalling?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Såpass gammel hund"... Tinka var vel i alle fall ett år eldre da jeg begynte å trene sladretrening med henne. ;) Og hun ER retriever, men klarer allikevel å gå forbi alle mennesker vi møter på tur, enten de sykler, jogger, har barnevogn eller om det er små barn (på de to siste roper jeg henne inn uansett om hun bare går og snuser, for å vise foreldrene at jeg faktisk har kontroll). Hunder må hun tenke seg litt om på, da...

Anyway, det jeg gjorde var å begynne i bånd. Belønne for at hun ikke reagerte noe særlig på menneskene selv om hun hadde registrert at de var der. Hun tok fort poenget og begynte å tilby kontakt med meg når hun så mennesker. Da belønnet jeg det. Etterhvert måtte hun holde kontakten lengre før hun fikk belønning, f.eks. til etter at menneskene hadde passert. I denne treningsperioden (som varte ca en uke?) gikk hun i bånd hele tiden, bare for å ha kontroll. Da jeg knipsa av båndet igjen, satte jeg litt lavere krav, dvs at hun fikk belønning for å ta kontakt med meg. Siden hun da automatisk måtte inn til meg for å få godbiten, begynte hun også å tilby dette før jeg sa "bra". Dermed kunne jeg holde kontroll over henne og belønne henne for å gå ca på plass mens vi passerte menneskene. Da var det gjort egentlig... - så hun et menneske, stoppet hun opp, så på meg og kom på plass. Hun begynte også å overføre det til andre situasjoner, eller dvs, hun ble mye mer kontaktsøkende og flink til å stoppe opp og vente på meg selv om det ikke var mennesker der. Dessuten skjønte hun at mennesker ikke er SÅÅÅÅ viktig, så det ble også mye lettere å kalle henne inn fra mennesker (det kom altså av seg selv).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en sladrehund som fungerer temmelig bra når hun er i bånd. Vi har ikke fått trent på dette løs, rett og slett fordi jeg ikke har henne løs hvor vi kan finne på å møte folk; vil liker helst å gå på steder det ikke er noen andre, å ha skogen for oss selv. Så du får ta mine tips for det de er..

Jeg har trent inn dette ved at vi går langs fortau/steder det er noen folk, og klikket når hun har sett at det kommer folk. Jeg har først klikket for når hun ser på de, altså at kriteriet er at hun ser på de og er helt rolig. Deretter har hun selv funnet ut at hvis hun oppdager de før meg, så tar hun kontakt og får belønning for det. Det var i utgangspunktet ikke sladretrening jeg trente mot, men det ble nå bare sånn, og det var egentlig helt toppers. Jeg tror hun begynte å ta kontakt fordi hun hadde en klassisk betinging der, altså at hun forbandt møtende personer med godis, og at godisen kom fra meg. Det ble vel også en slags tigging; DA hadde hun mulighet til å få godis, og hun visste at sjansen for å få det når det kom folk, var stor. I tillegg så belønnet jeg det at hun tok kontakt, fordi jeg så på det som positivt, og dermed ble atferden opprettholdt. En annen grunn til at hun kanskje begynte å ta kontakt, var fordi jeg etterhvert begynte å drøye den opprinnelige atferden; altså ville jeg at hun skulle kunne gå nærmere/lengre mot de møtende personene uten at hun fikk belønning. Men det førte altså til en ny atferd: å ta kontakt med meg.

Skulle jeg videreført dette, eller startet på nytt for å trene på sladretrening, tror jeg at jeg ville startet med hunden i bånd. På den måten hindrer man i alle fall mange negative/feile atferder; som at hunden løper frem og hilser eller bjeffer eller hva den nå gjør som gjør at man vil trene på dette. Når den atferden er godt i boks, ville jeg prøvd på steder hvor hunden kunne være løs, men at den holdt seg godt i nærheten, kanskje med langline om nødvendig. Det måtte ha vært endel folk på stedet, sånn at man møtte rimelig mange, men dog med greie mellomrom, sånn at man fikk litt effektiv trening på det. Ikke for mange, som i byn, for da går jo hunden bare og tar kontakt hele tiden. Man vil jo lære hunden at godisen kommer når det kommer folk, og da må jo folkene komme fra et sted, og ikke være der hele tiden! Altså en passelig mengde folk, og likevel et sted hunden kan være litt løs.

Så går man gradvis fremover, sånn at hunden skjønner dette, og etterhvert ville jeg tatt med hunden til mer folketomme steder, kanskje skogen, hvor det ikke er så mange å møte på. Da tror jeg det ville blitt vanskeligere, i alle fall for min hund, fordi det da blir litt spesielt at det faktisk kommer noen. Min hund reagerer mer på en person i skogen, enn tusen på torget i byn, for å si det sånn, vil tro denne vanskelighetsgraden ville blitt overført til treningen også. Kanskje er din hund annerledes på det punktet, men da må man bare legge opp treningen til den hunden, utifra hva den hunden synes er vanskelig. Vil også tro at det blir vanskeligere for hunden jo "mer løs" den er, altså hvor langt unna den er. I forhold til når den går i bånd, og den bare kan stoppe litt opp og vente på eieren og se opp, så må den når den er løs kanskje snu, løpe et stykke tilbake og først da kan den ta kontakt. Og derfor tenker jeg litt mer baklengskjeding der, at hunden vet hva den skal gjøre nær eieren, når den er løs må den bare lære seg en ny atferd i tillegg, nemlig å snu og løpe mot eier (hvis den er så langt unna selvsagt). Derfor ville jeg prøvd å begrense hvor langt hunden kunne løpt i treningen, hvor "løs" den er, ikke kun for å hindre hunden i å gjøre feil, men også for å gjøre treningen enklere for den.

I mine øyne blir innkalling noe helt annet. Innkalling er fint det også altså, men jeg føler at sladretrening kanskje er mer "sikkert"? Siden det bygger på en assosiasjon hunden får, mer klassisk betinging, i motsetning til operant betinging. JEG føler det er mer automatikk i klassisk betinging, selv om det kanskje har gått over til å bli mer operant senere.. Kanskje er det bare fordi min hund reagerer slik hun gjør at jeg tenker sånn, det vet jeg ikke.. Jeg ser bare at det tok rimelig kort tid med sladretreningen, altså at hun er skikkelig stødig i den, i forhold til å ha en like stødig innkalling. Det må trenes mer på, på en annen måte, kanskje må man også arrangere situasjoner i treningen for å få trent skikkelig på innkalling. Med sladretreningen så føler jeg man kan idiotsikre den bedre før den må testes ut (altså før man slipper hunden løs)..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du mener i bånd (?) så lærte ikke Aysha det før hun var, tja, 3 år kanskje :P. Hun fattet interesse lenge før vi kom fram til personen, barnevognen, postkassa o.l så jeg bare stoppet (da hang hun framover i båndet) , og belønnte når hun kom tilbake til meg. Dette måtte vi kanskje gjøre 10-20 ganger før vi kom fram til tingen/personen. Men nå, hver gang hun ser noe spennende, løper hun til meg (både løs og i bånd) og vil ha godbit. Hun blir faktisk hos meg helt til jeg sier at hun får hilse.

Vet ikke om det var helt svar på det du lurte på da. Men jeg tror en på sonen med terv skrev noe om det (sladretrening), men er litt usikker. Du kan jo evnt. prøve et søk? ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mine øyne blir innkalling noe helt annet. Innkalling er fint det også altså, men jeg føler at sladretrening kanskje er mer "sikkert"? Siden det bygger på en assosiasjon hunden får, mer klassisk betinging, i motsetning til operant betinging. JEG føler det er mer automatikk i klassisk betinging, selv om det kanskje har gått over til å bli mer operant senere.. Kanskje er det bare fordi min hund reagerer slik hun gjør at jeg tenker sånn, det vet jeg ikke.. Jeg ser bare at det tok rimelig kort tid med sladretreningen, altså at hun er skikkelig stødig i den, i forhold til å ha en like stødig innkalling. Det må trenes mer på, på en annen måte, kanskje må man også arrangere situasjoner i treningen for å få trent skikkelig på innkalling. Med sladretreningen så føler jeg man kan idiotsikre den bedre før den må testes ut (altså før man slipper hunden løs)..

Helt enig- dessuten krever en innkalling at JEG ser mennesket før henne.. Og det gjør jeg ikke alltid. Jeg har jo allerede en godt befestet sitt&kontakt i møte med folk, så da bør jeg vel heller gå videre med den, eventuelt bruke langline og gode godbiter? Siden hun er en såpass lydig og grei hund fra før så er det jo synd at dette skal "ødelegge", så jeg tenkte jeg skulle bruke sommeren med sin båndtvang til å trene på dette.. Utifra det du sier Ingvild, så høres det jo overkommelig ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er definitivt overkommelig! Klarer jeg det med min oversosiale labradordust, klarer du det med lille insekt også. ;)

Hun er en labrador i sinn, den snella der, så vi får se:p Nei, det er fint å ha noen mål, og det er ett av målene for dette året. Tusen takk for hjelpsomme svar!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En ting jeg lurer på da, hvorfor kaller dere det sladretrening?

Fordi hunden "sladrer" på det den ser - når den får øye på noe, løper den bort til "mamma/pappa" og "sier ifra" om det den har sett. Etterhvert vil det være naturlig at den overfører det til andre ting også, min sladrer for eksempel både på mennesker, kyr, til dels hunder og andre ting som ikke hører helt hjemme eller er litt merkelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi hunden "sladrer" på det den ser - når den får øye på noe, løper den bort til "mamma/pappa" og "sier ifra" om det den har sett. Etterhvert vil det være naturlig at den overfører det til andre ting også, min sladrer for eksempel både på mennesker, kyr, til dels hunder og andre ting som ikke hører helt hjemme eller er litt merkelig.

Jepp, det kan jeg skrive under på. Merker det spesielt godt når det er noe Tulla syns er litt "skummelt" eller som hun ikke helt skjønner. Hun utfører akkurat samme atferd, men det virker som om hun gjør det for å "søke støtte" hos meg. Hun blir også mer intens i sladringen sin i forhold til mennesker, hvis hun synes noen av de er spesielt rare. Hun er ikke som Ayas hund som syns funksjonshemmede er de man hilser først på, da tar hun heller intensivt kontakt med meg, og jeg tolker det dithen at hun syns at folk med funksjonshemninger som kanskje beveger seg ganske rart i forhold til oss friske, at hun synes de er mer skumle enn vanlige folk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, det kan jeg skrive under på. Merker det spesielt godt når det er noe Tulla syns er litt "skummelt" eller som hun ikke helt skjønner. Hun utfører akkurat samme atferd, men det virker som om hun gjør det for å "søke støtte" hos meg. Hun blir også mer intens i sladringen sin i forhold til mennesker, hvis hun synes noen av de er spesielt rare. Hun er ikke som Ayas hund som syns funksjonshemmede er de man hilser først på, da tar hun heller intensivt kontakt med meg, og jeg tolker det dithen at hun syns at folk med funksjonshemninger som kanskje beveger seg ganske rart i forhold til oss friske, at hun synes de er mer skumle enn vanlige folk.

Mm.. Interessant å lese. Jeg lurer på hva som trigger denne oppførselen hennes, i går møtte vi en jente med Downs Syndrom, og hun ble helt vill og ville såå gjerne bort og hilse på.. Samme med eldre, barn, barnevogner- ja, alt som skiller seg ut sånn. Jeg synes det er litt merkelig, egentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mm.. Interessant å lese. Jeg lurer på hva som trigger denne oppførselen hennes, i går møtte vi en jente med Downs Syndrom, og hun ble helt vill og ville såå gjerne bort og hilse på.. Samme med eldre, barn, barnevogner- ja, alt som skiller seg ut sånn. Jeg synes det er litt merkelig, egentlig.

Hva som trigger din hunds atferd, eller Tullas?

Jeg synes det høres fornuftig ut det du skriver i første innlegget, om at hun tenker "elsk meg, jeg er såå snill atte" eller noe i den duren, som egentlig bunner ut i litt usikkerhet. Men tross alt har hun funnet ut en strategi for å hanskes med denne usikkerheten, nemlig å gjøre seg smørblid, for da blir andre blide også.. Syns ikke det er den dummeste strategien, men det er like fullt en strategi som kan være irriterende nok.

Tulla går mer i jakt og er mer "mørk". Hun stirrer gjerne, altså eye/stand, på det som er skummelt. Og på de tingene hun var intens på slikt på før, så er hun nå desto mer intens på meg og kontakt. Vi kan gå langs et fortau, og noen gidder hun ikke ta kontakt for, mens andre er hun kjapp til å se på meg for, og da ser jeg kanskje at det har vært noe med den personen som hun kan ha reagert på.. dumme hunden min.. <_<

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...