Gå til innhold
Hundesonen.no

Kennel eller privat?


glx-rider

Recommended Posts

Jeg tror ikke helt jeg skjønner spørsmålet ditt egentlig. Hva legger du i "kennel", og hva legger du i "privat"? Jeg spør fordi jeg synes det høres ut som et interessant spørsmål. Vil ikke svare helt på jordet heller. :) Utdyp gjerne!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe tenkte det kunne være litt vanskelig å forstå ettersom jeg kanskje ikke helt bruker riktig betegnelse. Kan bruke meg som eksempel for å gjøre det lettere å skjønne:

Skal kjøpe valp snart, og valget står litt i mellom en kennel med mange kull bak seg og en privatperson med kun 1 hund som har sitt første kull. Hos kennel så er begge foreldre premierte, mens hos den andre så er kun den ene ettersom den andre er mer familie hund.

Kunne så tenkt meg en valp hos begge,(skal kun ha en valp dog) men er ikke så erfaren i hundekjøp, og lurer da på om det er noen fordeler/ulemper med å handle hos den ene eller den andre. (begge virket meget seriøse så skal ikke stå på at jeg fikk feil inntrykk noe sted.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det i sånne tilfeller går mye på magefølelse. Hvor fornøyd du blir, avhenger jo selvsagt av hva du forventer av oppdretteren og av hunden, avhengig av hvilket formål du har med hundeholdet osv.

Du har jo sannsynlig vis mange fordeler dersom du velger å kjøpe valp fra en kennel med flere kull bakover. For det første er det mulig å se hva denne oppdretteren vektlegger. Du vil kanskje ha tilgang til referanser slik at du vet at vedkommende er til å stole på. Du vil også kunne se på tidligere avkom fra kennelen hvordan det ligger an med helse og slike ting. Du har med andre ord en del å støtte oppunder valget ditt.

Den andre oppdretteren er fersk, men kan allikevel være flink. Her vil jo alt liksom bli litt mer usikkert igjen. Tispen har sikkert ikke hatt valper før, oppdretteren har kanskje ikke få mye erfaring når det gjelder oppfostring av valper, du mangler referanser osv. Men om det er en familiehund du er ute etter, og begge foreldredyrene er friske individer, ser ikke jeg problemet med å gå for en privatperson. Igjen, det blir å gå litt etter magefølelsen. Alle oppdrettere har vært ferske en gang. Men det er kanskje ikke "nybegynnerne" som avler fram de mest profilerte hundene innenfor den bestemte rasen.

Personlig ville jeg gått for hund fra den oppdretteren som jeg fikk best inntrykk av og som virket mest åpen og interessert i deg som valpekjøper. Jeg ville gått etter foreldrenes helse, kanskje også eksteriør om jeg var utstillingsinteressert. Gemytt er selvsagt også viktig, om ikke aller viktigst. Akkurat på det området kan jo en kennel sannsynlig vis være en noe større garanti for at valpen får et noenlunde bra eksteriør. Som sagt er formålet med hunden helt avgjørende i en slik situasjon, tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kunne så tenkt meg en valp hos begge,(skal kun ha en valp dog) men er ikke så erfaren i hundekjøp, og lurer da på om det er noen fordeler/ulemper med å handle hos den ene eller den andre. (begge virket meget seriøse så skal ikke stå på at jeg fikk feil inntrykk noe sted.)

Hvis du ikke er så erfaren i å kjøpe hund så ville jeg helt klart valgt å kjøpt hos valp hos kennelen. Siden de har mer erfaring med å selge valper er det nok mindre fare for at det blir noe tull.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er det ikke litt synd å undervurdere oppdrettet til en nybegynner?

Jeg skal selv starte mitt eget oppdrett en dag, men det betyr ikke at jeg er helt blank på hva jeg driver med allikevel. Foreløpig har jeg hjulpet til på en fødsel, samt lært masse i andre situasjoner. Dette er jo bare begynnelsen. Jeg setter vesentlig høyere krav til hvilken hund jeg vil bruke i avl enn det flere andre ville gjort, og har satt meg bedre inn i rasens linjer enn de aller fleste. I tillegg har jeg mye støtte i god kontakt med ei som faktisk har en kennel og driver større oppdrett.

Det kommer jo helt an på denne privatpersonen hvorvidt vedkommende kan svare, veilede osv.

Men jeg kan forstå hvorfor dere foreslår kennel, ja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og vill anbefale og kjøpe valp ho kennel, du vet hva du får, å du kan bruke hunden til mye mer. :)

Hvorfor kan man bruke hunden til mye mer? :)

Så lenge det er snakk om rasehunder fra begge parter, så kan man bruke hunden til akkurat like mye! Er det forskjellige raser, så begrenser det seg selvsagt litt, men det gjør det jo uansett hvilken rasehund det er snakk om. En bichon kan ikke brukes til fuglejakt (sjansen er i alle fall liten) og en setter kan ikke brukes like mye til utstilling som en bichon, eller den kan kanskje ikke gå like mye løs som en bichon. Er det snakk om for eksempel å velge å kjøpe en bichon fra en privatperson som kun har en hund, eller en oppdretter med seks hunder, så kan man bruke valpen til akkurat like mye.

Jeg kjøpte min nåværende hund fra en oppdretter med kun en hund, og jeg må si at jeg har brukt henne til utrolig mye, og har fremdeles mange mange ting jeg enda ikke har brukt henne til som jeg fortsatt kan prøve. Hadde jeg valgt en erfaren oppdretter av rasen hadde ikke saken stilt seg annerledes.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle "dyktige og store" kenneler i dag har også begynt et sted. Et kull var deres første også.

I mitt første kull kom det faktisk fram en Int Am Can Utstillings champion, men det var kanskje mer tilfeldigheter? Mentalt sett var nok det kullet hakket kvassere enn det jeg vil ha dem (selvom de har personlighet til tusen)

Personlig merker jeg iallefall at den erfaringen jeg nå har på ryggen (selvom jeg fortsatt lærer- en blir aldri utlært) Gjør at jeg på en bedre måte kan velge ut hvilke tisper som skal gå i avl (har flere å velge mellom også) lettere ser hvilken hannhund som vil komplimenere min tispe på best mulig måte- både mentalt, helsemessig og eksteriørt, og sist men ikke minst er kontakten med valpekjøperne blitt en ganske annen, da jeg har mye større grunnlag for å være en veileder for dem.

På den andre siden kan man støte på "kenneler" som har hauger av valper å vise til, men ikke særlig med resultater eller oppfølging. Slike blir gjerne kalt "puppymills" på den andre siden av dammen, og økonomi er drivmiddelet framfor å fremme rasen. I såfall vil en oppegående privatperson være et bedre valg.

Jeg synes Maria er inne på noe vesentlig når det gjelder å gå etter magefølelsen. Hvilke oppdretter får DU best kontakt med? Hvem tror du vil være en god veileder for deg?

Til hvilket bruk ønsker du hunden? Hvilke avlsdyr har resultater eller egenskaper som du ser etter?

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...