Må få ut litt frustrasjon-LANGT

[minni]

Hei, jeg har en hund på 2,5 år som stresser voldsomt - så snart det skjer noe rundt han, kommer folk på besøk, er ute på tur,er ute der det er folk og andre hunder osv. - allså i de fleste situassjoner annet enn når vi er hjemme alene og slapper av.Han har sep angst - og stresser seg opp når han er alene.Pga en hjerneskade han har så skal han stresse minst mulig for å hindre anfall(besvimer/o2mangel).Noe som gjør at jeg aldri forlater han mer en høyst nødvendig - ergo for utenom jobb, så er jeg hjemme, skal jeg ut kjører jeg en time for å få barnevakt.Har noen tante barn som jeg av div grunner må passe en del og det går til dels greit - når ting er rolig er han verdens snilleste, men herjer barna - så øser han seg plutselig opp(han ene tanteungen min er forferdelig flink til å øse han opp også- ungen lyder ikke i det hele heller!), springer dem over ende, kan hoppe og ta ting de har i hendene (Han er ca30kilo og 60cm høy)så en stor hund ja.Og pga sep angsten kan jeg ikke skille han og barna heller, for då stresser han seg "uforsvarlig" opp.Har han i bur på stua når ungene herjer, men han stresser og piper/uler for han vil ut å herje sammens med de når de herjer.OSV.

Han har også noen "raptus" fører som han får ukontrollert - hopper opp og biter i klærne(stivt blikk,blokkert for alt som skjer rundt - bare biter.skummelt og ekkelt)-Det har blitt mindre med tiden(har brukt time out,og har prøvd å overse)Men alikevel så er det ikke bra nok så lenge det skjer!Var på fjellet med 2voksne og 1 barn for to dager siden, hunden gikk litt i band - litt løs - plutselig fikk han førene sine og hoppet og bet i hender på oss(både i band og løs), og det verste var at jeg holdt barnet i hånden når han hoppet opp og bet i hanskene våre.-ikke så hard det ble hål i huden - men slikt skal ikke skje - ungen ble redd og begynte å gråte noe som giret bikkja mer opp og han hoppet og bet mer.Jeg tok tak i selen(kan ikke overse noe slikt!)og holdt han nede på bakken til han roet seg og slipte han, da var han helt rolig igjen.Etter en stund så plustelig skjedde det igjen og flere ganger uten forvarsel(har som sagt vært mye verre, men det skal ikke skje!)

Ja, hunden har blitt undersøkt av mange vetrinærer, har vært til vet.men vidareutd. innen adferd,kjemisk kastrering,dap, ro trening,klikkertrening,forskjellige kurs.Osv, er prøvd.Men konk : hunden funger med meg alene, om jeg ikke hadde måttet jobbe/eller delvis i den jobben jeg har - mest pga snille husverter som tåler at han bjeffer.(men med tanke på hunden så har han det ikke bra.)Men jeg har ikke noe sosialt liv for uten om hunden nesten(de gangene jeg har barnevakt) og det er et mareritt å ha besøk/omgås folk - han stresser seg slik opp jeg får vondt av ham.Pga skaden hans så tåler han ikke beroligende medisiner heller.

Nei det er et nederlag, men hundeholdet ble ikke slik jeg ville ha det, og hunden er i den store sammensettingen mer til plage enn til glede.Jeg får vondt av å se hvordan han stresser av den minste ting,han lukter stress,han flasser.Og ikke minst når jeg begynner å frykte for tantebarna mine.Pga skaden han har så klarer han ikke å "koble av",men koker over i stedet.Og han kommer til å bli mer og mer skadet med tiden.Hunden er en hærlig og glad hund, men jeg kan ikke forstå han har det bra slik han stresser.Å omplassere han vil jeg ikke pga han er så knyttet til meg, pluss jeg hadde ikke greid å slappe av i forhold til hvordan han evt. skulle bli behandlet og hvordan han ville få det.Nå skal jeg flytte i fra leil. jeg bor i å da er det å begynne på nytt med hjemme alene treningen(som jeg fortsatt driver med)-tok meg 2 år for å få han til å være alene mens jeg var på jobb i denne leil, uten at han sko "stresse seg i hel".Elsker hunden min, men får vondt av ham.

[torunns]

Hvilken blanding er det?

[ida]

*klippe*

Nei det er et nederlag, men hundeholdet ble ikke slik jeg ville ha det, og hunden er i den store sammensettingen mer til plage enn til glede.Jeg får vondt av å se hvordan han stresser av den minste ting,han lukter stress,han flasser.Og ikke minst når jeg begynner å frykte for tantebarna mine.Pga skaden han har så klarer han ikke å "koble av",men koker over i stedet.Og han kommer til å bli mer og mer skadet med tiden.Hunden er en hærlig og glad hund, men jeg kan ikke forstå han har det bra slik han stresser.Å omplassere han vil jeg ikke pga han er så knyttet til meg, pluss jeg hadde ikke greid å slappe av i forhold til hvordan han evt. skulle bli behandlet og hvordan han ville få det.Nå skal jeg flytte i fra leil. jeg bor i å da er det å begynne på nytt med hjemme alene treningen(som jeg fortsatt driver med)-tok meg 2 år for å få han til å være alene mens jeg var på jobb i denne leil, uten at han sko "stresse seg i hel".Elsker hunden min, men får vondt av ham.

Hvis du er sikker på at han har en progredierende hjerneskade, er vel utfallet ikke så vanskelig å tenke seg. Hvis du opplever hunden som mer til plage enn til glede nå, vil det vel ikke akkurat bli bedre med tiden. En hund som stresser slik, har det vel ikke så bra selv heller.

Fibi tålte heller ikke noen form for stress da hun var ung og hoppet og beit oss i armen og hvor som helst i et eneste kjør. Det var mange blåmerker, tårer og frykt den første tiden. (Dvs. fra hun var åtte måneder til tja, man glemmer fort det vonde når det er over, halvannet år, kanskje.) Det var langt tid med systematisk jobbing kjemisk rensing for alt som kunne trigge stresset, så langt vi hadde kontroll over betingelsene. Husker første gangen barnet her kunne løpe med hunden ved siden av seg uten å få en bikkjekjeft rundt håndleddet. Det var nok omtrent som når andre gjør det bra i an AG konkurranse for første gang.

Men å "ta" en stressa hund, ville jeg nok ikke anbefale. Hunden er jo fortvila og uten selvkontroll. Tråkk på båndet så den ikke får mulighet til å hoppe. Tren ro ved å sitte hos den og stryke den på brystet. Ikke dull og snakk "trøstesnakk", men bekreft at du er fornøyd når den oppfører seg slik du ønsker og forsett aktiviteten der dere slapp.

Er du sikker på at atferden og hjerneskaden henger sammen? Hvor store er barna du passer? Er de over en fire fem, bør de kunne respektere dine husregler. Barn som herjer rundt en hund som ikke tåler det, er jo litt å leke russisk rulett. Nei, tenk deg om. Er det mulig å lære denne hunden ro, ville jeg satset på å jobbe med det under kyndig veilledning og selvfølgelig uten positiv straff.

[Mud]

Er det gjeterhund? Fikk bare en følelse...

Men uansett: har hunden problemer med seg selv som aldri vil bli bedre (ref: hjerneskade) og du føler at hundeholdet har blitt uholdbart så har jeg egentlig bare et svar til deg: avliv. Hunden har det ikke bra og du har det ikke bra. Jeg har selv brukt altfor mange år på hunder med problemer og jeg har angret i ettertid på at jeg ikke lot hunden slippe mye før. En hund som er så stresset og engstelig har det ikke bra.

Hver for seg kan sikkert enkelte av problemene løses, jeg har selv en omplasseringshund som fikk slike glefseraptuser når han kom, men jeg løste det ganske likt som deg men hos han gikk det faktisk over og ble kontrollerbart etter kort tid. Hadde han bare fortsatt og fortsatt slik som din hadde jeg neppe hatt han lengre.

Summen av alle problemene hunden din har, at han faktisk har en hjerneskade, det faktum at du er såpass sliten (skjønner deg godt) OG at han neppe takler en omplassering særlig godt gjør at det alternativet virker mest fornuftig i mitt hode i det minste.

Hundeholdet skal ikke være en plage for både hund og eier og jeg tror neppe du finner noen som er kapable som vil overta han. De fleste som har erfaringer med problemhunder ligger langt unna og ønsker seg ikke en ny...

[Margrete]

*klippet*

Nei det er et nederlag, men hundeholdet ble ikke slik jeg ville ha det, og hunden er i den store sammensettingen mer til plage enn til glede.Jeg får vondt av å se hvordan han stresser av den minste ting,han lukter stress,han flasser.Og ikke minst når jeg begynner å frykte for tantebarna mine.Pga skaden han har så klarer han ikke å "koble av",men koker over i stedet.Og han kommer til å bli mer og mer skadet med tiden.Hunden er en hærlig og glad hund, men jeg kan ikke forstå han har det bra slik han stresser.Å omplassere han vil jeg ikke pga han er så knyttet til meg, pluss jeg hadde ikke greid å slappe av i forhold til hvordan han evt. skulle bli behandlet og hvordan han ville få det.Nå skal jeg flytte i fra leil. jeg bor i å da er det å begynne på nytt med hjemme alene treningen(som jeg fortsatt driver med)-tok meg 2 år for å få han til å være alene mens jeg var på jobb i denne leil, uten at han sko "stresse seg i hel".Elsker hunden min, men får vondt av ham.

Nå får jeg sikkert juling igjen, men det får stå til. Jeg gir ingen råd, bare leser og tenker høyt derfra. For det er ene og alene opp til deg hva du gjør med han.

Nei dette hørtes ikke noe trivelig ut! Og det høres jo ikke noe trivelig ut for den lille litt spesielle gutten heller, han er jo ikke helt som alle andre han, lille vennen. Han vet nok neppe det da Men du vet og det holder jo. Jeg synes du har vært kjempeflink til å prøve å gi han hjelp, men lite har hjulpet høres det ut til.

Jeg synes IKKE det noe nederlag å innrømme at dere ikke har det noe bra! Du har kommet langt og det spørs jo hvor mye lenger du kommer med tanke på at "sykdommen" mest sannsynlig vil forverre seg, og at dere skal flytte.

Du har vært å fått hjelp hos en atferdsterapeut, og tipper de vet mer enn noen av oss her inne, tipper de har vurdert hjerneskaden opp mot atferdsproblemene du har. En ting mener jeg bestemt og det er at jeg ville ikke omplassert en slik hund. Så da blir vurderingen opp til deg. Orker du dette i noen år til, eller skal du si at nok er nok nå. Det skal være hyggelig å ha hund, det skal ikke være en mare dag ut og dag inn. Se litt på hunden din også og vurder om han har det godt inne i sitt rare lille jeg.

Ble litt motsatt av hva Ida sier, men da har du to vurderinger.

[ida]

Ble litt motsatt av hva Ida sier, men da har du to vurderinger.

Egentli ikke. Jeg skrev litt om alternativet til avlivning. Hva jeg ville gjort i en liknende situasjon, med den erfaringen vi nå har, er en annen sak. Men altså, velger du først å beholde hunden, er det jo greit å gjøre noen riktige grep. At en atferdsspesialist har anbefalt dem å "ta" hunden når den "tilter", har jeg vondt for å tro.

[SusanneL]

Man kan prøve å pakke det inn på så mange måter det går an, men med slike ting finnes det egentlig bare to muligheter.

Det ene er selvsagt å JOBBE med problemet - som innebærer å finne måten å gjøre dette på så man faktisk ser en forbedring, ser "lyset" i enden av tunellen, etc. Det er dette du har holdt på med nå, nærmest hele livet hans.

Hunden har en skade som kanskje gjør at han aldri blir bra, og du sier selv at skaden kommer til å bli værre med tiden.

Den andre løsningen er selvsagt å la han få slippe dette livet.

Hvis man ser for seg hans pyskiske plager - og innbiller seg at det hadde vært reelle smerter istedenfor - så hadde nok det valget vært langt enklere.

Han har så mye problemer at han "blokkerer", har store problemer ved så mange nye miljøer, hver gang han er alene, etc..

Vi hundeelskere VIL jo så gjerne kurere alle, prøve, prøve og prøve. Men i bunn og grunn ender så store problemer som du her skisserer stort sett alltid på samme måte. Og jeg er overbevist om at alle som har hatt en problemhund de har måttet avlive til slutt ALDRI mener at man valgte den løsningen for tidlig.

Når det er over, er man overbevist om at det var det rette valget - og at man gjorde det eneste rette for hunden OG seg selv.

Det å ha hund SKAL være hyggelig. Hvis det noensinne stopper å være dèt - er det jo ingen poeng å ha hund i det hele tatt, mener jeg.

Selv om man aldri kan erstatte tidligere hunder, så kan man i alle fall skaffe seg en ny - og med de problemene du har vært igjennom nå vil en ny hund sikkert være en helt fantastisk opplevelse.

Så hvis du innerst inne er overbevist om at det ikke finnes noen "magisk kur" for dette (som du ennå ikke har prøvd) - så er jeg helt sikker på at du tar det riktige valget ganske snart.

Lykke til!

Susanne

[Mud]

Egentli ikke. Jeg skrev litt om alternativet til avlivning. Hva jeg ville gjort i en liknende situasjon, med den erfaringen vi nå har, er en annen sak. Men altså, velger du først å beholde hunden, er det jo greit å gjøre noen riktige grep. At en atferdsspesialist har anbefalt dem å "ta" hunden når den "tilter", har jeg vondt for å tro.

Jeg ser ikke hvor hun skriver at hun "tar" hunden? Hvis du mener at hun "tar" hunden når hun holder den i ro når den glefser etter et lite barn så er jeg uenig. Å tvangsroe en hund (gjort det hundre ganger selv på svartingen her) er ikke å ta hunden i mitt hode. Det er å sette grenser og å hjelpe hunden til å slappe av. Hvis man kjefter og bærer seg når man gjør slikt så blir det noe annet, men å ta et godt tak i bikkja og holde den rolig til den slapper av selv er ikke det samme som å "ta den" i mine øyne.

[ida]

Jeg ser ikke hvor hun skriver at hun "tar" hunden? Hvis du mener at hun "tar" hunden når hun holder den i ro når den glefser etter et lite barn så er jeg uenig. Å tvangsroe en hund (gjort det hundre ganger selv på svartingen her) er ikke å ta hunden i mitt hode. Det er å sette grenser og å hjelpe hunden til å slappe av. Hvis man kjefter og bærer seg når man gjør slikt så blir det noe annet, men å ta et godt tak i bikkja og holde den rolig til den slapper av selv er ikke det samme som å "ta den" i mine øyne.

Kanskje jeg misforsto. Men da hun skrev i trådstarten at hun tok den i selen og holdt den nede, så jeg for meg akkrat et slikt brøle, røske, legge på rygg scenario. Vi har også tvangsroet mye og lenge og ofte her i huset. Som sagt, kanskje jeg misforsto...

EDIT: Nå når vi har fått hund nummer to i hus som faktisk er normal i hodet, men fremdeles ung, ser jeg hvordan det skal være å ha hund. Vi har jo hatt normale hunder før, men galskapen er ganske oppslukende og man legger vanvittig mye krefter og fokus på å "fikse" problematferder. Det er faktisk ikke sånn det skal være å ha hund. Din hund er jo ikke en "pubertetsslyngel", en gang.

[minni]

Hvis du er sikker på at han har en progredierende hjerneskade, er vel utfallet ikke så vanskelig å tenke seg. Hvis du opplever hunden som mer til plage enn til glede nå, vil det vel ikke akkurat bli bedre med tiden. En hund som stresser slik, har det vel ikke så bra selv heller.

Fibi tålte heller ikke noen form for stress da hun var ung og hoppet og beit oss i armen og hvor som helst i et eneste kjør. Det var mange blåmerker, tårer og frykt den første tiden. (Dvs. fra hun var åtte måneder til tja, man glemmer fort det vonde når det er over, halvannet år, kanskje.) Det var langt tid med systematisk jobbing kjemisk rensing for alt som kunne trigge stresset, så langt vi hadde kontroll over betingelsene. Husker første gangen barnet her kunne løpe med hunden ved siden av seg uten å få en bikkjekjeft rundt håndleddet. Det var nok omtrent som når andre gjør det bra i an AG konkurranse for første gang.

Men å "ta" en stressa hund, ville jeg nok ikke anbefale. Hunden er jo fortvila og uten selvkontroll. Tråkk på båndet så den ikke får mulighet til å hoppe. Tren ro ved å sitte hos den og stryke den på brystet. Ikke dull og snakk "trøstesnakk", men bekreft at du er fornøyd når den oppfører seg slik du ønsker og forsett aktiviteten der dere slapp.

Jeg tar ikke hunden min, trodde det kom frem når jeg nemnte klikkertrening at jeg trener positivt.Når han hopper og biter overser jeg så langt det lar seg gjøre - evt. bitter han i første gjerdestålpe og går i fra han uten å si noe.Men når han er løs og får annfellene sine tar jeg tak i selen han har på seg og holder han nede - allså alle fire bena på bakken(IKKE på rygg!)til han roer seg, uten å si noe til han eller se på han.Han biter hardt og blikket er "blokkert" - skummelt å se - virker som han klikker helt på å bite - sikringen går.Han er 2,5 år og skal ikke ha slike fører lengre.Han får de når jeg møter folk m/eller uten hund og stopper og prater,når han må stå litt i ro uten oppmerksomhet.Ja har klikket og belønnet rolig adferd.Og som sagt ting har komt seg, men fortsatt skal det ikke skje!

Er du sikker på at atferden og hjerneskaden henger sammen? Hvor store er barna du passer? Er de over en fire fem, bør de kunne respektere dine husregler. Barn som herjer rundt en hund som ikke tåler det, er jo litt å leke russisk rulett. Nei, tenk deg om. Er det mulig å lære denne hunden ro, ville jeg satset på å jobbe med det under kyndig veilledning og selvfølgelig uten positiv straff.

Etter å ha pratet med 5 vetrinærer som sier det henger i sammen,tror jeg på det.Det henger også i sammen med sep.angsten hans mente dei- allså at han ikke klarer å koble av(koker over) av den minste ting.Tante unden min som jeg har mest er 4 år, men pga div. så er han ikke som andre barn og hører derfor dårlig etter når ting blir sagt, men det har komt seg, men fortsatt så liker han (som unger flest?) å herje med hunden.Bare at min ikke tåler så mye herjing før sikringen går.Jeg har jobbet med denne hunden siden jeg kjøpte den, og har brugt mye penger på kurs og reiser og vet. undersøkelser.Bor på en øde plass med dårlig tilbud, så har måttet reist langt.

[minni]

Jeg ser ikke hvor hun skriver at hun "tar" hunden? Hvis du mener at hun "tar" hunden når hun holder den i ro når den glefser etter et lite barn så er jeg uenig. Å tvangsroe en hund (gjort det hundre ganger selv på svartingen her) er ikke å ta hunden i mitt hode. Det er å sette grenser og å hjelpe hunden til å slappe av. Hvis man kjefter og bærer seg når man gjør slikt så blir det noe annet, men å ta et godt tak i bikkja og holde den rolig til den slapper av selv er ikke det samme som å "ta den" i mine øyne.

Takk Loke:)

Takker for svar alle sammen.

Det som er så forterende er at jeg digger denne bikkja på mange måter,han er morsom,teit,har en vanvittig skjarm,elsker "mamman" sin og er overlykkelig.Han ahr aldri vært agressiv mot andre hunder, men er forferdelig voldsom i lekingen.Men problemene er at han fungerer best med rolige forhold rundt seg, meg hjemme eller familien min, men kommer det besøk så stresser han seg opp og kan stresse gjennom hele besøket(alt etter dagen,folket,omstendighetene).Og sep.angsten har kommet seg noe - han er ikke så voldsomt stresset lengre, men jeg slapper ikke av når jeg forlater han for å gå ut å gjøre noen ærend, og blir derfor hjemme - eller tar han med i bilen(noe som også stresser han).Før når jeg forlot han var han full av slev,peset voldsomt(nesten hyperventilerte)bet på buret,bjeffet og hylte-skikkelig panikk med andre ord.Nå går det bedre, men han bjeffer og stresser for mye ennå.Er han løs så spiser han opp alt på veggene og rundt om og jager mer,.Nei jeg får vondt av ham.Og pga skaden hans, så skal han utsettest for minst mulig stress, så jeg slapper ikke av når jeg forlater han når jeg vet han ikke har det godt og evt. kan "dette om".Noe som selfølfelig har ført til et ganske så innskrenket sosialt liv på meg.Nei jeg har felt mange tårer pga han her, men jeg er ikke en persom som gir opp, og spessielt ikke når det gjelder liv- men hvilket liv har han egentlig?Har han det bra?Kan ikke det når han har slik panikk for å bli forlatt.

De andre hundefolkene i klubben og div. sier at hadde hunden kommet til noen andre hadde den vært avlivet for lenge siden, for ingen hadde maktet alle problemene.Det hjelper litt å høre det, i steden for at de evt. hadde sagt jeg hadde gjort slik å slik feil, skulle ha gjort ditt, skulle ha gjort datt.Nei et hundehold skal være kjekt.Slik det er nå, er det alle som klager over den stressete,galne,travle og uopdragne hunden jeg har.Noe som selfølgelig er veldig trist å høre.Jeg er jo glad i han og han er snill og grei med meg, men jeg kan ikke være isolert resten av livet.Og ikke han heller for den del!

Dobbeltpost mod. Einstein&Charlie

[Huldra]

Slik du beskriver hunden, høres det jo ut som om han har et "biologisk" problem. Om det sitter i "kroppen" eller i "hjernen" er ikke godt å si, men det er fremdeles en fysisk ting. Jeg tenker på for eksempel at han har for mye eller for lite av visse stoffer eller hormoner eller noe i den duren. Har du vurdert å få en homeopat til å se på saken? Eller en akupunktør? Det er egentlig litt utrolig hva slike alternative ting kan gjøre med en hund.. Eventuelt, hvis du heller mer mot tradisjonell medisin; har du mulighet til å prøve noe medisiner som roer han kraftig ned? (Det ville vært sistevalget mitt, fordi tradisjonelle medisiner ofte tærer på kroppen; levra, nyrene..) Du har jo snakket med så mange veterinærer; har de ikke kommet med forslag til psykofarmaka til deg (eh, hunden)? Kanskje de ikke har så god peiling, men Gry Løberg (manimal.no) har kompetanse på feltet, og samarbeider med dyrlege. Kanskje noe å sjekke ut?

Det høres jo ut som om du har jobbet hardt og lenge med denne hunden, og det er trist og kjedelig og demotiverende at treningen ikke går raskere frem enn den gjør. Og når den ikke gjør det, ville jeg forsøkt andre tilnærminger, altså homeopati, akupunktur eller tradisjonell medisin; psykofarmaka. Legg problemet frem så realistisk som overhodet mulig, fortell nøyaktig hvordan hunden er og hva du har prøvd, så er sjansen større for at de rette folka kan hjelpe deg å finne den behandlingen som passer best, uansett om du velger tradisjonell medisin eller noe alternativt. Når du er kommet dit du er nå, så skader det vel ikke å prøve? Hva er egentlig alternativet? Det er jo mange som har nevnt avlivning, og det er nå så. Klart det er et alternativ, men som SusanneL var inne på; man har ikke lyst å angre på at man avlivet en problemhund for tidlig (min vri på det). Det er greit, for sin egen del ikke minst, å vite at man virkelig har prøvd å finne ut av det, virkelig har oppsøkt flinke folk som man håpte kunne hjelpe, før man eventuelt dessverre måtte innrømme at det ikke gikk, at det beste for hunden og en selv, virkelig var avlivning. Du holder jo ut med han enda, men du er vel på grensen et sted, eller nærmer deg i alle fall? Jeg føler virkelig med deg, for det er slett ingen enkel ting, og jeg har vært der selv.. Det endte med avlivning for min del, men hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg nok ha prøvd noen flere ting før jeg bestemte meg.

[akela]

Jeg tror kanskje noen ganger må man innse at nei, ikke alle hunder kan "trenes" til å bli bedre - de bare er som de er. Har man prøvd, og ting ikke har virket og det har gått et år, to år, ja - da er man litt ved en slags veis ende i mine øyne. Dette med separasjonsangst er vel ikke "bare" dette; det sier vel litt om en generell nervekonstitusjon? Og en hund som hele tiden stresser seg opp der, rekker jo aldri å "lande" - den går i maks stress og beredskap, og da vil sikkert dette ha ringvirkninger ut over hele fjøla.

Da har man valget: Leve med dem slik de er, eller avlive dem.

Velger man å leve med en slik hund, så bør det skje på hundens premisser - at den har det så bra som mulig, og skånes mot det meste som stresser den opp. Det blir kanskje å ofre mye, jeg har kjent folk som har blitt "nattmennesker" for at hunden skal slippe å møte så mye folk ute på tur som vil klappe, eller i det hele tatt møte folk. De sier vel det samme som Loke og Ida, at det ble en sterk forandring å få et "godt hundeliv" igjen etter en slik hund. Og ja, man elsker problembarna sine. Men elsker de livet sitt?

Du har jo tatt en real runde, undersøkt det du kan, og det høres jo ikke ut som det kan bli de STORE endringene. Jo, barna vil bli eldre - men det tar noen år, det også, og det er mye av et hundeliv. Det "verste" er hvis du får et litt negativt forhold til hunden, fordi han begrenser deg så mye. I lengden sliter det på, og siden han er ung så har du jo mange år igjen med dette.

Kanskje Huldras innspill kan være noe: Hvis denne hunden skal få et bedre liv, så må han kanskje medisineres. Tåler han ikke det, ja - da blir det å legge om livet ditt enda mer kanskje. Der er vi mennesker forskjellige; noen klarer å "ofre" seg, andre passer ikke det like godt for. Det er deilig å kunne ha hunder som tåler folk og fe, og som kan dele et normalt liv med eieren sin, for å si det slik.

Det er totalkvaliteten av denne hundens liv OG ditt liv som blir viktig. Har han det hyggelig 80 prosent av tiden, og ditto for deg? Hvor ofte har du barnebesøk eller annet besøk, i forhold til "resten av livet" deres sammen?

[minni]

Slik du beskriver hunden, høres det jo ut som om han har et "biologisk" problem. Om det sitter i "kroppen" eller i "hjernen" er ikke godt å si, men det er fremdeles en fysisk ting. Jeg tenker på for eksempel at han har for mye eller for lite av visse stoffer eller hormoner eller noe i den duren. Har du vurdert å få en homeopat til å se på saken? Eller en akupunktør? Det er egentlig litt utrolig hva slike alternative ting kan gjøre med en hund.. Eventuelt, hvis du heller mer mot tradisjonell medisin; har du mulighet til å prøve noe medisiner som roer han kraftig ned? (Det ville vært sistevalget mitt, fordi tradisjonelle medisiner ofte tærer på kroppen; levra, nyrene..) Du har jo snakket med så mange veterinærer; har de ikke kommet med forslag til psykofarmaka til deg (eh, hunden)? Kanskje de ikke har så god peiling, men Gry Løberg (manimal.no) har kompetanse på feltet, og samarbeider med dyrlege. Kanskje noe å sjekke ut?

Det høres jo ut som om du har jobbet hardt og lenge med denne hunden, og det er trist og kjedelig og demotiverende at treningen ikke går raskere frem enn den gjør. Og når den ikke gjør det, ville jeg forsøkt andre tilnærminger, altså homeopati, akupunktur eller tradisjonell medisin; psykofarmaka. Legg problemet frem så realistisk som overhodet mulig, fortell nøyaktig hvordan hunden er og hva du har prøvd, så er sjansen større for at de rette folka kan hjelpe deg å finne den behandlingen som passer best, uansett om du velger tradisjonell medisin eller noe alternativt. Når du er kommet dit du er nå, så skader det vel ikke å prøve? Hva er egentlig alternativet? Det er jo mange som har nevnt avlivning, og det er nå så. Klart det er et alternativ, men som SusanneL var inne på; man har ikke lyst å angre på at man avlivet en problemhund for tidlig (min vri på det). Det er greit, for sin egen del ikke minst, å vite at man virkelig har prøvd å finne ut av det, virkelig har oppsøkt flinke folk som man håpte kunne hjelpe, før man eventuelt dessverre måtte innrømme at det ikke gikk, at det beste for hunden og en selv, virkelig var avlivning. Du holder jo ut med han enda, men du er vel på grensen et sted, eller nærmer deg i alle fall? Jeg føler virkelig med deg, for det er slett ingen enkel ting, og jeg har vært der selv.. Det endte med avlivning for min del, men hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg nok ha prøvd noen flere ting før jeg bestemte meg.

Han har godt på angstdempende medisin for sep.angsten sin, men det fungerte ikke.Har vært i kontakt med gry på mail, og flere andre "store kjendte".Så har nok dessverre prøvd det meste . -UNTATT Å BANKE BIKKJA TIL "VET" - noe jeg ikke kommer til å prøve.Han tåler ikke beroligendes middler heller,holdt på å dø for noen mnd siden når han fikk det i forbindelse med en 8 timers kjøretur(Stresser voldsomt i bil), det resulterte i 5 timer med en vet - intravenøst,adrenalin,kortison og varmeteppe osv.Han var helt kald,blek og datt om flere ganger.Så videre en times kjøring til observasjon hos en annen vet.Det jeg ser i dag er at han skulle ha fått sluppet den dagen der, i stedet for at vi "gjennopplivet" han.Men det var en så grusom opplevelse at ingen tenkte klart.

[minni]

Jeg tror kanskje noen ganger må man innse at nei, ikke alle hunder kan "trenes" til å bli bedre - de bare er som de er. Har man prøvd, og ting ikke har virket og det har gått et år, to år, ja - da er man litt ved en slags veis ende i mine øyne. Dette med separasjonsangst er vel ikke "bare" dette; det sier vel litt om en generell nervekonstitusjon? Og en hund som hele tiden stresser seg opp der, rekker jo aldri å "lande" - den går i maks stress og beredskap, og da vil sikkert dette ha ringvirkninger ut over hele fjøla.

Da har man valget: Leve med dem slik de er, eller avlive dem.

Velger man å leve med en slik hund, så bør det skje på hundens premisser - at den har det så bra som mulig, og skånes mot det meste som stresser den opp. Det blir kanskje å ofre mye, jeg har kjent folk som har blitt "nattmennesker" for at hunden skal slippe å møte så mye folk ute på tur som vil klappe, eller i det hele tatt møte folk. De sier vel det samme som Loke og Ida, at det ble en sterk forandring å få et "godt hundeliv" igjen etter en slik hund. Og ja, man elsker problembarna sine. Men elsker de livet sitt?

Du har jo tatt en real runde, undersøkt det du kan, og det høres jo ikke ut som det kan bli de STORE endringene. Jo, barna vil bli eldre - men det tar noen år, det også, og det er mye av et hundeliv. Det "verste" er hvis du får et litt negativt forhold til hunden, fordi han begrenser deg så mye. I lengden sliter det på, og siden han er ung så har du jo mange år igjen med dette.

Kanskje Huldras innspill kan være noe: Hvis denne hunden skal få et bedre liv, så må han kanskje medisineres. Tåler han ikke det, ja - da blir det å legge om livet ditt enda mer kanskje. Der er vi mennesker forskjellige; noen klarer å "ofre" seg, andre passer ikke det like godt for. Det er deilig å kunne ha hunder som tåler folk og fe, og som kan dele et normalt liv med eieren sin, for å si det slik.

Det er totalkvaliteten av denne hundens liv OG ditt liv som blir viktig. Har han det hyggelig 80 prosent av tiden, og ditto for deg? Hvor ofte har du barnebesøk eller annet besøk, i forhold til "resten av livet" deres sammen?

Som sagt så tåler han lite medisiner, men han er nå kjemisk kastrert for å prøve å sjå om det evt. kan hjelpe- det er det eneste som hjelper om han evt har høyt thyroxinnivå?Men han har blitt undersøkt i alle vinkler og tatt mangle blodprøver av, men finner ingenting som tyder på noe annet enn hjerneskaden som skaper "kaoset".Å den går ikke and å opperere fikk jeg beskjed om.Barna kommer jeg til å omgås mye, å VIL omgås mye.Mange kommer med de rådene at liker/går ikke hundene overens med barn - så ikke ha hunden la med barn.Høres greit nok ut, men som alle vet, ganske lite realistisk for de fleste.Jeg kan ikke ha hunden på ett annet rom for han har sep angst og stresser seg da uforsvarlig opp - hadde han vært " normal" hadde jeg selfølgelig gjort dette.

Nei livet mitt er : gå tur med hunden,dra på jobb med bekymret følelse, komme hjem - gå tur med hunden, være hjemme med hunden - legge meg.Slik har det vært i 2,5år.For uten når jeg kjører 2 timer(t/r) og lar foreldrene mine passe han - noe som heller ikke er no artig.Då kan jeg gå ut i sammens med venner, men ringer hjem og hører om han har det bra flere ganger.Så på spm. ditt om jeg har det hyggelig 80% av tiden?hmm...jeg er glad i hunden min ja, og har det kjekt sammens med han, men som du sikkert forstår...Det hadde vært gøy å kunne dra på kafè eller besøke venner av og til.Ha ett normalt liv og ikke bare ett som er virvlet rundt hunden, som jeg da ikke kan ta med meg så mange plasser heller.DET ER SÅ TRIST Å UNØDVENDIG AT TING SKAL BLI SLIK!!