Gå til innhold
Hundesonen.no

Gutt i finland drept av familiens rottweiler


RaW_DeNiM

Recommended Posts

http://www.adressa.no/nyheter/utenriks/article1049687.ece men si meg,, har aldri en puddel drept noen?

For det første; for en utrolig flåsete kommentar. Et barn er drept av en hund, det er en tragedie, og hadde det vært bedre eller verre om en puddel gjorde det liksom..? *rister på hodet*

Nå tror jeg det er 4 eller 5 gangen på et snaut år jeg hører om Rottweilere som har skambitt eller drept barn, og ikke vet jeg om det er rasen, eierene eller kombinasjonen som ikke er god, det skal ikke jeg si noe om, men noe er det.. Og hva med å feie for sin egen dør fremfor å peke på andre raser, tenker nå jeg.

Nå har jeg heldigvis aldri hørt om en puddel som har drept et menneske, men hadde det skjedd skal jeg love deg det hadde blitt blåst opp i media. Verdens mest karikerte "sosse/bestemor"rase som "livsfarlig morderhund"...det hadde nok ikke bare blitt en forside ut av det tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig LivB - jeg tror også at de barna som blir drept av golden retr., pudler, pomeranians og shelties fortjener spalteplass i avisene rundt omkring. OG jeg er overbevist om at de hadde fått det også.

Om rottweiler er noe farligere ovenfor barn eller ikke skal jeg ikke uttale meg om, men hvis det bare har noe med størrelse å gjøre er det jo merkelig at man ikke oftere hører om barna som blir maltraktert av alle de andre like store (eller større) hundene som finnes rundt om i verden. Men at det har vært alt for mange slike hendelser med nettopp denne rasen involvert i det siste er det definitivt ikke noen tvil om.

Fryktelig er det uansett - og neppe siste gang vi hører om slike forferdelige hendelser heller...

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har det jo skjedd her i Skandinavia også, hvor holdningen til dette med å "trene" hunder til å være vakthunder kanskje er litt annerledes - og dermed er det desto mer betenkelig.

Det var en tiåring som ble drept av familiehunden mens de var ute på gårdsplassen sammen. I januar ble en to år gammel gutt drept i Frankrike av familierottweileren, det niende barnet som er drept av hund i Frankrike siden 2000. Det åttende var en 19 måneder gammel gutt i Paris i oktober ifjor, som ble angrepet da han ventet med moren på heisen av hunden som kom.

Stakkars rottweilerfolk, de risikerer ting nå - og det gjør det ikke noe bedre å hevde at det er konspirasjonsteorier bak, at avisene bare ondt skriver om rottweilere, og aldri noe om morderpudlene. Det er nok av andre hunderaser som biter barn, men som ikke gjør det på en måte som dreper barna, for å si det slik - det er noe med omfanget av skadene som skremmer meg.

Helt utenfor sammenheng, men for dem som føler seg tråkket på puddeltærne - siden rasen gjerne er den som henges ut for ikke å være "noen ordentlig hund", også her, les dette:

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/03/18/530037.html

("Pudler er ålreite dyr" av Frode Lingaas, innlegg om lokalisering av NVH)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er ikke noe annet enn en tragedie.

Ja, det er nok andre raser som har bitt ihjel eller skadet barn, men tror at det da ofte står i avisene "Hund skadet barn", men når det er rasen Rottweiler så bruker vi navn, for de er jo farlige( og de er sikkert narkomane de som eier de også ). En annen ting kan være at det florerer med Rottweilere om dagen, rase antallet har eksplodert .Gud og hvermann skal ha en Rottis.Oppdretterne kunne ha luket ut masse av dette, mange tenker ikke på hvilket stort ansvar det er å ha en 60 kilos muskel klump.Har selv hatt rottweiler,som familiehund. Dette er faktisk en utrolig familiekjær og trivelig rase. Anser ikke de som en farligere rase enn andre,men men hvis det først klikker for en Rottis, så gjør den så utrolig mye større skade enn en puddel f.eks, som er nevnt her(kanskje derfor vi hører om det). Har aldri møtt en puddel med seks tonns trykk i kjeften.Å kalle Rottweilern for desidert værstinger, synes jeg blir helt feil. Vi skal huske på at alle raser er i utgangspunktet rovdyr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første; for en utrolig flåsete kommentar. Et barn er drept av en hund, det er en tragedie, og hadde det vært bedre eller verre om en puddel gjorde det liksom..? *rister på hodet*

Nå tror jeg det er 4 eller 5 gangen på et snaut år jeg hører om Rottweilere som har skambitt eller drept barn, og ikke vet jeg om det er rasen, eierene eller kombinasjonen som ikke er god, det skal ikke jeg si noe om, men noe er det.. Og hva med å feie for sin egen dør fremfor å peke på andre raser, tenker nå jeg.

Nå har jeg heldigvis aldri hørt om en puddel som har drept et menneske, men hadde det skjedd skal jeg love deg det hadde blitt blåst opp i media. Verdens mest karikerte "sosse/bestemor"rase som "livsfarlig morderhund"...det hadde nok ikke bare blitt en forside ut av det tenker jeg.

Flåsete? får nå så være. Tragedie er jo det men media kan jo begynne og nevne litt mer om andre raser som skambiter folk da enn akkurat disse "mye" omtalte rasene. Var bare det som var meninga mi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flåsete? får nå så være. Tragedie er jo det men media kan jo begynne og nevne litt mer om andre raser som skambiter folk da enn akkurat disse "mye" omtalte rasene. Var bare det som var meninga mi.

Det har ikke slått deg at det faktisk ikke skjer særlig ofte at andre raser dreper folk ? :wub: Det ville garantert blitt slått opp i media uansett hvilken rase det hadde vært, dersom hunden hadde drept noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, jeg skjønner ikke denne holdningen om at folk med andre raser slipper "unna" sånne oppslag fordi avisene er "snille". Min noe begrensede kunnskap om hvordan medier, og spesielt tabloidene, fungerer sier at dersom en "opplest og vedtatt" familierase hadde drept et barn- så hadde det vært sensasjonsnyheter. Om familiens Golden, den alle trodde var barnas beste venn, drepte familiens ti år gamle guttunge, så hadde det blitt SVÆRT store typer. Det er ikke en mindre sak, det er ikke derfor de slipper unna- men det SKJER bare ikke så ofte.

Jeg synes det er ufattelig leit for Rottweilerfolket at de stadig får disse hendelsene, og det er en fryktelig tragedie hele saken.

(Beklager noe usammenhengende skrevet tekst)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg oppfatter rottweilerklubben, så har de et realistisk syn på rasen sin - mens jeg stusser over en god del rottweilereiere som jeg treffer IRL så vel som her inne, som stikker hodet i sanden på en måte som dessverre minner om deler av amstaffolket - "de er så snille og søte atte", uansett, og som nærmest nekter å tro noe negativt om egen rase.

For den som tror det bare er de erklært "slemme" rasene som får rasenavnet sitt nevnt, så er det jo bare å sjekke siden til de tre sjarmtrollene, www.hundebitt.no, under "dødelige hundeangrep" (dominert av pitbull og rottweiler, selv om den ikke er oppdatert med det siste halvannet til to årenes flere rottweilerepisoder) såvel som "biteepisoder" (der det dukker opp både noen schäfere og en husky og en newfoundlender, som "nøyer seg med" å bite i en arm eller hånd eller bare lage blåmerker, og der rottweilerne også er godt eller heller dårlig representert).

Selv om det er tilfeldige klipp som er samlet, så tror jeg neppe disse herrene er ute etter noen svertekampanje mot bestemte raser - de tar ALT de. For å si det mildt. Og de har vel så stor grunn til motvilje mot schäfere og polarhunder, med sine historier bak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hundre prosent overbevist om at "Lassie drepte Tim" også hadde fått relativt store typer på forsiden av enhver avis i vestlige verden, ja...

Men nei, de ørteogfjørti "golden-pudlene" som har glefset til ungene i sin egen familie ikke får samme overskriften. Men HELDIGVIS vil nå jeg si - tenk hvilken hundeskrekk som skulle bre seg hvis enhver liten skade av hund hadde fått en slik pressedekning?

DA hadde nok hunder sånn generelt vært forbudt rimelig kjapt for privatpersoner, småbarnsforeldre, i byer, e.l.

Men det ER forskjell på et barn som har blitt bitt av en hund kontra en som har blitt drept, da.

At noen (og særlig barn) blir drept er og vil alltid være en grunn for avisoverskrifter - og jeg vet ikke med dere andre, men jeg synes alltid det står en viss indikasjon på hvaslags rase det er også.

Av og til viser de riktignok et merkelig illustrasjonsfoto, av og til nevnes det samlebegrep som "rase" (mastiff, kamphund, terrier, spisshund) - men aldri bare "hund", eller?

Så ja, det er skummelt når det skjer - og særlig så nære oss (m.t.p. hundehold, oppdragelse, etc) - men det tjener i alle fall ingen å bare skylde på "slemme aviser"..

Til rottweilerens "forsvar" har i alle fall raseklubben her i Norge rimelig strenge krav til avlsdyr. da. Men med nesten 4000 registrerte de siste 5 år, så er det jo nærmest selvsagt at de må ha endel "kontroll".

Dessverre er det vel også et marked for uregistrerte rottiser, og da må det jo føles ganske håpløst for raseklubben å pålegge sine oppdrettere en haug med krav.

Lurer på om denne (disse) rottweilerne i Finland var registrerte (ja, forsåvidt renraset), og fra "godkjente" foreldredyr?

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Nå er ikke jeg en erfaren hundeeier, og leser ikke alle artiklene om hundeangrep som jeg kommer over. MEN synes det virker som om folk legger veldig fokus på enten at det er rasen som er avgjørende eller eiere/miljø.

Kan det ikke være en kombinasjon, i enkelte tilfeller? Altså, i dyreriket ser vi jo at ulike variasjoner innenfor de samme typene dyr, som store og små kattedyr, kan være ganske store. Er det ikke naturlig å tenke at ulike hunder har ulike instinkter, på grunn av rasens historie og avl i dyreholdets historie? Altså, om en rase har vært brukt som jakthunder i et par hundre år, så ville jeg anta at den rasen har et større jaktinstinkt enn en annen rase, som har blitt brukt som sofapute, liksom!

Poenget mitt er ikke at noen raser er mer aggresive enn andre, men at kanskje en av grunnene til at enkelte hundeslag oftere angriper enn andre kan ligge i rasens instinkter og natur, men at det i bunn og grunn er dressur og trening som bestemmer hvorvidt en hund ender opp aggresiv og farlig?

Flere faktorer, altså, men at kanskje ikke forskerne har helt feil, når de mener at noen raser har større sjanse for å bli aggresiv enn andre.

Personlig tror jeg at det er hundeeierne som har ansvaret for å trene vekk aggresivitet hos hundene på en god måte, men at det i noen tilfeller rett og slett er hunden som enten er syk eller "klikker". Hunder er jo litt som folk, det varierer jo både i oppførsel og natur.

Mamma ble skambitt av en sjæfer når hun var ung, men den ble mishandlet på det groveste. Hundeeieren dusjet den med kokende vann og slikt. Så da er det vel ikke egentlig så merkelig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes ikke folk ska ta for hardt på rotwaileren nå, det har noe med oppdragelsen/miljøet å gjøre også hvordan hunden blir.

Da må det jammen være en stor overvekt av rottweilere som vokser opp i dårlige miljø med dårlige eiere i forhold til andre raser...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da må det jammen være en stor overvekt av rottweilere som vokser opp i dårlige miljø med dårlige eiere i forhold til andre raser...

Det er jo delvis sant, er det ikke? Det er en rase som appelerer til "Gutta fra Kalkutta", og som er lettsolgt om man ikke er kresen på valpekjøperene, og som er lett å få tak i om man ikke er så innmari kresen på oppdretteren - i kombinasjon med egenskaper som kanskje ikke er helt ønskelig å ha dårlig avl på (bare for å formulere meg dårlig).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...