Når du fikk hunden din...

[Ingvild]

Tja... Vi (som i meg og familien min) bestemte oss for å skaffe oss hund sommeren 2003. Vi kikket litt på omplasseringssider, men slo ganske fort fast at vi ville ha valp. Når det gjaldt rase kjente vi ikke til så alt for mange - jeg hadde en sånn typisk rasebok hvor vi leste om en del raser og luket ut veldig mange. Til slutt stod vi igjen med labrador + et par til (hvilke husker jeg faktisk ikke), og etter å ha lest litt på nettet, tatt kontakt med raseklubben og snakket med noen som hadde labrador, fant vi ut at dette virket som en utrolig fin rase for oss.

Da hadde vi kommet til slutten av september, og vi begynte straks å se etter aktuelle kull. Hva man skulle se etter hos foreldredyrene når det gjaldt helse, gemytt, meritter osv ante vi ingenting om, vi så mest på når valpene var leveringsklare, vi... Vi hadde sett oss ut starten av desember som en fin tid å få valp på, da min far jobbet hjemme den måneden, i tillegg til at min mor var sykemeldt en periode etter juleferien. Dermed kunne vi få god tid til å ta oss av en valp.

Anyway, vi begynte å søke på valpelister både i Norge og i Sverige, og kom etterhvert over et kull som var født 11. oktober - tre hanner og sju tisper. Vi hadde lyst på tispe, og aller helst ei svart tispe. Vi tok kontakt med oppdretter (det var faktisk den eneste oppdretteren vi tok kontakt med), og etter noen mailer og telefonsamtaler ble det avklart at vi kunne få kjøpe nettopp ei svart tispe. Etterhvert som valpene ble eldre og lovt bort, ble det klart at den ene tispa hadde overbitt. De andre valpekjøperne som ønsket tispe hadde ønsker om å stille ut, men for oss var et overbitt helt greit, så en ukes tid senere kjørte vi avgårde for å hente Tinka.

Med neste hund? Hvem vet... I utgangspunktet tror jeg at jeg har lyst til å planlegge litt bedre og overlate litt mindre til tilfeldighetene når det gjelder alt fra valg av rase til valg av valp. Vi var veldig heldige med kjøpet av Tinka, men sånn egentlig har jeg lyst til å sette meg litt mer inn i ting før jeg kjøper neste hund. Men så kan det jo hende at den planen ødelegges av en eller annen firbeint sak som bare MÅ bli min...

[EBHouge]

Artig tråd!

Som flere andre her har også mine hundeanskaffelser vært resultat av tilfeldigheter, til tross for nøye planlegging!

Vi bestemte oss for å anskaffe hund i -99. Jeg søkte råd rundtomkring, og på bakgrunn av våre kriterier ble jeg anbefalt et utvalg raser hvorav boxer var én. Dette var en rase jeg ikke hadde verken særlig kjennskap til eller mening om, men ettersom vi begynte å lese om de forskjellige var det boxer som virket som "vår" rase. Betatt av utseendet ble jeg, også...

Vi tok kontakt med raseklubben lokalt, og ble invitert på besøk hos leder som da hadde valpekull hjemme. Det var valpemoren vi ble mest betatt av, og dessuten ville jeg ikke under noen omstendigheter ha valp. Som en annen nevnte lenger oppe her: jeg hadde hatt nok menneskevalper for en stund!

Før vi kom så langt som til å se etter hund måtte vi plutselig flytte utenlands. Da vi kom tilbake etter 3,5 år var det første som måtte ordnes å få hund i hus! Det hastet såpass at da jeg endelig fikk napp på en annonse på to år gammel hann (... ...) av samme kombinasjon som valpene vi så på i -99, og med fargekombinasjonen jeg ønsket meg, virket det som om skjebnen bestemte! For å gjøre en lang historie kort: vi fikk i hus en fysisk syk og mentalt ødelagt hund som vi i grunnen var redd for alle sammen, vi fikk fantastisk hjelp og datteren min (på 12!) og jeg fikk trent ham opp til å bli en ordentlig skatt - fullstendig mangel på erfaring til tross! (Halleluja for klikkertrening!)

Etter et par år fikk jeg lyst på én til boxer. Ikke bare ville jeg ha tispe denne gangen, men jeg ville ha valp, og jeg ville ha utstillingshund... Strabasene med Scott og ikke minst allergien hans hadde lært meg mye, og denne gangen satte jeg i gang med ordentlige undersøkelser. Det tok meg vel et år før jeg fant ut at den oppdretteren jeg kjente best faktisk var den jeg hadde størst tillit til, og det andre kullet han skulle ha fra jeg bestemte meg var jeg interessert i valp fra.

At jeg også kjente godt til faren til kullet og var begynt å bli godt kjent med hun som hadde ham var ingen ulempe. Diverse omstendigheter førte til at jeg trakk meg. Ikke bare ville valpene bli 8 uker midt i eksamensperioden min, men jeg kom så langt ned på listen over dem som ønsket tispe at det ikke så ut til at jeg ville få den utstillingshunden jeg ønsket. Jeg var imidlertid med og bestemme tispevalp som hannhundeier'n skulle ha på fôr... Da valpene var 4 mnd så denne seg nødt til å ta valpen tilbake fra fôrverten. Etter en drøy uke fikk jeg så spørsmål om jeg ville ha henne! Det var nok ikke den letteste avgjørelsen for eier, siden vi bor på hver vår kant av landet, men jeg tror ikke verken hun eller jeg noen gang har vært lei oss for at jeg sa ja!

Mer enn et år etter at jeg fikk henne fortalte oppdretter at hvis jeg ikke hadde trukket meg fra valpekjøpet ville han ha beholdt nettopp snuppå mi og bedt meg være fôrvert... Det er ingen tvil om at vi skullle ha hverandre, vi to! (og ja, resten av familien - også storfamilien - er veldig glad i og fornøyd med henne, de også!) At eierfamilien har blitt nære og kjære venner som hele familien trives godt sammen med er en ekstra bonus.

[millis]

Jeg og mannen hadde lenge lyst på hund i tilegg til alle pusene våre. Mannen er et skikkelig hundemenneske, hatt hund rundt seg siden han kom til (foreldrene hans drev litt med omplassering en stund også). Mens jeg er da kattemenneske (men er kjempe glad i alle dyr)

Vi ville vente til vi hadde vårt eget sted og at det passet bedre med arb.tider. Ville ikke ha en valp mange timer alene hjemme og ingen hadde mulighet til å ta den med på jobb. Vi kjøpte oss hus etter 1,5år sammen, men det passet fremdeles ikke, men så ventet vi barn og da bøy muligheten seg. Vi fikk sønnen vår mars 04 og vi giftet oss 12juni, hadde pratet masse om hund da vi visste at nå ble det 1års perm hjemme. Da kom mannen med forsinket morgengave til meg en dag: en Sankt Bernhards valp

Vi syns det var den perfekte familiehunden. Guttungen vår var 5,5mndr da vi fikk Eldar som da var 2mndr. De har vokst opp sammen. Var nesten som å ha tvillinger en stund! Slitsomt altså!

Mannen gikk over i nattevaktstilling, så nå er det alltid en hjemme her. Jeg har også mulighet å ha med hund på jobb hvis det kniper. Nå er Eldar 3,5år og vi har jo hatt lenge lyst på en hund til, men vi fikk barn nr.2 mai06 så vi ønsket henne litt eldre før vi

vi fikk ny valp. Nå på nyåret dukket det opp en annonse på finn og vi var så enige begge to,om at denne søte skapningen var den rette. Så nå har vi lille Dexter!

Yndlings bildet mitt

[Odin]

Vi hadde vel egentlig ikke tenkt så veldig mye på hund når jeg kom over en omplassering annonse. Blei i hui og hast bestemt at vi skulle ringe. De bestemte seg ganske fort og Odin ble vår. Et par dager senere hentet vi han.

Sjanten kom også fort inn i livet vårt. Ei vennine ringte meg og sa at hun visste om en berner som skulle omplasseres. To dager senere var han i hus.

[starlight]

Artig å lese

Jeg har hatt lyst på hund hele livet, men det ble aldri noe konket. Hadde liksom nok med hest og katt. Ett års tid etter at katta mi døde fikk jeg overtalt mine foreldre til at vi kunne begynne som krisehjem for Charlottes omplassering. Den første hunden en BC/setter blanding var det nære på at vi beholdt, da jeg og den hunden hadde en helt utrolig kjemi. Nå ble det likevel ikke slik, og vi hadde 5 krisehunder til hjemme hos oss. Den siste, en flat/goldenblanding hadde blitt hos oss hadde det ikke vært for at vi da hadde bestilt valp

Etter å ha vært krisehjem ett år, så fikk jeg endelig overtalt mine foreldre til at jeg skulle kjøpe meg egen. Når man er i kontakt med mange omplasseringshunder så lærer man ganske mye, og jeg klarte på denne måten å luke ut flere raser som ikke passet meg. Jeg hadde for lenge siden sett på Kooiker og var sikker på at jeg ville ha en slik. Var i kontakt med oppdrettere, men det var også en annen rase som hadde fanget oppmerksomheten min, nemlig Sheltien. Jeg ville ha en hengiven, artig hund med futt i, som likevel var relativt grei, og som egnet seg til lydighet og agility. Etter hvert ble jeg sikker på at Sheltien passet meg bedre, og vi tok derfor kontakt med fire oppdrettere. To på mail, og to på telefon (jeg hadde studert litt linjer osv på forhånd). En av disse hadde da ett kull hvor de hadde igjen en hanne, men jeg ville ha tispe. Den andre oppdretteren skulle parre snart. En av dem henviste oss videre til noen som ventet kull med deres hanne, og vi tok kontakt der. De hadde nettopp parret da vi tok kontakt, og det ble bestemt at vi skulle få en tispe om det ble noen. Det ble 4 tisper og 2 hanner og i kullet, og vi skulle få den minste tispa. Da vi var de eneste kjøperne som var interessert i utstilling, fikk vi den som så ut til å egne seg best. Da valpene var 5 uker var vi på besøk, og vi hentet hjem min lille øyensten da hun var 8 uker Hun er så klart verdens beste hund, og jeg har aldri angret på rasevalg. Mer intelligent, lettlært og vakker hund skal man lete lenge etter

[MarieR]

Etter lang tid med masing om hund fikk jeg endelig ja, og jakten på rase begynte. Den første perioden så jeg mest på hvordan rasene så ut faktisk, var bla. en periode jeg ville ha akita, men fant etterhvert ut at det ikke ville passet oss. Buhunden var jeg nå og da innom, virket som en nokså perfekt rase egentlig. En dag sa pappa også "hvorfor ikke buhund?". Det hang litt i lufta, ingenting var bestemt. En dag kom jeg over en annonse på uhundvalper i lokalavisen og fikk pappa til og ringe. Det viste seg at valpene befant seg i kristiansand, så hvordan annonsen har kommet seg til en liten lokalavis i tr.heim vites ikke. Uansett, pappa ringte og vi avtalte og komme og se på valpene i sommerferien. Ask ble resultatet av den turen.

Nesten hund blir mye bedre planlagt enn Ask

[bastian]

Vel jeg har hatt lyst til og ha hund siden jeg var 5 år men har aldri fått lov av mine foreldre. Derfor var jeg fast bestemt på at når jeg flyttet ut så skulle jeg ha hund. Jeg lette etter min rase i 5 år og sånn ca etter det 4, året ble jeg sammen med min nåværende samboer som er litt allergisk..... Dette ødela veldig mye, men jeg måtte bare justere kriteriene mine litt. Jeg dro med meg samboer på utstillinger og ba han lukte på de aktuelle rasene og se om han reagerte. Dette gjentok vi flere genger.

Hunden jeg egentlig skulle ha ver border terrier, de er jo så utrolig herlige. Så fikk samboeren min øye på to wheaten terrier som stot i ringen og lurte på hvilken rase det var. Det var kjærlighet ved første blikk. Vi spurte og gravde for å vite mest mulig om rasen. Det var perfect match.

Så var det å lete etter oppretter. Det var et felt jeg ikke var erfaren i men jeg fant rasesidene hvor de hadde valpeformidling. Der fant jeg oppretteren vår og leveringstiden passet slik at jeg kunne tilbringe masse tid med valpen.

Slik fikk jeg valp i hus etter utallige timer foran datamaskinen.

[jeanette-k]

Jeg har alltid hatt lyst på hund, men mine foreldre har alltid sagt nei, de mente at hunder ikke burde bo i et byggefelt. Begge er oppvokst med hund, men begge bodde på småbruk der hunden fikk gå sånn som de ville, og dette mente de en hund trengte. Da vi overtok huset til bestefar (tidligere småbruk) fikk jeg endelig JA! Så den sommer jeg fylt 9, var vi først på ferie i danmark (den siste "ferien" vi faktisk har hadde).

Vi hadde bestemt oss for Golden Retriever, da vi hadde litt erfaringer med denne rasen. Vi reiste til en lokal "oppdretter". Dette var en plass som en absolutt burde styre unna (men som førstegangs eiere tenkte vi ikke over det). Han sa han hadde golden valper, men da vi kom ut dit fikk vi ikke se valpene (de var da 4 uker), vi fikk kun se en film av valpene (tror egentli ikke at han hadde de).

Han hadde andre typer hunder, mest enelsk settere, og en old english sheep dog (tispe), med to valper, det vil si han sa de kom fra samme kullet, men det er ikke litt sannsylig at de gjorde. Vertfall så nektet jeg å reise derifra før vi hadde med oss en valp, og da falt valget på en 10 uker gammel svart og hvit korthåret liten valp.

Hund nr 2 kom ca. to mnd. etter at vi måtte avlive nr 1 (som faktisk var 2 år siden på torsdag ). Også denne gangen skulle vi ha Golden (selv om jeg egentli ville ha en annen rase), og vi var i kontakt med forskjellige kenneler. Men jeg greide ikke bestemme meg, var fortsatt ganske nedfor for at vi måtte avlive nr 1. Så da gikk vi glipp av de aktuelle kullene med de kennlene vi var i kontakt med. Så kom vi over en annonse i lokalavisen og vi ringte dit og reiste inn samme dagen for å se på de. Det var da kun 4 uker gammle (vi trodde de var 5 uker) og skulle da skulle jeg velge min, som jeg skulle hente 3 uker senere. Vi hentet Bono to uker senere (forskjellige grunner til det), og jeg har ikke angret på det

Så jeg har kjøpt begge mine hunder på impuls (sånn halveis ), men jeg angrer ikke

[Gullen]

Mitt første møte med en Berner Sennen var for 40 år siden, i 1968.

Jeg var 8 år, og bestevenninna mi på 7 år fikk sin Berner Sennenvalp som hun kalte Kaisa.

Vi var naboer, og jeg vokste opp med tett kontakt med Kaisa, som sjarmerte meg i senk.

Jeg ønsket meg også en Berner, men mora mi sa nei, det ble ikke aktuelt.

Kaisa ble 10 år gammel, og døde i 1978.

Jeg var under hele oppveksten bestemt på at når jeg ble voksen, så skulle jeg kjøpe meg en Berner Sennen, og den skulle hete Kaisa.

Jeg ble voksen, jeg skaffet meg først en katt, og etter at den ble påkjørt og drept i 1983, dro min samboer (Mona's far) og jeg og så på et BS-valpekull her i bygda.

Det var veldig fristende å bestemme seg for å kjøpe en valp, men vi bestemte oss for å vente.

Grunnen var at vi bodde i en 2-mannsbolig, og sønnen til den andre familien ble på det tidspunktet utreda for mulig allergi mot pelsdyr. Siden vi delte hage, ville hunden og gutten naturlig nok være endel sammen. Vi følte derfor at vi ville provosere dem ved å skaffe oss hund da.

Vi skaffet oss likevel en katt, da denne ellers ville bli avliva.

2 år senere ble sønnen vår født, og 3 år etter han kom Mona. Siden barnas far var mye borte i forbindelse med sin fotballgalskap, var det uaktuelt for meg å skaffe meg hund før barna ble eldre og mer selvstendige. Jeg ville ha tid og overskudd til hunden. Den skulle ikke bli en belastning, men være til glede for hele familien.

Katten vår var også en særdeles sær skapning, og godtok ikke noen andre dyr i huset. Vi fikk besøk av en blandingsvalp som skulle omplasseres en gang, men katta ville bare fly rett på valpen. Da bestemte vi oss for å vente med å kjøpe hund til etter at katten var død.

Den døde høsten 1997, men siden vi planla sydentur sommeren 1998 (min første og eneste..) ble det til at valpekjøpet ble utsatt et års tid. Jeg hadde ikke lyst til å plassere hunden hos andre i 2 uker.

Høsten 1998 begynte jeg å ringe til oppdrettere som venta kull her i Trøndelag. Etter at noen tisper hadde gått tomme, og en hadde fått bare en hannvalp tok jeg ved juletider i 1998 kontakt med oppdrettere lengre unna, de fleste i øst-og sør Norge.

På den tiden var det opptil 2 års ventetid på tispevalp, som jeg ville ha.

Jeg satte meg på liste hos flere oppdrettere, og fikk til slutt positivt svar fra 2 oppdrettere. Jeg valgte å kjøpe valp fra Nøklebyåsen, da den var leveringsklar først.

Jeg fikk svaret bare 2 uker før den skulle leveres, og var helt i hundre!

Palmesøndag, den 28. mars 1999 henta Mona og jeg Kaisa hos Nøklebyåsen. Jeg var endelig den lykkelige eier av en Berner Sennen! 31 års venting var over.

Nøklebyåsen's F-Kaisa 6 år gammel

Våren 2004, da Kaisa var 5 år gammel, opplevde jeg at en Berner-venninne plutselig mistet sin Berner-tispe. Den var jevngammel med Kaisa, og døde samme dag som den viste tegn til sykdom, som viste seg å være kreft med spredning til de fleste organer.

Jeg innså at det også kunne skje med Kaisa, og at jeg en dag kunne sitte der uten hund. Da bestemte jeg meg for å kjøpe meg en Berner til.

Nelly, tispa til ei venninne av meg skulle parres på neste løpetid, og jeg kunne ikke tenke meg en bedre tispe å kjøpe valp fra.

Min daværende samboer og jeg hadde prata litt om at vi kanskje kunne tenke oss en liten puddel også...vi hadde begge blitt så sjarmert av en liten, sort dvergpuddel som gikk lydighet i Vikingeskipet i 2003.

I august 2004 ville tilfeldighetene det at vi ble spurt om å overta en dvergpuddel hann på 11 mnd. Tyson kom, sjarmerte oss og ble. Det har vi aldri angret på siden. Tyson er en hund med stor personlighet.

Pizzicato's Micro Midas - Tyson.

Nelly ble drektig, og natt til nyttårsaften 2004 så jeg A-kullet til Nellyvill ble født via webkamera på msn.

Jeg var ofte hos Nellyvill fra valpene var 3 uker gamle, og fikk dermed tidlig sjansen til å bli kjent med Albin. Han skilte seg tidlig ut, og jeg måtte bare ha han, selv om han hadde litt for mye hvite tegninger i forhold til standarden.

Den 24. februar 2005 kunne vi hente hjem lille Albin.

Kaisa døde av kreft den 10. mars 2006, 7 år gammel, og vi satt igjen med våre 2 gutter, Albin og Tyson. De var gode å ha i sorgen over Kaisa.

24. mai 2006 ble B-kullet til Nellyvill født, og vi fulgte også denne gangen med på fødselen via web-kamera. Vi skulle ikke ha valp denne gangen, selv om både Mona og jeg hadde lyst på en. Mona prøvde å overtale meg, men jeg sto imot.

Da valpene var ca. 6 uker fikk jeg en telefon fra Hilde, der ho lurte på om jeg kunne spørre Mona om ho ville være forvert for valpen som skulle selges til utlandet. Det hadde blitt noe krøll med kjøper, og Hilde hadde bestemt seg for å beholde valpen sjøl, og sette henne ut på fóravtale. Mona ville selvsagt det, og fikk tillatelse fra meg og sambo. Mona var overlykkelig!

Den 16. juli 2006 henta vi hjem lille Bella, og det har vi heller aldri angra på.

Nellyvil's All Body'n Brain og Nellyvill's Better than Bitte.

Om få dager skal Nelly ha valper igjen..men vi skal ikke ha valp fra D-kullet, det får holde med de vi har en stund til.

Vi får se om vi beholder en valp etter Bella, hvis ho får valper en gang. Ho er så snill og god, at en valp etter henne vil være vanskelig å motstå.

[Monab88]

Omtrent sånn fikk jeg Bella:

24. mai 2006 ble B-kullet til Nellyvill født, og vi fulgte også denne gangen med på fødselen via web-kamera. Vi skulle ikke ha valp denne gangen, selv om både Mona og jeg hadde lyst på en. Mona prøvde å overtale meg, men jeg sto imot.

Da valpene var ca. 6 uker fikk jeg en telefon fra Hilde, der ho lurte på om jeg kunne spørre Mona om ho ville være forvert for valpen som skulle selges til utlandet. Det hadde blitt noe krøll med kjøper, og Hilde hadde bestemt seg for å beholde valpen sjøl, og sette henne ut på fóravtale. Mona ville selvsagt det, og fikk tillatelse fra meg og sambo. Mona var overlykkelig!

Den 16. juli 2006 henta vi hjem lille Bella, og det har vi heller aldri angra på.

[Carina]

Ønsket meg hund fra rundt om da jeg begynte på barneskolen. Jeg pleide å gå tur med alle hundene i nabolaget (+2 km omkrets...) men hadde ikke mulighet til å få min egen på den tiden. Den rasen som sto høyt på ønskelista var langhåret Collie, og det var pga en hund jeg passet fast over lang tid. En kjempesnill, frisk og aktiv hannhund. Hadde aldri hørt om belgere før jeg kom inn på dette forumet faktisk.

Etterhvert som jeg leste om de belgiske fårehundene og traff en del hunder i diverse sammenhenger ble jeg ganske sikker på at dette var noe for meg. Ville prøve en langhåret variant først og da måtte det bli den sorte, men helst fra brukslinjer, og det skulle være en hannhund. Hadde først kontakt med en annen kennel enn den jeg kjøpte fra, men pga. lite/dårlig kommunikasjon med den oppdretteren valgte jeg å ta kontakt med Nanduhria. De ventet valper og jeg fikk første valg på hannhund. Fikk senere bekreftet at jeg sto på valpeliste hos den første kennelen, men valgte å gå for Nanduhria likevel - noe jeg ikke har angret et sekund på.

Så Cane har i grunnen vært en drøm i 17-18 år, og den som venter på noe godt...

[JailyTina]

Den første hunden jeg hadde "fikk" jeg i 10-års gave av mamma. En nydelig terrier tispe fra en lokal oppdretter. Det var igrunn ganske godt planlagt hele opplegget og vi fikk 8 gode år med vesla før hun ble for syk.

Det gikk et par år, jeg var hundepasser for litt forskjellige hunder, lekte med tanken på en ny hund... Daglig så jeg gjennom siden på nettet på tross av at jeg egentlig bestemte meg for å vente til jeg var ferdig med lærlingtida for å være sikker på at jeg ville ha tid og råd til en hund. Men det er visst ikke alltid så greit å planlegge sånt... I mars 06 så jeg en annonse om en schæfer hanhund som måtte omplasseres. Han hadde en spesiell fortid, men de som omplasserte han mente det nok ville gå greit så lenge han kom til et godt hjem. Det ble avtalt at jeg skulle ha han på prøve og 24. mars 06 ble han avlevert på gårdsplassen min. Jeg tror ikke jeg kan påstå at det var kjærlighet ved første blikk, men jeg ble raskt veldig klar over at jeg ikke hadde samvittighet til å sende han tilbake. Og sånn kom Mikey inn i livet mitt. Helt motsatt av hva jeg hadde planlagt...

Selvom det har vært mye mer jobb enn hva de som omplasserte han forespeilet, er han nå det viktigste i livet mitt. Ingen over, ingen vedsiden. Mikey er "the light of my life" rett og slett...

[Aya]

Kan jo fortelle om de to første også da, de fortjener jo å være med de og:p

Da jeg var 17 gikk jeg på internatskole på Sørlandet, og ønsket meg hund over alt. Jeg hadde solgt hesten min et år tidligere, og flyttet fra alle kaninene, og etter et år uten dyr var jeg på randen av sammenbrudd:p Jeg ville ha en aktiv hund som jeg kunne trene med, og kikket på flere raser og blandinger. Jeg måtte ha en unghund/voksen fordi hundene måtte bo i kennelanlegg på skolen, og det gjorde jo valget vanskeligere. Etter måneder med leting fikk jeg til slutt en telefon fra en jeg kjente gjennom kaninmiljøet. Han drev også med gjeting, og hadde fått en 8 mnd gammel hannhund tilbake. Han var husren og lydig, men slet endel med negativt stress. Jeg tenkte at det skulle vel gå greit, og takket ja til Puma. Kjære lille Puma var på mange måter drømmehunden med stor D, reservert ovenfor fremmede men veldig knyttet til meg, lydig og lett å trene, vakker og snill. Dessverre var han fysisk og psykisk syk, og etter måneder med "kamp" ble han avlivd i begynnelsen av Mars for tre år siden.

Etter noen måneder var jeg klar for ny hund, og også denne gangen ville jeg ha BC. Lette rundt på NSG sine sider, og fant en oppdretter ikke langt unna som hadde en valp på tre mnd igjen. Vi dro dit for å hilse på den lille, og det som møtte oss var et utrolig flott kennelanlegg og en superlykkelig liten pelsklump. Oppdretter var utrolig sympatisk og hyggelig, og det endte med at lille Felix, "den lykkelige", ble med hjem. Han ble også dessverre syk, men han var en utrolig flott og stødig fyr ellers.

Så det har vært en blanding av godt planlagt og impuls begge gangene.

[Nokia]

Naboens hund fikk èn valp i 2004, og vi (moren min og jeg) var naturligvis støtt og stadig på besøk. Ble bare mer og mer forelsket i den lille skapningen, og så bare ble det plutselig til at vi skulle kjøpe den. Hadde alltid hatt lyst på hund, men det ble liksom aldri noe av, før moren min også plutselig hadde så lyst på en. Gikk vel bare en 1-2 måneder fra vi bestemte oss til vi kjøpte bikkja.

Husker så godt den første kvelden hun var her, ville ikke komme ut av buret sitt i stua, så vi hadde henne på rommet mitt i stedet. Der ble hun riktig så leken, så leken at hun gjorde både det ene og det andre på teppet vi hadde vært så smart å ikke ta ut. *savne*

[Pan]

Da jeg skulle ha meg hund..

For snart 3 år siden bestemte jeg meg for at jeg skulle ha en Staffordshire Bull Terrier, en fantastisk rase som har mye av de samme egenskapene som de andre hundene jeg har erfaring med, (Mye Amstaff og Pitbull) men fortsatt en mye mykere hund.

Staffen er som kjent en hund som har økt kraftig i popularitet de siste årene, og det var ikke lett å finne en staff fra en oppdretter jeg følte at var seriøs.

Så, helt plutselig mandag 29. Oktober i fjor, godt over 2 år etter at jeg startet jakten, kom jeg i kontakt med en oppdretter..

Denne oppdretteren hadde en hannvalp der kjøperen hadde trukket seg.

Valpen var allerede 7 uker!

Jeg sa at jeg ville ta turen dagen han er 8 uker, for å hilse på og vurdere..

Jeg sjekket opp en del rundt faren, som viste seg å være en ekstremt fin hund, og mora møtte jeg selvsagt når jeg kom på besøk..

Da jeg møtte min Pan var det gjort, han skulle jeg enkelt og greit ha med hjem, selv om han hadde et lite brokk (noe jeg visste om på forhånd)

Pan hadde fargene jeg ville ha, han hadde foreldre med godt gemytt, og rett og slett full pakke!

Så, Pan ble med meg hjem, og på vei hjem stoppet vi i dyrebutikken for å kjøpe alt man trenger som hundeeier..

Jeg har aldri angret, og blir bare mer og mer glad i min lille Pan for hver dag, og kan ikke forestille meg et liv uten

Tiden jeg har hatt Pan har vært utrolig god, og jeg kan ikke si jeg savner friheten det er å være uten!

Rasevalget har jeg heller ikke angret på, men kunne til tider ønsket at han ikke var så myk.

[helenehelgesen]

Min første hund er den jeg har nå. Vi (familien) hadde planlagt hund lenge og sommeren 2006 passet det endelig å skaffe oss hund. Vi hadde i utgangspunktet tenkt på en harehundtype (mamma synes de var så pene !?) men etter mye om og men fant vi ut at dette ikke var noe for oss for vi hadde jo ikke tenkt til å jakte.

Vi gikk gjennom rasebøkene flere ganger og kom til slutt fram til labrador. Dette virket som en super hund for oss. Passe stor, korthåret, barnevennlig...

Men slik ble det altså ikke. Før vi hadde fått ringt på noen labradorkull, kom jeg over dette flat-kullet. Vi hadde minimalt lite erfaring med hund og denne oppdretteren holdt til i Fredrikstad, hadde leveringsklare valper til sommerferien og alt klaffet perfekt.

Ca. tre månedere senere hentet vi hjem lille Luna

[Cat_67]

Emil er min første egne hund. Jeg er vokst opp med hund, en golden retriever tispe vi fikk da jeg var 11. Hun døde ikke før jeg var flyttet hjemmefra, så det var bare hun som var min barnsdoms hund.

Jeg har alltid visst at "En eller annen gang skal jeg ha hund", men det passet liksom aldri. Studier, jobbetablering, husetablering et annet sted og etter hvert to barn gjorde at hund ikke passet inn i livet på lenge. Etter hvert ble barna litt større, og jobben begynte å ta mer og mer overhånd, og jeg skjønte at jeg burde gjøre noe med det hvis jeg ikke skulle jobbe meg i hjel. Jeg begynte å tenke mer og mer på dette med hund, og innså at det var jo ikke noen vits i å "spare seg" i tilfelle vi skulle reise på ferie til utlandet, for vi har jo "alle" feriene våre på hytte eller i telt likevel. Ganske så hundevennlige ferier, og et behov for å komme seg ut i skogen.

Planen var en ren turkamerat, og lyst til å være sammen med en hund i en eller annen aktivitet. Det var ikke så nøye hvilken aktivitet, bare vi kunne gjøre noe sammen.

Jeg ønsket en rasehund slik at det var mulig å forutsi littegrann i hvert fall hva vi kunne forvente oss Omplasseringshund ble forkastet i denne omgang, ettersom vi egentlig var nybegynnere. Rasevalget ble foretatt med en del nett-studier av ulike rasers egenskaper, og en liste over egenskaper vi ønsket oss.

Da jeg la ut et innlegg og ba om råd ang. rasevalg på et annet nettforum, sto valget egentlig i hovedsak mellom korthåret vorsteher som turkamerat for meg og treningskompis for gubben, eller BC som aktiviseringshund/turkompis/treningskamerat for oss begge.

Jeg var dog litt i tvil om gubben faktisk trente nok til å kvalifisere som trener for en løpsmaskin som vorsteher, he, he og jeg var også i tvil om BC kanskje var for krevende for oss som nybegynnerhund. Jeg planla jo på det tidspunktet å ha en ren tur- og hobbyhund, kanskje litt agility og lydighet for moro. Jeg hadde faktisk ikke tenkt å bli så aktiv med hunden som jeg har blitt!

Jeg har alltid vært svak for apportører, og lurte litt på flat, men springer spaniel hadde jeg ikke noe forhold til. Men den dukket høyt opp på rasevelgertester, enda så teite de testene er og i ett av svarene jeg fikk var det en som foreslo den rasen. Jeg var jo åpen for forslag, og etter hvert forekom det meg at dette passet helt utmerket: Høyt mosjons- og aktiviteringsbehov, men nok ikke like lett stressbar som en BC, og kanskje mer allroundhund enn en typisk vorsteher. Dessuten likte jeg godt egenskapen med å holde seg tettere på fører (praktisk ved turgåing). Så da vi sjekket ut oppdrettere, var det egentlig først for å beskrive oss selv og spørre om de var enige i at en engelsk springer passet godt til oss. Første oppdretter vi kom i kontakt med var en veldig hyggelig dame som inviterte oss opp for å treffe hundene og prate springer. Jeg leste på hjemmesiden at hun hadde en hannvalp igjen i kullet hun hadde, som da var 5 uker gamle. Da vi dro på besøk var det for å treffe de voksne hundene og prate om rasen, fordi jeg hadde egentlig tenkt meg tispe og vi hadde god tid til å finne valp. Dessuten er det helt umulig å ikke falle for valper, så det gjelder ikke som beslutningsgrunnlag

Da vi kom dit falt vi aldeles pladask for de to voksne hundene, særlig hun som hadde valper. Etter en lang prat om rasen ble i grunnen beslutningen tatt om at springer var riktig rase. Hun er en aldeles nydelig springertispe med det typiske gode gemyttet. Vi måtte jo se på valpene også, men jeg gjorde det klart for barna at det nok ikke ble en valp fra dette kullet, det var jo ikke sikkert damen ville selge oss en valp... Men vi må ha gjort et godt inntrykk (tenk - barna mine var sååå eksemplariske ) at hun sa at dersom vi ville ha en valp fra henne, så skulle vi få det. Men hun ville velge valp til oss.

Jeg hadde også kontaktet spanielklubben med samme spørsmål om springer kunne passe oss, og etter en lang og meget hyggelig samtale med han fra styret som ringte tilbake, der han sa at med valp fra denne oppdretteren ville jeg være i de beste hender, følte jeg meg veldig trygg.

På det tidspunktet var ikke utstilling noe jeg tenkte på i det hele tatt. I samtalene jeg hadde med oppdretter etter vi bestemte at vi skulle få valp fra henne, ville jeg gjerne ha en valp med mye motor, jaktegenskaper og ikke nødvendigvis en pen en. Faktisk så mente jeg på det tidspunktet at dersom jeg skulle ha springer, ville den bli sportsklippet, he, he. Hun valgte ut Emil til oss, og på de fleste egenskapene traff hun godt. Han har definitivt mye motor, noe som gjør ham utrolig god å trene med fordi ham alltid har lyst på mer, og er veldig utholdende selv om det blir vanskelige forhold i sporet. Han er en entusiastisk apportør, men jaktsøket har jeg nok ødelagt litt med blodsportreningen. Det eneste hun bommet litt på var at han faktisk er blitt en pen hund, så nå synes jeg det er litt moro med utstilling også. Jeg har bare stilt ham 5 ganger siden valpetiden og 3 ganger har han fått CK. Og sportsklippen? He, he. Jeg duller og steller pels og klipper, holder ham utstillingstrimmet med full pels og børster over bare vi skal på lydighetstrening. Jålete, jeg? Men turer blir det mye av - deilig å ha en hund som er med på timelange markaturer når man selv trenger å koble av.

Enig med Pan - jeg savner ikke friheten uten hund jeg heller. Uten hunden vet jeg ikke hvordan det hadde gått da jeg var sykmeldt pga. overarbeid. Da var det deilig å skulle ut hver eneste dag uansett vær.