Gå til innhold
Hundesonen.no

Farvell, Balder!


nannacocca
 Share

Recommended Posts

Sitter01xs.jpg

Iliadens Zefyros – Balder

02.05.1995 – 20.02.2008

Kjærlighetshistorie tok slutt...

Torsdag, 20. februar 2008 sluttet det store hjertet til min kjære venn Balder å slå for alltid. Etter noen dager er jeg endelig i stand til å fortelle verden om hans historie.

Balder var født 02.05.1995 hos kennel Iliadens i Sverige. Han var kjøpt av Forsvaret og ble etter hvert bombehund. Det eneste jeg vet om den tiden, er at han hadde vært ute av landet store deler av sin kariere og at han var vant til å forholde seg til mange forrskjellige mennesker.

Min mann og jeg overtok han i juli 2005, 10 år gammel. Og det var en del diskusjoner før det skjedde. Saken var, at jeg var en ung utenlandsk kvinne som hadde kommet til Norge bare noen måneder tidligere. Det var ikke lett å finne seg i det nye landet. Heller ikke hadde jeg erfaring med hunder fra før. Jeg var litt skeptisk til det å ta ansvaret for en gammel hund akkurat da. Vi bestemte oss allikevel!

Så var vi tre... Det var uvant i begynnelsen: plutselig måtte vi gå tur to ganger om dagen uansett vær, vi fikk fotavtrykk i gangen, kort svart hår i klær, møbler og til og med maten, vi kunne ikke gjøre en del ting spontant. Balder luktet rart, dro i bånd under turer og hadde selektiv hørsel. Han var jo vant til at folk kommer og går. Han var veldig uavhengig og trygg på seg selv, og noen ganger irriterte det.

Men tiden gikk og vi ble mer kjent med hverandre. Da jeg gikk på skole og var periodevis borte hjemmefra, hadde mine gutter tid for hverandre. Etter en del flytting i landet hadde vi slått oss til ro utenfor en by på Østlandet. Uten bil og venner på et nytt sted, og med mannen som pendlet til jobben, ble Balder mer og mer viktig for meg. Og da lærte jeg virkelig å sette pris på ham!

Han var der når jeg stod opp om morgenen og la meg om kvelden. Han møtte meg i døra da jeg kom hjem. Han var der når jeg skulle spise og fikk alltid en bit. Vi ”snakket” i telefonen med ”far” og tellte dager til han kom hjem igjen. Han var alltid der når jeg skulle gi klem til mannen min, da ville han stikke hode mellom oss to og ikke gå før han fikk en god porsjon kos. På badet, på do, en sjelden røykepause på terrassen – Balder var med! Jeg lurer på om han skjønte noe da jeg var lei meg og gren. Jeg velger å tro at han var der for å trøste meg.

I slutten av september 2007 ble Balder syk. Han hostet og hadde pustevansker. Fremmedlegeme? Kennelhoste? I den alderen? Kanskje går over av seg selv?

I begynnelsen av oktober bestemte vi oss å vise ham til dyrlegen. Han begynnte å bli værre: buken var blitt større mens kroppen tynnere. Han var veldig nedstemt. Det kunne vært enten hjerteproblemer, eller tumor, eller begge deler. Det så ikke bra ut. Natt til 11. oktober sov vi nesten ikke. Balder hostet, det kom klar slim ut av lungene og han fikk for lite luft inne. Han så ut, som om han ba stadig om hjelp. Vi var glad da morgenen kom, men vi var ogsa redde da vi dro til klinikken for å undersøke ham nærmere. Vi visste at det kunne vært vår siste dag sammen.

Det første dyrlegen sa, var at det kunne vært tumor, og da måtte vi avlive Balder straks. Han lidet for mye og det var ikke noe vi kunne gjøre. Så tok vi røntgen og ultralyd. Vi så ikke noe tydelig tumor, men hjerte hans var omtrent dobbelt så stort som det skulle vært. Som følge av klaffesykdom, fikk hjerte ikke pumpe nok blod til hele kroppen da det trakk seg sammen. Det ble kompensert gjennom oftere og kraftigere sammentrekninger. Hjertet ble større. Etter hvert hjalp det mindre, slik at det ble sammlet væske i lungene og bukhulen. Balder trengte hjelp straks.

Hvis Balder var menneske, så ville vi hatt flere muligheter til å hjelpe ham. Ikke alle behandlingsmetoder er like gode å bruke på hund. Vi skulle prøve med vanndrivende og hjertemedisin. Det ville ikke kurere vår kjære Balder, men det ville kjøpe oss litt tid. Kanskje...

Vi hadde 2-4 dager på oss for å finne ut. Hvis det ikke var noe bedring, skulle Balder få slippe å lide.

11. oktober 2007 var en av de lykkelige dagene i mitt liv. Fra å være redd og fortvilet tidlig på dagen gikk det mot nytt håp. Medisinene begynnte å virke fort og det gikk bedre med Balder: han sluttet å hoste, magen ble normal igjen, han fikk matlyst og humøret tilbake. Den dagen kom førse snø på Østlandet.

Vi visste, at vi ikke hadde mye tid på oss: fra noen uker til noen måneder, ett år hvis vi var ekstremt heldige. Vi fikk litt over 4 måneder sammen. Det var som en gave for oss. Balder fikk all kjærligheten som vi hadde. Det ble mye kos, rolige turer og lykke og takknemlighet for hver dag vi hadde sammen.

Vi fikk også våre sorg i hverdagen. Balder, som gikk på vanndrivende medisin, kunne ikke lenger bli alene mange timer på rad. Da fikk vi flekker på gulvet. Det gikk ikke å ha ham med på jobb eller skole, og det var for kaldt for ham å vente i bilen. Vi måtte planlegge veldig nøye hver eneste dag.Vi måtte passe på så mye annet som var lite viktig før. Det gikk opp og ned med Balder, men vi klarte å rette oss etter hans behov og tilpasse medisiner og diett slik at han hadde det best mulig.

En gang i november gikk jeg tur med ham langs elva. Det var noe frost uten snø dagene før det, slik at vannkanten var dekket av is. Balder løp uten bånd. Før jeg skjønte det, var min labrador ved iskanten og skulle drikke vann. Da datt han gjennom isen. Først håpet jeg at han klarte å komme seg opp igjen, men veldig fort innså jeg, at han kom til å synke hvis jeg ikke hjalp ham. Jeg så at han fort ble sliten, kald og bare hang med frambena på den tynne isen ca. 5-6 meter unna. Jeg kjente ikke hvor dypt det var der, men jeg bestemte meg å redde ham for enhver pris. Noen uker før det hadde vi klart å lure døden, jeg ville ikke slippe ham på en så dum måte denne gangen.

Først prøvde jeg å skli mot hunden på magen med et langt trestykke foran meg. Jeg håpet at Balder ville bite i det. Forgjeves. Han skjønte ingenting, og jeg måtte komme meg enda nærmere for å få tak i ham. Det var ikke lett å dra en 25 kilo tung og bløt hund ut av vannet med en arm. Jeg tror, jeg gjorde noe feil mens jeg prøvde å løfte ham. Om et øyeblikk var vi i vannet begge to. Det var flaks, at det ikke var dypere enn opp til brystet på meg der. Jeg dyttet Balder ut av vannet og etter hvert kom meg ut også. Det var 3-4 minusgrader i lufta og vi var i ca. et kvarters gangavstand hjemmefra. Denne gangen klarte vi å komme oss hjem myyye fortere!

I midten av februar ble Balder litt verre igjen. Vi håpet at vi kunne redde ham denne gangen også. Men denne gangen ei... Hans store hjerte ble altfor slitent. Siste dager av hans liv så vi vår venn gli unna uten at vi kunne hjelpe ham. Han sluttet å spise og drikke, ville bare ut igen og igjen, klarte ikke å gå mer enn 10-15 minuter. Han hostet ikke, pustet normalt. Det var ikke noe synlig som gjorde ham vondt. Han var sliten. Veldig sliten. Og kald. Han visnet bort, og det var ikke noe som kunne hjelpe denne gangen.

Onsdag, den 20.02.2008 ved femtida fikk Balder slippe å lide. Han sovnet inn stille på dyreklinikken mens vi hold ham og kysset ham i snuten. Vi var der da hjertet hans sluttet å slå og blikket ble fjernt.

Vi tok Balder med oss hjem. Han skal kremeres og asken hans skal spres der vi ofte var sammen med ham da han var frisk.

Ha det, kjære snille Balderen vår! Du var en spesiel hund for oss begge! Du ga oss utrolig mye, og du forventet aldri noe tilbake. Du gledet deg så mye til de små tingene i hverdagen og lærte oss det også. Du var med meg de første årene i det nye landet, når jeg var på det mest sårbare, når alt tok tid.

Takk for det, kjære Balder! Takk for alt, snusken...

Vi savner deg utrolig mye! Det er veldig trist hjemme uten deg nå.

Farvell, Balder! En dag sees vi igjen ved Regnbubrua...

Balderigresset02xs.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...