Gå til innhold
Hundesonen.no

Champion


miss mini blue dior

Recommended Posts

Vel...

Valpen som kommer om 4 dager har mange pene hunder i stamtavla som også har gjort det bra på utstilling, og moren er SUCH og det samme er bestemora. Faren på sin side er WTCH Ch og den frøkna som endte opp som min valp er minst i hele kullet og oppdretter sa hun aldri i hele sitt liv har sett en så liten aussievalp før... Hvor stor hun blir som voksen blir spennende men hun blir nok aldri noen utstillingsstjerne siden hun er såppass lita og nett. Så akkurat min Lille My hadde ikke såå mye utbytte av alle NUCH, SUCH, DKUCH, FIN CH, FIN & S & DK & EST CH i stamtavla si!

Men WHO CARES? :) Ikke jeg. Det eneste minuset jeg kommer på er at vi ikke blir å få så flotte kritikker på utstilling når hun blir voksen men det var ikke utstillingshund jeg skulle ha heller..

I slike stamavler så er det WTCH jeg setter høyest, og for det trenger ikke lille My være utstillingshund;)

Jeg setter ikke utstillingschampionat særlig høyt innenfor min rase. Har de bruks-/gjetertitler derimot så setter jeg det høyere. Min hund får nok ikke gjetertitler med det første, men det er jo lov å håpe på andre titler:) Nå har ikke jeg noe utstillingsemne heller, så vi får heller ikke så flotte kritikker på utstiling (for "liten" og for lite pels).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar
Nei.. Det viktigte for meg er at hunden min er frisk og lykkelig...

For de som stiller ut hunden sin og andres er det jo morsomt at de blir Champion..

I mine øyne vil min hund alltid være champion.. hehe Uansett hva en dommer sier..

Kunne ikke få sakt det bedre selv,hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg vært oppdretter hadde nok noen champinat vært noe å trakte etter. Man kan ikke komme og si at "jammen, min hund er penest uansett hva dommeren synes!" og så avler vi på det liksom.. :rolleyes: Greit å ha noen objektive mål på det, i alle fall oppfylle minstekravene til raseklubben. Jeg tror jeg hadde ledd dersom jeg hadde møtt på en oppdretter som sa at h*n avlet på sine hunder fordi de var de peneste og lydigigste i verden, og derfor trengte h*n ikke å stille ut, eller konkurrere eller få noe championat, fordi det "kunne alle se".. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo LANGT fra så lett... Ja, selvsagt vil man ha friske, sunne, trivelige hunder. Men samtidig vil man jo enten at de skal ha et rasekarakteristisk utseende, eller bestemte bruksegenskaper - og der ER det, som Huldra treffende påpeker, ikke nok at en oppdretter synes egen hund er "så bra atte". Enten det kommer til det ene eller det andre.

"Kennelblind" er et godt begrep (innebærer at det oppdretteren har, er "pent nok" eller "bra nok", så lenge det er det oppdretteren har for hånden)!

Så knaller man heller til med en superstjerne av en avlsmatador til hannhund, hvis man vil være kvasiseriøs, eller man tar hannhunden i eget eie for det blir billigere, og så legger man ut som hvor "snille og greie" hundene er uansett...

En oppdretter som har klart å få til et par "utkantchampions", som aldri gjør det bra hverken for rasespesialister eller der det er en viss konkurranse, er jo ingen god oppdretter - dersom dette regnes som "bra nok".

Men en oppdretter som "må" ha utstillingspremiering for å klare å vite om hunden er bra nok til avl, er heller ikke bra nok!

Så jeg vil ha oppdrettere som både klarer å se hva slags hunder som er bra selv, og som i tillegg lager bra nok hunder til at flertallet av dommerne er enig med dem også!

Da kan de gjerne bruke en upremiert hannhund eller tispe, og finne en god partner som så i neste runde kan lage avkom som har det rasen trenger nå, og som også kan nå opp.

Naturligvis skal de også avle på hunder som både har god helse og godt gemytt, men det har ofte fint lite med utstillingspremiering å gjøre. Jeg har truffet nok oppdrettere som BÅDE har ikke så pene hunder, som heller ikke er så ålreit i mentalitet og helse.... for å si det sånn. Det er noe med oppdretters grunnleggende kunnskaper om avl og genetikk såvel som seriøsitet og kravstilling til seg selv og egne hunder.

På bruks- eller jaktraser så er det jo verdt å merke seg at man i sin tid - rasens grunnleggere - ØNSKET seg et visst utseende som skulle kjennetegne hundene. At man i senere tid har "overdrevet" dette voldsomt, kan man jo være enig eller uenig i - men for meg holder det ikke alltid med "bevis" i form av bilder, siden bilder som kjent kan lyve ganske mye om en hunds utseende. Dessuten så er det jo også dette, da, at ser man på gamle bøker, så har man jo både pene - etter dagens standard - og mindre pene utgaver av de ulike rasene!

Men også brukshunder kan ha et "rasetypisk" eksteriør - som kan ligge innenfor det som er "gjenkjennbart". Nei, det behøver ikke være slik at det blir premiert. Men at man skjønner at det er en slags utgave av arten er jo kjekt, det er litt Ole Brumm - men det var jo slik mange raser ble laget. Man var brutal i den tidlige avlen, fordi man krevde både et visst utseende OG visse evner/egenskaper mentalt, men det kan vi kanskje ikke være idag? Eller har det noe med at endel bruksoppdrettere ser seg blinde på KUN sitt eget interessefelt, og kanskje like gjerne kunne begynt med blandingshunder?

En rase jeg kjenner til, har hatt et særpreget utseende helt fra start for 150-200 år siden, som har holdt seg ganske godt fordi den tids rike oppdrettere var knallharde i seleksjonen og ja, fulgte også Ole Brumm-prinsipper. Når den jakttypen rasen ble brukt til forsvant, kom en stilisert prøve - som premierte hunder som var svært raske og spinkle, fordi de ikke krevde noe kraft i forhold til å nedlegge et bytte. Dermed fikk man altfor små hunder i forhold til rasens gamle standard, fordi noen ble ensporet og historieløse... og kanskje ble mest opptatt av å VINNE?

Det finnes "pene" bruksschäfere også; selv om de faktisk har mye innabords også, og det er hyggelig å se - jeg liker "pene" hunder som er fint bygd, jeg. Akkurat som det finnes ditto med stygge utstillingsavlede hunder, som er lite pene også i forhold til en utstillingsstandard.

Det handler jo egentlig om at det er vanskelig å avle... når man skal tenke på flere ting på en gang.

Men de oppdrettere som vet hva de driver med, de er ikke avhengig av å bevise noe verken på den ene eller den andre måten - de behøver verken klamre seg til championater eller "hjemmechampionater" for å ha noe å fare med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass
Det finnes "pene" bruksschäfere også; selv om de faktisk har mye innabords også, og det er hyggelig å se - jeg liker "pene" hunder som er fint bygd, jeg. Akkurat som det finnes ditto med stygge utstillingsavlede hunder, som er lite pene også i forhold til en utstillingsstandard.

Hvor? Hvor? Hvorfor skriver du "pene" i anførselstegn. Jeg går utifra at du med pene mener rasetypiske og da har jeg en litt intressant problemstilling på rasen Schäferhund: Hvorfor er det slik at det svært skjeldent (jeg vet om to eksempler) så blir bruklinjede hunder avlskåret i klasse 1, selv om de er rasetypiske nok og i besittelse av bruksegenskaper i hopetall, mens en eksteriør avlet hund trenger bare å susse på armen så blir den avlskåret i klasse en, uten å være i besittelse av bruksegenskapene, kun det "pene" utseende.. Jeg bare undrer meg (i likhet med mange andre)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På den rasen kan jo en mengde passende uttrykk tas i bruk, fra "bukken og havresekken", og "never the twain shall meet" og så videre.... :rolleyes:

Men altså: Noen ganger virker det jo som om bruksfolk er så opptatt av å ta avstand fra utseendet på hunden, at det er helt pussig. Kanskje som en motreaksjon til den diskrimineringen du er inne på? Men etter at jeg trodde at den første bruksschäferhvalpen jeg så, var en elghundkrysning--- så blir jeg litt begeistret over å se hunder som faktisk ser ut som "pene schäfere" og likevel har alt på plass inni hodet også.

Nå er jo definisjonen av "rasetypisk" også i hendene på utstillingsfolket, og der svinger jo trendene. Så hva som er "rasetypisk" er jo opp til tolkningen p.t.? Møtte noen bekjente på utstilling med sin store utstillingsavlede hund, og der gjorde visst opptil flere utstilte hunder det dårlig fordi de var for store - selv om standarden jo er tydelig? Mens en bekjents 58 cm høye tispe evig og alltid var "å, så liten" når eieren møtte "andre" schäferfolk... (standarden sier 55-60, og er liksom ikke tyskerne kjent for å være så standardtro da?).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dokumentasjon er et viktig stikkord synes jeg.

Når jeg velger oppdretter og linjer/foreldredyr så vil jeg ha dokumentasjon på de egenskapene jeg er ute etter.

Det innebærer å være helst merittert innen bruks eller lignende, mentaltest (som jeg kan få se og lese selv), rasetypisk utseende (vurdert av en dommer IKKE oppdretter selv selvsagt!), og selvsagt helse - pennhip/hd-testet og mest mulig informasjon om sykdommer i linjene og hva foreldredyr har produsert tidligere.

Championat eller ikke, er ikke det sentrale, poenget er å få dokumentert egenskapene man er ute etter - og da på de fleste områder ettersom jeg faktisk skal leve med hele hunden, ikke bare en egenskap hos hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Aha, takk for utfyllende svar! Kanskje jeg skal prøve ut dibaq da, gir diverse brusk som tygg så det burde gå fint. Eller prøve med farmina. Dyrere for, men man gir vel kanskje mindre mengder av det? Valpen her vokste enormt fort på vom, men vet jo ikke om det var pga. maten eller tilfeldig, valper vokser jo fort. Var såpass at hundeluftere i nabolaget kommenterte på veksten 😅
    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...