Gå til innhold
Hundesonen.no

Champion


miss mini blue dior

Recommended Posts

Skrevet
Vel...

Valpen som kommer om 4 dager har mange pene hunder i stamtavla som også har gjort det bra på utstilling, og moren er SUCH og det samme er bestemora. Faren på sin side er WTCH Ch og den frøkna som endte opp som min valp er minst i hele kullet og oppdretter sa hun aldri i hele sitt liv har sett en så liten aussievalp før... Hvor stor hun blir som voksen blir spennende men hun blir nok aldri noen utstillingsstjerne siden hun er såppass lita og nett. Så akkurat min Lille My hadde ikke såå mye utbytte av alle NUCH, SUCH, DKUCH, FIN CH, FIN & S & DK & EST CH i stamtavla si!

Men WHO CARES? :) Ikke jeg. Det eneste minuset jeg kommer på er at vi ikke blir å få så flotte kritikker på utstilling når hun blir voksen men det var ikke utstillingshund jeg skulle ha heller..

I slike stamavler så er det WTCH jeg setter høyest, og for det trenger ikke lille My være utstillingshund;)

Jeg setter ikke utstillingschampionat særlig høyt innenfor min rase. Har de bruks-/gjetertitler derimot så setter jeg det høyere. Min hund får nok ikke gjetertitler med det første, men det er jo lov å håpe på andre titler:) Nå har ikke jeg noe utstillingsemne heller, så vi får heller ikke så flotte kritikker på utstiling (for "liten" og for lite pels).

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar
Skrevet
Nei.. Det viktigte for meg er at hunden min er frisk og lykkelig...

For de som stiller ut hunden sin og andres er det jo morsomt at de blir Champion..

I mine øyne vil min hund alltid være champion.. hehe Uansett hva en dommer sier..

Kunne ikke få sakt det bedre selv,hehe

Skrevet

Hadde jeg vært oppdretter hadde nok noen champinat vært noe å trakte etter. Man kan ikke komme og si at "jammen, min hund er penest uansett hva dommeren synes!" og så avler vi på det liksom.. :rolleyes: Greit å ha noen objektive mål på det, i alle fall oppfylle minstekravene til raseklubben. Jeg tror jeg hadde ledd dersom jeg hadde møtt på en oppdretter som sa at h*n avlet på sine hunder fordi de var de peneste og lydigigste i verden, og derfor trengte h*n ikke å stille ut, eller konkurrere eller få noe championat, fordi det "kunne alle se".. :P

Skrevet

Det er jo LANGT fra så lett... Ja, selvsagt vil man ha friske, sunne, trivelige hunder. Men samtidig vil man jo enten at de skal ha et rasekarakteristisk utseende, eller bestemte bruksegenskaper - og der ER det, som Huldra treffende påpeker, ikke nok at en oppdretter synes egen hund er "så bra atte". Enten det kommer til det ene eller det andre.

"Kennelblind" er et godt begrep (innebærer at det oppdretteren har, er "pent nok" eller "bra nok", så lenge det er det oppdretteren har for hånden)!

Så knaller man heller til med en superstjerne av en avlsmatador til hannhund, hvis man vil være kvasiseriøs, eller man tar hannhunden i eget eie for det blir billigere, og så legger man ut som hvor "snille og greie" hundene er uansett...

En oppdretter som har klart å få til et par "utkantchampions", som aldri gjør det bra hverken for rasespesialister eller der det er en viss konkurranse, er jo ingen god oppdretter - dersom dette regnes som "bra nok".

Men en oppdretter som "må" ha utstillingspremiering for å klare å vite om hunden er bra nok til avl, er heller ikke bra nok!

Så jeg vil ha oppdrettere som både klarer å se hva slags hunder som er bra selv, og som i tillegg lager bra nok hunder til at flertallet av dommerne er enig med dem også!

Da kan de gjerne bruke en upremiert hannhund eller tispe, og finne en god partner som så i neste runde kan lage avkom som har det rasen trenger nå, og som også kan nå opp.

Naturligvis skal de også avle på hunder som både har god helse og godt gemytt, men det har ofte fint lite med utstillingspremiering å gjøre. Jeg har truffet nok oppdrettere som BÅDE har ikke så pene hunder, som heller ikke er så ålreit i mentalitet og helse.... for å si det sånn. Det er noe med oppdretters grunnleggende kunnskaper om avl og genetikk såvel som seriøsitet og kravstilling til seg selv og egne hunder.

På bruks- eller jaktraser så er det jo verdt å merke seg at man i sin tid - rasens grunnleggere - ØNSKET seg et visst utseende som skulle kjennetegne hundene. At man i senere tid har "overdrevet" dette voldsomt, kan man jo være enig eller uenig i - men for meg holder det ikke alltid med "bevis" i form av bilder, siden bilder som kjent kan lyve ganske mye om en hunds utseende. Dessuten så er det jo også dette, da, at ser man på gamle bøker, så har man jo både pene - etter dagens standard - og mindre pene utgaver av de ulike rasene!

Men også brukshunder kan ha et "rasetypisk" eksteriør - som kan ligge innenfor det som er "gjenkjennbart". Nei, det behøver ikke være slik at det blir premiert. Men at man skjønner at det er en slags utgave av arten er jo kjekt, det er litt Ole Brumm - men det var jo slik mange raser ble laget. Man var brutal i den tidlige avlen, fordi man krevde både et visst utseende OG visse evner/egenskaper mentalt, men det kan vi kanskje ikke være idag? Eller har det noe med at endel bruksoppdrettere ser seg blinde på KUN sitt eget interessefelt, og kanskje like gjerne kunne begynt med blandingshunder?

En rase jeg kjenner til, har hatt et særpreget utseende helt fra start for 150-200 år siden, som har holdt seg ganske godt fordi den tids rike oppdrettere var knallharde i seleksjonen og ja, fulgte også Ole Brumm-prinsipper. Når den jakttypen rasen ble brukt til forsvant, kom en stilisert prøve - som premierte hunder som var svært raske og spinkle, fordi de ikke krevde noe kraft i forhold til å nedlegge et bytte. Dermed fikk man altfor små hunder i forhold til rasens gamle standard, fordi noen ble ensporet og historieløse... og kanskje ble mest opptatt av å VINNE?

Det finnes "pene" bruksschäfere også; selv om de faktisk har mye innabords også, og det er hyggelig å se - jeg liker "pene" hunder som er fint bygd, jeg. Akkurat som det finnes ditto med stygge utstillingsavlede hunder, som er lite pene også i forhold til en utstillingsstandard.

Det handler jo egentlig om at det er vanskelig å avle... når man skal tenke på flere ting på en gang.

Men de oppdrettere som vet hva de driver med, de er ikke avhengig av å bevise noe verken på den ene eller den andre måten - de behøver verken klamre seg til championater eller "hjemmechampionater" for å ha noe å fare med.

Guest Gråtass
Skrevet
Det finnes "pene" bruksschäfere også; selv om de faktisk har mye innabords også, og det er hyggelig å se - jeg liker "pene" hunder som er fint bygd, jeg. Akkurat som det finnes ditto med stygge utstillingsavlede hunder, som er lite pene også i forhold til en utstillingsstandard.

Hvor? Hvor? Hvorfor skriver du "pene" i anførselstegn. Jeg går utifra at du med pene mener rasetypiske og da har jeg en litt intressant problemstilling på rasen Schäferhund: Hvorfor er det slik at det svært skjeldent (jeg vet om to eksempler) så blir bruklinjede hunder avlskåret i klasse 1, selv om de er rasetypiske nok og i besittelse av bruksegenskaper i hopetall, mens en eksteriør avlet hund trenger bare å susse på armen så blir den avlskåret i klasse en, uten å være i besittelse av bruksegenskapene, kun det "pene" utseende.. Jeg bare undrer meg (i likhet med mange andre)

Skrevet

På den rasen kan jo en mengde passende uttrykk tas i bruk, fra "bukken og havresekken", og "never the twain shall meet" og så videre.... :rolleyes:

Men altså: Noen ganger virker det jo som om bruksfolk er så opptatt av å ta avstand fra utseendet på hunden, at det er helt pussig. Kanskje som en motreaksjon til den diskrimineringen du er inne på? Men etter at jeg trodde at den første bruksschäferhvalpen jeg så, var en elghundkrysning--- så blir jeg litt begeistret over å se hunder som faktisk ser ut som "pene schäfere" og likevel har alt på plass inni hodet også.

Nå er jo definisjonen av "rasetypisk" også i hendene på utstillingsfolket, og der svinger jo trendene. Så hva som er "rasetypisk" er jo opp til tolkningen p.t.? Møtte noen bekjente på utstilling med sin store utstillingsavlede hund, og der gjorde visst opptil flere utstilte hunder det dårlig fordi de var for store - selv om standarden jo er tydelig? Mens en bekjents 58 cm høye tispe evig og alltid var "å, så liten" når eieren møtte "andre" schäferfolk... (standarden sier 55-60, og er liksom ikke tyskerne kjent for å være så standardtro da?).

Skrevet

Dokumentasjon er et viktig stikkord synes jeg.

Når jeg velger oppdretter og linjer/foreldredyr så vil jeg ha dokumentasjon på de egenskapene jeg er ute etter.

Det innebærer å være helst merittert innen bruks eller lignende, mentaltest (som jeg kan få se og lese selv), rasetypisk utseende (vurdert av en dommer IKKE oppdretter selv selvsagt!), og selvsagt helse - pennhip/hd-testet og mest mulig informasjon om sykdommer i linjene og hva foreldredyr har produsert tidligere.

Championat eller ikke, er ikke det sentrale, poenget er å få dokumentert egenskapene man er ute etter - og da på de fleste områder ettersom jeg faktisk skal leve med hele hunden, ikke bare en egenskap hos hunden.

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...