Gå til innhold
Hundesonen.no

Marillian


Arielle

Recommended Posts

Skrevet

I dag 15.02.2008 er det gått 1 år. For 1 år siden var det siste gang jeg hørte deg vrinse og siste gang jeg så dine vakre øyne i live...Mit første møte med deg var da jeg hadde kjøpt meg ny hest og var på vei med den ut av hengeren og skulle finne inngangen til stallen hvor den skulle så... Det kon det er vakkert hode over boksdøren og da viste jeg at det var noe med deg som var spesielt. Selv og jeg hadde fått ny hest ble det altid noen timer med deg hver eneste dag... Det hele ende opp med at da jeg solge News kjøpte min foreldre DEG TIL MEG..... Du va vrang, hadde en enorm vilje, og en stahet jeg bare viste om 1 annen person som hadde, men du var veldig snill.... Etter mye uenighet på din rygg så kom det seg, du ble en aldelses herlig hest på alle måter. Men mitt i all lykket sjedde det umulige.

Det var en ettermiddag, Vi var på tur langs veien da en bil kjørte rett i bakbena på deg. Idyllen ble fort endret til et mareritt. Etter at jeg hadde fått en stor hest på 600kg oppå meg kunne jeg ikke røre meg. Du hadde panikk, jeg så det i dine øyne der du virret rundt og skrek og hviste ikke hva som hadde skjedd eller skulle skje.... Det var forferdelig og se det som var alt for meg ha det så vont.... Jeg ble kjørt vekk og dine vrinsk satt i mitt hode. De sa du hadde det OK. Men OK er ikke nokk for en prinsesse som deg. Dine neste timer ville være med på å bestemme din frem tid.. Det ble lite søvn men dagen etter klare jeg og overtale de til og se deg. Jeg klare og kravle meg inn i din boks og da jeg så det forvirrede utrykke i dine øyne rant mine tårer som aldri før. Jeg satt der lenge og det så ut som du begynnte og forstå at du var trygg. Vrinsket da jeg måtte gå den dagen sitter enda i mitt hjerte.

Dagene gikk, ukene gikk og det så ut som det skulle gå bra med deg, men dagene var lange det tok sin tid og leie deg ut og inn av stallen faktisk 1 time. Det var bare et under at du 1 år etter ulykken var som før... Det ble noe spesielt mellom oss etter denne ulykken. En litt vrang hest før ulykken som kunne finne på og stoppe på et hinder på 40cm gikk nå 110cm på stevne og det var ikke mangen tørre øyne da vi fullførte vårt siste stevne.... Hadde jeg bare vist det var det siste stevnet vårt.... Bare 2 dager etter var du halt. Jeg hadde bestemt meg at du skulle få slippe livet som konkuranse hest og heller leve på gården som en turkamerat og leve resten av livet som en HEST!!. Men først var det inn til dyrlegen som syns du så sååå flott ut. Men det varte ikke lenge for da han tog bøyeprøve av det bene du haltet på datt du så lang du var på gulvet og tårene til "mor" kom frem. Etter mangen prøver og bilder viste det seg at da du ble påkjørt forskjøv hele skjelettet og musklaturen seg litt og det lå akkorat på et "vippe" tungt som gjordet at med tiden ville dette "dette over" og du ville få store smerter.

Turen som skulle være så fin og faktisk din siste tur før du skulle leve livet fult ut endte så mye allerledes en det jeg noen gang kunne tenkt meg. Jeg fikk 2 uker på meg så måtte vi ha avlivt henne... De 2 ukene gikk så alt for fort.. Din siste tur opp til agro var så lang men samtidig så kort og du var en hest med hjerte av gull og dine ører stå så fint rett frem til siste sekund. Da du forsvant inn døren og snudde hode rett før du gikk inn tror jeg er det mest smertefulle øyeblikket i mitt liv...

Marillian verdens beste Svenske Halvblods du ble bare 17år gammel.... Jeg elsker deg mer en noe annet...

I himmelen gjemt men aldri, aldri glemt

  • 1 month later...
Skrevet

trist sitter og råter orann dataen her :flowers: skjønner deg litt hadde en ponni på halvfor som fikk en skade også en til også ble han avlivet..........Men tror nok ikke det er det amme du var eieren og jeg var bare en for rytter......Men dere fikk noen fine øyeblikk. Etter ponniens død fikk jeg meg en ponnni og da bestemte jeg meg at jeg skulle nyte hver dag på ham, siden man hvet aldri når den siste dagen kommer.............

så tenk litt på det dere som leser dette, sett pris på den tiden du har sammen med hesten og ikke fin det negativ f.eks. at du strøk på en viktig prøve har hat en krangel eller noe lingnede. før du hvet ord av det hvar det din siste dag sammen med hesten og du angrer resten av livet :closedeyes:

  • 2 months later...
Skrevet

off.. ja jeg har lært og ta vare på hvert sekund etter dette..

Marillian mitt ALT.. tårene mine renne fremdeles... jeg kan ikke forstå at du ikke er her..

Håper enda at eg jeg våkne en dag og du er her med meg...

I never forget a perfect soul like you<3

Skrevet

you made my life worth living sweetheart, now I will never see you again. .But I love you from the bottom of my heart, you will allways be my only one and I can't belive that you are gone. . . forever. . .*crying* <'3

langt fra det fjerne, ser jeg en stjerne. den lyser opp, med gløden fra din kropp. da hviler mine tanker på deg, vær så snill og ikke glem meg. . .

i still cry for you baby, and i will allways do. . .

i'm in your heart, you'r in mine. i miss you<'3

  • 1 month later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...