Gå til innhold
Hundesonen.no

Dyktig veterinær i oslo omegn


Raksha

Recommended Posts

Jeg går hos Mostue, og de er flinke der altså :) Jeg velger hvertfall og overse dumme kommentarer i det offentlig går jo ikke hos henne personlig uansett...Det er forresten ikke noe problem å komme seg dit med buss, ikke tog heller for den saks skyld :o

Kunne du gitt en veiforklaring til en forvilla vestlending? Helst med tog? Fra oslo s sånn ca.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har den siste tiden benyttet Oslo Dyreklinikk, både med Orrys problemer (som de ikke fant ut noe av, men nå er han jo plutselig fin igjen) og jeg var der med Norma når hun ble bitt av en hund denne uken. Jeg er veldig fornøyd med den klinikken, hyggelig atmosfære og dyktige veterinærer. Riktignok er det rimelig høy prisklasse der, men det er verdt det.

Ellers er jeg også fornøyd med Groruddalen Dyreklinikk, i hvert fall når det gjelder vanlige prosedyrer som vaksiner, ørebetennelser osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes dette er fasinerende lesing, for når man bor på landet, i et område med lav befolkningstetthet, så er utvalget av veterinærer mer beskjedent. Fasinerende at det er mulig å ha veterinærer for enhver anledning, en til vaksinering, en til avlivning og andre til mer spesiell bruk. Eksotisk

Her på landet er det stort sett kuveterinærer og har man behov for veterinær i helgene er man spent på om man i det hele tatt får tak i en dyrlege og hvis man først får tak i en, hvor lang tid tar det før vedkommende har mulighet til å komme en tur?

I helgene er det en dyrlege på vakt i et område større enn Vestfold fylke, og vedkommende har alt av fjøs og staller i området. Det blir kanskje litt eksotisk for dere byboere? :D

PS:Hvis jeg hadde hatt en hund med en kronisk lidelse hadde jeg reist langt for å komme til en veterinær med spesialkompetanse, så jeg gjør ikke narrr av dere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, det er fordelen med å bo i tettbygd strøk - en av dem. Man kan for så vidt bo riktig landlig til nord for Oslo, og likevel ha solide valgmuligheter :D

Jeg har bodd i grisgrendt strøk engang, med hele to dyrleger der valget mellom dem var omtrent som pest eller kolera. Forsåvidt gjaldt det samme også tannlege, så jeg reiste på ferie for å fikse en større tanngreie på meg selv!

Men det KOSTER... ikke minst hvis hunder blir dårlige på helligdager/natt, for å si det mildt.

Husker jeg engang fant en skadet pus, og ble enig med eier om å ta den til veterinær mens eieren prøvde fortvilet å komme seg hjem - hun var noen mil unna uten egen bil. Fikk sporet opp lokal kuveterinær, og fraktet pus til konsultasjon som fant sted i et rom i fjøset - der den fikk bli igjen til eier kom, etter at dyrlegen komplett med sånn blå vaktmesterfrakk hadde konstatert at det "virket ikke som den var skadd" gjennom å kjenne på den (den var påkjørt i høy fart, ikke av meg, jeg kom rett etterpå, og den hadde vært bevisstløs).

Oslo Dyreklinikk har forøvrig hjulpet to venner med å få en konkret diagnose - og en behandling som virker - på to hunder som har vært pasienter hos mer "trendy klinikker". Det var verdt pengene, sier eierne iallfall. Jeg er også fornøyd med Groruddalen, som også har noen drevne og dyktige veterinærer. Noen ganger ER de gamle eldst :rolleyes:

PS. Ja, vi har også egen "avlivningsveterinær"...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og noen ganger trenger man veterinærer som tenker i andre baner enn den gode gamle boksen. Som tør å teste utradisjonelle ting og henvise videre om de føler det skorter på egen kompetanse. Ikke bare gir deg en resept på rimadyl og "vent og se" for 6. gang på et år...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Drar litt ut av byen jeg da, til Dyrehospitalet på Kolsås. Fulgte etter veterinæren min da h*n kjøpte seg inn der fordi jeg var utrolig fornøyd med måten h*n behandlet mine hunder på, både faglig og "menneskelig". Dessuten har de, etter mitt syn, og jeg er sær, ett meget godt tverrfaglig team. Og de unnslår seg heller ikke for å anbefale andre om de føler de ikke klarer av dette selv. Og det er noe jeg setter pris på, at en vet kan innse sin egen begrensing og sende mine hunder videre til andre (alternative) fagområder.

Min vet har min fulle tillit på alle områder, dessverre også avliving. Jeg glemmer aldri da min elskede søkte hånden med sprøyten, la snuten i den og logret svakt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uæh, neinei! Dit skal jeg aldri dra igjen.

Men skal AlternatiVet slå seg sammen med Mostuedama? Akk, da er jeg på ny veterinærleting igjen...

Hvem veterinær var du hos da. var en som jobbet der før som ikke var noe flink.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, det som er litt synd er jo når de som er så veldig "nytenkende" ikke har noen særlig bred bakgrunn/lengre erfaring, og selv med sine gode tanker og intensjoner bommer på alt fra halthetsutredning til nettopp IKKE å finne frem til informasjon som selv eier fant ut av på internett om nettopp en nyere behandlingsmåte - og som en av de mer tradisjonelle (rettere sagt: En som ikke markedsfører seg som så veldig nytenkende og alternativ) fant rett ut av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...