Gå til innhold
Hundesonen.no

Takk kjære veterinær!


Mari

Recommended Posts

Alldeles fantastisk bra skrevet! :D Og jeg kjenner følelsen godt, enkelte veterinærer bare oser av selvinnsikt og utgir en umiskjennelig trygghet :rolleyes: Det er alltid utrolig kult å lese det du skriver, Mari, jeg ler så jeg griner :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alldeles fantastisk bra skrevet! :P Og jeg kjenner følelsen godt, enkelte veterinærer bare oser av selvinnsikt og utgir en umiskjennelig trygghet :rolleyes: Det er alltid utrolig kult å lese det du skriver, Mari, jeg ler så jeg griner :P

Signerer den :D

Helt utrolig! Send den inn til Hundesport!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du burde gitt ut bok, du burde hatt fast spalte i Hundesport, du burde dele den fantastiske skrivemåten din med flere enn bare oss soniser! For en usannsynlig god måte å skildre dette temaet på - dette tror jeg er første gangen jeg har ledd mens jeg har lest om fordommer. :D

Så enig! Du skriver heelt supert. For en fantasi og FOR et ordbrukt :P Rett og slett supert!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia
Nå føles det rett og slett som om jeg sitter i en varm stue, en diger kopp te i hånden, regnet spruter utenfor, og jeg har et splitter nytt kapittel i Kjærstads "Forføreren" brettet ut på fanget. Himmelsk! Hvem trenger vel meditasjon når man har XXX Dyreklinikk? Töddel har den samme følelsen ser jeg, der bordet flakser oppover i en heidundrandes fart. Klunk klunk sier bordet, og det er som om Töddel synger med.

Takk kjære veterinær! I tillegg til å være en fantastisk menneskekjenner, er du en av de som ser hva slags hund du har med å gjøre også! Med den største selvfølgelighet fisker du fram munnbindet, kaster det på Töddelen og strammer godt rundt halsen. "Det er helt unødvendig" sier jeg. "Han har vært i voldsomme smerter hos veterinæren tidligere, og det eneste han gjør er å logre." "Ja, han virker jo så snill" sier du. Munnbindet sitter fortsatt som støpt. "Jeg kan holde hodet hans" sier jeg. Töddel liker ikke munnbind han, det er ingen problem å se. Han synes de er teite. "og jeg kan garantere at han ikke kommer til å så mye som knurre." Smilet mitt var muligens litt fårete da. Men nærværet av en slik karismatisk og autentisk skikkelse som deg ville satt de fleste litt ut. Det blir som å plutselig stå ansikt til ansikt med Jesus på trikken om du skjønner? Man blir rett og slett litt fortumlet.

I ansiktet ditt ser jeg nå at jeg selvsagt ikke kjenner hunden min så godt som jeg tror. Han er jo et fråtsende beist av en blodtørstig puma, han har filt sine egne tenner til nåleskaprpe spisser. Hans tidligere veteinærbesøk har vært et spill for galleriet. Han har lurt oss godt, og ventet på denne dagen, planlagt i nøye detalj med blueprints og laserpenn. At kloen sprakk var ingen tilfeldighet, men en brikke i Töddels plan om å rive av deg hodet, kjære veterinær. Jeg føler meg liten og naiv, alikevel er det godt å ha blitt satt på plass. Jeg må jo ikke glemme at vi har med dyr å gjøre, og at alle hunder biter. Takk kjære veterinær. Du er så flink til å kommunisere!

Takk for en vidunderlig skildring.......

Selv hadde jeg tatt hunden under armen og gått omtrent på samme tidspunktet som munnbindet kom frem... Takk for i dag, jeg tror jeg vil bruke pengene mine på en annen veterinær som gidder å behandle både meg og hunden med den respekt vi fortjener........

Får vondt av Töddel jeg - og jeg har ikke engang møtt dyre *humre* Men jeg må ærlig innrømme at jeg har bilder i hodet mitt av ett bord som fyker ende til værs og en diger kladd som sitter oppå å synger..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bra innlegg, bedriten veterinær. Bruk pengene dine et bedre sted neste gang!

De to veterinærene jeg opplevde som ville ha snutebind på eldstehunden, var egentlig - innerst inne - litt redde. Og det var en snill og håndterlig hund selv om den var stor. Og hvem vil da bruke en veterinær som ikke er trygg på hunder og kan lese hunden godt, og heller ikke er såpass menneskekjenner at han eller hun ved et par øyekast klarer å "klassifisere" eier - så de vet om eiers utsagn er til å stole på?

Morsomt skrevet, men tragikomisk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gud hjelpe meg her har vi en med forfatterspire i magen ja he he he .

Veldig bra og jeg må jo si at jeg forstår deg godt med tanke på hvilken behandling dere fikk da(tror nok jeg hadde funnet meg en annen vetrinær).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle godord folkens!

Det er moro å skrive, men noe talent er jeg usikker på om jeg har. Uansett blir dere nok brukt som kritikere før det evt kommer en bok. Jeg har litt lyst, det må jeg innrømme. Vi får se.

Jeg hadde planer om å dra tilbake i morgen og fortelle Kjære Veterinær et ord eller to om hvordan man behandler hunder og mennesker. Men jeg bestemte meg for at de fire hundre kronene skal de rett og slett ikke få, så jeg ringte og avbestilte. Frøken Dyrepleierassistenttelefonsvarer fikk derimot høre i klartekst hva grunnen var, og at hun gjerne måtte bringe det videre til Kjære Veterinær. Hun var flat, og understrekte at de hadde flere veterinærer. Men kloen er ren og pen, så noen sjekk er egentlig helt unødvendig.

Det kjipeste er vel at den antibiotikaprompen hadde vært så vel fortjent. Og tro meg, den svir! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle godord folkens!

Det er moro å skrive, men noe talent er jeg usikker på om jeg har. Uansett blir dere nok brukt som kritikere før det evt kommer en bok. Jeg har litt lyst, det må jeg innrømme. Vi får se.

Jeg hadde planer om å dra tilbake i morgen og fortelle Kjære Veterinær et ord eller to om hvordan man behandler hunder og mennesker. Men jeg bestemte meg for at de fire hundre kronene skal de rett og slett ikke få, så jeg ringte og avbestilte. Frøken Dyrepleierassistenttelefonsvarer fikk derimot høre i klartekst hva grunnen var, og at hun gjerne måtte bringe det videre til Kjære Veterinær. Hun var flat, og understrekte at de hadde flere veterinærer. Men kloen er ren og pen, så noen sjekk er egentlig helt unødvendig.

Det kjipeste er vel at den antibiotikaprompen hadde vært så vel fortjent. Og tro meg, den svir! :)

Regner med du har notert ned sånn at du har klart sånn at når du føler for å få ut en bok så er den ikke langt unna(stiller meg i køen og venter).

Forstår godt at du ikke går tilbake der, bra du gav beskjed til dem om hvorfor du avbestilte(kanskje de tenker seg om litt mere en annen gang de behandler folk på den måten).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du Mari..har ikke vetrinærfruen slik tavle som du kan henge opp "brevet" på? Slike som blir brukt til reklame,selges ,ønskes kjøpt osv? Kan vel ikke nekte deg det om du spørr om du bare kan henge opp en liten lapp :)

Du skriver veldig godt og du burde skrive bok ja!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...