Gå til innhold
Hundesonen.no

svelget er stein..!


Zoey

Recommended Posts

Skrevet

Heisann!

Whippeten min (11mnd) svelget i dag en stein, ikke sånn kjempestor, men litt større enn stor singel liksom..

Er det noen som vet om dette er farlig, eventuelit hvor stor sjangsen for forstoppelse er...?

Regner jo med at den kommer ut i andre enden om noen dager, men er greit å sjekke alikevel..:wub:

Skrevet

BCen min er en steinspiser, alle har til nå gått fint igjennom. To ganger har hun hatt steiner med diameter på rundt 4 cm i magen, som vi har sett på røntgen, og de har gått igjennom..

Steinen hunden din har spist bør være igjennom i løpet av to dager, følg med på at hunden går på do normalt, og at den drikker og spiser normalt. Om den slutter å spise eller gå på do må du ta den til veterinær. Forstoppelse er tegn på at steinen har satt seg fast.

Du kan også gi medisins parafin for å smøre tarmene slik at steinen går lettere igjennom.

Skrevet

Bare vent å se en dag eller to. Har den ikke fått den ut til da bør du gå til dyrlegen, men det går som regel veldig fint gjennom. Pass på at den går på do;)

Skrevet

Ofte kan det være lurt å prøve å få i hunden litt asparges på boks hvis den har spist noe som kan stoppe opp, det kapsler inn ting så det glir lettere igjennom systemet :) (bare et lite tips :wub: )

Skrevet

Min første Berner likte å gå og bære på små steiner, som ho pleide å leike seg med når ho fant en egna plass for den slags sysselsetting.. <_<

Av og til ble ho litt for ivrig, og svelget dem. Vi oppdaga det sjelden før vi f.eks på mårraskvisten hørte at ho brekte seg...etterfulgt av et "dunk".. :)

Dette gjorde ho mange ganger, men like før ho døde måtte ho operere ut en stein.

Ho ble sjuk, og det ble tatt røntgen. På bildet så vi to "kuler" i magen hennes. Først trodde vi det var kreftsvulster, men da ho dagen etter spydde opp en stein, og røntgenbildene som ble tatt etterpå viste bare en "kul", så skjønte vi at den også var en stein.

Vi venta noen dager, for å se om den kom ut på naturlig vis, men da den ikke gjorde det, var operasjon uungåelig. Den irriterte magesekken der den lå.

De fleste steinene ho svelgte var ganske store, med tanke på at de hadde passert svelget både på opp -og nedtur. De var på størrelse med middels store plommer.

Jeg har gjemt på noen av steinene, som et minne etter henne. :)

Hvis steinen som hunden din har svelget ikke er så stor, så vil jeg tro at den kommer ut på naturlig vis...enten den ene eller den andre veien.. :wub:

Skrevet
Min første Berner likte å gå og bære på små steiner, som ho pleide å leike seg med når ho fant en egna plass for den slags sysselsetting.. <_<

Av og til ble ho litt for ivrig, og svelget dem. Vi oppdaga det sjelden før vi f.eks på mårraskvisten hørte at ho brekte seg...etterfulgt av et "dunk".. :)

Dette gjorde ho mange ganger, men like før ho døde måtte ho operere ut en stein.

Ho ble sjuk, og det ble tatt røntgen. På bildet så vi to "kuler" i magen hennes. Først trodde vi det var kreftsvulster, men da ho dagen etter spydde opp en stein, og røntgenbildene som ble tatt etterpå viste bare en "kul", så skjønte vi at den også var en stein.

Vi venta noen dager, for å se om den kom ut på naturlig vis, men da den ikke gjorde det, var operasjon uungåelig. Den irriterte magesekken der den lå.

De fleste steinene ho svelgte var ganske store, med tanke på at de hadde passert svelget både på opp -og nedtur. De var på størrelse med middels store plommer.

Jeg har gjemt på noen av steinene, som et minne etter henne. :)

Hvis steinen som hunden din har svelget ikke er så stor, så vil jeg tro at den kommer ut på naturlig vis...enten den ene eller den andre veien.. :wub:

Her er steinene hun kastet opp:

steiner001.jpg

Skrevet

Tenke bare jeg skulle informere om at nå har steinen kommet ut igjen!

Våknet tin morran i dag, av noen brekkelyder, e mystisk "klonk" etterfulgt av en deilig "Splatt" og på gulvet lå en stein, og en god dæsj hår og magesyre!

Fantastisk:D

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...