Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundeskrekk!?


Linda Marie

Recommended Posts

Det har vel forandret seg litt opp gjennom årene hvem hunder som forårsaker mest skade på mennesker.

Og da mener jeg virkelig skade (og dødsfall) , ikke bare små rift.

De siste årene har det vært mye kamphundraser og de er jo hundeagressive.

Rottweiler som det har vært prat om her er vel ikke hundeaggressiv. Eller er den? :ahappy:

Jeg mener jo ikke at alle hundeaggressive raser angriper mennesker.

Opplys meg da. Trenger å få dette riktig i hodet mitt :P

Nå er det vel ingen raser som pr definisjon er hundeaggressive? Man kan muligens diskutere om enkelte raser har større potensial for å bli det, men hundeaggressive individer finnes vel i større eller mindre grad hos alle raser...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel mange hundeaggressive hunder som har gjort skade på mennesker fordi mennesker har gått imellom slosskamper mellom to hunder? - min oppfatning av flere mediasaker hvor hund angrep menneske ihvertfall, virkelig statistikk har jeg ikke.

Uansett noe drit når hannhunder springer løse uten eieres kontroll, for til tross for at de ikke nødvendigvis er hundeaggressive så kan to hannhunder fort komme i ulage. Det er min erfaring fra å ha hannhund i allefall, - en som slett ikke er aggressiv, men som har hatt uheldige erfaringer fra unge hannhunder i yppelse alder og eiere uten konsept om å håndtere de. Og nå har min begynt å knurre og utagere smått hvis de er pågående i motsetning til før da han prøvde å komme unna. Fryktlig irriterende og leit. Jeg banner ofte over alle som mener hannhundene bare skal få ordne opp seg imellom! Når man har en 6 år gammel basset fauve på 15 kg mot en boxer unghund på 30 så vil jeg ikke stå å vente på at ting utvikler seg. Jeg vet at min ikke takler å sette de på plass, samtidig som han slett ikke underdaner seg en så ung hund. Dermed - en glimrende oppskrift for drit. Spesielt når jeg ikke får den andre eieren til å forstå at de må ta tak i bikkja si og vi må avvikle situasjonen før den eskalerer :P

Det var litt o.t, :ahappy: , men jeg vil bare si meg helt enig i at uansvarlige hundeeiere er fryktlig irriterende for mange. Og i verste fall ser vi jo at det gir mye mer tragiske utfall enn mine små irritasjoner..

Så fokus på hundehold, både av små, men spesielt krevende store raser er alfa omega.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at til og med hunder av liten rase burde utstyres med munnkurv dersom de viser aggressive tendenser. Med det mener jeg at de har gjort utfall mot mennesker eller dyr, uten grunn. Selv om de er små, er de like forbanna aggressive, og burde ha like regler som store hunder! Selv om skaden de kan påføre blir like alvorlig som det en stor hund kan gjøre.

Kan være jeg provoserer noen nå, men seriøse hundeeiere burde ikke føle seg støtt. Mange miniatyrhundeiere har en tendens til å le når den lille "rotta" deres gjør utfall mot andre hunder. Gjerne mot digre hunder. Som golden retriver og leonberger.

Hva hadde skjedd dersom en liten papillion eller dvergpuddel hadde knurret og forsøkt å angripe en dobberman? Sett at begge er i bånd og på tur med eierne sine. De passerer hverandre, og miniatyrhunden viser aggressive tegn. Og prøver så å angripe dobberen. Hva da om den dobberen faktisk tar opp kampen? Miniatyrhunden blir jo enkel lunsj !!Men eieren av miniatyrhunden ville selvsagt blitt rasende på eieren av den digre hunden! Tenkbar situasjon?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har vel forandret seg litt opp gjennom årene hvem hunder som forårsaker mest skade på mennesker.

Og da mener jeg virkelig skade (og dødsfall) , ikke bare små rift.

Om du er oppriktig engasjert kan du lese Karen Delise's "Fatal Dog Attacks - The stories behind the statistics". Den er god, og nyansert.

De siste årene har det vært mye kamphundraser og de er jo hundeagressive.

Noen er det, slett ikke alle. :P Men typisk for kamphundrasene er deres enorme kjærlighet og toleranse mot mennesker.

Rottweiler som det har vært prat om her er vel ikke hundeaggressiv. Eller er den? :ahappy:

Noen er det, slett ikke alle. :P

Nå går jeg helt i surr her jeg :P Kan ikke være med i diskusjoner jeg vet du :P

Kanksje det er flest menneskeaggressive mennesker som gjør stor skade på hundeagressive hunder?

Poenget er at hundeaggresjon og menneskeaggresjon er to vidt forskjellige ting, og de kan ikke sammenlignes. En hund kan selvsagt ha begge deler.

Jeg mener at til og med hunder av liten rase burde utstyres med munnkurv dersom de viser aggressive tendenser. Med det mener jeg at de har gjort utfall mot mennesker eller dyr, uten grunn.

---

Hva hadde skjedd dersom en liten papillion eller dvergpuddel hadde knurret og forsøkt å angripe en dobberman? Sett at begge er i bånd og på tur med eierne sine. De passerer hverandre, og miniatyrhunden viser aggressive tegn. Og prøver så å angripe dobberen. Hva da om den dobberen faktisk tar opp kampen? Miniatyrhunden blir jo enkel lunsj !Men eieren av miniatyrhunden ville selvsagt blitt rasende på eieren av den digre hunden! Tenkbar situasjon?

Ja, tenk så mye bedre det hadde vært om den lille hadde munnkurv! :P

Jeg tror vi må få beina litt ned på jorda her. Når man begynner å snakke om å sette munnkurv på en hund om den utagerer en gang eller to. Det er hunder vi har med å gjøre, og vi kan da ikke forvente at de går overens med alt på fire bein? Min Bacon var den minst hundeaggresive hunden ever liksom, alikevel var det to hunder hun simpelthen hatet, og som hun kom i klammeri med. Jeg vet da søren hva konflikten handlet om, men noen særlig "grunn" var det jo uansett ikke, og jeg vet ikke hvem som startet det. Det spiller da heller ingen rolle? Skulle jeg da hatt munnkurs på min Bacon? Noe så meningsløst. Det er jo sånt hunder gjør innimellom, no biggie så lenge ingen blir seriøst skadet.

De er dyr vi putter i hjemmene våre, og når vi begynner å sette krav til dem de vanskelig kan innfri, har vi gått litt for langt liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel mange hundeaggressive hunder som har gjort skade på mennesker fordi mennesker har gått imellom slosskamper mellom to hunder? - min oppfatning av flere mediasaker hvor hund angrep menneske ihvertfall, virkelig statistikk har jeg ikke.

Uansett noe drit når hannhunder springer løse uten eieres kontroll, for til tross for at de ikke nødvendigvis er hundeaggressive så kan to hannhunder fort komme i ulage. Det er min erfaring fra å ha hannhund i allefall, - en som slett ikke er aggressiv, men som har hatt uheldige erfaringer fra unge hannhunder i yppelse alder og eiere uten konsept om å håndtere de. Og nå har min begynt å knurre og utagere smått hvis de er pågående i motsetning til før da han prøvde å komme unna. Fryktlig irriterende og leit. Jeg banner ofte over alle som mener hannhundene bare skal få ordne opp seg imellom! Når man har en 6 år gammel basset fauve på 15 kg mot en boxer unghund på 30 så vil jeg ikke stå å vente på at ting utvikler seg. Jeg vet at min ikke takler å sette de på plass, samtidig som han slett ikke underdaner seg en så ung hund. Dermed - en glimrende oppskrift for drit. Spesielt når jeg ikke får den andre eieren til å forstå at de må ta tak i bikkja si og vi må avvikle situasjonen før den eskalerer :D

Det var litt o.t, :whistle: , men jeg vil bare si meg helt enig i at uansvarlige hundeeiere er fryktlig irriterende for mange. Og i verste fall ser vi jo at det gir mye mer tragiske utfall enn mine små irritasjoner..

Så fokus på hundehold, både av små, men spesielt krevende store raser er alfa omega.

Du,jeg MÅ bare spørre,for jeg ser du bor i Trondheim. Det var ikke på festningen at denne boxer-hendelsen fant sted vel? Jeg har opplevd akkurat det samme selv skjønner du...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du,jeg MÅ bare spørre,for jeg ser du bor i Trondheim. Det var ikke på festningen at denne boxer-hendelsen fant sted vel? Jeg har opplevd akkurat det samme selv skjønner du...

Jupp det var det.

Har skjedd flere ganger med forskjellige hannhunder, men det var eneste gangen hvor eier totalt nektet å ta tak i hunden sin etter at jeg ba han om det gjentatte ganger. Vi kan ta det på pm hvis du vil vite mer :whistle:

Bare for si det så er det jo helt normal hundeatderd at en ung hannhund ypper seg, problemet er som sagt når eiere ikke vet å takle det. Og den gamle "myten" om at hunder alltid skal ordne opp selv lever visst i beste velgående.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om du er oppriktig engasjert kan du lese Karen Delise's "Fatal Dog Attacks - The stories behind the statistics". Den er god, og nyansert.

Jeg er ikke så engasjert at jeg kjøper en bok men er veldig glad for info om god internettinformasjon.

Noen er det, slett ikke alle. Men typisk for kamphundrasene er deres enorme kjærlighet og toleranse mot mennesker.

Ja det vet jeg jo har hilst på mange elleville kosegriser jeg :whistle: . Men hva gjør at de snur om og biter? Er det kun eier og oppdragelse?

Poenget er at hundeaggresjon og menneskeaggresjon er to vidt forskjellige ting, og de kan ikke sammenlignes. En hund kan selvsagt ha begge deler.

Ok da stoler jeg på deg :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det vet jeg jo har hilst på mange elleville kosegriser jeg :whistle: . Men hva gjør at de snur om og biter? Er det kun eier og oppdragelse?

For det første er det vel utrolig få hunder som "snur om og biter" - i de aller, aller fleste bittepisoder har vel hunden vist et spekter av signaler før den går til det skritt å bite?

Mye kan sikkert skyldes oppdragelse, men hunder kan ha mange nedarvede skavanker også. For eksempel er det vel vist at angst og fobier (f.eks for høye lyder etc) har høy arvelighet, og det er vel liten tvil om at en redd og veik hund biter lettere enn en trygg og modig hund..

Så kan man selvsagt forebygge masse gjennom fornuftig sosialisering, miljøtrening og lydighetstrening - men det ligger arvelige komponenter (enten det er i selve rasen eller linjene bak akkurat din hund) som man ikke kan fjerne totalt samme hvor god jobb man gjør som eier. Så å si hvorvidt en hund biter pga arv eller miljø (eller ikke minst sykdom/skade) er vel umulig å si på generell basis - det må man vel gå inn i hver enkelt episode for å fastslå?

Svenske Hundsport hadde for et år eller to siden en sterk reportasje om et innvandrerbarn som ble stygt bitt av hund. En lokal hundeinstruktør syntes dette var for ille, og tok kontakt med foreldrene - som begge var førstegenerasjons innvandrere fra et land med andre hundetradisjoner - og tilbød å hjelpe barnet, så det ikke skulle behøve å bli stiv og skrekk hver gang det så en hund.

Og ære være foreldrene - de sa ja, og så begynte det møysommelige arbeidet med å lære den unge jenta, tror jeg det var, at ikke alle hunder var slemme. Veldig sterk lesning, og en flott instruktør som tok på seg mye jobb fordi hun syntes dette var trist. Det gikk bedre, det tok tid, men hverdagen til jenta ble bedre.

Men det beste er SELVSAGT å sørge for at barn ikke blir redd, og at foreldre ikke får en grunn til å bli sinte - gjennom å sørge for å forebygge på enhver måte man kan.

Det penser meg inn på noe jeg har tenkt på en stund. Dersom man leser diverse nettdebatter rundt hundesaker i media, mangler det jo ikke på hundefiendtlige holdninger rundt omkring. Mye av det er det reinspikka intolerante pisspreiket man som regel får mye av i slike debatter, men så kommer det også en innlegg fra folk som faktisk er livredde - og som f.eks argumenterer for utvidet båndtvang pga sin egen redsel.

Det har jeg i utgangspunktet veldig respekt for. Sånn i det daglige er jeg fryktelig hensynsfull overfor andre mennesker i hundeholdet, og mener bestemt vi ikke gjør en flue fortred - bortsett fra kanskje de som anser en hunds tilstedeværelse innen 10 meters radius som ******* på jord.

Samtidig sniker det seg inn en "slem" tanke: Skal noen få menneskers fobier få begrense det store flertallets frihet? Jeg er ikke fremmed for fobi-problemet selv, men har søkt hjelp for det i stedet for å forvente at samfunnet innretter seg etter mine irrasjonelle problemer. SELVSAGT skal man respektere folk med hundeskrekk når vi møter dem - men skal vi stå med lua i hånda og tillate at noen menneskers fobier skal bli grunnlag for innskrenkende rettigheter for en halv million hunder? Jeg synes å merke at det er den veien det går, og det irriterer meg som forsøksvis hensynsfull hundeeier...

Det kunne kanskje vært en tanke for hundefolket/-skolene å alliere seg med psykologstanden og tilby hjelp for folk med hundefobi?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke så engasjert at jeg kjøper en bok men er veldig glad for info om god internettinformasjon.

Ikke så vanskelig å finne, men her:

http://www.nationalcanineresearchcouncil.com/ :D

Ja det vet jeg jo har hilst på mange elleville kosegriser jeg :whistle: . Men hva gjør at de snur om og biter? Er det kun eier og oppdragelse?

Hvor ofte biter kamphundrasene? Kan du finne noe info om hvor mange hendelser som har vært i Norge. Da med store skader (og dødsfall), som du selv sa tidligere. :D Og hva tror du er årsaken til at det skjer de gangene det skjer?

Hva Karen Delise selv sier om raser og alvorlige hundbitt:

"It is important to emphasize that the breed of dog is never the sole determining factor in a fatal dog attack. A fatal attack is always the culmination of past and present events that include: inherited and learned behaviors, genetics, breeding, socialization, function of the dog, physical condition and size of dog, reproductive status of dog, individual temperament, environmental stresses, owner responsibility, victim behavior, victim size and physical condition, timing and misfortune."

Så nei, det er aldri så enkelt som "enten hund eller eier".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første er det vel utrolig få hunder som "snur om og biter" - i de aller, aller fleste bittepisoder har vel hunden vist et spekter av signaler før den går til det skritt å bite?

Ja. Formulerte meg vel en smule feil. :beklager: (hehe...mange kule smileys her nå)

Bare for å få klarnet opp litt her nå så har jeg like respekt for min egen hund.

Prøver å la være å sette henne under press fordi jeg vet at alle hunder kan reagere på en ugrei måte.

Hun har i tillegg stort nok bitt til at hun kan gjøre mye skade.

Vil alikevel ikke være hysterisk men det er ikke så lett.

Hørte aldri om slike saker før. Da var det hunder man lekte med eller hunder man holdt seg langt unna.

Aldri kjent eller hørt om noen i nærmeste omgangskrets som har blitt bitt av hund, bortsett fra mannen min som ble bitt i hånden av en rasende schow schow.

Tror jeg skal la være å lese nyheter <_<

Hva Karen Delise selv sier om raser og alvorlige hundbitt:

"It is important to emphasize that the breed of dog is never the sole determining factor in a fatal dog attack. A fatal attack is always the culmination of past and present events that include: inherited and learned behaviors, genetics, breeding, socialization, function of the dog, physical condition and size of dog, reproductive status of dog, individual temperament, environmental stresses, owner responsibility, victim behavior, victim size and physical condition, timing and misfortune."

Så nei, det er aldri så enkelt som "enten hund eller eier".

Nei tydeligvis ikke.

Takk for linken :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...