Jump to content
Hundesonen.no

Lurer på noe ang hunder og slossing.


MariaN

Recommended Posts

To hunder leker og småknuffer litt. Det er i ferd med å bli slosting.

Hva gjør dere da?? bryter, eller lar de holde på. altså 'ordne opp selv'.

For meg virker det som om mange VIL at hunden sin skal få bank -slik at den lærer til neste gang?

Er det riktig?

--

Min hund er 11 mnd og har vært oppi situasjoner som kunne ha blitt værre enn bare lek.

Den som har den andre hunden sier 'bare ta av han båndet, så får de ordne opp selv'.

Jeg vil IKKE stå å se på at bikkja mi får bank, og må dra blodig til dyrelegen. Vil heller ikke ha en slosskjempe.

Link to comment
Share on other sites

Ingen tvil for meg hvertfall. Jeg avbryter det hele. Vil aldri at hunden skal føle at jeg svikter ham. Sammen med meg skal hunden min være trygg. Jeg ønsker jo at hunden skal stole hundre prosent på meg og være helt lojal. Om jeg lar hunden gå i slosskamper tror jeg terskelen for å starte slosskamper vil synke, fordi da må hunden passe seg selv istede for å leve trygt og fredelig sammen med flokken sin.

Ser jo også hva eldre hunder gjør når flokkens lille pjokk er i trøbbel, de griper inn og avslutter slosskampen. Du kan sikkert også oppleve at du krangler med en annen person og hunden din prøver å roe situasjonen.

Generelt er jo ikke hunder glad i slosskamper, i likhet med de fleste andre dyr så vet de jo at slosskamper medfører skaderisiko og derfor prøver man å løse konflikter uten vold.

edit: Hva skal egentlig være poenget med å utsette hunden for skaderisiko? Å bli dengt i bakken av en fremmd hund er neppe artig og det er ikke verd å vinne kampen om "tøffeste hund i gata" mot å ødelegge helsa. Min hund skal heller ikke ha noe behov for å "finne rangen sin" blandt all verdens fremmede hunder heller. Hjemme i "flokken" så finner vi naturlig vår posisjon helt uten slossing.

Link to comment
Share on other sites

Ser jeg tendenser til "ugling" så går jeg mellom. Veldig sjelden Bridie går inn for å "ugle", men hu har blitt banket noen ganger av et par andre hunder. Da har vi måtte gått mellom og dratt dyra fra hverandre.

Men ser jeg altså tendenser til dette FØR det smeller, så stopper jeg dem så godt jeg kan. Står ikke å venter på at det skal smelle og vi må være minst to for å dra hundene fra hverandre liksom.

Ei tispe er ei tispe, Bridie er skikkelig tispe, og begynner hu først å sloss, så gir hu seg ikke med det første. Å la de "holde på til de har gjort opp" er galskap på henne (og de hu har barket sammen med). Men er det bare grumling, som jeg har sett med andre hunder, kan det være greit å la dem ordne opp selv liksom.

Link to comment
Share on other sites

Min erfaring er at det de måtte "lære" av dette - er hvordan de skal "vinne" en slåsskamp eller et oppgjør. Gamlehunden fant kjapt ut at siden andre hannhunder ikke leste ham godt nok, og de signalene han sendte ut, så var det lureste å gå til åtak først og gi dem en lynkjapp rett venstre - så gadd de aldri prøve å se på ham noensinne mer.... Veldig, veldig kjekk læring... særlig når vi da hadde trent iherdig hos en viss hundeskole rett nord for Oslo på at alle hunder kunne ordne opp selv - og at de måtte sosialiseres utrolig flittig. Dermed fikk jeg en svært oppsøkende hund som ordnet opp selv, og det betalte jeg til og med for å "lære"!

Nå kjenner jeg mine to ganske så nøye, at jeg stort sett kan gjette ganske godt på hvilke hunder det kan oppstå situasjoner med, og prøver å gå unna - eller iallfall ikke gå rett mot, som hvis vi er i en park, men sørger for at det er tid nok til at hundene kan få se hverandre litt an på avstand. Ellers sørger jeg for å gå atskillig i mellom, og forsøksvis ta styring, hvis jeg er usikker på situasjonen.

Det Moondance skriver i sin edit får gjelde for oss også. Og så er det dette, at dersom jeg vil at mine hunder skal gå overens med hunder vi kommer til å treffe endel, så tar vi det gradvis - går tur sammen, ser hundene an, før vi for eksempel begynner å ha dem innendørs sammen, komme på besøk etc.

Link to comment
Share on other sites

Avledning er en fin greie. For trenger virkelig den 11 måneder gamle hunden din å få en sånn erfaring om det kan unngås?

MIN har ikke lekt med noen andre hannhunder på flere mnd nå (har også hatt 'karantene' pga lus og kennelhoste de tre siste mnd), kun et par tisper. Og det fungerer suverent. Vi har støtt på noen på tur som virket meget hissig, hadde begge vært løs kunne det blitt en kamp.

Min tante har en briard på 2 år. Gutta er meget ivrig etter å herje og nå i det siste: ri. Dette får de ikke lov til. Slipper vi de to løs sammen vet jeg ikke hva som kommer til å skje. Derfor lurer jeg på hva dere hadde gjort i feks vår situasjon:

Slippe de to hannhundene løs og la de ordne opp?? Eller ha det slik som vi har det nå. Vi møtes innendørs, og går turer sammen.

Mange jeg kjenner sier at jeg bør slippe de sammen, men det tørr jeg ikke.

Link to comment
Share on other sites

MIN har ikke lekt med noen andre hannhunder på flere mnd nå (har også hatt 'karantene' pga lus og kennelhoste de tre siste mnd), kun et par tisper. Og det fungerer suverent. Vi har støtt på noen på tur som virket meget hissig, hadde begge vært løs kunne det blitt en kamp.

Min tante har en briard på 2 år. Gutta er meget ivrig etter å herje og nå i det siste: ri. Dette får de ikke lov til. Slipper vi de to løs sammen vet jeg ikke hva som kommer til å skje. Derfor lurer jeg på hva dere hadde gjort i feks vår situasjon:

Slippe de to hannhundene løs og la de ordne opp?? Eller ha det slik som vi har det nå. Vi møtes innendørs, og går turer sammen.

Mange jeg kjenner sier at jeg bør slippe de sammen, men det tørr jeg ikke.

Hvis du ikke tør så ville jeg heller ikke ha sluppet dem. Din nervøsitet kan fint sette en "ramme" rundt det hele for din hund.

Når det er sagt, din er 11 mnd. og briarden er 2 år... njet, jeg ville ikke ha sluppet dem hvis de ikke er "vant" til hverandre som løse før.

Link to comment
Share on other sites

De har vært masse løs innendørs da, men det blir jo noe helt annet. Og så har vi gått tur sammen. Så de kjenner hverandre veldig godt..

Jeg kommer nok ikke til å slippe de løs sammen enda nei! :x Jeg vil jo ikke at han skal utsettes for en slosskamp, noe jeg regner med det kan bli.

Hvis du Tante leser her inne, søren at du skafft deg hannhund :| haha;)

Link to comment
Share on other sites

Det kommer faktisk helt an for meg. Og om jeg faktisk kjenner den andre hunden også. Den yngste dalmisen min vet aldri hvor grensene går. Så hvis hun leker med en hund som jeg vet bare sier ifra at nok er nok så lar jeg dem fortsette. Dette er noe hun lærer av. Forøvrig er jeg til en viss grad "la de holde på så lærer hun", men som sagt kommer an på om jeg kjenner den andre hunden fra før.

Men begynner mine egne med småknuffing avbrytes det hele med en gang ved hjelp av avledning.

Link to comment
Share on other sites

Er det noe jeg har lært av akela her inne, så er det å ikke la hunden få trent seg i å slåss. Så her er det ingen bønn; alt tilløp til kamp stoppes, og de gangene det har blitt en situasjon, har jeg stoppet det. Aldri noensinne har Tulla fått "slåss ferdig". Jeg har jo blitt veldig god på å lese min egen hund (og forsåvidt andres også) etterhvert, og kan lett forutsi om det kan bli knuffing. Da avleder jeg ved å gjøre noe annet, eller jeg fjerner en av hundene eller årsaken til den eventuelle knuffingen. Hos meg skal hunder omgås fredelig, selv om de ikke alltid vil det selv. Og det er mitt ansvar å legge opp til at de klarer det, og ikke la de få øvd seg i all mulig dritt.

Men det skal sies at det er litt rart når man da møter noen som ikke er av samme oppfatning som deg selv. Som i julen, da var vi på besøk hos et vennepar, med en stor hund på 45 kg (Tulla er ca 20). Han er blanding av bla rottweiler, og har tendenser til forsvar, og har stor eietrang. De går i grunn greit nok sammen, men da Tulla tok en av hans leker (som lå på gulvet), og gikk rundt med den i munnen og ville invitere han til dralek med den (noe hun gjør ved å gå og dytte den i trynet på den andre hunden og lekeknurre, samtidig som hun legger ørene tilbake, logrer, ser en annen vei, og er generelt veldig vennlig i språket sitt), så misforstår den andre hunden/forsvaret for hans ting kommer frem, og dermed flyr han på henne. Jeg skiller de automatisk og tenker ikke noe mer over det, før jeg får høre at det egentlig er "best at de ordner opp selv og finner ut av det". Mitt spørsmål er da; er det egentlig det beste å la hunder få slåss seg ut av noe som i utgangspunktet var en misforståelse? Hunder som bor på hver sin kant av landet og omgås helt greit to dager i året? Og hvor den ene hunden er dobbelt så stor som den andre?

Jeg så på Tulla at hun ble litt "paff"; hun skjønte ikke hva som hadde skjedd, og hvorfor. Hva skulle den slåssingen vært godt for, lurer jeg på? Og selv om størrelsesforholdet hadde vært "bedre", hva hadde kommet ut av det? Noen kunne likevel blitt skadet, og jeg har ingen interesse av å 1) få tilbake en hund som er banket 2) få tilbake en hund som har banket andre.

Link to comment
Share on other sites

Ifølge mine høyst uvitenskapelige observasjoner av hundeeiere som er tilhengere av "la dem ordne opp selv", viser det seg gjerne at det er de som har størst hund av de to mulige slåsskjempene som uttrykker slike meninger :rolleyes:

Da jeg hadde hunden som gjerne var størst, var det ikke så mye snakk om sånt fra andre eiere... annet enn hvis han, slik han gjorde i noen situasjoner hvis vi eiere klarte å holde oss laaaaaangt unna, faktisk "orket" å trekke seg fra hele situasjonen. Det var gjerne hvis den andre hunden var svært tydelig og rolig, men bestemt. For gamlehunden "ville" jo helst ikke slåss, han trodde - hadde lært - at han "måtte". De eierne som da eventuelt sa noe, var gjerne menn som kom med ytringer som "ja, det er nok ikke lurt å prøve seg på en vorsteher/bullmastiff/whatever nei" og brisket seg nærmest stolt videre (de gangene hvor gamlehunden tok affære, så ble de nærmest flaue når deres hund strakte "hendene i været" på et sekund).

Kanskje litt generaliserende... men det er mye følelser rundt egen hund også. Noen mener jo, slik Lill er inne på i sin festlige tråd på Hundeprat, at deres hund nærmest er ufeilbarlig - og følgelig sikkert også en super oppdrager av tenåringshannhunder eller små tisper eller whatever.

De gangene hvor jeg faktisk "tør" å la det stå til, er hvis jeg vet det er eiere som har et ærlig og kritisk blikk på sin hund, har kontroll og nærmest kan forutsi hvordan hunden deres vil oppføre seg. Men da skal det være folk jeg kjenner godt til, og har respekt for som "hundemennesker".

Link to comment
Share on other sites

Jeg har egentlig en veldig grei hannhund, som aldri inviterer til bråk. Dog kan han finne på å bråke (les: bjeffe og murre litt) dersom en annen hund viser "aggressive" signaler mot han. Jeg tar han alltid vekk lenge før det skjer noe, men det er rett og slett fordi jeg vet at han hadde blitt knøvlet til de grader om det utviklet seg. Han er en SNILL hund, og i et uoppmerksomt øyeblikk fra min side ble har han blitt lagt i bakken av alt fra JRT (litt størrelsesforskjell for å si det sånn) til schäfer osv.

Jeg ser ikke poenget med å la situasjonen utvikle seg, det skaper ofte bare negative opplevelser det...

Link to comment
Share on other sites

Når det er snakk om avledning her.

Min hund sprang løs med en storpuddel for noen mnd siden. Diesel lekte koste seg sammen med denne hunde. Så lenge det varte. Det puddelen likte ikke at Diesel nappet han i nakken/ørene (noe han alltid gjør når han leker). Puddelen sa fra at dette vil jeg ikke være med på, Diesel fortsatte, og Puddelen sa hardt ifra. Diesel begynte å 'ta igjen'. Og da sa jeg at nok er nok. Dette kom det ikke noe godt ut av. Vil ikke se valpen min på ca 9-10 mnd få bank.

Ikke pokker altså, om jeg fikk tak i han. Puddeldama mente det var bra, og de skulle få 'gjøre seg ferdig'. Nei hvorfor skal hunden min få bank sier jeg? 'Jo, da lærer han til neste gang. Og neste gang de møtes, vil de være uvenner hvis du bryter nå'. Hundene sprang etterhverandre, og Diesel reiste bust. Dette var ikke lenger en vennlig lek.

Ikke pokker altså, om jeg fikk tak i min. Avledning? hva er det?? Det er jo så morsomt å springe løs med den andre hunden :rolleyes:

Til slutt så ble jeg så sint at jeg tok fram strengstemmen, og da stoppet han opp slik at jeg akkurat fikk tak i han.

Poenget, det er vanskelig å avlede når det først blir litt mer enn bare lek. Og dama mente de skulle gjøre opp mellom seg.

Jeg hadde ei lita og søt Groenendael tispe tidligere. Hun va ca ett år da vi var på påsketur på fjellet. Der bodde vi sammen med ei godt voksen Breton tispe. De gikk helt Ok sammen, helt til jeg var så dum å gi de hver sitt bein. Den gamle likte ikke at mi kom nær beinet og glefset etter henne slik at hun fikk et hakk over øyet:/ Zenta ble skremt, og hun lærte at dette gjør jeg ikke mere. JEG lærte også: ikke gi to hunder hver sitt bein.

Neste dag ble de så rastløse innendørs, så vi slapp de utenfor. De sprang og de sprang, plutselig ble det DEN slosskampen! Jeg hyyylte og sprang ut i bare tåfisene. Onkelen min måtte løfte opp bikkja si i nakkeskinnet, mens jeg holdt fast mi. De hang fast i hverandre.

Etter den kampen var det Zenta som ble sjef. At den hissige Bretontispa Arja som har banket alt fra fuglehunder til Schafer ble under Zenta syns jeg var helt utrolig. Men det sier kanskje litt om hvor sterk denne hunderasen er?

Etter denne episoden ble jeg skremt. Derfor tørr jeg ikke slippe Diesel sammen med tantes Briard.

Diesel var løs her for en mnd siden og møtte på en gammel boxer/staffgreier, som også var løs. De snuste vennlig på hverandre. Men vi tok de i bånd. Det var helt tydelig at det kom til å bli en kamp. Vi gikk hver for oss, og hver gang vi møter på de nå er det bjeffing og kjefting. Helt klart at de har noe uoppgjort.

Nå leker min kun med tisper, helt til jeg finner en hannhund han går BRA sammen med :icon_redface:

Åj, jeg ble litt ivrig over her. :angel:

Link to comment
Share on other sites

se ann situasjonen helt. då er det ikkje snakk om slossing med blod og den slags. då vil eg jo stoppe det.

Er det en hund som Akita kjenner og som er eldre enn Akita, og Akita begynner å tulle med den andre hunden, så har eg ingen problem med å la den andre hunden få gi beskjed. men som sagt, då skal eg kjenne den andre hunde.

Såg helt i begynnelsen når Akita var liten og eg begynte å sosialisere Akita, så kunne ho ikkje alle "reglene".

Det er visse ting som vi mennesker ikkje kan lære en hund, mener nå eg...

Link to comment
Share on other sites

Nå vil jeg jo si at det er en verden av forskjell mellom å la to hunder "snakke" samme - kontra det å la de sloss, da..

Hunder har masse, masse tegn lenge før de fysisk skal "banke" hverandre, og en ung og uerfaren hund tar ikke skade av å bli tilsnakket av en sunn og fornuftig eldre hund.

Men i disse "la de gjøre opp" diskusjonene er det ofte snakk om hunder som faktisk ikke forstår hverandre, og derfor ikke greier å finne ut av hverandre uten skikkelig slossing.

DA er det selvsagt ikke greit å bare "la de holde på". Men hvis man ser en valp/unghund som leker/mobber noen eldre, og som da strekker strikken langt over streken og virkelig erter. Hvis da den eldste "smeller til" litt, så er det sikkert helt greit for begge parter.

Hunder trenger også å lære seg hundespråk.

Men nei, at noen av gutta (eller tispen) mine skal måtte sloss med en eller annen hund - er bare helt utenkelig. De får ikke sloss med hverandre innad i flokken, så hvorfor i all verden skulle de være nødt til å gjøre det ute med mer eller mindre villt fremmende...

Susanne

Link to comment
Share on other sites

Tja, hvordan definerer du det å la "de snakke" SusanneL?

Min stirrer/vurderer 5 sekunder før han har lyst til å sloss, hannhunder. Tisper derimot er gudsgave til lekenheten som er hunden min.

Edit:

Ser at jeg har formulert meg litt dumt i min post ang. hvordan min hund reagerer på andre hannhunder. Han går ikke til angrep på underdannede hunder eller valper, han svarer på utfordringer og vil ikke underdanne seg andre, av denne grunn blir det ofte krøll, og stirrer en annen hund på ham så tar han utfordringen og måler seg, kommer ikke dette noen vei så blir det lyd og bråk, og da er det liten vits i å la de "hilse". :icon_redface:

Link to comment
Share on other sites

Tja, hvordan definerer du det å la "de snakke" SusanneL?

Min stirrer/vurderer 5 sekunder før han har lyst til å sloss, hannhunder. Tisper derimot er gudsgave til lekenheten som er hunden min :ahappy:

Dette er vel uansett ikke en trygg og stødig hund, som bør brukes til "kommunikasjon" med andre hannhunder...

Nå kan helt sikkert Susanne svare for seg, men jeg mener i eksempelet over, der gjeterhunden, en unghund, blir "tilsnakket" pga napping, er "kommunikasjon"...

Jeg syntes det var helt greit at voksne, stødige hunder, tok seg litt av "oppdragelsen" på min jypling av en unghund. Unghunder i en viss alder, og da kanskje særlig gutta, har vel en evne til å teste hvor langt strikken kan strekkes, og min erfaring er at mennesker sjelden klarer denne oppdragerrollen like godt som stødige, voksne, rettferdige hunder.

En trygg hund "banker" ikke en unghund...

Link to comment
Share on other sites

Dette er vel uansett ikke en trygg og stødig hund, som bør brukes til "kommunikasjon" med andre hannhunder...

Nå kan helt sikkert Susanne svare for seg, men jeg mener i eksempelet over, der gjeterhunden, en unghund, blir "tilsnakket" pga napping, er "kommunikasjon"...

Jeg syntes det var helt greit at voksne, stødige hunder, tok seg litt av "oppdragelsen" på min jypling av en unghund. Unghunder i en viss alder, og da kanskje særlig gutta, har vel en evne til å teste hvor langt strikken kan strekkes, og min erfaring er at mennesker sjelden klarer denne oppdragerrollen like godt som stødige, voksne, rettferdige hunder.

En trygg hund "banker" ikke en unghund...

Tja, nå har ikke jeg møtt hunden til trådstarter så kan ikke uttale meg hvorvidt denne hunden er trygg og stødig.

- - -

Men, eksempelvis min egen hund. Han elsker mennesker, barn, dyr og jeg har aldri hatt noen problemer med ham, han er en hund som er stødig og trygg på omgivelser og folk. Dog han er lite submissiv ovenfor andre hannhunder og svarer på utfordringer, av denne grunn går han ikke sammens med andre hannhunder - han vil ikke tålerere at noen er over ham i hierarkiet annet enn meg og familie. Når det er sagt så banker han ikke valper, og vi har vært heldige og unngått noen episoder med blod da jeg er smart nok til å holde hunden min unna andre hannhunder.

- - -

At du syntes det er greit at hunden din får bank av en eldre hund syntes jeg er noe spesielt, hva som er rettferdig eller ikke i en hunds øyene er ganske forskjellig fra hund til menneske, og det er definitivt ikke sikkert at "unghunden" finner seg i hva den eldre hunden gjør, og da får man et stort problem. Min definisjon av "Unghund" er: Hund uten valpelisens men som fremdeles er "valp".

- - -

Edit:

Ser at jeg har formulert meg litt dumt i min post ang. hvordan min hund reagerer på andre hannhunder. Han går ikke til angrep på underdannede hunder eller valper, han svarer på utfordringer og vil ikke underdanne seg andre, av denne grunn blir det ofte krøll, og stirrer en annen hund på ham så tar han utfordringen og måler seg, kommer ikke dette noen vei så blir det lyd og bråk, og da er det liten vits i å la de "hilse". :ahappy:

Link to comment
Share on other sites

Tja, nå har ikke jeg møtt hunden til trådstarter så kan ikke uttale meg hvorvidt denne hunden er trygg og stødig.- - -

Men, eksempelvis min egen hund. Han elsker mennesker, barn, dyr og jeg har aldri hatt noen problemer med ham, han er en hund som er stødig og trygg på omgivelser og folk. Dog han er lite submissiv ovenfor andre hannhunder og svarer på utfordringer, av denne grunn går han ikke sammens med andre hannhunder - han vil ikke tålerere at noen er over ham i hierarkiet annet enn meg og familie. Når det er sagt så banker han ikke valper, og vi har vært heldige og unngått noen episoder med blod da jeg er smart nok til å holde hunden min unna andre hannhunder.

- - -

At du syntes det er greit at hunden din får bank av en eldre hund syntes jeg er noe spesielt, hva som er rettferdig eller ikke i en hunds øyene er ganske forskjellig fra hund til menneske, og det er definitivt ikke sikkert at "unghunden" finner seg i hva den eldre hunden gjør, og da får man et stort problem. Min definisjon av "Unghund" er: Hund uten valpelisens men som fremdeles er "valp".

- - -

Edit:

Ser at jeg har formulert meg litt dumt i min post ang. hvordan min hund reagerer på andre hannhunder. Han går ikke til angrep på underdannede hunder eller valper, han svarer på utfordringer og vil ikke underdanne seg andre, av denne grunn blir det ofte krøll, og stirrer en annen hund på ham så tar han utfordringen og måler seg, kommer ikke dette noen vei så blir det lyd og bråk, og da er det liten vits i å la de "hilse". :ahappy:

Nå var det vel ikke snakk om at trådstarters hund var en trygg og stødig hund, men at EN trygg og stødig hund "oppdrar" unghunder. 3

Kan du vennligst utheve hvor jeg har skrevet at jeg synes det er ok at min hund får bank?? Jeg velger selv å utheve nettopp IKKE :

Dette er vel uansett ikke en trygg og stødig hund, som bør brukes til "kommunikasjon" med andre hannhunder...

Nå kan helt sikkert Susanne svare for seg, men jeg mener i eksempelet over, der gjeterhunden, en unghund, blir "tilsnakket" pga napping, er "kommunikasjon"...

Jeg syntes det var helt greit at voksne, stødige hunder, tok seg litt av "oppdragelsen" på min jypling av en unghund. Unghunder i en viss alder, og da kanskje særlig gutta, har vel en evne til å teste hvor langt strikken kan strekkes, og min erfaring er at mennesker sjelden klarer denne oppdragerrollen like godt som stødige, voksne, rettferdige hunder.

En trygg hund "banker" ikke en unghund...

Link to comment
Share on other sites

"Å snakke sammen" ?

Lockheed, mener du at hundenes kommunikasjon seg i mellom er bare å sloss?

Som nevnt, det finnes (burde finnes?) et hav av andre måter hunder uttrykker sin misnøye på, og disse signalene bør brukes før "grisebank" kommer inn i bildet, ikke sant?

Selvsagt må man avbryte når man ser at det går feil avsted mellom to hunder - uansett om de er fremmede eller kjente med hverandre. Ingen hund har godt av å få juling, og/eller bli skadet.

Men at en unghund får seg "en på trynet" fordi den oppfører seg som en tulling ser jeg på som ren kommunikasjon, og noe som enhver hund må lære seg å takle uten å fly opp i sinne og ville sloss.

MEN jeg forbeholder meg her til min egen rase, som ytterst, ytterst sjelden sloss, da.. Har lite erfaring med hunder som lett blir kranglete og slossete.

Men jeg ville jo anta og tro at også disse skulle ha nytte av å kunne kommunisere på andre måter enn å grisebanke andre hunder... Dvs. lære seg "hundespråk" - nyansene fra olmt blikk, den lille vippen på øret, dirringen på den ene siden av snuta, stiv hale, bust, etc.. Altså - "det å snakke sammen".

Susanne

Link to comment
Share on other sites

De hundene som slåss, og som "fyrer" på få sekunder, det er de "midlere" hundene - de som ikke er selvsikre NOK på at de er konger i verden til at de bare "kan le" av, eller simpelthen overse, en jypling som stirrer på dem. Troen på at hunder som lett vil slåss med andre hunder, er så "dominante" lever fremdeles rundtomkring der ute. Men har man møtt noen reale konger, og sett virkningen de har på andre hunder, så ser man godt forskjellen. Det er ikke så mange av dem, men de gjør til gjengjeld inntrykk - det er interessant å se.

Hadde selv en slik "middels" hannhund, som oppførte seg tidvis omtrent som Lockheed beskriver sin hannhund som - og ja, alle, også instruktører, trodde han var "barsk" og "dominant". Men han var bare usikker - på spillereglene som gjaldt mellom hunder med annerledes kroppsspråk og terskler enn hans rase. Han tolererte dårlig stirring - det vil si, at andre hannhunder i det hele tatt SÅ på ham. Dengang levde jeg i troen på at hunder "måtte ordne opp selv", så han lærte seg jo det som virket - kaptein Vom-metoden (ta dem først, de kommer sikkert til å gjøre noe gærnt). Men når han var blitt halvgammel, gikk jeg helt motsatt vei og lærte å belønne dempende signaler, lærte å "se" hunden på nytt som en usikker hund - og det hjalp, om enn ikke nok til å gjøre opp for alle årene i tro på at han "ville bestemme". Broren, som vokste opp i en "lukket kennel" omgitt av bare tisper, ble aldri kranglete - han kom jo først ut i verden når han var blitt voksen og hadde stor tro på seg selv.

Så jeg tror hunder ofte lærer seg mye unoter av ANDRE hunder med ymse erfaringer og stygge vaner og raseforskjeller - der de i sin "egen lille verden" av rasefrender kanskje ville blitt annerledes, særlig hvis de var blitt skånet en smule frem til de har landet en smule mentalt.

Nå har jeg en hund som ikke får LOV til å slåss, og det funker fint det - det er mye du som eier kan gå inn og "bestemme" at hunden din skal eller ikke skal, akkurat som eldstehunden bestemte over ham at han ikke fikk provosere andre. Igår gikk vi tur med en ung unghund og en voksen tispe som kjenner hverandre godt, og det artige er å se hvordan alle de eldre hundene "våre" gikk inn og ville stoppe unghunden da den lekte litt vel intenst med en jevngammel hund. De så at det lå litt "følelser" under, og da burde "vår valp" holde opp med denslags.

Minsten her, som er riktig karsk, har et ekstremt bredt spekter av ikke-slåssende språk - blikk, holdning, hale, posering, avstand, og DET er lov - til en viss grad. For han er også lydig og kan kalles vekk. Dermed kan han gå løs overalt, men det gjelder å ha kontroll. Det som er interessant, er å se hvordan unge hvalper bare VET at han ikke skal herjes med - han er litt streng der, og det "utstråler" han tydeligvis ved første blikk. Men toleransen er likevel stor. Jeg kan oftest gjette alder på møtende hunder bare ved å se på ham, og det er interessant - det er store spektre der av nyanser. Etåringer skal tolereres, gi dem et halvt år til og de må begynne å oppføre seg mer med respekt, synes minsten. To år, da er de oppkomlinger som han er litt påpasselig overfor, særlig overfor enkelte raser - mens andre bare anses som fredelige. Tre-fire år, da har de gjerne landet så da er han mindre opptatt av dem. Eldre og opptil gamle hannhunder, da virker det som om det er mer gjensidig respekt i forhold til å gi hverandre plass. Og de han reagerer spesielt på... da fjerner vi oss gjerne, vi, for dem er det gjerne noe grugg med...

Link to comment
Share on other sites

Det er dette med å kjenne sin egen hund, og kanskje ha litt greie på hva som er normalt hundespråk og hva som er "kjekkaseri" da - det kan være kjekt å vite forskjellen når man skal diskutere hvor langt man lar hunden gå.

Jeg har en ung belger sjøl jeg, MariaN, som leker på samme måte som din. Det er forholdsvis uhøflig å gå så i kroppen på andre hunder og henge i manken deres, og det er ikke alle hunder som liker sånt. Jeg syns faktisk at det er greit at hun får beskjed om det jeg, så lenge korreksen er rettferdig fra den andre hunden. Og nei, det betyr ikke at hun får lov å være så uhøflig mot andre hunder, eller at andre hunder får lov å "grisebanke" henne. Det betyr bare at jeg ikke står og holder pusten så fort det er litt annet kroppsspråk enn lek, selv om hun ikke får lov til å sloss.. Det er som oftest ikke et problem da, fordi jeg stort sett følger med på hundene mine og kan gå inn og bryte av FØR de har irritert på seg en annen hund såpass at det blir fysisk ut av det.

Det er et fåtall hannhunder som faktisk ER dominante, og de få er som akela skriver ikke slosskjemper - de har ikke et behov for å sloss, de veit de er suverene, og andre hunder tar gjerne "deres ord" for at de er det. Jeg husker en gang Herverket - som var en pubertal drittunge - sto og var eplekjekk på gårdsplassen til Belgerpia, markerte med beinet nesten oppe på ryggen og var veldig til kar, helt til Belgerpias Timo fikk øye på krapylet. Han kom styrtende, dytta til pubertets-Herverket og bare stilte seg opp stram og fin og SÅ på han. Det var alt han trengte å gjøre, "lille" Herverket kom på at han egentlig bare var en drittunge han, og oppførte seg svært så fint etterpå - men så var Timo en ordentlig dominant hannhund og, ikke en wannabe som måler krefter med alt og alle for å få bekreftelse på at han er så sterk og barsk som han innbiller seg.

Eldstetispa her er en wannabe, og hun bruker gjerne andre usikre hunder for å posisjonere seg om hun får muligheten - og da har vi den greia med stirring og utfordring. Hun tør ikke å gjøre sånt ovenfor hunder som tydelig er mer dominante enn henne, hun veit hun ikke er noen tøffing sjøl om hun prøver å innbille andre at hun er det. Jeg er mer kresen på hvem jeg slipper henne sammen med enn jeg er på yngstemann - den er jo bare kørka og blid den, og skjønner ikke konseptet med å være sur - jeg foretrekker henne som hun er nå nemlig, hun kan få leve i troen på at hun er "dominant" - men hun får ikke lov til å dukke andre allikevel.

Link to comment
Share on other sites

Som nevnt, det finnes (burde finnes?) et hav av andre måter hunder uttrykker sin misnøye på, og disse signalene bør brukes før "grisebank" kommer inn i bildet, ikke sant?

Aboslutt, og Lockheed bruker disse, fasinerende å se alt språket som kommer ut av en hund før det blir krøll. Men, han svarer på hunder som ikke gir seg, han "finner seg ikke i" at noen jokker på ham eller prøver å dominere ham på en eller annen måte, og svarer deretter.

- - -

Akela: Håper du ikke missforstod meg, Lockheed bruker alt han har av kroppsspråk han (og det er et sinsykt spekter hundene har, morsomt å observere, men det vet du jo:)), Han finner seg derimot ikke i at andre prøver å bestemme over ham, jokke på ham eller dominere på en eller annen måte.

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


×
×
  • Create New...