Jump to content
Hundesonen.no

Han er usikker på samboeren min


Turnip

Recommended Posts

De siste dagene har Mike oppført seg noe uvanelig mot samboeren min. Mike har kanskje aldri vært helt trygg på han, noe usikker...

Kan ta et eksempel. For 2 dager siden så satt jeg i sofaen med Mike ved siden av meg, samboeren min setter seg ved siden av meg, Mike sover og skvetter når samboeren min setter seg ved siden av meg, og reagerer med å hoppe opp og bjeffe etter han. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere på dette, og sier streng nei til Mike. Mike gir seg og alt er som normalt...

I går så skjedde det samme.. Mike sov ved siden av meg, samboeren bøyer seg over oss for å sette seg ved siden av Mike, Mike skvetter og snapper gjentatte ganger etter samboeren min og bjeffer febrilsk. Jeg skvetter og hopper bort fra Mike.. Jeg burde kanskje ikke reagert sånn, men det var en refleks rett og slett. Tar tak i Mike og får han bort fra samboeren min. Dette var kanskje også feil av meg... 1 minutt etterpå, så er alt normalt igjen og de koser seg i sofaen.

Mine tanker rundt dette: Samboeren min har ikke tatt så mye del i livet til Mike, spesielt ikke fra valpestadiet. Mike har hatt endel negative opplevelser med samboeren min, som f.eks at han han har tråkket på han og litt småting som var helt uforskylt fra samboeren min.

Jeg og samboeren min har hatt en periode innimellom hvor vi har kranglet mye og det har blitt litt skriking.. Mike har da reagert på dette ved å gå ut i gangen. Dette er selfvølgelig kjempedumt av oss, pga han burde blir skjermet for dette, han skal ikke oppleve sånne ting.

Den gangen vi fikk hjem Mike halvdød fra veterinæren under kastereringen i sommer, så kjørte jeg og samboeren min ganske hysteriske til Oslo dyreklinikk, og da var det litt høy snakking og småkjefing i bilen, og Mike hadde sterke smerter.

Jeg er klar over feilene vi evt har gjort, og skulle gjort mye for å ha rettet på dette. Mike er ikke usikker på meg på noen måte, han kommer til meg for å få trygghet. Men han har alltid prøvd å forsvare meg hvis dere skjønner?

Mulig jeg har formulert dette veldig feil, men er usikker på hvorfor han gjorde dette, og hva kan jeg gjøre for at han skal bli trygg igjen? I går så prøvde vi en litt ny vri, samboeren min gikk tur med han, han gav han kveldsmaten sin, han trente litt lydighet med han og litt småtriks inne. Kan dette hjelpe Mike med å bygge tilitt til samboeren min? At samboeren gjør "de kule" tingene med Mike, ting som Mike setter pris på??'

Har fått sjekket han hos veterinær i tilfelle noe var galt med han fysisk, men han er helt frisk. Har også forhørt meg litt ang cockersyndromet, men ikke noe tyder på at det er dette...

Er ikke på jakt for å bli hengt ut for dette og hva vi har gjort feil.. Prøver bare å finne en løsning på hva dette kan være og hva kan vi gjøre for å hjelpe.

Edit: kan også legge til at Mike liker ikke å bli løftet av samboeren min, det er ofte at han piper når han prøver å løfte han. Grunnen til at vi løfter på han er fordi han sliter med å komme seg opp og ned av ting pga manglende dybdesyn. Og han trenger lit dytt bak for å komme seg opp i f.eks sofaen og senga.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror ikke at to-tre episoder hvor dere har kranglet, har påvirket Mike sånn i den grad at han ikke liker/er skeptisk til samboeren din. Hunder skal tåle såpass, de er ikke barn som skjønner det som blir sagt, og jeg tror ikke sånt "setter seg" noe særlig lenge. At han velger gangen når dere har vært litt høyrøstet er en ting, men å holde dette imot samboeren din i lang (?) tid etterpå, det tror jeg ikke han gjør. Jeg har forresten aldri tenkt på å måtte skåne en hund for slike opplevelser; er det mulig du overbeskytter han en smule? Å bli tråkket på hører vel med i enhver hunds liv? :rolleyes: Noen hunder tar sånt litt til seg, hyler og syns dette var helt forferdelig, mens andre ikke later til å kjenne noen ting. Men å huske sånt lenge etterpå, og at hunden skal "gå rundt og tenke vondt om" den som tråkket, det har jeg ingen tro på at skjer.. i alle fall ikke når det er snakk om flere måneder etterpå.

Derimot tror jeg kanskje han ble litt skremt av disse siste episodene. Han lå og sov, og plutselig ble han vekket av at noen stod over han, dyttet i han/flyttet han, og så skjønte han ikke hva som skjedde. Noen hunder ville ikke brydd seg så mye, mens Mike er en hund som bryr seg. Og han sier ifra ved å bjeffe/glefse før han sjekker ut om det egentlig var noe å bjeffe/glefse på. Er ikke han litt usikker sånn i utgangspunktet? I så fall tror jeg det er en helt "vanlig" ting å gjøre for litt usikre hunder; angrep er det beste forsvar, så å si.

Det som ville vært interessant å vite, var om han ville reagert likt om det hadde vært du som kom slik og vekket han når han sov? Eller ville han vært mer avmålt i sin reaksjon da? Mener ikke du skal fremprovosere det, men kanskje du har opplevd det samme selv? Uansett er jo dette en god unnskyldning for å be samboer være litt mer "med" med Mike, hvis det er noe du ønsker. :closedeyes:

Link to comment
Share on other sites

Ja, han er usikker av seg fra før..

Jeg vet han aldri ville ha glefset etter meg hadde jeg vekket han, pga om kvelden så ligger han og sover i sofaen, og da løfter jeg han opp og han gidder så vidt å glippe på øynene når jeg tar han opp.

Mulig jeg er litt overbeskyttende ovenfor han, men det er nå så det kanskje har blitt etter alt han har vært gjennom.. At jeg skåner han for mye?? Jeg føler at jeg har sjerpet meg mye på dette i det siste og våget mye mer med han, nå går vi tur bland masse folk, ved traffikerte veier.. han oppfører seg eksemplarisk og beholder roen sin.

Det er nok mer enn 2-3 episoder hvor vi har kranglet høylytt... Det har vært litt intenst i perioder, og innimellom så begynner Mike å pipe og småbjeffe når vi har kranglet. Dette har vi selvfølgelig sluttet med nå da vi så at han reagerte på dette.

Link to comment
Share on other sites

Usikre hunder kan vel godt finne på å velge seg én person i hele verden som de stoler helt på, og sånn er det bare.

Husker en hund som når det kom til stykket, bare stolte fullt og fast på eieren - den elsket de andre menneskene i sitt liv også, men den hadde ikke samme grad av tillit, selv om den hadde kjent dem fra den var valp; gjorde de noe "galt" eller "skummelt", så skulle det lite til før hunden viste mistenksomhet, om enn et kort øyeblikk. Nå var dette en "god hund" ellers - den avreagerte kjapt, hadde sterk bitehemning, og hadde gode nerver selv om den var litt "mørk til sinns" i form av en medfødt vaktsomhet.

Jeg tror bare at hunden din har "valgt deg", og så liker den sikkert samboeren din godt ellers - den har bare ikke samme innbitte tillit til ham som til deg, og sånn er det bare; når den da vekkes brått av ham, så "kobler den ikke ut" i samme grad som den tydeligvis gjør med deg. Men i "normale" situasjoner er alt fred og fordragelighet, så da tror jeg ikke det er pådratte erfaringer eller småkjekling dere i mellom som har noe "skyld".

Jeg sier "sånn er det bare", og det er kanskje dit du må - at noen ting bare er slik eller så. Mike er et problembarn, det kan man vel trygt si - ja, da er det riktig å skåne ham mot en del, og akseptere at endel tog har gått, og heller konsentrere seg om å gjøre livet hans så trygt og forutsigbart som mulig. Du skal ikke "dille" med ham heller, men ting du vet ikke nytter, bør du heller ikke "strekke ham" i.

At DU må oppføre deg så selvsikkert som mulig, og være "den trygge", det hører med der - stoler hunden på deg, vil han ta litt mer etter det i forhold til atferd i litt vanskelige situasjoner. Men å tro at han skal "kureres" blir kanskje litt naivt nå; han er som han er, og klarer du å gjøre det beste ut av det, så får dere kanskje være fornøyd?

Kanskje samboeren din bare MÅ være litt rolig i visse situasjoner, som når Mike sover? Eller kanskje du, når du har hunden ved siden av deg og du ser samboeren komme, kan smatte litt, si "heihei, nå kommer det noen", så hunden ikke ligger helt utslått i søvn og bråvåkner?

Ideelt sett er det deilig å ha "bombesikre" hunder, men ikke alle er slik - eller kan bli slik. Så det blir en balansegang: Du skal skåne ham for noe, tilrettelegge noe, men samtidig ikke dille eller forsterke situasjoner. Ække lett :lol:

Link to comment
Share on other sites

Jeg bodde sammen med ei vennine når jeg hadde gale panebassen. Hun var i livet hans fra han ankom huset 7,5 uke gammel til han ble avlivd når han var 2. Hun gjorde han aldri noe vondt, hun maste aldri på han og vi kranglet aldri. Allikevel kunne han finne på å klikke i vinkel på henne helt uten grunn. Det var bare et menneske i hele verden han stolte på og det var meg. Tror som Akela at det er litt typisk for hunder som ikke er mentalt stabile og sliter i hverdagen.

Link to comment
Share on other sites

Takk for godt svar!

Ja.. jeg må kanskje finne meg i at han er den han er og gjøre det beste ut av det. For all del så liker jeg jo for den han er, men jeg ble som et spørsmålstegn når jeg så hvordan reaksjonen til Mike ble når han skvatt av samboeren min, og det at han snappet etter annsiktet hans gav meg et lite støkk. Hva gjør man egentlig i en sånn situasjon? Nå vet jeg jo selvfølgelig at han reagerer i akkurat denne settingen, og kanskje som du sa, smatte litt på han for å vekke han litt når samboeren min skal sitte i sofaen.

Jeg har funnet meg "tilrette" med at han er et lite problembarn, og ja.. jeg må tilrettelegge hverdagen litt ekstra med en sånn hund. Men adferden hans skremte meg litt da jeg aldri har sett han sånn før..

Link to comment
Share on other sites

Jeg kjenner ikke Mike utover det som Silje85 har skrevet i tråden her, men jeg har til gode å se en hund som ikke kan få økt tillit til andre mennesker i husstanden. Man kan ikke forvente at hunden skal få like sterke bånd til de andre som til eieren (som "alltid" har vært der), men en klar bedring kan man forvente.

Kan hvertfall ikke se hvordan sosialisering mellom samboer og Mike kan være skadelig, såfremt samboeren selv har lyst da.

Link to comment
Share on other sites

Vi kommer helt klart til å prøve å få Mike mer trygg på samboeren min, tror umulig det kan skade. Det som er litt rart er at han er mer trygg på foreldrene mine enn samboeren min som Mike har kjent siden han var 8 uker gammel. Foreldrene mine begynte nå i sommer å passe Mike på dagtid, så han har fått et veldig fint bånd til de. Han tar intiativ til å være nær de, kommer opp i sofaen og vil sitte på fanget og ved siden av de. Det gjør han ikke med samboeren min... Men da har han jo valget mellom han og meg.. Og da står nok jeg i første rekke vil jeg tro.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror nok helst at dette er en nervøs hund som skvetter mer enn "normalt" og egentlig uten grunn. Følg rådene til Akela med f.eks. å varsle sambos "inntog" i sofaen o.l. Men altså, kan være jeg roter nå- men sa ikke du noe i en annen tråd om å flytte? Da vil jo akkurat dette problemet bli løst. Men du skal jo ikke se bort ifra at Mike dermed plutselig reagerer liknende i neste bosituasjon heller?

Link to comment
Share on other sites

Vil jo tro at en nervøs hund skvetter mer enn en trygg hund ja. Som du nevnte så flytter jeg hjem til foreldrene mine ja, så det problemet vil jo gå bort da. Men likvel vil han jo ha kontakt med Mike videre. I går så gikk det helt fint at begge satt i sofaen, han smattet litt på Mike når han satt seg i sofaen og gav han en godbit, og da var alt bra. Så vil nok tro at han har skvettet endel når disse tingene har skjedd, og vi vil passe på at det ikke vil gjenta seg. :icon_redface:

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


×
×
  • Create New...